Fått kjæreste. Hun har kronisk sykdom. Tilvenning.

[Vikingspeider]

De siste månedene har livet mitt møtt med blant annet en god og en dårlig nyhet.

 

Den gode er at jeg har funnet et fantastisk jente som vil være sammen meg. (jeg er 23, hun er 21)

 

Den dårlige er at hun er kronisk syk. Uten å gå i detaljer har hun litt dårlig helse og blir fort sliten, er ikke i veldig god form og har hatt depresjon. Selv om hun er på vei opp og legene håper hun skal bli tilnærmet frisk, er det ingen garanti, og om det går nedover igjen er worst case scenario muligens rullestol. Sannsynligvis ikke, men det kan skje. Såpass usannsynlig at vi ikke egentlig tar høyde for det, men hvem vet.

 

Jeg har vært helt tydelig overfor henne på at sykdom ikke skal skremme meg vekk, men likevel er det noe å akseptere og venne seg til. Jeg har jo alltid tenkt at jeg skal få meg kjæreste og gjerne gifte meg, men har ikke hatt kronisk sykdom med i beregningen. Hun er vant til å leve med det, det er ikke jeg - men nå blir jo hennes sykdom på en måte litt min siden den påvirker meg og og jeg må forholde meg til det. Vil jo håndtere det best mulig og ikke bare la det være "hennes greie".

 

Noen som har noen erfaringer med sånne ting? Kloke tips til hva man kan tenke om å venne seg til og akseptere en potensielt omfattende sykdomsfaktor i livet litt sånn plutselig?

 

(Setter pris på å slippe troll som sier "slutt å spille helt, dropp henne og finn noen du kan trives bedre med". Jeg vil ha denne jenta her. Så det så.)

[Poor Leno]

Fantastisk at du har funnet den du vil være med!

Lev i nuet og håp på det beste. Om det er hun du vil være med uansett, hva er det da å tvile på?

 

Lykke til!

[€uropa]

Tenk godt over dette. Hvis du ikke kan takle eventuelle negative konsekvenser av helsa hennes, bør du avslutte det først som sist.

 

[Grankongen]

Hvis denne sykdommen begrenser hennes evne til å være i aktivitet, så bør du være forberedt på at det kan komme perioder der du får veldig lite tid med henne. Jeg har for eksempel en kjæreste som har ME, og har bare fått møte henne en time pr uke de siste månedene. Det er til tider hardt, men til gjengjeld så gleder jeg meg veldig til den timen jeg får.

 

Du burde lese deg opp på sykdommen hvis du ikke har gjort det, da vil det bli lettere å forstå hvordan hun har det og du kan komme med relevante og konstruktive kommentarer hvis dere snakker om det.

 

Nå ser jeg at du skriver at det har gått et par måneder, så du har kanskje tenkt på mye at dette allerede.

[Vikingspeider]

Vel Zarac, Det er jo ikke det at jeg ikke er villig til å ta de konsekvensene som måtte komme; den som har en sykdom MÅ jo ta konsekvensene av den, så prinsipielt sett: hvorfor skal jeg ha det privilegiet at jeg kan velge og vrake? Men det kan jo forsåvidt hende jeg ikke evner å takle det - ennå. Hvis det blir alvorlig. Og derfor spør jeg her, så jeg kan høre litt fra andre om hvordan det kan takles :-)

 

Fin tilbakemelding Grankongen :-) det er ganske kort tid siden jeg har fått klarhet i at hun faktisk er syk (hun har prøvd å ikke la det være så tydelig, da blir man fort "den som er syk" og hun har ikke lyst til å være stakkars og liten og svak hele tiden, det er hun litt lei av generelt) så jeg har ikke rukket å lære så mye om det, men vi snakker en del om det nå og hun lar meg forstå det som kan forklares. I dag foreslo hun at jeg kunne være med på sykehuset og snakke med legen hennes og stille ham spørsmål om ting og tang når hun er til kontroll. Det er en mulighet jeg er glad for å ha :-)

[Rider of Reason]

Hei Vikingspeider!

 

Først vil jeg bare si at det er utrolig flott å høre at du har funnet den du ønsker å dele ferden gjennom livet med. Det er faktisk svært rørende, og jeg er veldig glad på både dine og hennes vegne. Det høres ut som du er virkelig glad i denne jenta, så jeg tror dere kan takle det meste. Det gjelder bare å holde tro til hverandre gjennom tykt og tynt, og ta vare på det som er viktigs og av aller tørst betydning. Kjærligheten! Med den i førersete er det helt utrolig hva man faktisk klarer å takle.

 

Jeg har ikke egentlig erfaring fra den situasjonen du står i, men kanskje litt fra den andre siden av saken, altså fra å være den som er syk i et forhold. Det jeg tror er viktig for å takle et slikt forhold er å få en forståelse av hva sykdommen innebærer, hva den er, hvordan den utarter seg, hva kan man forvente seg, og slike ting. Straks du får forståelse for hvordan hverdagen føles for den som er syk, og vet hva man kan forvente av sykdommen fremover, så blir den lettere å leve med. Da vet du bedre hvordan du kan støtte din kjære mens hun er syk, hva du kan gjøre for henne, og du kan også glede deg med henne på de gode dagene.

 

Å få oversikt hjelper altså en god del. Derfor er det kjempeflott å høre at hun vil ta deg med når hun snakker med legen på sykehuset, det bør du absolutt gjøre. Og hvis hun skal på en eller annen form for behandlig eller mestringskurs for sykdommen, så undersøk gjerne om det er mulig for deg å være med og delta sammen med henne. Ta del i sykdommen hennes, det vil gi deg bedre forståelse, og hun vil sette veldig pris på det vil jeg tro.

 

Men det er også viktig å huske på å ikke gjøre hennes sykdom til din sykdom også hvis du skjønner hva jeg mener? Ta også "fri" fra sykdommen innimellom. Så fremt hun er frisk nok til det, så gjør et eller annet som fjerner tankene helt fra sykdommen, og bare er morro og "dere to". Det gjør godt for både henne og deg.

 

Det var de få ordene jeg hadde, håper de kan sees som i alle fall tilnærmet kloke, også ønsker jeg dere begge det aller beste, og mange lykkelige, kjærlighetsfylte dager og år fremover.

[Gjest member-277163]

Jeg har ikke egentlig erfaring fra den situasjonen du står i, men kanskje litt fra den andre siden av saken, altså fra å være den som er syk i et forhold. Det jeg tror er viktig for å takle et slikt forhold er å få en forståelse av hva sykdommen innebærer, hva den er, hvordan den utarter seg, hva kan man forvente seg, og slike ting. Straks du får forståelse for hvordan hverdagen føles for den som er syk, og vet hva man kan forvente av sykdommen fremover, så blir den lettere å leve med. Da vet du bedre hvordan du kan støtte din kjære mens hun er syk, hva du kan gjøre for henne, og du kan også glede deg med henne på de gode dagene.

 

Helt enig! Gode ord Jeg er også på den andre siden, og er syk selv. Vet hvor vanskelig det er for begge parter. Og synes det er veldig viktig det Rider of Reason sier Noen andre ting er å prøve å ikke være veldig negativ, selv om det kan bli vanskelig til tider. Når man er syk, og spesielt med en slik sykdom som du beskriver, så kan man veldig fort bli trist og nedfor. Bare pittesmå kommentarer kan ødelegge humøret. Prøv å forestill deg hvordan hun har det. Hvis det er ME det er snakk om (vet ikke hvordan det er med andre lignende sykdommer), så vet jeg at man kan bli helt frisk fra det. Så se fremover mot det, og prøv å være positiv! Synes i hvert fall du virker som en super fyr, som vil være sammen med henne uansett Lykke til!

[Vikingspeider]

Takk for tilbakemelding folkens setter veldig pris på det.

 

Har snakket en del mer med henne om det de siste dagene, blant annet dette med hvordan noen dager blir tyngre enn andre. Hun har et veldig vidt følelsesspekter og er kjempeglad og supergira noen dager, men når hun er i andre enden av skalaen blir hun kjempenedfor, eller kan bli veldig sint hvis noe er veldig frustrerende. Selv om det ikke skjer så ofte. Så vi har snakket litt om hvordan hun pleier å reagere og hvordan jeg kanskje kan tenke litt om det på forhånd så jeg vet litt hvordan det er best at jeg møter det. Ikke at alt i forholdet er veldig enveis, men jeg er mye mer avmålt og moderat i hvordan følelsene mine svinger enn det hun er. Så der er det litt andre ting det handler om.

 

Jaja. Vi håper jo at hun skal fortsette å bli bedre og forhåpentligvis helt frisk, men foreløpig er det litt usikkert rundt forskjellige ting der. Så greit å få noen tanker rundt hva man kan gjøre om såfremt og hvis i fall

[Gjest member-277163]

Kjenner meg veldig igjen, ikke noe gøy Ønsker dere lykke til, og at hun klarer å bli helt frisk! Vet at det er helt fælt å ha det sånn.

[Takkformeg]

Jeg var sammen med ei fantastisk jente som har ME i godt over ett år, jeg fikk høre fra foreldrene og besteforeldrene hennes at jeg hadde hjulpet henne mye, hun ble mye bedre i ME'en mens vi var sammen..

 

Jeg snakket med henne om det, og støttet henne på de dagene hun ikke var i form, tok vare på henne så godt jeg kunne uten å være i veien.

Det viktigste er kommunikasjon og at du ikke "presser" henne til å gjøre ting hun ikke orker etc.

Det å sette seg inn i sykdommen vha internett og være med til legen etc er en fin ting.

 

Jeg gikk uoppfordret inn på den vide webben og leste meg opp på ME, og når jeg fortalte det til henne lyste hun opp, det viser at du faktisk bryr deg og er interessert i å hjelpe henne.

 

 

Nå vet ikke jeg hvaslags sykdom hun som du er sammen med har, for det tror jeg ikke du har nevnt.

 

 

Og en liten, trist heads up

For min del, så ble det slutt mellom meg og henne fordi ME'en gjorde at hun ikke hadde energi å bruke på meg så hun følte ikke det var riktig av henne å være sammen med meg. Så sånn var det.

Legen min sa at statistisk sett, så varer ikke forhold hvor ene parten er kronisk syk. Og det er ikke pga den friske personen, men den kronisk syke, som vil føle seg som "et hinder"

 

Men ikke hør på statistikken, noen må jo slå oddsene. Som jeg sa til legen min, til helvete med statistikken!

[Skandinav]

Du må på et tidlig stadium bestemme deg for hva du ønsker å være for henne og hva du ønsker at hun skal være for deg.

Alle som har vært der, er enig med meg når jeg sier: Du kan ikke være pleier og elsker samtidig.

Den dagen du inntar pleierollen, er du ferdig som elsker.

Man kan heller ikke være pasient og elsker samtidig. Når en ber sin elsker om å bli ens pleier, mister man sin elsker.

Mitt råd er derfor: Bestem deg for hva du vil være...

Endret 16. mai 2013 av TOMpsy

[AnonymDiskusjon]

Det som også man som pårørende og partner til en som er kronisk syk bør tenke på er at det dessverre ofte følger med skam og mye skyldfølelse når det gjelder sykdom.

 

Man kan sove nesten hele dagen,men det betyr ikke at man har fått hvilt seg og ladet batteriene,man kan være mer sliten en før man la seg.

 

Smerter synes ikke på utsiden,og mange gjør mye for å skjule dette,ofte vil folk isolere seg og "krype inn i sin lille hule" bare for å få litt fred,faren med det er at man blir sett på som asosial ,noe som ikke stemmer.

 

Det som nok er verst for de fleste er at man ikke har kontroll over kroppen,og at man blir hindret fra å leve det livet man egentlig vil,her har mange pårørende en jobb de bør gjøre bedre(mange gjør mer enn de burde,de bør søke hjelp og støtte andre steder,selv om det ikke alltid er så lett å komme igjennom nåløyet ,men det er nødvendig) da de er friske og bør ha energi til å gjøre litt ekstra IMHO.

 

Har selv levd med kronisk sykdom i mange år,og er mildt sagt provosert over hvor få av mine pårørende/venner som ikke gjorde noe ekstra/satt seg inn i ting for å hjelpe meg igjennom en vanskelig tid,derfor er de aller fleste byttet ut med nye folk,noe som var best for meg siden de ikke var verdt bryet.

 

Er jo så enkelt å finne ut ting om sykdommer i dag,alle har jo Internett,og

det koster ingen kalorier å sette seg inn i dette.

 

Når det gjelde parforhold og kroniske sykdommer der så har jeg ikke annen kunnskap enn det som jeg selv har opplevd og lært av andre med kroniske sykdommer,men jeg kan jo si at det ikke er lett,og skal man satse så må man forstå følgende:

Noen ganger er det mer sykdommen som styrer humør,og det psykiske ,og det bør man forberede seg på på mentalt,både som syk og pårørende.

Er man på en type medisin så kan fort psyken endre seg,er bare å lese litt om bivirkninger av enkelte medisiner så skjønner man dette.

 

Anonym poster: 67ec967bdc49ae04c9fdb6399fee51c3 Anonym poster: 67ec967bdc49ae04c9fdb6399fee51c3