Søren! - Betatt av psykologen.

[AnonymDiskusjon]

Det er ikke samtaleterapi og den slags men et tilbud ang noe via DPS, så kaller han psykologen. Trodde det ville gi seg men det har gått 1 år, har også vært en lang pause.

 

Søren så irriterende. Dette forstyrrer ikke tilbudet jeg får så jeg avslutter ikke før tilbudet ikke trengs mer, men det er så forbanna kjipt å være betatt og tenke på noen som en ikke kan få. Søren! Har lest om dette med å falle for psykolod/legen sin/pluss tidligere men hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her nå og............arghhhh Anonym poster: 615b877afb72cc6fb97d4f0cff708b74

[Arcturus2]

haha Fabelaktig.

[Shortie]

..

Endret 29. april 2017 av Shortie

[vidor]

Dette er langt mer vanlig enn de fleste tror og det kan være veldig effektivt. Når du tar dette med deg videre fra terapien så er det positivt.

[Rudde]

Damn, valgt feil karriere....

 

Oh well, still has the moneeey

[mongojarle]

Kan det ha noe med at en psykolog er en flink lytter?

 

Nå vet jeg ikke hva slags kjønn tråedstarter er, men stereotypisk så vil jo kvinnfolk ha menn som kan lytte og forstå problemene sine... Merkr jeg ikke er på helt solid grunn nå.

[Green_Monster]

Trokke det. Kvinner vil ha noen som behandler dem som dritt, ikke at psykologer gjør det. Merkelig nok så tenner ganske mange menn på å bli ignorert også. Men en psykologitime kan fort bli så personlig at den føles ut som vorspiel før vorspiel..som sjekking?

Endret 10. mai 2013 av Green_Monster

[AnonymDiskusjon]

Kan det ha noe med at en psykolog er en flink lytter?

 

Nå vet jeg ikke hva slags kjønn tråedstarter er, men stereotypisk så vil jo kvinnfolk ha menn som kan lytte og forstå problemene sine... Merkr jeg ikke er på helt solid grunn nå.

Det jeg er litt usikker på er grunnen. Om det er "hjelperen", eller om det er "personligheten".

Han er også bare 4 eller 5 år eldre og er ellers helt normal og oppegående. Jeg hadde lett likt han ellers, det er det som er så dumt. Han får jo vite mye om hverdagen min, og da har jeg skjønt det sånn at vi har mye felles. Huff, nå ble jeg i grunnen bare enda mer sikker. At han er "hjelperen" tror jeg ikke spiller en rolle, det er personligheten....og det gjør vel egentlig saken litt verre. Om jeg hadde møtt han på Rema 1000 hadde jeg ikke snudd meg, men jeg hadde absolutt merket han med det samme om jeg hadde møtt han via felles bekjente etc.

 

Altså nå er det sånn at vi liker menn som lytter ja, men det trenger ikke å være på psykolog-nivå. Jeg tror de fleste med litt selvinnsikt skjønner at en lett kan falle litt for en som hjelper deg, lytter til deg, en psykolog etc. En annen ting er at vi faller for de som er snille, koselige, gir glede i livet ellers og får deg til å le, føle deg vel, god kjemi +. Mennesker er mennesker - og vi blir tiltrukket av hverandre. Og jeg synes han har en fantastisk personlighet, så det må nok være grunnen.

 

Men han er altfor god for meg, med livet sitt på stell, mange interesser, profesjonell og engasjert i det han driver med. Og det som jeg har nevnt over er personligheten. Jeg har ikke selvtilliten eller stabiliteten til å bli likt av en så snill og god fyr.

 

Men det gir meg i hvert fall en god pekepinn på hva jeg innerst inne ønsker meg, og burde bygge meg opp mot.

Men en psykologitime kan fort bli så personlig at den føles ut som vorspiel før vorspiel..som sjekking?

Man føler seg ikke akkurat så utrolig mye på sjekkern når man sitter i psykolog stolen og bretter ut sine mest skamfulle problemer til en psykolog. Null sjekke-følelse.

 

Jeg synes det er kjempe ubehagelig, men jeg vet at det er behandling jeg er der for og oppfører meg der etter.

Dette er langt mer vanlig enn de fleste tror og det kan være veldig effektivt. Når du tar dette med deg videre fra terapien så er det positivt.

Kan du forklare dette nærmere? Anonym poster: 30c036f300b8e0b86e41f77bd7e4c0bc

 

Edit: flettet trippelpost

Endret 16. juni 2014 av Tvillingsjel

[Green_Monster]

Man føler seg ikke akkurat så utrolig mye på sjekkern når man sitter i psykolog stolen og bretter ut sine mest skamfulle problemer til en psykolog. Null sjekke-følelse.

 

Jeg synes det er kjempe ubehagelig, men jeg vet at det er behandling jeg er der for og oppfører meg der etter. Anonym poster: 30c036f300b8e0b86e41f77bd7e4c0bc

 

Å han er bare kjekk da?

[Isbilen]

Er psykologer avskåret fra i all framtid å innlede romantiske forhold med eks-klienter?

[vidor]

Kan du forklare dette nærmere? Anonym poster: 30c036f300b8e0b86e41f77bd7e4c0bc

 

I psykologien har man det som kalles en "Rescue Fantasy".

Fordi psykologen er så fantatisk p.g.a hvordan terapien er strukturert så vil man gjerne reddes ut problemene sine ved å binde seg til vedkommende.

Uttrykket kommer fra rundt 1910 definert av Freud, psykoanalysens far.

 

Det jeg mener som er bra med dette er at du tar med deg gnisten dette skaper videre og kan skape gode relasjoner utenfor terapirommet, men husk at psykologen er i en relasjonsrolle mot deg for din utviklings skyld, så det å forvente det samme utenfor er litt utopisk, så det er viktig å justere forventningene sine realistisk.

Er psykologer avskåret fra i all framtid å innlede romantiske forhold med eks-klienter?

 

Etisk sett er dette det riktige. Det er på linje med å utnytte noen i en sårbar posisjon. Kulter og enkelte trosmiljøer gjør på mange måter noe av det samme som en psykolog, bare med negativt fortegn for å dra nytte av sårbare mennesker i en uheldig livssituasjon. Kulter og manipulative mennesker buker f.eks aktivt "love bombing" som en del av strategien.

 

Edit: flettet dobbeltpost.

Endret 16. juni 2014 av Tvillingsjel

[Isbilen]

Jeg snakker ikke om å avslutte et klientforhold og gå rett over i et romantisk fordi det oppstår følelser, men la oss si at noen som er betatt av psykologen sin, møter vedkommende på byen flere år senere. Gjensidige følelser oppstår. Er det fortsatt uetisk av psykologen å kjøre på her? Risikerer h*n sanksjoner?

Endret 10. mai 2013 av Isbilen

[AnonymDiskusjon]

I psykologien har man det som kalles en "Rescue Fantasy".

Fordi psykologen er så fantatisk p.g.a hvordan terapien er strukturert så vil man gjerne reddes ut problemene sine ved å binde seg til vedkommende.

Uttrykket kommer fra rundt 1910 definert av Freud, psykoanalysens far.

 

Det jeg mener som er bra med dette er at du tar med deg gnisten dette skaper videre og kan skape gode relasjoner utenfor terapirommet, men husk at psykologen er i en relasjonsrolle mot deg for din utviklings skyld, så det å forvente det samme utenfor er litt utopisk, så det er viktig å justere forventningene sine realistisk.

Ok, takk for svar. Jeg må nesten bare snakke fra mitt ståsted, og redd-meg situasjonen min går mer ut på ekspert-på et område-råd enn psykoterapi og den slags (vil ikke røpe for mye). Har lest litt på tema og skal tenke litt over det, har ikke så lyst til å være opptatt av at noen skal bli så nære meg via dette opplegget og redde meg på den måten, men jeg kan ta med meg positiviteten sådan.

 

Jeg kan ikke merke trangen til dette med å bli reddet, tenkte på det i starten at "Dette er latterlig, er du såpass needy nå at du skal falle for hjelperen din?". Kan ikke søke tilbake i livet mitt å se at jeg har vært det tidligere. Har vel heller vært mer motsatt, håndtert ting selv på en måte. Jeg merker et ubehag i meg når jeg skal få hjelp av han, kjemper mot trangen til å vise meg fra min beste side vs ta dette seriøst og late som at det sitter en bestemor i den andre stolen. Det er tungt men verdt det.

 

Takk for svar. Håper dette bare går over og at han ikke er i tankene mine så altfor mye på den måten. Det er ikke så morsomt. Anonym poster: 30c036f300b8e0b86e41f77bd7e4c0bc

[vidor]

Ok, takk for svar. Jeg må nesten bare snakke fra mitt ståsted, og redd-meg situasjonen min går mer ut på ekspert-på et område-råd enn psykoterapi og den slags (vil ikke røpe for mye). Har lest litt på tema og skal tenke litt over det, har ikke så lyst til å være opptatt av at noen skal bli så nære meg via dette opplegget og redde meg på den måten, men jeg kan ta med meg positiviteten sådan.

 

Jeg kan ikke merke trangen til dette med å bli reddet, tenkte på det i starten at "Dette er latterlig, er du såpass needy nå at du skal falle for hjelperen din?". Kan ikke søke tilbake i livet mitt å se at jeg har vært det tidligere. Har vel heller vært mer motsatt, håndtert ting selv på en måte. Jeg merker et ubehag i meg når jeg skal få hjelp av han, kjemper mot trangen til å vise meg fra min beste side vs ta dette seriøst og late som at det sitter en bestemor i den andre stolen. Det er tungt men verdt det.

 

Takk for svar. Håper dette bare går over og at han ikke er i tankene mine så altfor mye på den måten. Det er ikke så morsomt. Anonym poster: 30c036f300b8e0b86e41f77bd7e4c0bc

 

Alle reaksjonene om forløpet som du tar opp er helt normale. Det er sånn hjernen er strukturert for å sikre din overlevelse og reproduksjon. Det å få hjelp av noen når man gjerne er vandt til å være selvstendig eller negativt avhengig av noen og kanskje har stor grad av mistillit til andre kanskje p.g.a hendelser som har skjedd før så føles det fort ubehagelig som du sier, men det er en del av utviklingsprosessen. Det å slippe masken som du sier og få hjelp med de reelle problemene er en prosess man skal igjennom, men du får mye mer help ved å ta tak i realiteten enn å forsterke et image og/eller en fantasi. En trapp fungerer som regel best når man husker på å bygge de nederste trinnene, ellers blir det fort litt vanskelig å bruke den.

[dahuff]

Det er normalt å bli "messed up" når man oppsøker psykolog og skal pirke borti alt som er vanskelig å prate om ellers. Det er vanskelig å skille mellom følelsene når man er sårbar.

[Vira]

Jeg plukker opp igjen denne tråden da dette er noe jeg kan kjenne meg veldig igjen i. For noen år tilbake hadde jeg en psykolog ikke mange årene eldre enn meg, og som jeg hadde en helt utrolig kjemi med. Selv om jeg var deprimert på dette tidspunktet, evnet vi likevel å skvise inn en god del humor (også mye galgenhumor) under timene, noe som opplevdes veldig positivt og godt når hverdagen var så mørk for meg ellers. Vi kunne også ende opp med å snakke om alt mulig annet som ikke hadde noen som helst forbindelse med min depresjon, felles interesser og oppfatninger av/syn på diverse ting, og kunne sitte og virkelig hygge oss og le sammen, lenge.

 

Jeg merket etterhvert at jeg begynte å bli noe betatt av denne mannen, men valgte selvfølgelig å gjøre det jeg kunne for å holde disse følelsene på avstand. Så timene hos ham forløp som vanlig hele veien. Dessverre skulle han etterhvert flytte til en annen by og måtte derfor slutte som min behandler, noe som opplevdes helt utrolig tungt og trist. Aldri før har jeg opplevd å få et så nært og godt forhold til noen. Han kunne til og med ringe meg de dagene jeg ikke var der bare for å høre hvordan det gikk med meg og slå av en liten prat, og han viste en helt fantastisk omsorg som virkelig har betydd enormt masse.

 

Jeg bestemte meg også for å flytte rundt disse tider, og han dro da 1 time med bil fra sin by til min "nye" by for å sørge for at jeg kom i kontakt med kyndige mennesker som kunne gi meg et godt behandlingstilbud, og deltok ved min side på møte med disse. Deretter kjørte han meg hjem, og vi tok da et siste farvel med en lang og god klem etter å ha stått sammen ute og snakket sammen en stund. Et utrolig følelsesladet øyeblikk for min del, da jeg visste at dette ville være siste gangen jeg så ham.

Dagen etter hadde han sin siste arbeidsdag, men tok seg da faktisk likevel tid til å ringe meg enda vi hadde "avsluttet" dagen i forveien, og vi ble da sittende å snakke sammen i godt over en halvtimes tid, om alt mulig rart. Det virket faktisk som om det også for ham var litt vanskelig å nå skulle bryte kontakten helt...

Han er virkelig et av de mest fantastiske menneskene jeg noensinne har møtt. Gud, som jeg savner ham. Han hjalp meg virkelig.

Endret 6. februar 2014 av Vira

[Tvillingsjel]

Er det ikke lett å falle for noen som både er en autoritetsfigur og som viser/føler omtanke og omsorg?

 

Mener ikke å frastjele følelsene eller opplevelsene dere hadde. Vira: virker som du hadde et veldig flott samarbeid og vennskap med din psykolog.

[Vira]

Er det ikke lett å falle for noen som både er en autoritetsfigur og som viser/føler omtanke og omsorg?

 

Mener ikke å frastjele følelsene eller opplevelsene dere hadde. Vira: virker som du hadde et veldig flott samarbeid og vennskap med din psykolog.

 

Jo, det er jo akkurat det det er, og det var jeg heldigvis innerst inne klar over på den tiden også. Var nok derfor jeg klarte å forholde meg noenlunde rasjonelt til det hele selv om følelsene løp litt løpsk på et tidspunkt.

 

Men ja, det var et veldig unikt og fint vennskap vi etterhvert utviklet. Jeg skulle gitt mye for å kunne hatt ham i livet mitt den dag i dag.

[The Little Lucid Moments]

Behøver vel ikke komme av "resque fantasy". F.eks. hvis man lever et "isolert" liv, da med lite kontakt med personer med et kjønn man er interessert i, så er det vel ganske naturlig tror jeg. Terapeuten blir jo et menneske som gir deg oppmerksomhet. Det er nok lett at det fantasidrevne i deg forveksler dette med romantisk/seksuell oppmerksomhet...

 

Jeg er der selv. Men syns det er litt flaut fordi jeg føler meg "mindreverdig".