Den som skal våkne - norsk fantasy

[BrukerSlettetDenneKontoGrunnetSensur]

 

Bronsealder ...

 

Amar er født til huset Kaysit. De kaller det slangens hus. Bare en mann står i veien for arven hans. Hundari, den verste slåsskjempen som noensinne har vandret ned fra fjellene. I forsøket på å overvinne sin læremester, og slik bli erklært som voksen, må Amar ha hjelp. Fra sin venn Nanniya, som har sin egen politiske agenda. Fra Mahdi, en gammel mann som liker unge gutter litt for godt. Fra sin lillebror Shulgi, som er lojal fremfor alle. Og fra sin mor, som elsker ham så mye at hun vil sluke ham.

 

Det sies at verden står stille når slangen slår til.

 

Boken kan kjøpes her:

https://itunes.apple...541520628?mt=11

 

Omtaler av boken finner du her:

http://www.utropia.no/?p=11193

 

http://www.goodreads...-som-skal-v-kne

 

http://bokelskere.no/tekst/188523/

 

Forfatteren har også en egen facebookside:

https://www.facebook...Palasseneskamp/

 

[email protected]

 

"Palassenes kamp er en serie fra oldtidens Irak, satt fra år 2223 til 2124 før kristus. Kvinner og menn fra familiene Akkad, Bacca og Kaysit strides om kronen av ild - retten til å herske fra der solen står opp til dit solen går ned. De vil leve, elske og dø, og i kjøvannet vil en hel sivilisasjon settes i brann. Dette er fortellingen om menneskehetens tapte mytologi, i en tid preget av krigskunst, politikk, kjærlighet, men fremfor alt - korte skygger."

 

Hvem har sagt at norsk fantasy må være tannløs og kjedelig? Etterhvert skal jeg legge ut tekstutdrag her.

Endret 6. mai 2013 av ØysteinTranås

[BrukerSlettetDenneKontoGrunnetSensur]

Planen var enkel. Hver gruppe skulle løpe tilbake samme rute som de hadde kommet fra. De skulle være i forkant av hevnbølgen som reiste seg når nabolaget mobiliserte til nyheten om anslaget mot en av sine egne. De ville være ut og vekk før noen fikk tak i dem, og ligge lavt til det blåste over. Slik kom både Magirs ære og Nanniyas sak som overhode til å være tjent. Mens han løp så svetten silte ned kneskålene, var det eneste han hadde å akke seg over at det var gått for langt. De hadde gjort uopprettelig skade på kjøpmannen og sønnene, kanskje slått dem i hjel. De hadde gått løs på en kvinne. Alt hadde vært så fordømt utilsiktet. Nanniya bestemte seg for å få familien på fote etter en tid var gått. Han kunne be Amar om penger. Hva som helst slik at de klarte seg.

 

Så lenge de ikke ble fortalt hvem hjelpen kom fra.

 

Shulgi løp ved siden av, tilsynelatende uten å anstrenge seg. Han så helt uberørt ut og pustet bare gjennom nesen. Det lille monsteret! Måten han hadde brukt batongen som et spyd på, det selvfølgelige viset han hadde brukt til å meie ned to menn, bar bud om et eneste navn. Hundari. Skjønte han selv hva han var, hva det var han hadde blitt? Nanniya tillot seg å tvile.

 

De andre var lojale og holdt tritt, selv om de langbeinte pøblene helt sikkert kunne løpe fra dem om de ville. De fór forbi statuen av Enlil, som nå lignet på kjøpmannen med det store skjegget. Den trange gaten ga gjenlyd av smellene fra føttene deres.

 

Balulu kom opp på den andre siden og så lenge på ham. Nanniya tenkte ikke over det, men plutselig løftet fyren foten og trampet den ned i ankelen. Hele foten ble vridd, og Nanniya falt sammen over Shulgi.

 

«Beklager,» sa Balulu og sprang videre. De andre tre stanset rundt Nanniya, som holdt seg for det skadde beinet.

 

«Han gjorde det med vilje!» sa en av dem. «Jeg så det alt sammen!»

 

«Selvsagt gjorde han det,» stønnet Nanniya.

 

«Hvor ille er det?» spurte Shulgi.

 

Han forsøkte å legge vekten på foten, og måtte skjære en grimase da han kjente smertestøtene. En stor hevelse var i ferd med å danne seg rundt hele ankelen. «Ille,» sa han.

 

«Fy faen, når vi får tak i svinet ...»

 

«Vi moser kneskålene hans for dette!»

 

Shulgi kuttet av den fruktløse utvekslingen. «Dere støtter ham. Jeg holder vakt bak oss.» Nanniya måtte nesten le da han hørte ekkoet av Hundari gå gjennom den tynne guttestemmen. «Få den late ræva i gang før jeg drar dere etter nakkeskinnet.»

 

Selv støttet ved hver skulder gikk det tregt. De tre ungdommene byttet på å hjelpe ham, mens Nanniya for det meste hinket avgårde. For sakte. Nanniay måtte anstrenge seg for ikke å skrike ut i sinne og frustrasjon.

 

«Noen er bak oss. Mange,» sa Shulgi som den største selvfølge der han gikk et stykke unna. Like etter hørte de det alle sammen. Klampingen av føtter og en slags rasling. De var under plankebyen nå, og husveggene snodde seg planløst. Likevel var det klart at de holdt på å bli tatt igjen av noe de ikke visste hva var.

 

«Faen ta dette,» sa en av ungdommene og slapp taket i Nanniya. Han løp det han var god for og ble borte for dem.

 

Noen ganger er folk skrekkelig forutsigbare. De andre støttet ham et lite stykke, mens de urovekkende lydene økte i styrke. Trinnene lød som torden nå. Nanniya ble sluppet med et ynkelig: «Vi henter hjelp!» Han stanset og støttet seg opp mot veggen. Shulgi kom opp ved siden av ham.

 

«Det er ikke sikkert de vil spare livet mitt,» sa Nanniya. «Løp. Redd deg selv. Hevn meg senere. Sørg for at Balulu og de som er med ham får betale.» De var på stedet der mannslingen hadde ropt etter dem. For et sted å ende livet.

 

Shulgi lyttet ikke, men så seg om hele tiden. Plutselig begynte han å snurre tauet med steinen gjennom luften, og slengte den rundt en bjelke som stakk ut av bygningen over dem. Han sjekket ikke engang om tauet var festet skikkelig, før han begynte å klatre som en slags frosk. Batongen hang og dinglet etter ham.

 

Da gutten hadde vippet seg over kanten, tok Nanniya også til å klatre. Selv om den ene foten var tilnærmet ubrukelig, var han lett og sterk i armene. Han heiste seg opp med faste tak. Under seg hørte han gjenkjennende skrik, men han fortsatte uten å ta seg tid til å se etter om han ville klare seg. Med et stønn veltet han over kanten der Shulgi ventet. Da han så ned, hadde noen grepet tak i batongen, og stod og halte i den. Shulgi løsnet en leirbrikke fra kanten og slengte den i ansiktet til tosken så han ble flatet ut på bakken. Da mannen slapp taket, snurret Shulgi løs tauet og halte batongen opp. Like etter kom en bråte folk løpende. Det var voksne menn væpnet med økser, som måtte se at hele innretningen ble fisket opp foran nesene deres.

 

Da Nanniya snudde seg, stod han ansikt til ansikt med mannslingen, som stod der med to krus i hendene. Konen hans lå på en liggestol og så forskremt på dem. Hun måtte være tyve år yngre.

 

«D-du har mange etter deg,» sa han og så ned i gaten hvor folkemengden hyttet med økser og never.

 

«Viktige folk har gjerne det. Lovte ikke du meg litt vann,» sa Nanniya og tok det ene kruset fra hendene hans. Han drakk i store slurker.

 

«Det var før jeg så hvor viktig du var.»

 

«De kommer seg rundt!» ropte Shulgi, og trakk Nanniya etter armen. Mannen stod forfjamset igjen, mens det begynte å dundre i døren hans og kvinnen hevet seg på albuene for å se etter dem. På den andre siden av taket var det en slags miserabel hage hvor en busk klynget seg fast til husveggen. Stedet var rammet inn av en forfallen mur, og på den andre siden var en av ferdselsveiene inn til strøket.

 

«Det er for langt ned,» sa Nanniya. Det smalt ettertrykkelig fra etasjen under. Like etter dyttet Shulgi til ham med begge hender. «Åh,» sa han mens han veltet ned kanten med ryggen først.

 

Busken for forbi i en forrykende hastighet av grønne farger og til lyden av knekkende kvist. Nanniya deiste i bakken med et stønn. Like etter landet Shulgi ved siden av ham. Det stinket av urin og andre uhumskheter.

 

Han ble halt opp på beina, og sammen bega de seg over den åpne plassen. Nanniya haltende, og Shulgi som støttet ham så godt han kunne. Fra taket lød rop og skrik som fortalte at de var blitt sett, og like etter raslet det i busken. En mann var på vei med en kniv i hånden, og det så ut som han hadde tenkt å bruke den. Andre var mer forsiktige, og heiste seg ned taket etter armene. Nanniya og Shulgi var nesten ved muren nå.

 

Innen den tid ville knivmannen ha tatt dem igjen.

 

Shulgi slapp tak i Nanniya så han snublet og falt til bakken. Knærne ble skrapet opp. Mens han så på, slengte Shulgi batongen med steinen fra seg med begge armer. Tauet strakte seg ut, roterte langsomt i luften og hektet seg fast til mannens hals. Han løp videre mens steinen føk i en retning rundt hodet hans, og batongen den andre. Plutselig ble øynene stive og runde, ansiktet rødt, og han ramlet bakover mens han gurglende tok seg til halsen.

 

Enkelte har tydeligvis vanskelig for det.

 

De var ved muren. Shulgi bøyde seg frem og la hendene på knærne, som om han ventet at det var Mahdi som stod bak ham. Nanniya kløv oppå ham, fikk tak i murkanten og svingte seg over. Et lyn av smerte gikk opp ankelen hans da han traff bakken, og han datt sammen. Han tenkte at han kanskje burde ha hjulpet Shulgi, men like etter var gutten ved siden av ham. Det hadde nok vært sprekker i muren han kunne bruke, ellers så var han en menneskelig sjimpanse. Nanniya lurte på hva han så på. Det var alt for sent da han skjønte at de var omringet.

 

«Vel, vel, hva har vi her? Angrende syndere, det er jeg sikker på. Så hyggelig av dere å overgi dere til oss.» Zadok stod der med et stort følge fra byvakten. Han var en av byens mest fryktede menn. Det fantes knapt fengsler, men det trenges heller ikke når han tok med bråkmakerne til et skjermet sted for å ha en «privat samtale.» Mange pøbler hadde blitt de reneste hederskarer etter å ha smakt kjeppen til Zadok noen timer. Ryktene ville ha det til at julingen ikke var det verste som skjedde. Underlig mange hadde problemer med ganglaget etterpå.

 

Noen ansikter stakk opp fra bak muren, men forsvant raskt igjen da de fikk øye på den spydarmerte kolonnen på rundt tyve menn. Zadok ruvet over dem alle, med en høy messinghatt på hodet og et langspyd i neven. Det kopparrete fjeset hans fortrakk seg i et glis.

 

Shulgi nappet ut kniven fra under kjortelen til Nanniya. Hvordan visste han at den var der? Han skled ned i kampstilling som en av slangene Kaysit tok navn etter. Armen til Zadok skjøt frem, og spydet dundret inn i murveggen like ved hodet til gutten.

 

«Legg fra deg den.»

 

Shulgi la kniven på bakken og tok to steg tilbake. Der ble han stående rakt opp og ned.

 

«Hundaris spydyngel, hva? Eller burde jeg si Esters lille slange? Makan til giftyngel har ikke veltet ut av ei fitte siden sist verden nesten ble knust.» Blikket skled over til Nanniya. «Og ... du! Mahdis arving. Åhåhå! Jeg hører du er sart på det.» Byvakten kom og grep dem under armene, mens Zadok røsket løs spydet der det stod dypt boret inn i muren. De ble halt gjennom gruppen av menn, og det hjalp ikke enn så mye Nanniya hylte og skrek til smertene i beinet. Tilslutt ble de slengt i bakken og måtte sitte i en sirkel av bein og lange spydskaft.

 

«Stakkaren har skadet foten sin,» sa Zadok. «Jeg skal bare finne ut hva dere har gjort, slik at vi kan tenke ut en passende straff. Det blir nok lenge til dere får se mamma.» Han så på Shulgi. «Om merra er aldri så mektig.»

 

«Er du glad i familien din?» spurte Nanniya. Foten til Zadok traff ham i ansiktet. Han ble klar over at han lå og studerte himmelen da han kom til seg selv igjen. Det gjorde så vondt at han ikke gadd å komme seg opp.

 

«Det er ikke bra,» sa Shulgi. Han stirret bare foran seg mens han holdt seg for knærne.

 

«Hv-hva?» stønnet Nanniya hest fra halsen.

 

«Det er ikke bra å snakke for mye.»

 

«Så hold kjeft da.»

 

Nanniya hadde kommet seg i oppreist stilling og fått sjekket at tennene hang fast og at nesen ikke var brukket, da en åpning ble laget i rekken av soldater og Zadok stod foran dem igjen.

 

«Vil dere vite hva dere har gjort?»

 

Ikke noe svar.

 

«Dere har drept en mann.»

 

Nanniya ristet på hodet.

 

«En av sønnene til Absul. Han er død nå. Noen trampet på strupen hans. Fy faen, jeg blir kvalm av å se avskum som dere foran meg. Få dem opp!»