Livet er mangfoldig

[dag1234]

Har lyst å slå et slag for en gruppe som står mitt hjerte nær; de transkjønnede. Dette er mennesker som har utfordrende liv, men som ikke nødvendigvis lever i elendighet. Noen hevder til og med at det er en gave å kunne være flere kjønn.

Mange får det bedre med alminnelig menneskelig respekt og aksept - og hjelp fra helsevesenet til å få korrigert det ytre kjønnsuttrykket til å stemme mer med det indre opplevde kjønnet. Når det er sagt, så hører det også med at ikke alle transpersoner ønsker å endre kroppen.

 

Interessegruppen heter Harry Benjamin Ressurssenter. Spre gjerne opplysning om den videre, de gjør en viktig og enestående jobb.

 

http://hbrs.no/

[Gjest medlem-141789]

Kva kjønn du er fysisk er vel definisjonen på kva kjønn du er etter min meining. Fins plenty av menn som oppfører seg som kvinner, og ovendt. Du trenger ikkje å være ein mann fanga i ei kvinnes kropp, du er heller ein mann med ein tankegang som minnar litt om det til ei kvinne. Personlig synes eg heller dette med transseksualitet er berre ein uvillighet til å akseptere kva man er. Og kven bryr seg eigentleg om du oppfører deg som det motsette kjønn, du trenger jo ikkje å holde deg til samfunnets tankar om kven du er, du er den du er uansett. Du kan også velge korleis du oppfører deg, du har fri vilje.

[dag1234]

Det er nok litt mer samensatt enn som så, og for mange er dette mer enn bare en viljessak.

Det er faktisk en medisinsk tilstand som gir rett på helsehjelp.

[vidor]

Tror det har mye sammenheng med hvordan hormonstatus er under deler av svangerskapet.

Det er også forsket en del på stoffer (xenobiotiske) mennesker får i seg som spesielt binder seg til østrogenreseptorer og roter til. Først trodde man vel at det var agonistisk, men senere forskning viste også en delvis antagonistisk effekt som igjen låser reseptoren slik at normal binding ikke skjer og gjør den aktiveringen som er tiltenkt.

 

Det kan vel også en del psykologiske elementer i dette, selv om jeg personlig tror dette har mest med biologi og gjøre. Det skjer urovekkende ofte at doble sett kjønnsorganer opereres veldig tidlig på sykehus, og det er vel neppe noen hemmelighet at menn har blitt mer og mer androgyne. En enkel test er faktisk å sjekke lengden på ringfingeren og pekefingeren. Den såkalte d2:d4 ratioen

[dag1234]

Vel, vi er jo alle jenter til et godt stykke inn i svangerkskapet, vidor. Så skiller guttefostrene seg ut og gjennomgår en maskulinisering. Klart at mye kan gå galt, selv om ingen i dag vet sikkert hvorfor noen blir transkjønnet. Jeg ville tro at det er like mange grunner til dette som det er grunner til at noen er homofile, eller heterofile for den saks skyld.

Men samme hva som kan være årsaken(e) til at noen kvinner og menn opplever at kroppen ikke stemmer med kjønnet, så er dette en gruppe mennesker som har vanskelige liv og som blir utsatt for mye forakt fra omgivelsene. Svært mange av dem forakter også seg selv. Det er en overhyppighet av uhelse i denne gruppen. Det er disse sidene jeg er opptatt av.

Mye årsaksforskning og årsaksforklaring har handlet om at dette er et uønsket avvik som vi må finne mekanismene bak slik at vi kan hindre at noen blir slik.

Jeg ser det ikke slik, jeg tror at mangfold er det som kjennetegner naturen og kulturen. Vi er forkjellige både utvendig og innvendig, samtidig som alle mennesker er mer like enn ulike. Det er en uendlig variasjon over noen tema. Slik er det også med kjønnsidentitet.

Det er en rikdom at vi er ulike og at det er et stort tap for oss alle om vi skulle prøve å få alle like. Det blir som om det bare skulle finnes torsk, eller kun tullipaner, bare jazz eller bare fargen blå. Det er mangfoldet og variasjonen som er typisk for denne kloden, ikke at alle er like.

[Metaldude]

http://www.youtube.com/watch?v=YbEhzT8mA44

[dag1234]

Søt den metaldude, men mitt poeng er at den naturige variasjonen gjelder for alle sider ved livet.

Jeg er uenig med Thorbjørn Egner som sier. "Meget er forskjellig, men det er utenpå". Jeg mener

vi er like ulike inni, som utenpå.

Likevel tror jeg Egner og jeg mener det samme.

Selv om jeg tror Egner kanskje ikke ønsket å bli oppfattet så bokstavlig som i teksten her, og selv om ordene sier noe annet, så er hans poeng likt mitt; vi har alle lik verdi og ulikheten er et kjennetegn ved det å være et menneske. Mangfold er er det naturlige og det rette.

[Metaldude]

Søt den metaldude, men mitt poeng er at den naturige variasjonen gjelder for alle sider ved livet.

Jeg er uenig med Thorbjørn Egner som sier. "Meget er forskjellig, men det er utenpå". Jeg mener

vi er like ulike inni, som utenpå.

Likevel tror jeg Egner og jeg mener det samme.

Selv om jeg tror Egner kanskje ikke ønsket å bli oppfattet så bokstavlig som i teksten her, og selv om ordene sier noe annet, så er hans poeng likt mitt; vi har alle lik verdi og ulikheten er et kjennetegn ved det å være et menneske. Mangfold er er det naturlige og det rette.

 

Det er synd ikke alle har likt syn som deg. Man skal ikke være flau over hvordan man er født.

[dag1234]

Dette diktet har jeg på pulten min. Det er av den svenske nobelprisvinneren Thomas Tranströmer:

 

http://www.npmx.no/dikt.htm

[Gjest medlem-141789]

Dette er like dumt som dei fjompane som meinar dei sjølv har personlighet. Faktum er at ingen har ein personlighet, det er andre sin måte å kjenne igjen dine handlingar på. Ingen sine valg og tankar er basert på "kven du er", det er basert på kva du velger. Det Thorbjørn Egner tenker på er at vi er forskjellige utanpå, men vi har likevel indre eksistens, nemlig at de eksisterer på insiden av sin kropp, akkurat som vi eksisterer i vår. Det var for å få folk til å forstå at det er ikkje korleis eit menneske ser ut som er avgjørande for ein person, men det at han eller ho har ei sjel. Ikkje om du er brun, kvit eller gul.

 

Folk er som regel ikkje fødd direkte forskjellig, men det er vi sjølv som avgjer korleis vi blir. Om du baserar kven du er på virkeligheten, nemlig at du ser at du er ein mann, og har mannlige eigenskapr, er du ein mann. Om du er kvinne, er du ei kvinne. Det er berre dine konklusjonar og din virkelighetsoppfatning som bestemmer kven du er, dine tankar og idear, som kan både være riktige og gale. Om eg hadde trudd at eg var ei kvinne på innsiden, så har det ingen ting å bety. Fordi eg er ein mann, og må nesten forholde meg til dei eigenskapane eg har fått utdelt. Kom igjen, bruk fornuften, dette er berre tull. Om du tenker at du er ein mann fanga i ein kvinnekropp, vil vi mest sannsynlig sjå ei forandring i hjernen, slik som med homsane. Men forandringa er der fordi du velger det du gjer, du forandrar ikkje deg fordi hjernen forandrar seg, det er omvendt. Det er du som konkluderar feil, og hjernen forandrar seg deretter.

 

Vi kan godt alle akseptere alt tull som ikkje rammer oss sjølv, men eg må sei at eg ikkje likar homoseksuallitet eller slikt som dette. Det er ingen ting som er galt med dykk, kunn konklusjonane dykk tar. Det er dykkar syn på virkeligheten som forandrer hjernen, det er ikkje hjernen som forandrar ditt syn på virkeligheten.

[dag1234]

@vidor: Jeg hadde på ingen måte til hensikt å parkere deg i tråden. Jeg opplever deg som en kunnskapsrik og reflektert bidragsyter som ofte har viktige innspill fra det rike feltet utenfor tradisjonell behandling.

Men jeg ser det slik at et for sterkt fokus på mulige avvik i utviklingen hos transkjønnede fort kan være med på å undertrykke en mariginal og utsatt gruppe mennesker, og at vi i vanvare kan komme til å legge stein til en allerede stor byrde.

Jeg er ikke prinsippiell motstander av årskasforsking og -forklaring, og synes det i seg selv er interessant å forstå mekanismene bak de prosessene som former oss til å bli dem vi er. Enten det gjelder kjønnsidentitet, legning, holdinger eller hvorfor noen liker grønt bedre enn blått ;-).

Men ofte har slik forskning blitt brukt til å legitimere at en ønsker å fjerne de som er annerledes enn den de fleste. Homofile har jo opplevd dette i sterkt grad.

Ut over det: keep up the good work ;-)

[vidor]

Dette er like dumt som dei fjompane som meinar dei sjølv har personlighet. Faktum er at ingen har ein personlighet, det er andre sin måte å kjenne igjen dine handlingar på. Ingen sine valg og tankar er basert på "kven du er", det er basert på kva du velger. Det Thorbjørn Egner tenker på er at vi er forskjellige utanpå, men vi har likevel indre eksistens, nemlig at de eksisterer på insiden av sin kropp, akkurat som vi eksisterer i vår. Det var for å få folk til å forstå at det er ikkje korleis eit menneske ser ut som er avgjørande for ein person, men det at han eller ho har ei sjel. Ikkje om du er brun, kvit eller gul.

 

Folk er som regel ikkje fødd direkte forskjellig, men det er vi sjølv som avgjer korleis vi blir. Om du baserar kven du er på virkeligheten, nemlig at du ser at du er ein mann, og har mannlige eigenskapr, er du ein mann. Om du er kvinne, er du ei kvinne. Det er berre dine konklusjonar og din virkelighetsoppfatning som bestemmer kven du er, dine tankar og idear, som kan både være riktige og gale. Om eg hadde trudd at eg var ei kvinne på innsiden, så har det ingen ting å bety. Fordi eg er ein mann, og må nesten forholde meg til dei eigenskapane eg har fått utdelt. Kom igjen, bruk fornuften, dette er berre tull. Om du tenker at du er ein mann fanga i ein kvinnekropp, vil vi mest sannsynlig sjå ei forandring i hjernen, slik som med homsane. Men forandringa er der fordi du velger det du gjer, du forandrar ikkje deg fordi hjernen forandrar seg, det er omvendt. Det er du som konkluderar feil, og hjernen forandrar seg deretter.

 

Vi kan godt alle akseptere alt tull som ikkje rammer oss sjølv, men eg må sei at eg ikkje likar homoseksuallitet eller slikt som dette. Det er ingen ting som er galt med dykk, kunn konklusjonane dykk tar. Det er dykkar syn på virkeligheten som forandrer hjernen, det er ikkje hjernen som forandrar ditt syn på virkeligheten.

 

Jeg vil påstå at alle har en personlighet og at den har veldig store variasjoner alt etter biologi, og oppvekstforhold og kultur. Det ser man jo ganske bra hvis man sammenligner ulike land og folk.

Psykologien og psykriatrien har jo kartlagt disse trekkene som alle har i større eller mindre grad over mange år. Det er f.eks noe som heter depersonalisering og derealisering som beskriver når man mister selve selvet og det som er rundt en som separerer en fra resten av verden. Det er nok dette som defineres som oneness i newage, spirituelle og rus-miljøer mens psykologien og psykriatrien definerer det sykelig i forhold til evnen til å ta vare på seg selv og ha et normalt funksjonsnivå.

 

At man har en vilje som gjør at man kan bestemme selv er en del av utviklingstrekkene som evolusjonen har produsert for å sikre overlevelse og reproduksjon.

 

Man ser og oppfatter verden igjennom sine egne opplevelser. Det er svært vanskelig for noen å forstå hvordan f.eks transkjønnede har det, og man dømmer også ofte andre etter hvor like dem er en selv, for en selv er jo på en måte malen for hva som er rett, alt det andre er jo avvikende, men det er i bunn og grunn manglende toleranse som i mange tilfeller er lært og en del av personligheten, og som man også tildels kan kalle for normalt da det går igjen i marjoriteten av mennesker.

 

Man kan godt vekte følelser og fornuft forskjellig, og det er det mye variasjoner av, og det er også bundet opp mot biologien og oppvekstvilkårene. En nyfødt har som regel et veldig godt potensiale i forhold til egenskaper, men siden hjernen er effektiv med å fjerne nevroner som ikke benyttes så er det viktig å få stimulert de ulike delene under oppveksten i en relativt trygg ramme for å ha det som kalles en normalutvikling.

 

De meningene du har er jo basert på den kunnskapen du har tilegnet deg, og jo yngre man er jo mindre har man lest men samtidig så har man sterke meninger. Sånn er det stort sett for alle.

[Gjest medlem-141789]

Jeg vil påstå at alle har en personlighet og at den har veldig store variasjoner alt etter biologi, og oppvekstforhold og kultur. Det ser man jo ganske bra hvis man sammenligner ulike land og folk.

Psykologien og psykriatrien har jo kartlagt disse trekkene som alle har i større eller mindre grad over mange år. Det er f.eks noe som heter depersonalisering og derealisering som beskriver når man mister selve selvet og det som er rundt en som separerer en fra resten av verden. Det er nok dette som defineres som oneness i newage, spirituelle og rus-miljøer mens psykologien og psykriatrien definerer det sykelig i forhold til evnen til å ta vare på seg selv og ha et normalt funksjonsnivå.

 

Eg har sjølv opplevd depersonalisering, og det er ikkje direkte det å miste eg-et som skjer. Det som skjer at du er så angstfull at du er redd for at du ikkje veit kva du gjer når du tar val, samt ein redsel for å ikkje heilt vite korleis man beveger seg og at man liksom ikkje er i symbiose med kroppen. Samt ein del anna idioti, som man godt kan kalle det. Så etter min erfaring var ikkje det at eg mista det såkalla eg-et som skjedde. Meir det med å ha angst for kva ein sjølv brukar for å ta val, kva ein kapabel til, samt korleis ting funkar. Det er depersonalisering etter det eg la merke til. Samt skal det også seiast at eg kom i høgare grad ut av denne depersonaliseringa når eg forsto det at det ikkje eksisterer eit "eg", det er kun mine val og det eg veit som er kilden til mine eigne val. Faktisk vil eg hevde at å tru at noko er basert på noko anna enn det du sjølv vel, er psykisk destruktivt for ein person.

 

At man har en vilje som gjør at man kan bestemme selv er en del av utviklingstrekkene som evolusjonen har produsert for å sikre overlevelse og reproduksjon.

 

Personlig gidder eg ikkje å ta med evolusjonsteorien i nokon av delane i livet. Denne teorien vil som alle andre bli motbevist ein eller anna gong, best å være føre var og kun basere sitt virkelighetsyn på fornuft.

 

Man ser og oppfatter verden igjennom sine egne opplevelser. Det er svært vanskelig for noen å forstå hvordan f.eks transkjønnede har det, og man dømmer også ofte andre etter hvor like dem er en selv, for en selv er jo på en måte malen for hva som er rett, alt det andre er jo avvikende, men det er i bunn og grunn manglende toleranse som i mange tilfeller er lært og en del av personligheten, og som man også tildels kan kalle for normalt da det går igjen i marjoriteten av mennesker.

 

Eg vil ikkje hevde at mine problemer med angst, eller nokon av mine andre dårlige eigenskapar er ein mal. Faktisk kan eg sei at eg er ein avviker på dette punktet, og min angst er ein svært dårlig eigenskap ved meg. Og nei eg kan ikkje 100% forstå korleis andre personer har det, men det er lett å sjå at noko er riktig for ein person og noko er ikkje. Dersom man er fødd mann og med mannlige eigenskapar er man mann. Resten er kun ein forvrengning av virkeligheten. Du er den du er, du har ingen eigen personelighet, den du er er basert på ditt virkelighetssyn, konklusjonar og val. Alle burde søke etter å komme nærast mogleg den virkeligheten dei lever i, slik som eg måtte for å bli kvitt min depersonalisering. Personlig trur eg psykologar har mykje å lære om mennesket, spesielt på dette feltet. Og dykk burde for all del slutte å bruke evolusjonsteorien i arbeidet, fokuser på nuet så er dykk sikkra å ikkje gjere feil.

 

De meningene du har er jo basert på den kunnskapen du har tilegnet deg, og jo yngre man er jo mindre har man lest men samtidig så har man sterke meninger. Sånn er det stort sett for alle.

 

Sjølvsagt, ein kan alltids ta feil. Eg kan også ta feil her, men dette er då basert på min personlige erfaring. Om eg har gjort ein feiltolkning veit eg ikkje, men for meg stemmer dette ganske godt.

 

Edit: Ved nærmare ettertanke kan det hende at eg aldri har hatt depersonalisering, har ikkje fått diagnosen. Det er sjølvdiagnoisering.

Endret 5. mai 2013 av medlem-141789

[vidor]

@vidor: Jeg hadde på ingen måte til hensikt å parkere deg i tråden. Jeg opplever deg som en kunnskapsrik og reflektert bidragsyter som ofte har viktige innspill fra det rike feltet utenfor tradisjonell behandling.

Men jeg ser det slik at et for sterkt fokus på mulige avvik i utviklingen hos transkjønnede fort kan være med på å undertrykke en mariginal og utsatt gruppe mennesker, og at vi i vanvare kan komme til å legge stein til en allerede stor byrde.

Jeg er ikke prinsippiell motstander av årskasforsking og -forklaring, og synes det i seg selv er interessant å forstå mekanismene bak de prosessene som former oss til å bli dem vi er. Enten det gjelder kjønnsidentitet, legning, holdinger eller hvorfor noen liker grønt bedre enn blått ;-).

Men ofte har slik forskning blitt brukt til å legitimere at en ønsker å fjerne de som er annerledes enn den de fleste. Homofile har jo opplevd dette i sterkt grad.

Ut over det: keep up the good work ;-)

 

Jeg føler meg ikke parkert i det hele tatt, jeg synes tvert imot at det er bra med innspill som engasjerer planeten, men jeg har deg mistenkt for å lure inn litt psykodynamikk i ny og ne. Dette er et diskusjonsforum og da forteller man meningene sine. Min kapasitet til kognitiv dissonans tror jeg må være rimelig høy, ellers hadde jeg nok vært religiøs på tynt grunnlag. Prøv å få et klart svar på veien til frelse i den boka

 

Noe av grunnen til å diskutere er jo å se andres perspektiver og lære. Intensjonen min har aldri vært å trolle, og jeg har vel heller aldri manglet meningers mot, selv om de tidvis taler Roma midt imot.

Ikke tenker jeg at jeg er noen alternativ-ekstrimist heller. Jeg er akkurat like skeptisk til mange alternativbehandlinger som jeg er til mange legemiddel og medisinske prosedyrer, og jeg bryr meg pent lite om hvor noe kommer fra så lenge det fungerer terapeutisk uten alvorlige bivirkninger.

 

Du hadde vel en mer emosjonell/eksistensiell tilnærming til emnet mens jeg tenke mer biologisk, men alt henger jo sammen uansett.

Gudene skal vite at det mye forskjellige stoffer i omløp i dagens økosystem som påvirker oss negativt, og mange av disse betaler vi for. NRK hadde blant annet en dokumentar som tok for seg xenobiotisk forårsakede kjønnsforskjeller. Hvis jeg husker rett så var dette musestudier.

Livet i havet opplever det samme. Det er forholdvis små mengder som skal til, og cocktail-effekten er det forsket alt for lite på. Når 0,1 + 0,3 + 0,5 blir 20 i biologisk effekt så er det skummelt.

En god bok om emnet er omtalt her

 

Mange av kildene mine er faktisk leger som tenker nytt fordi de tidvis føler seg maktesløse i det farmakologiske hvis->så metodeverket de er opplært i, og jeg tror ikke alle disse nødvendigvis lider av vrangforestillinger selv om det er lett å tenke at noen av dem er litt mer eksentriske enn andre.

Det er nok av dem som slaktes av den medisinske mafiaen, og det er ikke så enkelt som å si at alle er kvakksalvere, det vet jeg p.g.a min egen praktiske erfaring, ellers må jeg være helt rå på placebo.

 

Det er mange interessante og dyktige folk på dette forumet, og dine bidrag til å øke psykologisk forståelse vet jeg det mange som setter stor pris på. For min del har dypdykk i psykologien gitt mange svar på ting jeg virkelig har klødd meg i hodet over. Det føles jo litt som å ha lært mange av tryllekunstene før du går å ser trylleshowet, men det har vært en interessant læreprosess som lager litt mer orden i kaoset. Akkurat nå bor jeg f.eks i en leilighet som eies av er narsissist som trasker utenfor stuevinduet daglig, og uten at jeg hadde psykologisk kunnskap og en del andre teknikker så hadde dette definitivt kunne utvikle seg stygt. Det er jo dessuten helt nødvendig å oppleve dette for å være i stand til å forstå hvordan det påvirker folk.

[dag1234]

^ Bra svar, vidor.

 

Jeg fant denne på et sexologiforum jeg vanker i.

 

http://tedxtalks.ted.com/video/Beyond-the-Gender-Binary-Yee-Wo

[dag1234]

Denne er kanskje enda bedre. Og på norsk:

 

 

http://tv.nrk.no/program/mynt23507913/mann-uten-penis

[tole]

En ærlig feil.

[Metaldude]

En ærlig feil.

Hva er feilen?