Enda en tråd fra meg om langdistanse..

[AnonymDiskusjon]

Hei og hopp..

 

Har seg så at jeg var smart nok til å falle for ei jente som bor godt over 20 timer i fra meg med bil.

Jeg sier ikke at det ikke var verd det, nei. Tvert i mot!

Har jo vert i en del forhold før, men de varte verke lenge, var ikke spesielt seriøse og var egentlig bare skuff på alle områder.

 

Hun jeg er med nå deler nesten alle interessene mine og er villig til å prøve det meste av hva jeg driver med og motsatt. For å holde tråden kort skal jeg ikke skrive så mye om hvordan kjærligheten blomstrer etter disse 8 månedene.

 

Uansett, over til poenget!

Vi har snakket mye om hvordan vi skal takle et langdistanseforhold, og det vi har kommet fram til er å bruke mye tid til hverandre for eksempel over telefon, sms, skype, webcam, bilder, dataspill og selvfølgelig treffes så ofte som penger og tid strekker til.

 

Når vi er sammen er det som å være i en annen verden. Alt er bare helt fantastisk. Livet er som det burde være for alle!

 

Men dette er bare en liten brøkdel av året. Vi har dessverre ikke muligheten til å treffes mer enn kanskje 30-40 dager i året. Det er ufattelig lite i forhold til det hele kroppen skriker om å få vært med henne.

Resten av tiden går jeg og savner henne, det er nesten som å slå opp med en du er glad i hver gang vi reiser fra hverandre. Jeg merker det ikke godt før 3 dager etter vi har vert sammen, men da føles det som å møte en mørk vegg som slår meg ned på knærne!

 

Jeg er svært usikker på hvordan jeg kommer til og skal klare å takle dette. Jeg prøver å holde meg så opptatt som mulig med jobb, sosial liv og hobbyer men det strekker seg ikke langt nok når jeg går mange timer om dagen, både på jobb og hjemme å tenker på henne.

 

Hun sier også en del at hun gjerne skulle vert hos meg og at hun savner meg osv., noe jeg alltid svarer positivt på (at jeg savner henne også, at en dag blir alt bedre, at det ikke er lenge til vi treffes igjen osv.) noe hun har sagt hjelper veldig for henne, men det hjelper ikke en dritt for meg..

 

Er det noe tips å få fra andre som har vert / er i samme situasjon?

Eller noen som har noen ideer til hvordan jeg kan få lettet på trykket (Nei. Ikke det trykket..) når hun ikke er i nærheten?

 

Setter veldig pris på svar!

 

Anonym poster: a6c75463b84eff709486a557fdaaf263

[Netj]

20 timer med bil..hvorfor ikke bruker 'fly'?

Det er billig om du bestille tidligere.

 

For langdistanseforhold, jeg tror at 'Trust' er det viktigste.

[dahuff]

Jeg tror du kunne forsøkt å jobbe mer med vennskapsbiten og ikke bare tenker på forholdsbiten. Forhold er porøse greier uten vennskap.

[Lakus]

Jeg er ved enden av et 2 års langdistanseforhold og må si at det har vært en spesiell opplevelse. 80% av tiden er det helt greit. Vi prater sammen hver dag via telefon og internett, gjerne i noen timer i slengen, eller bare noen minutter, og vi sees med noen ukers mellomrom hvor det blir høy jubel og full baluba. Sånn sett er det fantastisk. Jeg har friheten som avstand gir og samtidig vennskapet og forholdet til hverandre gjennom det å kun kunne snakke mesteparten av tiden. De restrerende 20% kan dog være litt dumme. Med såpass avstand (jeg bor i Oslo, hun i Harstad) kan det fort reise seg sjalusi og mistenksomhet om partneren virker hemmelighetsfull eller annerledes en periode. For min del har det dog gått bra, vi har holdt ut de periodene hvor vi har vært fra hverandre lengre enn vanlig og har snakket ut om det dersom noen av oss føler noe er rart. Flytter nå sammen i Oslo i enden av sommeren

 

Vi har fått god tid til å bli veldig godt kjent med hverandre og vi har verdsatt tiden vi har fått sammen. Når vi nå skal flytte sammen blir det en ny prøvelse i å se om vi tåler ansiktene til hverandre hver dag, men magefølelsen er god. Vi har tross alt snakket sammen hver dag i to år uten at det har gått i bakken enda.

 

Min erfaring med langdistanseforhold iallefall

[Rider of Reason]

Helt enig, og støtter opp om det Lakus sier. Går selv også snart inn i 3. året med langdistanseforhold, dog i mitt tilfelle er fokuset på LANG, da hun bor en 16 timers flytur fra der jeg bor.

 

Men ja, vi snakker også sammen så ofte som det er mulig, trenger ikke være lenge, bare vi år sett/hørt hverandre så er det greit. Skype har i så tilfelle vært uunværlig, da vi knapt får møtt hverandre fysisk mer enn en gang i året, samme som TS nevner. Så jeg kjenner godt den følelsen du nevner når vi må reise fr hverandre igjen. Det er hardt.

 

Som Lakus er inne på så er kommunikasjon veldig viktig. Det å snakke sammen. Dele stort og smått om hvordan dagen har vært, hvordan du har det, hva du føler og slikt, og hvis det er noe galt er det spesielt viktig å snake sammen, ikke bare sitte og sture på det, og forvente at den andre skal vite at det er noe galt. Og også hvis dere krangler, så er det lurt å prøve å snakke og komme til enighet før dere legger på eller går og legger dere.

 

Ja også er det det med tillit som Jin_ nevnte, tillit er veldig viktig, og det henger nært sammen med kommunikasjon. Hvis dere er åpne med hverandre og snakker sammen, så skaper det tillit, og minker sjangsene for at den andre kan bli sjalu/ begynne å tvile på deg.

 

Så er det det å være kjærlig med hverandre, prøve å inkludere den andre i dagen din, ha det morsomt med hverandre og utvikle vennskapet. Som dahuff sa så godt, et forhold er ikke mye uten vennskap. Og selvfølgelig prøve å møtes fysisk så ofte som mulig, for det er viktig det også. Annet enn det så må det nok settes lit til styrken på kjærligheten og stå-på viljen.

 

For langdistanseforhold, jeg tror at 'Trust' er det viktigste.

Og "Trust" på norsk er Tillit.

 

Siden du spurte etter hjelp til å lære norsk i signaturen din.

[cuadro]

Mitt langdistanseforhold kræsjet med den rosa elefanten i rommet. Det var det absolutt beste forholdet jeg noensinne har vært i. Mest fordi personen er helt fantastisk, og jeg hadde gjort det igjen og igjen. "Nøkkelen" så lenge det varte, var å ikke forklé problemene, og samtidig ikke gjøre en så stor greie ut av at dere er borte fra hverandre mesteparten av tiden. Igrunnen svært enkelt, og ikke mye forskjellig fra "vanlige" forhold. Derifra er det bare å ikke snuble en, to, tre og fire ganger.