Kristen eksistensialisme satt videre opp mot bibel

[Mr.K.]

Kristen eksistensialisme satt videre opp mot bibel. Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.

 

 

Jeg tror vi alle må ta et internt oppgjør. Vi er alle syndere (vi er alle blitt forført), men ikke alle av oss vil erkjenne dette. Jeg tror også på en "fallen verden", der alt utenom den inderlige subjektivitet (bevisstheten, inderlig tro, håp, kjærlighet etc.), den enkelte "revet ut av miljøet" og stilt overfor Gud (Kristus) er "forført". Jeg tror også at noe av forførelsen man blir utsatt for er samfunnet selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg. Jak 4, 4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Man slukes på et veldig tidlig stadie opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Ubevisst flykter man fra muligheten til å leve et autentisk liv. Diskret holdes menneskets sanne selv hen i det uvisse. Nettopp i denne prosessen mister man noe av sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

 

Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en dyp innsikt i ens egen mangel på den (obs. dette omhandler kun bevisstgjørelsen i seg selv). Troen er fortsatt et steg på tampen av viten, ikke på bekostning av. - Hele samfunnsstrukturen vår er bygget og fungerer på en velfungerende løgn. Og vi mennesker blir styrt inn i fortapelsen fordi vi ikke har blitt gitt noe annet og tror den. Vi blir lurt til å tro at evnen til begrepmessig tenkning skal gi oss det endelige eksistensielle svaret i en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares. Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten. Vi tror løgnen, den ufullstendige sannhet vi til daglig omgir oss med. Enhvert system baserer seg på rasjonelle prinsipper, og subjektivitet er ikke rasjonelt. Alt som ikke innehar den fullstendige løsningen over tid, er mer løgn enn sannhet. Alt fra organisert religion til forskjellige politiske ideologier etc.

 

 

– Og selve grunnen til at vi gang på gang lar oss lure er simpelthen at vi kjenner ikke til annet enn løgnen.

 

"Kierkegaard ser det som et trekk ved sin samtid (mer aktuelt den dag i dag) at man kollektivt forsøker å unngå en slik bevisstgjøring ved å ty til overfladiske normer. En person som har fullført den betingelsesløse eksistensielle selvransakelsen som Kierkegaard krever av oss har nådd grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss".

 

 

Vi er nå blitt til en del av den "falne verden", eller den "falne natur" (vi var ikke det som barn, barn arver Guds rike). Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Verden ligger ifølge bibel "i det onde". Den er overgitt, det er en fallen natur. En bevisstgjørelse omkring dette kan føre til tro, som igjen kan føre til at troen blir levendegjort i møtet med Kristus (Joh. 14:21). Jak 4, 4 Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Fil 3,7 Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. 8 Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. Mennesket er imidlertid fra Guds side tenkt som noe særskilt, noe dyrebart, uerstattelig og hellig. Man lever nå i et samfunn med Gud, men ikke i en tilbaketrukket tilværelse.

 

 

– Eksistensialismen fokuserer på den enkelte og dens frihet og har slik en tendens til å løsrive individet fra dets sosiale sammenheng. - den inderlige subjektivitet (bevisstheten, inderlig tro, håp, kjærlighet etc.), den enkelte i ånden "revet ut av miljøet" og stilt overfor Gud. Den kristne tro krever videre at man innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet. Men bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen. Det mer underliggende mønster her er jo at troen først blir virkeliggjort i møtet med Kristus. Fortsatt absurd for en tredjepart, men overbevisende nok til å levendegjøre troen for den som opplever det. Det omhandler heller ingen isolasjon eller tilbaketrekking fra samfunnet, men om bevisstgjørelsen i seg selv. – Individualismen innenfor kristendommen er ment å legge grunnlaget for en dyp nestekjærlighet og et sterkt mellommenneskelig fellesskap.

 

Fra død til liv. Ef 2,1-6 Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre. 4 Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst.

 

 

2 Kor 5:17:”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.”

 

– Skriften kaller det et nytt hjerte, en ny ånd, et nytt menneske eller en ny skapning

[Slemdorull]

right on

[Quetzalcoatl]

 

Jeg tror vi alle må ta et internt oppgjør. Vi er alle syndere (vi er alle blitt forført),

Yepp, av guden og dens håndtlangere.

 

Ellers finnes det overhode ikke noe fornuftig - å finne - i dette fjollete konseptet som må være designet for folk med hjernen frakoblet.

[RWS]

Kristen eksistensialisme satt videre opp mot bibel. Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes.

Sinnet mitt fornyes så og si flere ganger om dagen den, så det er ikke noe problem

 

 

Jeg tror vi alle må ta et internt oppgjør. Vi er alle syndere (vi er alle blitt forført), men ikke alle av oss vil erkjenne dette.

Tuuleprat! Man trenger ikke å tro på gamle myter for å leve et godt liv, tvert i mot, så FØRST må du komme med noen fakta fra denne guden din før vi andre bøyer oss for påstander om synd...

 

Jeg tror også at noe av forførelsen man blir utsatt for er samfunnet selv, der den "demoniske tilstand" ligger i prosessen hvor mennesket distanserer seg fra sitt, fra Guds side tiltenkte jeg.

Så at vi distanserer oss fra gamle myter og påstander er en demonisk tilstand? He he, her snakker du som en ekte ignorant, for det er vel stikk i strid med all den utviklingen vi har sett og de godene vi har fått etter at vi lot religiøst visvas seile sin egen sjø... Det blir ikke fred ved hjelp av religion, ei heller kommer det gode liv ut av religiøs overtro, så her tar du feil...

 

Nettopp i denne prosessen mister man noe av sitt fra Guds side tiltenkte (naturlige) jeg. Resultatet er at man blir fremmedgjort fra seg selv.

Mer ignorant tulleprat. Man trenger virkelig ikke å dra over seg en hel heug med ubekreftede påstander for å finne sitt naturlige jeg, det er ganske enkelt å være ærlig mot den du ser i speilet hver morgen det så ordner det naturlige jeg'et seg selv!! Igjen gjenstår det for deg å faktisk bevise denne guden din, her postitulerer du at denne guden er der, at han er sann og at alle kan se,føle og oppleve denne guden, men slik er det ikke i den virkelige verden. I den virkelige verden er det ingen som har sett denne guden eller noen andre guder utenfor sin egen fantasi... Så det er en fantasi så lenge du ikke klarer å produsere bevis for denne gudeen. Så slutt å tro at denne guden er en nødvendighet for alle og slutt å tro at denne guden er noe vi andre kan se utenfor din fantasi, for det kan vi ikke...

 

Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en dyp innsikt i ens egen mangel på den (obs. dette omhandler kun bevisstgjørelsen i seg selv).

Merkelig hvor bobmastiske de som kan minst er og hvor tvilende de som kan mest er, ikke sant?

 

Troen er fortsatt et steg på tampen av viten, ikke på bekostning av. -

Nei, tro kommer aldri til å bli viten! Mulig du håper og ønsker det, mulig til og med at du er hjernevasket til å tro det, men det som skiller viten fra tro er at tro baserer seg på påstander... Dette er så selvforklarende at min åtte åring kan forklare deg det...

 

Hele samfunnsstrukturen vår er bygget og fungerer på en velfungerende løgn. Og vi mennesker blir styrt inn i fortapelsen fordi vi ikke har blitt gitt noe annet og tror den. Vi blir lurt til å tro at evnen til begrepmessig tenkning skal gi oss det endelige eksistensielle svaret i en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares. Det sies at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten.

Mye løgn i samfunnet ja, men de største av de løgnene eer det faktisk troen din som står for... Den oversikte man trenger for å se imellom løgnene kommer med alder, for jeg ser mye skjevheter i samfunnet jeg som jeg godt kunne tenkt meg å gjøre noe med, løgnene om jesus og stats kirke er en av dem...

 

 

Enhvert system baserer seg på rasjonelle prinsipper, og subjektivitet er ikke rasjonelt. Alt som ikke innehar den fullstendige løsningen over tid, er mer løgn enn sannhet. Alt fra organisert religion til forskjellige politiske ideologier etc.

Ha ha, den var dagens!! Herunder mener du altså at gudetro er fryktelig rasjonellt, ikke sant? Og hvor er den fullstendige løsningen i kristendommen hen? Er det derfor kristendom er så ufattelig fregmentert? At den inneholder noen fullstendig løsning? Ikke narr meg til å le er du snill, dette blir bare stupid og ignorant..

 

 

– Og selve grunnen til at vi gang på gang lar oss lure er simpelthen at vi kjenner ikke til annet enn løgnen..

Den løgnen har vi blitt servert i såkalt hellig innpakning i snart to tusen år. Nå er vi på vei bort i fra den løgnen, løgnen om jesus og alt annen dritt kristendommen har ført oss til å tro og gjøre. Vi har forstått at all den tilmålte ignoransen og tilbedelsen og hodeløse ryggpissingen til disse imaginære gudene er basert på løgner og ønsker om makt for de som er mest redde for kvinner av oss og som kaller seg prester, imamer eller whatever og den tiden er forbi... Gudetro er ikke annet enn en orgie i uærlighet, der man helt setter til side sin egen integritet og intelligens for å la seg forføre av sin egen fantasi til man "føler" man har et føleri med fantasi guden man tror finner der ute, i en eller annen form, mens man unnskylder ALT man finner om denne fantasi guden i møte med skikkelig viten og kunnskap... Det er å være kristen i dag... Man er med andre ord ALT det man som kristen går å innbiller seg at man ikke er, som uærlig, selvbedrager og løgnnspreder på toppen av ignoransen man ofte finner blandt kristne der de isteden for å bruke den viten og kunnskapen vi har støtter seg til ignorante jernaldermenns to tusen år gamle skriblerier...

 

Resten gidder jeg ikke kommentere, for du koblet inn kierkegaard igjen og du her så til de grader bevist at du bare klipper og limer og ikke har noen egne meninger eller synspunkt i det hele tatt, så det er rett og slett ikke verdt det...

 

Dette er forkynning av løgner for alt jeg bryr meg og jeg hadde ikke tenkt å svare deg i det hele tatt, men slike løgner du spyr ut her kan heller ikke få stå uimotsagt.... For løgner er det, ingen tvil om det, det har de to tusen årene som har gått uten at et eneste bevis har kommet på banen vist oss klart og tydelig og tiden der slike løgner får stå uimotsagt er forbi, men rette....

[LiamH]

Og hva skal her diskuteres? Hva er målet med dette utklipper ditt som du har limt inn i diskusjonsdelen av forumet? Har du noen spørsmål? Noe konkret du vil diskutere eller skulle du bare komme med enda en monolog som er for dypt for "den gemene hop", inkludert deg selv, slik at du kan kaste bort mer av tiden til folk med disse trådene dine?

 

Hvis man sier deg for mye imot, så klikker det for deg slik som sist, og samme post om "personforfølgelse" og "krenkelse" blir spammet inn i flere tråder her inne slik at moderator må sitte å rydde opp etter deg i ettertid.

 

Dette utklippet har du bl.a. brukt midt under en diskusjoner om "Human Etisk Forbund" på Dagsavisen.no, "Den fornuftige troen" på Dagsavisen.no, "Hva er folk sin virkelighesopplevelse" på VGdebatt, "Kristen Eksestensiallisem II" på VGdebatt og her inne under "Kristen eksistensialisme satt videre opp mot bibel"...

 

Hva mener du at dette innlegget skal bidra med her stående alene? Du er definitivt ikke interessert i å diskutere noe som helst og får du svar på dine egne utsagn, så sutrer du som en unge hvis det ikke passer deg.

Endret 15. mai 2013 av LiamH

[Abigor]

Virker som trådstarter har låst seg inne i en fundamentalistisk tro på sin religion og søker støtte i sin oppfattning av andres filosofier.

[saladin waits for alice]

Kierkegaard, artig type.

p1: Hvis kristen tro fordrer absolutt forpliktelse på dens sannhet, kan kristen tro ikke støttes ved objektiv argumentasjon.

p2: Kristen tro fordrer absolutt forpliktelse på dens sannhet.

k1: Kristen tro kan ikke støttes objektiv argumentasjon

 

Hva syns du om det etiske livet som Kierkegaard beskriver, er det virkelig ufullkommen som han påstår? Jeg er enig med han at det er ikke et godt liv å leve som "spissborgeren".

[Mr.K.]

Kierkegaard, artig type.

 

 

Hva syns du om det etiske livet som Kierkegaard beskriver, er det virkelig ufullkommen som han påstår? Jeg er enig med han at det er ikke et godt liv å leve som "spissborgeren".

 

Ja, jeg mener det til syvende og sist vil være ufullstendig () . Legger til dette selv om sikkert har kjennskap til Kierkegaard's stadielære. - Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens".- Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

 

- Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

 

- Ifølge Kierkegaard er heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium - Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter - På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge gud.

[Mr.K.]

Kierkegaard, artig type.

p1: Hvis kristen tro fordrer absolutt forpliktelse på dens sannhet, kan kristen tro ikke støttes ved objektiv argumentasjon.

p2: Kristen tro fordrer absolutt forpliktelse på dens sannhet.

k1: Kristen tro kan ikke støttes objektiv argumentasjon

 

 

Det blir veldig subjektivt, siden det er i troen (hengivelsen) man kan oppleve Kristi ånd, "at troen først blir virkeliggjort i møtet med Kristus. Fortsatt absurd for en tredjepart, men overbevisende nok til å levendegjøre troen for den som opplever det".

[saladin waits for alice]

Ja, jeg mener det til syvende og sist vil være ufullstendig () . Legger til dette selv om sikkert har kjennskap til Kierkegaard's stadielære. - Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens".- Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

 

- Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

 

- Ifølge Kierkegaard er heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium - Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter - På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge gud.

Det blir veldig subjektivt, siden det er i troen (hengivelsen) man kan oppleve Kristi ånd, "at troen først blir virkeliggjort i møtet med Kristus. Fortsatt absurd for en tredjepart, men overbevisende nok til å levendegjøre troen for den som opplever det".

 

Du skulle ha vært på metafysikk eksamen, Kirkegaards ekstensialismen var et tema man kunne velge.

 

Fullt klar over at det som Kierkegaard hevder om sannhet ikke følger logisk, min lærer forklarte det slik:

"Vi kan være forpliktet på noe, uavhengig av objektiv

argumentasjon, men objektiv argumentasjon kan gjøre

oss enda sikrere.

• Det er også slik at kontra-evidenskan gjøre oss usikre.

• Det Kierkegaard ikke så:

▫ Grad av forpliktelse på en trosoppfatning, er ikke

bare avhengig av den evidens eller de argumenter

man kan etablere for trosoppfatningen, men også

hvor betydningsfulltrosoppfatingen er for

personen."

 

Alvin Plantinga er enig med Kierkegaard om at kristen tro ikke trenger å bevis sin gudstro.

Men Plantinga hevder at gudstroen er rasjonell, i motsetning til Kierkegaard.

Men så er Plantinga tilghenger av fideisme, det er ikke jeg

[Mr.K.]

Du skulle ha vært på metafysikk eksamen, Kirkegaards ekstensialismen var et tema man kunne velge.

 

Fullt klar over at det som Kierkegaard hevder om sannhet ikke følger logisk, min lærer forklarte det slik:

"Vi kan være forpliktet på noe, uavhengig av objektiv

argumentasjon, men objektiv argumentasjon kan gjøre

oss enda sikrere.

• Det er også slik at kontra-evidenskan gjøre oss usikre.

• Det Kierkegaard ikke så:

▫ Grad av forpliktelse på en trosoppfatning, er ikke

bare avhengig av den evidens eller de argumenter

man kan etablere for trosoppfatningen, men også

hvor betydningsfulltrosoppfatingen er for

personen."

 

Alvin Plantinga er enig med Kierkegaard om at kristen tro ikke trenger å bevis sin gudstro.

Men Plantinga hevder at gudstroen er rasjonell, i motsetning til Kierkegaard.

Men så er Plantinga tilghenger av fideisme, det er ikke jeg

 

Kierkegaard, sett under ett, strekker ut en reflektert tanke til den ikke-troende så vel som til den troende, som er i sin tilstand, "preget av verden" (spissborgeren), og mer indirekte til at kabalen først går opp i møtet med Den levende hellige ånd. Møtet med troen fremstår som et møte hinsides vår rasjonalitet. Samtidig har den et trekk av et lidenskapelig valg, noe man stuper inn i. Men ikke alle, i mangel på innsikt i egen prosess vil kunne se på det slik (greit nok).

 

Slik jeg selv har erfart det, oppfatter og tolker Kierkegaard, er troen et irrasjonelt sprang, men den er til syvende og sist fornuftig (kanskje det aller mest fornuftigste), siden den oppleves som fornuftig i møtet med Gud. Den kristne tro krever at man innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet. Men bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen. Det mer underliggende mønster her er altså at troen først blir virkeliggjort i møtet med Kristus. Fortsatt absurd for en tredjepart, men overbevisende nok til å levendegjøre troen for den som opplever det.

 

Derfor knytter kristendommen seg ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den inderlighetens subjektive lidenskap som bare et enkelt eksisterende menneske kan være i besittelse av.

[Mr.K.]

Kristen eksistensialisme satt videre opp mot bibel (stadier på livets veg) - Det gamle og det nye mennesket. Ef 4,17 Så ber jeg dere inntrengende i Herren: Lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, 18 deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. - Ef 4, 20 Men dere er ikke slik, dere har gått i lære hos Kristus. 21 Dere har hørt ham og fått opplæring i ham ut fra den sannhet som er i Jesus. 22 Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. 23 Bli nye i sjel og sinn!

 

- Likevel, til tross for vissheten om våre menneskelige begrensninger er det en lengsel i oss etter å være noe mer enn en primitiv organisme. Det hevdes at det nest beste bevis for at det finnes vann, er tørsten selv. Kanskje er den akselererende tidsopplevelsen vi i stadig økende grad erfarer, i realiteten er ment å føre oss ut på et sprang? Kanskje nærmer vi oss stadig tampen av noe, og ikke slutten. Kanskje vi egentlig retter oss etter den guddommelig forutbestemte form som ligger skjult i vår dybde?

 

Det eneste viktige "steget" her tar man på det personlige planet, og det er den enkeltes egen "eksistens". Det første stadiet er det estetiske stadiet. Her dyrker man sine lyster og de estetiske nytelser. Det kan dreie seg om å dyrke kroppslige behov (”piker, vin og sang”), eller om kunstneriske opplevelser som musikk og kunst. Det er uansett sanselige gleder som dyrkes av estetikeren; det skjønne, gjerne romantiske. Men uansett hvor forlokkende dette livet er en stund, vil estetikeren før eller siden bli lei, livstrøtt, og begynne å kjede seg. Tilværelsen oppleves som tom og meningsløs.

 

Fortvilelsen kan føre til at man velger seg selv på nytt, som etiker. Det etiske stadium er det nivået i livet hvor man velger å være ansvarlig, gjerne med ekteskap og barn. Etikeren lever på mange måter som spissborgeren, men ikke ”fordi det er sånn man gjør”, men snarere fordi ”dette har jeg valgt”. Til forskjell fra estetikerens kortvarige og lystbetonte glede ved uforpliktende forhold til andre mennesker, velger etikeren med alvorstung glede den forpliktende kjærligheten for livet. Men til slutt blir også etikeren fortvilet. For etikeren vil nok seg selv, men kan ikke. For å finne seg selv, for å virkelig bli seg selv, klarer nemlig ikke mennesket alene. Etikeren har for eksempel valgt ekteskapet for livet. Men livet er begrenset, tiden er kort. Etikeren rår ikke over alle forhold og omstendigheter som styrer livet. Han mislykkes, og føler skyld. Skylden peker mot en ny dimensjon, et nytt stadium: det religiøse, mot evigheten.

 

- Ifølge Kierkegaard er heller ikke det etiske stadium tilfredsstillende. Også pliktmennesket vil til slutt gå trett av alltid å være pliktoppfyllende og pertentlig. Mange mennesker opplever en slik tretthetsreaksjon langt opp i voksen alder. Noen faller også tilbake til det lekende livet på det estetiske stadium - Mens enkelte tar et nytt sprang over til det religiøse stadium. De velger troen fremfor estetisk nytelse og fornuftens krav om plikter. På det religiøse stadiet hengir mennesket seg til gud – og evigheten. Den religiøse – den ekte religiøse, ikke spissborgeren som går i kirken fordi ”sånn gjør man” – velger seg selv ”i sin evige gyldighet” ved å velge inderlig tro, håp, kjærlighet og tillit til Gud, gjennom en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet..

 

Kierkegaard, sett under ett, strekker ut en reflektert tanke til den ikke-troende, så vel som til den troende, som er i sin tilstand, preget av verden (spissborgeren), og indirekte til at kabalen først går opp i møtet med Den levende hellige ånd. Kierkegaard definerer videre søken som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet). F.eks er evolusjon, naturlig seleksjon (eller det naturlige utvalg) – èn utelukkende blind og planløs prosess - eller er det vel i overkant mye man tillegger denne blinde og planløse prosessen? (ser imidlertid selv evolusjon mer som en styrt skapelse). Her finnes et par eks.

&

by David Attenborough – Universets åpenbare uendelighet osv. Det er videre her den objektive sannhet (den kristne) som kan erfares, men sannheten erfares likevel subjektivt. Den kristne troen en slags opplevd forbindelse mellom Gud og menneske (det enkelte). Den kristne tro er dernest til syvende og sist heller ingen blind tro. Hva anligger andre religioner må du nesten henvende deg til dem.

 

"Fram mot målet. "Filip 3, 12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. 13 Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran".

 

(Johannes 14:27) «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir»

[RWS]

Slik jeg selv har erfart det, oppfatter og tolker Kierkegaard, er troen et irrasjonelt sprang, men den er til syvende og sist fornuftig (kanskje det aller mest fornuftigste), siden den oppleves som fornuftig i møtet med Gud

 

Da gjenstår det jo bare å møte denne guden da... Det ser både du og kierkegaard ut til å glemme, utrolig nok,.,. Og da mener jeg ikke det føleriet dere baserer fantasien om guden deres på, men en skikkelig beviselig gud...

[Mr.K.]

For Kierkegaard er selve målet å sette mennesket i det rette forholdet til tilværelsen, den store sammenhengen mennesket er satt inn i. Hva skjer i et menneske som oppnår troens stadie? Det ser tilværelsen fra et annet perspektiv og forvandles og gjenfødes deretter. Forandringen setter alt i sitt rette forhold i mennesket. Alt er blir født på nytt, renset og helliget ved ånden og kjærligheten.

 

Først i resignasjonen (frivillig oppgivelse) vinner mennesket seg selv, det blir seg bevisst om ånd og viser her kjærlighet ovenfor Gud og mennesket. Det verden gjerne setter høyest og kaller kjærlighet, er bare godt forkledd selvkjærlighet. I den lidenskapelige forkjærligheten begrenser mennesket kjærligheten og elsker for å bli elsket. Det elsker seg selv. Ved å bare hengi seg til den enkelte, hengir man seg i stedet til seg selv. Ifølge Kierkegaard et dette et forræderi overfor mennesket selv og Gud. I strengeste forstand er dette selvforgudelse og avgudsdyrkelse. Ved forvandlingen får mennesket et punkt utenfor verden, utenfor meningsløsheten, og ved det punktet kan man rokke ved alt

 

Jesu perspektiv på kjærligheten er helt annerledes enn det mest nærliggende for oss mennesker. Hans kjærlighet er primært ubetinget, den opphører ikke når et menneske svikter, Det er gjerne samtidig da mennesket trenger det mest. Den som ikke elsker den som svikter ham, elsker bare formålsrettet og gode egenskaper. Bare det som er til nytte for ham. Og det er ikke kjærlighet, men dens motsetning.

 

Rom 12, 2 Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes. Før var ens glede avhengig av forholdene i verden. Men nå som mennesket når seg selv, har det sin forankring på et dypere plan.

[Korporal Kranium]

Pisspreik.

[Mr.K.]

Som også tidligere insinuert; (i henvisning til det siste stadie) Kierkegaard definerer søken som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet).

 

- Ikke alt synes å passe inn i læren om evolusjon med naturlig utvalg.(som jeg ser på mer som en styrt skapelse). Et eks; Stephens Island (New zealand) er ikke stort annet enn 2,5 kvadratkilometer med stein. Her finnes et levende fossil, som knapt har forandret seg på over 100 mill. år. Tuataraen. Også kalt broøglen. Halvparten av verdens broøgler lever på denne lille øya. De lever av wetaer, biller og andre virvelløse dyr. Men de er ikke særlig gode til å fange dem. Selv etter millioner av år med trening sliter de med øye/munn - koordinasjonen.. De synes ikke å passe inn i læren om evolusjon med naturlig utvalg. Det er heller ikke det eneste tilfellet.

 

Videre. Universet vil alltid være uendelig uavhengig av hva en eller annen vitenskapelig teori forteller oss. Hva finnes så bak utvidelsen ytterste ytterkant? Finnes det en ende, hva finnes bak der igjen? Uendelighet. «Den eksistensielle tenker» er subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse «Jeg har lagt alt åpent for dere, står det skrevet - slik at det ikke skal finnes noen unnskyldning. »Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en innsikt i vår egen mangel på den (Kierkegaard, Sokrates).

 

Det finnes kun en mulighet, og det er uendelig. Men bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.

 

Det sies at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, - ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

 

Derfor er fornuften når alt kommer til alt en "avsporing".

 

- Kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Da er man på sett og vis allerede en troende. Man erkjenner det uendelige. Troen på en Gud er irrasjonell – i samme grad som erkjennelse av uendelighet. I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks i universets åpenbare uendelighet.

 

Det er videre her den objektive sannhet (den kristne) som kan erfares, men sannheten erfares likevel subjektivt.

 

Den kristne troen en slags opplevd forbindelse mellom Gud og menneske (det enkelte). Den kristne tro er dernest til syvende og sist heller ingen blind tro. Det avgjørende kristne kommer inn ved troen på den personlige Kristus, troen på paradokset. Troen er en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet. Slik jeg selv har erfart det, samtidig oppfatter og tolker Kierkegaard, er den kristne tro et irrasjonelt sprang, men blir til syvende og sist fornuftig, siden den oppleves som fornuftig i møtet med Gud. Bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen.

 

Derfor knytter kristendommen seg ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den inderlighetens subjektive lidenskap som bare et enkelt eksisterende menneske kan være i besittelse av. Det er noe du nærmer deg med den største lidenskap og inderlighet.

[Abigor]

Haha, du fortsetter din ignorante rant mot vitenskapen?

 

Det er fordi kartet ditt ikke stemmer med terrenget. Kartet ditt er bibelen og terrenget er virkeligheten. Når bibelen inneholder feil og mangler velger du å blande tro og religion inn i vitenskapen.

 

Du viser åpenbart at du ikke har noen forståelse eller utdanning innen biologi.

De synes ikke å passe inn i læren om evolusjon med naturlig utvalg. Det er heller ikke det eneste tilfellet.

Eller man kan si det motsatte: de synes å passe perfekt inn i læren om evolusjon og naturlig utvalg. En lære du prøver å avvise med kritikk som består av 4-5 linjer tekst på et anonymt forum? Lykke til!

Endret 26. mai 2013 av Abigor

[Mr.K.]

Som også tidligere insinuert; (i henvisning til det siste stadie) Kierkegaard definerer søken som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet). «Visdommens kjerne ligger ikke i en viten, men i en innsikt i vår egen mangel på den (Kierkegaard, Sokrates)».

 

Selv om mye i bibelen dreier seg om allegorier står det i hvert fall skrevet at det fantes en begynnelse, frem til Big Bang teorien så dagens lys - ble dette latterliggjort av ateistene.

 

Videre (utdrag fra Norsk Fysisk Selskap (NFS). I universets voldsomme start, det som kalles det store smellet (the Big Bang), ble alt skapt i følge moderne teorier om universets tilblivelse. I dette smellet ble bare de letteste grunnstoffene, for det aller meste hydrogen og helium, dannet. Denne modellen sier at universet består av omtrent 75% hydrogen og 25% helium. Selve jorden består av mest oksygen og jern, men også mye tyngre stoffer som f.eks. uran finnes i jorda. Så hvor kommer disse tyngre grunnstoffene fra?

 

Disse tyngre stoffene kunne ikke finnes i det tidlige universet, og de første stjernene som ble dannet bestod nesten bare av hydrogen, og forbrenningen i disse stjernene skjedde ved å kombinere hydrogen til helium. Men når en stjernes liv nærmer seg slutten, skjer dramatiske ting. Nøyaktig hva som vil skje med en stjerne vet vi selvsagt ikke, men basert på observasjoner av andre stjerner og datasimuleringer har vi gode antakelser. Når hydrogenbeholdningen begynner å gå tom, vil stjernen begynne å utvide seg voldsomt. Vår egen sol vil, når den kommer i denne fasen om omtrent fem-seks milliarder år, bli så stor at den omslutter jorda. I kjernen på en slik rød kjempe vil helium forbrennes og karbon dannes. Vår egen sol vil etter omtrent 1 milliard år som rød kjempe gå tom for helium og ende som en hvit dverg på størrelse med jorda (men mye tyngre!). På denne måten kan det altså dannes karbon i universet, men ikke de tunge grunnstoffene som vi ser i jorda, som jern og uran.

 

For å danne tyngre grunnstoffer trenger man tyngre stjerner. Når en stjerne som er større enn fem ganger vår egen sol blir en rød kjempe, vil den bli mye varmere og tettere i kjernen enn sola vil bli, og den vil da ha mulighet til å kombinere tyngre og tyngre grunnstoffer helt opp til jern. Men jern kan ikke kombineres til tyngre grunnstoffer uten å ta opp energi, så når man har dannet jern stopper prosessen opp.

 

Hvordan skal vi da få dannet de enda tyngre grunnstoffene? Dette vet vi ikke helt sikkert.

 

Problemet er at så tunge stjerner rundt dette tidspunktet vil eksplodere i universets mest spektakulære lysshow i en supernova, og nøyaktig hva som skjer i en slik gigantisk eksplosjon er det vanskelig å vite detaljene om. Men i løpet av eksplosjonen vil det utløses nok energi til å kombinere de "lette" grunnstoffene til og med jern til de tyngre, helt opp til uran. Det vil si at uten energien som utløses i en supernova vil vi aldri kunne hatt grunnstoffer tyngre enn jern i universet.

 

Så det at vi finner tunge grunnstoffer (som inkluderer bl.a. gull, sølv, kvikksølv og uran) i jorda forteller oss at solsystemet vårt er dannet av restene av en svær stjerne som en gang har eksplodert i en supernova, og disse restene har så samlet seg i klumper som senere har blitt til sola og planetene. Vi kan f.eks. takke denne forløperen til sola for at vi mennesker, som er bygget opp av karbon, i det hele tatt kan eksistere.

 

http://www.norskfysi...p05/drypp09.php

[Mr.K.]

Det er videre ingenting i dette universet som egentlig kan bevises. Vi er dermed nødt til å snakke om gode grunner for de ståsteder, utgangspunkter og konklusjoner vi trekker om ulike sider ved det vi oppfatter som virkeligheten.

[Abigor]

Jepp, vitenskapen er en god metode for å danne oss den beste oppfatningen av virkeligheten.

 

Religion er det dårligste verktøyet for å skape noen slags forståelse av virkeligheten.

 

Hvordan skal vi da få dannet de enda tyngre grunnstoffene? Dette vet vi ikke helt sikkert.

Ganske grunnleggende fysikk dette her. Kjernefusjon?

https://en.wikipedia.../Nuclear_fusion

Ikke bare vet vi det sikkert, vi er selv istand til å utføre det og slik ble den periodiske tabell utvidet, ikke kun ved å studere atomer i universet, men å lage nye, større atomer på laboratirum.

Endret 26. mai 2013 av Abigor