Alle liv er ikke verdt å lide seg igjennom

[TityBoi]

Det mener vertfall jeg. Klart man må gi livet en sjanse og prøve selv. Men hvis man har motbakke på alle plan hele livet så blir man til slutt så sliten at man ikke orker å presse seg videre. Det er sikkert mange som er enig? Vil gjerne se noen gode argumenter.

[Bruker-280022]

Lev hver dag som at det er den siste, du vet aldri hva morgendagen bringer.

[J. Verlander]

Lev hver dag som at det er den siste, du vet aldri hva morgendagen bringer.

Det virker som en ganske ugunstig leveregel.

 

edit:

hvertfall med tanke på hva jeg ville gjort hvis det var min siste dag.

Endret 20. mai 2013 av b3ndik

[Staketten]

Bingo. Dødshjelp burde vore ein del av velferdsstaten, som ei tilbod til dei som ikkje har noko særleg til liv og/eller noko å leva for.

[kjetilkl]

Når du sitter der på gamlehjemmet og kan slå fast at hele livet ditt var bortkastet og du gjerne skulle vært det foruten - da skal du få lov å synes det.

[Bruker-280022]

Det virker som en ganske ugunstig leveregel.

 

Det får være opp til hver enkelt person å vurdere.

[Gjest Bruker-95147]

Det virker som en ganske ugunstig leveregel.

 

edit:

hvertfall med tanke på hva jeg ville gjort hvis det var min siste dag.

 

Den slår i hvert fall den vanlige måten vi gjør det på - ved at vi sitter med ryggen til fremtiden, og planlegger ut fra historien hva fremtiden skal inneholde, for så å sitte å se på resultatet i ettertid, og starte runddansen på nytt og på nytt og på nytt .... i det uendelige

 

Her og nå - alt annet er bortkastet tid

[TityBoi]

Skjønner at det ikke er lett å skjønne en slik situasjon hvis man har det sånn passe eller bedre. Dødshjelp hadde vært flott. En gang må man innse at ikke alle har det bra selv om vi liker å tro det. Et fattig stamme medlem i amazonas har det bedre enn mange av oss. Det hjelper ikke å ha en myk seng å ligge i hvis man er lei seg hver dag og har plager.

[sykkeliten]

Bingo. Dødshjelp burde vore ein del av velferdsstaten, som ei tilbod til dei som ikkje har noko særleg til liv og/eller noko å leva for.

 

Helt enig,synes personlig det er en skam hvordan man tyner medisiner i mennesker som egentlig er helt ferdige og ikke har noen bevissthet,eller som ikke har annet å se frem til en en langsom og smertefull død.

 

Svakheten er at man kan presse noen svake menneske til å dø for tidlig,og det er mer enn alvorlig.

 

Dog synes jeg at man skal slutte å mase om at folk skal få dyre medisiner fordi at de kanskje kan få noen ekstra mnd. å leve,selv ett land som Norge har ikke ressurser til å behandle i evigheter.

Det er egentlig hverken nok folk eller penger til det(forstår de syke/pårørende som ønsker det,men som samfunn så må vi begynne å godta at folk dør,og at man heller burde satse på de som har reel mulighet til å overleve).

[Sitronsaft]

Hva er det egentlig snakk om her? Diskuterer vi påstanden i trådittel, eller om aktiv dødshjelp burde være lov i Norge, eller hva?

[TityBoi]

Hva er det egentlig snakk om her? Diskuterer vi påstanden i trådittel, eller om aktiv dødshjelp burde være lov i Norge, eller hva?

var ment å være trådtittelen men det henger litt sammen.

[Thor.]

Hvor langt skal da en person måtte gå for å få aktiv dødshjelp? Er det nok at en person er deprimert etter et familietap og velger å ikke leve? Eller må personen ha store livslange lidelser enten psykisk eller fysisk som grunnlag for dødshjelp? Hvor går grensen mener dere?

[Kevlar]

Jeg mener grensen går ved sterkt nedsatt livskvalitet som følge av alvorlige fysiske tilstander, som f.eks ALS som er langt på vei.

[Emancipate]

Svakheten er at man kan presse noen svake menneske til å dø for tidlig,og det er mer enn alvorlig.

En slags balanse kunne jo oppnås om man for hver person man ga aktiv dødshjelp også måtte avlive en lykkelig person som ville leve. Dette ville sperre for massedrap på eldrehjemmet.

 

Sprøtt forslag, jaja.

[Staketten]

Den psykiske grensa bør gå der vedkomande over eit lengre periode ikkje ser glede i livet, og/eller blir ein risiko og til sterk ulempe og påkjenning for pårørande, menneskje i nær relasjon, og andre medmenneske. Blant dei siste er det til dømes prat om fleirgongslovbrytarar (valdskriminalitet, skadeverk, vinningskriminalitet) som aldri kjem ut av den kriminelle sirkelen.

[kjetilkl]

Den psykiske grensa bør gå der vedkomande over eit lengre periode ikkje ser glede i livet, og/eller blir ein risiko og til sterk ulempe og påkjenning for pårørande

 

Ja det er jo enkelt å si - men hva er en lengere periode? - 1mnd? 6mnd? 2 år? 10 år? 30 år?

[Raven_Heart]

Ja det er jo enkelt å si - men hva er en lengere periode? - 1mnd? 6mnd? 2 år? 10 år? 30 år?

 

Godt spørsmål.

 

Jeg hadde selv en periode som strakk seg over nesten 25 år, der alt jeg hadde å se fram til var depresjoner, angst og etter hvert hyppige selvmordstanker, samt en håndfull forsøk på å gjøre slutt på det hele. Så fant jeg en "kur", og i løpet av relativt kort tid ble livet mitt veldig mye bedre. Depresjonene forsvant, jeg lærte å håndtere angsten min, og selvmordstanker har jeg ikke hatt siden jeg fant "kuren" min. Samtidig har det miserable livet mitt også gitt meg erfaringer som viste seg å være verdifulle i arbeidet med å komme seg ut av hølet jeg hadde gravd meg ned i.

 

Så ... man vet aldri hva som skjer i morra.

[Buddy Dakota]

Vi kan heller spytte mer penger i helsesektoren. Alle burde prøve å jobbe i den offentlige helsesektoren, det er helt vanvittig hvordan de kjører på med nedskjæringer, både innen pleie og psykisk helsevern. Men så veit jo ikke julegrisene litt oppi systemet hvor ille det faktisk er, de ser bare penger og måter å spare på. Så får det heller være at folk sitter uten gode tilbud og mulighet til hjelp.

 

Lev hver dag som at det er den siste, du vet aldri hva morgendagen bringer.

 

I så fall tror det ville blitt min siste dag

[Loff1]

Godt spørsmål.

 

Jeg hadde selv en periode som strakk seg over nesten 25 år, der alt jeg hadde å se fram til var depresjoner, angst og etter hvert hyppige selvmordstanker, samt en håndfull forsøk på å gjøre slutt på det hele. Så fant jeg en "kur", og i løpet av relativt kort tid ble livet mitt veldig mye bedre. Depresjonene forsvant, jeg lærte å håndtere angsten min, og selvmordstanker har jeg ikke hatt siden jeg fant "kuren" min. Samtidig har det miserable livet mitt også gitt meg erfaringer som viste seg å være verdifulle i arbeidet med å komme seg ut av hølet jeg hadde gravd meg ned i.

 

Så ... man vet aldri hva som skjer i morra.

Kunne du ha fortalt om denne «kuren»?

[Staketten]

Ja det er jo enkelt å si - men hva er en lengere periode? - 1mnd? 6mnd? 2 år? 10 år? 30 år?

Det byrjar å bli ei god stund etter tre månadar, men i ein slik samanheng er det nok å føretrekkje ei periode på mellom seks månader og eitt heilt år. Det kan ikkje gå for lang tid heller, før suicidale hoppar rett i det.