Blir ikke tatt på alvor

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg er 18 år, og føler jeg ikke blir tatt på alvor. Jeg har de siste to årene gått til BUP pga enkelte hendelser, og problemer som har kommet opp de siste årene. Et av spørsmålene jeg stilte, og som jeg ville ha svar på var om jeg hadde Aspergers Syndromet, da jeg ikke fungerer "normalt" sosialt. Jeg fikk konklusjonen deres forrige uke, og de konkluderte med at jeg ikke hadde det, men at jeg hadde det samme, som hadde blitt stilt en del år tilbake, altså Mildt psykisk utviklingshemmet (forkortet PU). Jeg fikk også beskjed om at jeg ikke kom til å få rett på å ha psykolog hos dem, da jeg ikke fylte kritieriene deres.

 

Det som undrer meg stort er hvorfor de ikke gir meg mer støtte i from av psykisk terapi, da jeg kom til dem som følge av en hendelse hvor jeg holdt på å nesten begå selvmord. De mener jeg ikke er en fare for meg selv, eller andre, men jeg er selv bekymret for at jeg kan bli psykotisk da jeg blir mer og mer isolert, og mer og mer ensom. Jeg har også hat i det siste tanker som har vært så tunge at jeg ikke klarer å tenke rett frem, tanker som sitter i meg, og som ikke vil gå. Jeg har også fått mer og mer angst de siste tre årene som har gått.

 

Har jeg rett i at jeg ikke blir tatt på alvor? Anonym poster: 5ca9cbda68ab8bb09109832e579fc093

[vidor]

Det å sette en 100% korrekt diagnose er veldig vanskelig, da ting er ekstremt sammensatt.

Det blir litt som Øystein Sunde synger; "Det er vi som vet når terminen deres er".

 

En undersøkelse som ble gjort viser at leger diagnostiserer mye forskjellig gitt akkurat samme symptomet, og dette kan være relativt enkle og målbare ting.

 

Psykiske symptomer kommer helt an på hvordan du framstiller deg selv og hvordan vedkommende som analyserer deg tenker. Det er umulig å være 100% objektivt siden diagnosen aldri blir bedre en verktøyene og personen som utfører den.

 

I forhold til hvordan du legger fram dette har du jo et uttalt behov for hjelp, og det å avfeie det synes jeg ikke er riktig. Ta gjerne opp problemet med legen din og si du vil ha en second opinion.

 

Hvis du ber om noen som f.eks har spesiell kompetanse på autismespekterlidelser som aspergers regnes som en del av så kan det hende de ser mer den delen som kanskje noen andre har oversett eller ikke har kartlagt nok.

 

Kan jeg spørre om hva det er som gjør at du mener det er aspergers ?

[Danek]

Jeg synes det er dårlig gjort av dem å benekte deg behandling.

 

Høres for meg ut som en rimelig useriøs praktikant og ville sterkt vurdert å be om å få utstedt en ny psykolog.

Dersom du har vært tro mot psykologen og virkelig fortalt hvordan du føler det, det at du opplever angsten som sterkere... Nei, huff.

 

Tror du virkelig trenger noen å prate med, noen med profesjonell kompetanse som kan hjelpe deg med å bearbeide tankene. Ikke ta selvmord i alle fall.

[Gjest medlem-141789]

Det høres i vertfall veldig rart ut at han eller ho som har hatt kontakt med deg ikkje har tatt det meir seriøst at du har ville begå sjølvmord. Du burde få endå ein person til å undersøke deg etter min meining, sidan det er tydlig at du sliter når du har hatt sjølvmordstanker i ein lengre periode.

Endret 13. mai 2013 av medlem-141789

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for alle svar, det hjelper mye at dere svarer meg, da jeg synes det er vanskelig å forholde meg til dette. Forrige uke skjedde noe på skolen, som gjør at jeg er sikker på at jeg trenger mer behandling, og terapi. Jeg har de siste to årene også mistet kontrollen, og det er en av grunnene til at jeg kom til BUP i første omgang, fordi jeg har strevd oppigjennom oppveksten med anfall av sinne, og frustrasjon, noe som også selvmordstankene kan komme fra.

 

 

Det å sette en 100% korrekt diagnose er veldig vanskelig, da ting er ekstremt sammensatt.

Det blir litt som Øystein Sunde synger; "Det er vi som vet når terminen deres er".

 

En undersøkelse som ble gjort viser at leger diagnostiserer mye forskjellig gitt akkurat samme symptomet, og dette kan være relativt enkle og målbare ting.

 

Psykiske symptomer kommer helt an på hvordan du framstiller deg selv og hvordan vedkommende som analyserer deg tenker. Det er umulig å være 100% objektivt siden diagnosen aldri blir bedre en verktøyene og personen som utfører den.

 

I forhold til hvordan du legger fram dette har du jo et uttalt behov for hjelp, og det å avfeie det synes jeg ikke er riktig. Ta gjerne opp problemet med legen din og si du vil ha en second opinion.

 

Hvis du ber om noen som f.eks har spesiell kompetanse på autismespekterlidelser som aspergers regnes som en del av så kan det hende de ser mer den delen som kanskje noen andre har oversett eller ikke har kartlagt nok.

 

Kan jeg spørre om hva det er som gjør at du mener det er aspergers ?

 

Som sagt så føler jeg meg ikke tatt på alvor, jeg føler at de ikke har gjort en god nok oppsummering om jeg trenger mer behandling. Jeg tror jeg vil legge bak meg aspergers, da jeg vil prøve å bli frisk, noe jeg på den nåværende tilstanden ikke føler jeg ikke er.

 

Grunnen til at jeg føler jeg har aspergers er da jeg har gjennom oppveksten alltid hatt problemer med det sosiale, jeg har alltid vært den som ikke forsto meg på det sosiale, som hadde få venner etc. I diagnosen jeg fikk fra BUP heter det at jeg har autistiske trekk, men at de ikke ser grunnlag ved å stille en diagnose for aspergers/autisme.

 

 

Jeg synes det er dårlig gjort av dem å benekte deg behandling.

 

Høres for meg ut som en rimelig useriøs praktikant og ville sterkt vurdert å be om å få utstedt en ny psykolog.

Dersom du har vært tro mot psykologen og virkelig fortalt hvordan du føler det, det at du opplever angsten som sterkere... Nei, huff.

 

Tror du virkelig trenger noen å prate med, noen med profesjonell kompetanse som kan hjelpe deg med å bearbeide tankene. Ikke ta selvmord i alle fall.

 

Akkurat, jeg føler også at det er en dårlig behandling. Jeg har gjennom hele min gjennomgang med BUP synes at de har vært svært useriøse.

 

Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

[AnonymDiskusjon]

Noe jeg kan tenke har en innvirking på deres syn på saken er da jeg er VELDIG flink til å snakke for meg, og kanskje litt for god. Det kan godt være at jeg har snakket med for mye opp på hvordan jeg faktisk har det, da jeg er veldig flink til å holde masken. Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

[vidor]

Som sagt så føler jeg meg ikke tatt på alvor, jeg føler at de ikke har gjort en god nok oppsummering om jeg trenger mer behandling. Jeg tror jeg vil legge bak meg aspergers, da jeg vil prøve å bli frisk, noe jeg på den nåværende tilstanden ikke føler jeg ikke er.

 

Grunnen til at jeg føler jeg har aspergers er da jeg har gjennom oppveksten alltid hatt problemer med det sosiale, jeg har alltid vært den som ikke forsto meg på det sosiale, som hadde få venner etc. I diagnosen jeg fikk fra BUP heter det at jeg har autistiske trekk, men at de ikke ser grunnlag ved å stille en diagnose for aspergers/autisme.

 

Alle ulike trekk er graderinger, og de er vel uenige med alvorlighetsgraden i forhold til det du selv opplever.

 

Hvis du leser engelsk så finner du mye god info på

http://www.wrongplanet.net/

 

Youtube har også mange videoer om emnet.

 

Ellers vil jeg gi tips om http://autismeforeningen.no/

[vidor]

Noe jeg kan tenke har en innvirking på deres syn på saken er da jeg er VELDIG flink til å snakke for meg, og kanskje litt for god. Det kan godt være at jeg har snakket med for mye opp på hvordan jeg faktisk har det, da jeg er veldig flink til å holde masken. Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

 

Ja, det er jo det som er problemet med å kompensere for og nedtone de egentlige problemene når man er i terapi. En ting er det man ikke klarer å gjemme bort, en annen ting er det inntrykket man etterlater seg og hvordan en svarer for idealisert på spørsmål og holder seg unna det som er vanskelig. Det er helt vanlig, men det gjør det også desverre vanskeligere å få god hjelp.

 

Det jeg tror du kan ha god nytte av er sosialiseringstrening og det å lære en del triks for hvordan du kan oppføre deg slik folk forventer, slik at det fungerer bedre. De uskrevne reglene som det så fint kalles som andre vurderer etter mer eller mindre automatisk.

 

Autismeforeningen kan nok være en god støttespiller for deg for å ta mer praktisk tak i problemstillingen og jobbe aktivt med det.

Endret 20. mai 2013 av vidor

[AnonymDiskusjon]

Jeg har selv opplevd å bli avvist av psykisk helsevesen når jeg var på mitt verste fordi de mente jeg ikke trengte denne hjelpen.

 

 

Dette etter at ei jente jeg var i forhold med knuste meg psykisk samtidig som hun ble gravid med meg (ikke planlagt, dårlig prevensjon). Hun ble innesluttet og kuttet mesteparten av kontakten med meg. Og gjorde meg gal når hun ikke ville si hva hun ville gjøre med fosteret. Dette resulterte i nesten to år med jevnlige depresjoner som jeg måtte hjelpe meg selv ut av, med den lille hjelpen jeg klarte å få av venner og familie og tiden jeg hadde med meg selv fikk jeg bygget meg opp igjen. Men det kostet noen arbeidsdager, og mye alenetid jeg skapte for meg selv fordi jeg ikke hadde energi til noe som helst.

 

Nå skal det sies at jeg ikke har vært suicidal, og at dette sannsynligvis er langt mildere enn det du opplever siden du har forsøkt å tatt ditt eget liv. Men jeg mener terskelen for å få hjelp på psykiatrisk burde vært senket en smule, for hadde jeg vært suicidal så aner jeg ikke hva som kunne ha skjedd meg disse to årene. Har på ekstreme dager kjørt bil som en gris og ikke tenkt konsekvensene av ulykker, glatte veier etc.. Anonym poster: 32623afac196ab1a81087be11296ca7a

[AnonymDiskusjon]

TS her.

 

Jeg tror ikke jeg er suicidal, men jeg har, ja opplevd å ha holdt på å begå selvmord. Dette har vært da jeg har mistet kontrollen, som jeg har gjort mange ganger gjennom oppveksten hvor møbler osv ble hevet på, og hvor steiner også ble det. Dette har mye med at jeg ble mobbet som barn, og måtte skifte skole. Mobbingen sitter fremdeles i meg, men ikke på det nivået da jeg var barn. I dag har jeg klart å holde meg unna slike anfall, men det skjer med jevne mellomrom, og det jeg er redd for er at dersom dette skjer på jobb, så kan jo det ha STORE konsekvenser for meg, f.eks at jeg faktisk får sparken.

Endret 20. mai 2013 av krikkert

[Kevlar]

TS hvorfor er du så opptatt av hvilken merkelapp du får? Hvilken bås du settes i? Hodet ditt har fått endel fler påvirkninger gjennom livet ditt enn det startnummeret ditt var (hvilken diagnose du var "født" med"), som gjør deg til den du er.

[06855885447]

Dersom du har tilleggslidelser i form av depresjon og angst kan disse være veldig vanskelig å korrigere etter ved bruk av evnetester.

 

Noen tester kan gi helt feil resultat i forhold til intelligens hos personer med autisme. Raven's progressive matrices kan gi en mye bedre indikasjon på evnenivå hos noen enn hva for eksempel WISC-testen gjør.

 

Verdt å ta hensyn til. Nå har ikke jeg noen faglig kompetanse, men dette er feil som skjer stadig vekk.

[AnonymDiskusjon]

TS hvorfor er du så opptatt av hvilken merkelapp du får? Hvilken bås du settes i? Hodet ditt har fått endel fler påvirkninger gjennom livet ditt enn det startnummeret ditt var (hvilken diagnose du var "født" med"), som gjør deg til den du er.

 

Det er heller et spørsmål om hvorfor jeg var det. Nå prøver jeg å fokusere på å bli frisk i den form at jeg har hodet rett, noe jeg ikke kan si jeg har idag. Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

[AnonymDiskusjon]

Jeg er også isolert, ensom. Har prøvd å ta mitt eget liv, men jeg er ikke syk i hodet/psykotisk av den grunn.... Du må bare ta deg sammen litt, det er hundre tusener av mennesker som lider mer enn deg, som virkelig har fått ødelagt livene sine. Jeg tror du bare trenger å ta det med ro, gjør noe morsomt, du har vel noen hobbyer tenker jeg? Du må bare gi ting tid, og ikke ta livet av deg selv... Anonym poster: 1fd4bd03d104bb8cab4dd8f8e94bae76

[AnonymDiskusjon]

Jeg er også isolert, ensom. Har prøvd å ta mitt eget liv, men jeg er ikke syk i hodet/psykotisk av den grunn.... Du må bare ta deg sammen litt, det er hundre tusener av mennesker som lider mer enn deg, som virkelig har fått ødelagt livene sine. Jeg tror du bare trenger å ta det med ro, gjør noe morsomt, du har vel noen hobbyer tenker jeg? Du må bare gi ting tid, og ikke ta livet av deg selv... Anonym poster: 1fd4bd03d104bb8cab4dd8f8e94bae76

 

For å være ærlig, så bryr jeg meg lite om hvordan andre har det, selvfølgelig er det folk som har en verre situasjon, men dersom jeg skal tenke som deg, og tenke på at andre har det verre enn meg selv vil det ikke hjelpe. Jeg sier ikke at jeg er psykotisk, men jeg er uansett bekymret over min psykiske tilstand.

 

Så dersom du ikke har tenkt til å komme med konstruktive innlegg, vil jeg be deg om å ikke poste, av den simple grunn at det ikke hjelper å få det opp i trynet at andre har det verre da jeg vet det. Jeg sier ikke at jeg ikke at jeg er den eneste med problemer! Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

[AnonymDiskusjon]

Har nå hatt en god dialog med fastlegen, som har sendt en henvendelse til voksen psykiatrien. Håper jeg får svar på henvendelsen kjapp, da jeg virkelig trenger hjelp. Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

[Brosstan]

Noe jeg kan tenke har en innvirking på deres syn på saken er da jeg er VELDIG flink til å snakke for meg, og kanskje litt for god. Det kan godt være at jeg har snakket med for mye opp på hvordan jeg faktisk har det, da jeg er veldig flink til å holde masken. Anonym poster: b14529fecd513fd7421b1d67d53af79c

Generelt sett vil ikke en pasient med aspergers kunne snakke seg "unna" lidelsen, spesiellt ikke når man snakker med en psykolog.

Om de sier du har autistiske trekk, men du snakker så godt for deg som det virker som om du gjør, er nok diagnosen helt riktig.

 

Depresjon og selvmordstanker er en helt annen ting, og om du har så stor angst ovenfor dine egne selvmordstanker og har fortalt dette til psykologen din, burde du prøve å starte en dialog om akkurat dette. Fortell psykologen din direkte at du sliter med tanker rundt dette, og at det gjør situasjonen din værre enn den burde være.

 

En psykolog kan ha mange grunner for hvorfor han/hun ikke forklarer pasienten sin tankene bak behandlingen, siden det ofte kan forværre situasjonen til pasienten, men om det skaper enda flere problemer for pasienten å ikke vite det er det vanlig å legge kortene på bordet.

 

Det eneste som vil løse dette problemet er å snakke med psykologen din om at du føler du ikke blir tatt seriøst, eller eventuellt å bytte psykolog. Jeg vil personlig anbefale deg å ikke bytte psykolog før det er absolutt nødvendig, siden det generellt sett putter deg merkbart nærmere der du startet med tanke på behandlingen din.