Forhold til mor..

[AnonymDiskusjon]

How to start.. Ok, jeg er 16 år, og bor derfor logsik nokk hjemme med min foreldre, siden de er skilte da mest hos mamma.

 

Og her kommer det jeg vil si, jeg har et helt forferdelig forhold til mor. Men siden ganske mange 16¨ringer vil si dette, vil jeg prøve å skrive ned ossen det er, så objektivt som mulig, og vil ha dere til å svare på om det er normalt eller ikke

 

Nå, på en vanlig dag snakker jeg så lite med mamma som overhodet mulig, da det minste konversjon utvikler seg til høylytt krangling på rundt 2 minutter. Det er flere ganger vi ikke engang sier hei tilhverandre, før en av oss, (80% av tilfellene mamma) står å roper. Dette har også ført til at jeg ikke snakker med mamma, hvis jeg har noen problemer. Der har jeg faktisk ingen å snakke med, da pappa ikke er en sånn person, og mamma vil jeg ikke vise meg svak for, hvis jeg skal være ærlig. Det har også skjedd flere ganger at en av oss (også mest mamma) har kommer til det punktet hvor vi kan dytte hverandre vekk o.l. Jeg skal inrømme at jeg kan være veldig frekk nå jeg svarer henne, og jeg reagerer i hovedsaklig dette mønsteret.

 

Lytter faktisk

Irritert

Ignorer

Sarcasm FTW

 

Noe som jo kanskje ikke er det smarteste..

Videre merker jeg også at jeg ikke snakker med mamma om vanlige ting, og at der jeg ser henne mest er ved middagsbordet, hvor jeg sitter taust, og spiser opp så fort som mulig.

 

Forholdet mellom meg og mamma har vært sånn lenge, men det går gjerne i bølger, hvor det påvirkes hovedsaklig av hvor lenge jeg kan holde før jeg begynner å svare henne, noe som f.eks. ser ut til å ta kortere tid om vinteren.. (mulig at jeg der bare husker det jeg vil huske da.. tankefeil) og jeg kan se hvordan dette går utover karakterene mine faktsik. For å gi et eksempel, til jul gikk jeg ut med 1 anmerkning, og dermed karakteren Godt i orden.. nå har jeg 28...

 

Jeg legger også merke til hvordan dette går utover humøret mitt, når jeg nå f.eks.. vel jeg ikke lei meg.. jeg bare føler på en måte ingenting... tom liksom.

 

Hvis dere sier "snakk med henne" så kan jeg informere om at jeg har prøvd FLERE ganger..

 

Spørsmålet er vel som i stad, er det bare jeg som overreagerer, eller er det noe galt her..? Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

[Gloria]

Føler du problemet ligger i moren din? For meg høres du bare ut som en 16 år gammel hormonbombe

[AnonymDiskusjon]

Føler du problemet ligger i moren din? For meg høres du bare ut som en 16 år gammel hormonbombe

 

Vell strengt tatt ja, for jeg merker jo at det ikke er sånn hos pappa.. men som jeg sa, er det jo derfor jeg spør, kan jo være nettopp det at jeg bare er en tulling Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

[Sexylubb1]

Har du vurdert å slutte å være sarkastisk/rope til din mor? Om du mener det er hun som er problemet vil du antakeligvis avvæpne henne kraftig med å la være å bli med på hennes måte å kommunisere på. Jeg gjør dette med hell. Min yngre bror gjør det ikke, og de skriker til hverandre konstant.

 

Om det er du som egentlig er problemet, så løser du det med å slutte å være på denne måten.

Endret 10. mai 2013 av Sexylubb1

[AnonymDiskusjon]

Har en lillebror som er likens... forbanna drittunge!... noen går igjennom det, men vokser fra det Enkelte aldri... Anonym poster: a82324d54be7124a866331b65bc42fa2

[AnonymDiskusjon]

Har du vurdert å slutte å være sarkastisk/rope til din mor? Om du mener det er hun som er problemet vil du antakeligvis avvæpne henne kraftig med å la være å bli med på hennes måte å kommunisere på. Jeg gjør dette med hell. Min yngre bror gjør det ikke, og de skriker til hverandre konstant.

 

Om det er du som egentlig er problemet, så løser du det med å slutte å være på denne måten.

 

Hmm.. godt poeng.

kan prøve, men jeg svarer ikke sånn før jeg er såret, det på en måte en "forsvars reaksjon", men du har jo et poeng.

 

Takk for tipset Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

[Sexylubb1]

Og ja, det kom ikke direkte frem i innlegget mitt, men min mor har en tendens til å veldig fort bli høyrøstet for den minste ting. Spesielt ting hun ikke har kontroll over, eller som ikke skjer akkurat slik hun vil. Jeg er veldig klar over hvordan hun reagerer, hvorfor og når hun reagerer slik, så jeg lar det ikke gå inn over meg. Lukker bare ørene og snakker rolig og ber henne roe seg.

 

Min bror hever altså stemmen tilbake mot henne i stedet for, og slenger sarkastiske bemerkninger og krangler masse. Forstår ikke hvordan de klarer å kommunisere på den måten, men de har merkelig nok et bra forhold.

[Skandinav]

Dette må du huske på: Det er din mor som er den voksne. Det er du som er barnet. Det er den voksnes ansvar å ta tak i situasjonen. Det er den voksnes plikt, både etisk og juridisk, å sørge for din velferd.

Når du skriver at det har holdt på sånn lenge, er det vel god grunn til å tro at dere har hatt en dysfunksjonell situasjon over tid. Dette forteller meg at dette ikke er din feil og at du ikke fortjener å ha det slik.

Men dette er ting du bør snakke med noen om direkte. Begynn her: Røde Kors- telefonen for barn og ungdom

Gratis grønt nummer Mandag-fredag: 14.00-20.00. 80 03 33 21

[Konto brukes ikke]

Nå burde det være din mor som skulle ha oppført seg voksent, men ...

Hiver meg på rådet om å svare/kommunisere rolig og saklig. Vi hører jo bare din side her nå og det kan jo være grunner foreldre blir møkka lei, og kommuniserer deretter dessverre. Sier ikke at det er rett å gjøre det, men også voksne gjør sine feil. Men det høres litt ut på meg at dere fyrer under hverandre - det blir en snøballeffekt, som blir større og større hvis ingen stopper å rulle den.

 

Noen familier har en slik mangel på kommunikasjon - det ropes, kaukes og krangles. Her er det kun foreldres skyld at det har kommet til dette - selv om man har hormonelle tenåringer i huset.

Utfordringen er egentlig å få tenåringene til å skjønne at dette er en dårlig måte å kommunisere på, og hos enkelte blir det heller en 'krig' som skal vinnes. Med denne tråden og det du sier her, så kan det jo virke som det er du som er den voksne/modne og vil ta ansvar for å få slutt på denne 'krigen' - du skal ha kreditt for det.

Din mor (å du) har sikkert holdt på en stund, så det har blitt en uvane som sikkert vil sitte i en stund. Men prøver du å avvæpne slik du har fått i råd her, så tror jeg du gjør noe lurt. Jeg skjønner godt at du blir såret enkelte ganger og 'går i forsvar'. Men hvis du klarer å telle til hundre, puste, og hvis du da klarer å kommunisere slik du vil at dere skal gjøre det - da er DET er en seier vil nå jeg si.

[BuffyAnneSummers]

Hvis du føler at du kommer til punktet hvor du har lyst til å skrike tilbake eller være nedlatende så forlat rommet, ta en pustepause, reflekter, og prøv å prate med din mor i en rolig tone når du har fått roet deg ned litt.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Lytter faktisk

Irritert

Ignorer

Sarcasm FTW

 

 

 

Hvis dere sier "snakk med henne" så kan jeg informere om at jeg har prøvd FLERE ganger..

 

 

Klart du skal snakke med mor ... bare være litt mer smart ...

 

Forsøk dette, og følg den oppskriften til mor har skjønt poenget:

1. Lytt aktivt (få med deg "hvor" din mor er i følelseslivet. Hvis hun bruker følelsesladde ord (klaging og syting) må du møte henne med medfølelse.) Det vil si at når hun sier: nå har jeg sagt det 1000 ganger, og du hører aldri etter ... skal du respondere: jeg skjønner at dette er vanskelig for deg og jeg synes det er leit selv, og jeg er interessert i at vi finner en bedre ordning ... - dette vil gi din mor en virkelig følelse av at du har lyttet og fått med deg poengene hennes, og så kan du/dere forsiktig løfte opp problemet på "saksnivå" eller "fornuftsnivå" og bli i stand til å lage gode avtaler som faktisk blir etterlevd.
   
2. finn noe konkret hos din mor som er å verdsette. Det vil si ting som ikke kan misforstås. Ikke bare si: mor er snill og grei - men heller: jeg synes du er så flink til å ...! (noe KONKRET!!!) Dette vil gi din mor en følelse av at du ser tydelig hvilke store og små gode ting hun får til, og ikke heng deg opp i feil som hun gjør. Velg å se helt bort fra hennes feiltrinn, og bare vær sta og gi din mor "betryggende" tilbakemeldinger.
   
3. takle din egen irritabilitet. Når du kjenner at det bobler i deg, så tenk: pust inn pust ut hold kjeft hold kjeft hold kjeft ... (et par ganger). Eller bare forlat "slagmarken" og ta deg en timeout, la det kjølne seg ned ... Dette handler om det samme som jeg skrev over. Nemlig at følelse må møtes med medfølelse. Når mor og du har roet deg, kan du dermed forsiktig gi aksept ved å si: jeg skjønner at dette er litt vanskelig for deg/oss, men jeg vil så gjerne at vi skal være de beste venner osv osv osv , og "bygg videre" på samme måte. Når følelsene roer seg, løfter du forsiktig problemet opp på saksnivå
   
4. "Taushet" er det verste alternativ. Intet svir mer enn konstant avvisning (og spesielt for mødre og fedre) Når man venner seg til å bruke "taushet" mot hverandre, kan man fort ende opp i et hus fullt av spøkelser ... "spøkelsene" er alle de uforløste følelser og ord man brukte mot hverandre og siden de aldri ble sagt ut tydelig nok, forsvinner de aldri ... de hjemsøker en, til de blir tatt på alvor - så: Ikke straff din mor eller far eller deg selv eller noen andre levende vesener, med å leke østers ... du er nemlig ikke et skalldyr ...
   

 

Og til slutt: La aldri solen gå ned over din vrede ..

 

Lykke til!

 

[AnonymDiskusjon]

Hvis du føler at du kommer til punktet hvor du har lyst til å skrike tilbake eller være nedlatende så forlat rommet, ta en pustepause, reflekter, og prøv å prate med din mor i en rolig tone når du har fått roet deg ned litt.

 

Prøvde dette i dag

 

Det funket i ca. 20 sek, så fulgte hun etter, jeg ber om 2min alene.

 

Jeg tror dere kan gjette svaret... Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

[BuffyAnneSummers]

Gå heller ut. Løp en liten tur.

[Andzel]

Prøvde dette i dag

 

Det funket i ca. 20 sek, så fulgte hun etter, jeg ber om 2min alene.

 

Jeg tror dere kan gjette svaret... Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

 

Si at du trenger virkelig 2 minutter og at dere kan forsette etterpå. Du må være fast bevist på dette.

 

Hvis dette ikke hjelper så gå heller en tur ut av huset og kom tilbake senere, dette kan medføre at du får 2 minutter neste gang

[AnonymDiskusjon]

Si at du trenger virkelig 2 minutter og at dere kan forsette etterpå. Du må være fast bevist på dette.

 

Hvis dette ikke hjelper så gå heller en tur ut av huset og kom tilbake senere, dette kan medføre at du får 2 minutter neste gang

 

Jeg får se en gang

 

 

Var en gang jeg gjorde noe liknende.. selvom muligens på en ikke så smart måte.

Jeg og mamma hadde krangla hele dagen, kun avbrutt av da jeg var på skole,så til slutt tokk jeg og stakk, og sykla i en vel.. 2-3timer eller noe sånt noe.. det funka jo for meg, men kaskje ikke det smarteste her i verden Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

[Delvis]

Morer er egentlig merkelige vesener. Alltid mase, ja det sier også andre. Mase hål i hodet på barnet

det er de flinke til. Hadde det vært noen andre..

Har ikke dårlig forhold, men det er veldig slitsomt. 2 min er et bra stikkord, for etter 2 min svetter jeg

og har vondt i ørene.

[Sexylubb1]

Prøvde dette i dag

 

Det funket i ca. 20 sek, så fulgte hun etter, jeg ber om 2min alene.

 

Jeg tror dere kan gjette svaret... Anonym poster: 2c85f7df51eeff3cd7ec38394f979b59

 

Funker antakeligvis bedre å bare gjøre som jeg foreslo. Ikke bli med på skrikinga. Snakk normalt. Går du så har hun "vunnet" eller vil som du opplevde bare følge etter deg.