Hva skal jeg gjøre?

[high heels]

Ja, er vel vanskelig å sette ord på ting, så jeg bare skriver det jeg tenker. Lenge har jeg hatt slitt med depresjoner. Det kommer og går noe jeg har hatt tiden jeg var vel en rundt 14 år. Jeg har akkurat nå nylig fylt 17. Jeg føler på en måte ikke lenger at jeg er verdt noe. Det at jeg ikke klarer å oppfylle alle krav, og ha et så bra "liv" som det på min alder har. De er talentfulle, de er vakre, og ikke minst positive. Jeg er vel bare.. meg.

 

Hele familien er syke, og det er vel noe jeg bærer rundt og blir veldig påvirket av. Mamma har hatt bulimi i 7 år nå, og det preger meg veldig. Det er ingenting å spise i huset, og når det først kommer mat på bordet så er det lavkarbo. Ikke at det gjør meg så veldig mye, men det er bare den samme dietten, og den samme krangelen rundt matbordet hver gang. Mamma er ferdig med maten og løper rett på do. Hun bruker også mesteparten av tiden hun har med oss med å være på treningssenter. Meg og min lillesøster er alene hjemme store deler av de to ukene vi er hos hun om gangen. Vi har skilte foreldre, og de er ikke veldig glad i hverandre. Dette gjør det mye vanskeligere for meg å skape et stabilt miljø for meg og min lillesøster. Vi har også vært veldig mye i kontakt med barnevern og liknende støttegrupper, hvis jeg kan si det på den måten.

 

Faren min har tvangstanker og har biopolar lidelse. De har begge vært innlagt for lengre tid. Det som er med sykdommen til pappa er at det kommer perioder hvor han rett og slett ikke bryr seg om meg. Noe som fører til at alt jeg gjør ikke er bra nok. Jeg er veldig skoleflink og kommer alltid hjem med 5-6 i karakter. Faren min bare ler av meg og legger seg til å sove. Hva er det jeg gjør feil? Hvorfor er ikke jeg bra nok?

 

Jeg har også en stor trang til å passe på min lillesøster, ettersom hun lider av både ADHD, schizofreni og biopolar. Hun sliter med å ha venner, fordi hun ikke vet hvordan hun skal takle et normalt liv. Hun blir medisinert kraftig, og så fort de slår ut av virkning blir hun en helt annen person som kan finne på å løpe etter meg med kniv. Jeg prøver å passe på hun, og prøver å geleide hun inn på en riktig retning. Det er så vanskelig, og jeg føler jeg må ta ansvar siden hverken mor eller far er til hjelp. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke dette lenger

 

Jeg har gått til psykolog, men fant ikke dette veldig hjelpende. Jeg ble bare sittende å le, fordi jeg er ikke vant med at det faktisk er noen der ute som tar meg seriøst lenger. Jeg er ikke bra nok, og ikke flink nok.. Jeg er en sliten 17 åring som ikke lenger vet hvor mye beinbygningen min tåler før jeg knekker.

[TityBoi]

Når du blir 18 flytter du. Enkelt å greit, da kan du ha lillesøstra di på besøk så mye du vil uten mas og slipper stress

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Hvorfor skal trådstarter flytte?

[high heels]

Når du blir 18 flytter du. Enkelt å greit, da kan du ha lillesøstra di på besøk så mye du vil uten mas og slipper stress

 

Jo altså, det er jo en grei løsning, men føler jeg kommer til å flykte fra problemene, noe som gjøre de enda større og vanskeligere å håndtere jo eldre jeg blir ..

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Å flytte for seg selv innebærer jo mer enn bare å slippe problemene til moren og faren din.

[vidor]

Alle har en del av personligheten som de viser fram til andre. Den masken kan skjule mye, og alle gjør dette. Folk er langt fra så perfekte som de gir uttrykk for, men det er lett å tro at det er sant, men sannheten er ofte en annen. Du er mye mer lik dem enn du tror.

 

Husk at når du føler faren din ikke bryr seg om deg så er det sykdommen, ikke selve faren din.

P.g.a av du prøver å vinne kjærligheten til foreldrene dine så har du vel lagt mye arbeid ned i studiene for å bevise at du er verdifull, noe du ikke føler du har noe igjen for via reaksjonene du får fra foreldrene dine. Sannheten er at du er utrolig flink, det viser karakterene dine. Det at enkelte andre ikke ser det betyr ikke så mye. Det at han ikke bryr seg om karakterene er hans egen misunnelse fordi du er så flink. Egentlig er han kjempestolt av deg men hans tanker om han selv kommer i veien. Dette har ingenting med deg å gjøre, det har å gjøre med han selv.

 

Grunnen til at du vil passe ekstra godt på lillesøsteren din er vel fordi du vet hvordan det føles å ikke bli passet på, og da føles det veldig feil at hun springer etter deg med kniv, men dette henger nok sammen med hvordan hun føler seg behandlet av familien sammen med effekten av medisinen og at hun har problemer med å forstå at det er godt ment.

 

Du tar jo i praksis påtatt deg rollen som en voksen omsorgsperson, altså at du fungerer som en mor for lillesøsteren din og at du tar vare på hele familien din. Viktig at du får roet deg ned til tider og får deg selv mer i balanse. Gjør det du kan for å komme bort litt og gjøre andre ting og prøv å bruke psykologen slik at du får noe igjen for det. Psykologen ønsker å hjelpe deg, men det går best hvis du bare sier hva som trengs sånn at vedkommende slipper å lure. Det føles kanskje rart og uvant å bli tatt seriøst, men holdt ut, for det fungerer over tid og gjør deg veldig godt. Det kan oppfattes som forvirrende fordi du ikke er vandt til det, men det er god medisin.

 

Over tid tror jeg det er viktig at du prioriterer at du får bygget opp deg selv uten at du skal ha noe som helst dårlig samvittighet for det. Du har dine egne behov og grenser og det det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne være noe for andre. Det at du får avlastning er viktig og der må du bruke det som er tilgjengelig av barnevern, psykriatri, psykolog og andre inntil du får stablet deg selv på beina. Det er en tøff livssituasjon du er i men du må tenke på deg selv også. Det er ikke å være egoistisk, men å være realistisk og fornuftig.

 

Post gjerne historien din på http://www.morild.org/

Endret 7. mai 2013 av vidor

[high heels]

Alle har en del av personligheten som de viser fram til andre. Den masken kan skjule mye, og alle gjør dette. Folk er langt fra så perfekte som de gir uttrykk for, men det er lett å tro at det er sant, men sannheten er ofte en annen. Du er mye mer lik dem enn du tror.

 

Husk at når du føler faren din ikke bryr seg om deg så er det sykdommen, ikke selve faren din.

P.g.a av du prøver å vinne kjærligheten til foreldrene dine så har du vel lagt mye arbeid ned i studiene for å bevise at du er verdifull, noe du ikke føler du har noe igjen for via reaksjonene du får fra foreldrene dine. Sannheten er at du er utrolig flink, det viser karakterene dine. Det at enkelte andre ikke ser det betyr ikke så mye. Det at han ikke bryr seg om karakterene er hans egen misunnelse fordi du er så flink. Egentlig er han kjempestolt av deg men hans tanker om han selv kommer i veien. Dette har ingenting med deg å gjøre, det har å gjøre med han selv.

 

Grunnen til at du vil passe ekstra godt på lillesøsteren din er vel fordi du vet hvordan det føles å ikke bli passet på, og da føles det veldig feil at hun springer etter deg med kniv, men dette henger nok sammen med hvordan hun føler seg behandlet av familien sammen med effekten av medisinen og at hun har problemer med å forstå at det er godt ment.

 

Du tar jo i praksis påtatt deg rollen som en voksen omsorgsperson, altså at du fungerer som en mor for lillesøsteren din og at du tar vare på hele familien din. Viktig at du får roet deg ned til tider og får deg selv mer i balanse. Gjør det du kan for å komme bort litt og gjøre andre ting og prøv å bruke psykologen slik at du får noe igjen for det. Psykologen ønsker å hjelpe deg, men det går best hvis du bare sier hva som trengs sånn at vedkommende slipper å lure. Det føles kanskje rart og uvant å bli tatt seriøst, men holdt ut, for det fungerer over tid og gjør deg veldig godt. Det kan oppfattes som forvirrende fordi du ikke er vandt til det, men det er god medisin.

 

Over tid tror jeg det er viktig at du prioriterer at du får bygget opp deg selv uten at du skal ha noe som helst dårlig samvittighet for det. Du har dine egne behov og grenser og det det er viktig å ta vare på seg selv for å kunne være noe for andre. Det at du får avlastning er viktig og der må du bruke det som er tilgjengelig av barnevern, psykriatri, psykolog og andre inntil du får stablet deg selv på beina. Det er en tøff livssituasjon du er i men du må tenke på deg selv også. Det er ikke å være egoistisk, men å være realistisk og fornuftig.

 

Post gjerne historien din på http://www.morild.org/

 

Tusentakk. Alle svar hjelper. Er godt å få noen annen sitt innblikk på hvordan ting er. Veldig vanskelig å få et perspektiv når du er midt oppi det, og du ikke føler du har noen steder å gå, gjemme deg, eller en liten avlastning. Jeg skal prøve så godt jeg kan, men noen ganger er det veldig vanskelig for å slippe ansvaret jeg føler jeg har. Dette har jo blitt bygget opp etter flere år, med mer ansvar enn det en normal 17 åring har

 

Å flytte for seg selv innebærer jo mer enn bare å slippe problemene til moren og faren din.

Ja, det er sant. Det er bare at jeg føler ikke at jeg klarer å gi slipp på alt det ansvaret jeg har bygget opp. Det føles ut som jeg bare slipper alt ut av hendene mine, og at jeg blir en egoistisk person. Men det er jo verdt å prøve, når jeg blir gammel nok til det!