Hva hadde vært din reaksjon? Hans og hennes yrke.

[dahuff]

For å være helt ærlig synes jeg folk er ekstremt overfladiske og forutinntatte om dette er noe de faktisk ville ofra så mye som en halv kalori på å fundere over. Hva slags jobb folk har trenger ikke å ha noen som helst sammenheng med hvem de passer sammen med. Selv har jeg ingen lang utdannelse eller prestisjefylt jobb, men likefullt er jeg noe over snittet smart og mer interessert i vitenskap, politikk og andre lite overfladiske ting enn folk flest. Det finnes folk med god utdannelse og lønn jeg ikke hadde passa sammen med fordi jeg føler de er "for enkle". Personlighet er det eneste jeg ville lagt vekt på, og etter skilsmissestatistikkene å dømme burde flere gjøre det samme.

 

Det er etter min erfaring de smarte som henger seg minst opp i slike ting. Mens de som er mer usikker på sin egen kompetanse eller status har lettere for å se verden i sort-hvitt, og får andre til å føle seg mindre verdt. Uansett hvor mye du jobber og klatrer innet ett fagfelt vil du møte på personer som rangerer andre under seg. Det kan utarte seg ved at de f.eks. kommenterer hvem man er sammen med. Jeg er ikke fri for fordommer og usikkerhet selv heller, men jeg har begynt å kjenne igjen lusa på gangen og oppdager tidligere at "personen der har **** ikke greie på hva h*n prater om". Det er en del av livet folkens.

 

Helt enig i at personlighet betyr mest.. og deretter felles interesser.

Endret 6. mai 2013 av dahuff

[Arcturus2]

At man har gått lange studier gir ikke nødvendigvis mer intelektuelle samtaler. At det ofte øker egen tro på at man har mer intelektuelle samtaler er noe helt annet.

 

Jo flere argumenter man hører jo bedre opplyst blir man, og følgelig i stand til å ha mer spesifikke diskusjoner. En vitenskapelig utdannelse gir maksimalt output av antall ulike argumentasjoner. Det må dog et godt hode til for å tole og forstå argumentene man blir presentert. I en diskusjon mellom to like gode hoder, hvorav den ene har gått på et universitet og den andre er lagerarbeider av yrke og lære, så vil alltid vedkommende med en universitetsgrad vinne. Av den enkle grunn at han har hørt og lest flest antall argumenter og derfor stiller med større overblikk. I Teorien kan lagerarbeideren lese seg opp på fritiden, følge med i media og argumentere vanvittig retorisk godt. Men det gjør bare poenget enda bedre: Tenk hvilken styrke vedkommende ville hatt dersom han hadde hatt en universitetsgrad? Antakeligvis ville han blitt en genial akademiker.

 

Ergo velger jeg å se bort ifra hele poenget ditt. Jeg avfeier det som sludder og vås. Klart det kan være sporadiske unntak fra et faktum. Ingenting er skrevet i stein når det er snakk om menneskelig faktor. Det er dog visse samfunnstendenser det blir for dumt å si seg uenige i, som eksempelvis en universitetsgrad.

[Arcturus2]

Det er etter min erfaring de smarte som henger seg minst opp i slike ting. Mens de som er mer usikker på sin egen kompetanse eller status har lettere for å se verden i sort-hvitt, og får andre til å føle seg mindre verdt. Uansett hvor mye du jobber og klatrer innet ett fagfelt vil du møte på personer som rangerer andre under seg. Det kan utarte seg ved at de f.eks. kommenterer hvem man er sammen med. Jeg er ikke fri for fordommer og usikkerhet selv heller, men jeg har begynt å kjenne igjen lusa på gangen og oppdager tidligere at "personen der har **** ikke greie på hva h*n prater om". Det er en del av livet folkens.

 

Helt enig i at personlighet betyr mest.. og deretter felles interesser.

 

Oi, her var det mange antakelser og postuleringer. Min hang for presise utsagn gjør at det klør i hjernebarken.

[dahuff]

Oi, her var det mange antakelser og postuleringer. Min hang for presise utsagn gjør at det klør i hjernebarken.

Jeg har møtt noen personer i karrieren som er bedre enn andre, kan alle buzz-words i bransjen, men når det gjelder utførelse er de temmelig middelmådig på sitt beste. Under skallet finnes det ett snes av usikkerhet, som i blant får utfall i sårene kommentarer, f.eks. påpekning om andres partner. De plukker på andre sine følelser, helt til de finner ett usikkert punkt, og så henter de fram slegga.. Bedre?

[Arcturus2]

Bedre?

 

Overhodet ikke

[cuadro]

Nå snakker du jo om noe helt annet. At faren din var skuffet over at du ville bli lege sier jo litt om ambisjonsnivået hjemmefra, ikke om legeyrket. (Det skal sies at det allmenlege ikke er veldig prestisjefylt. Det er noe annet å være spesialist i sykehussystemet, særlig privat.)

 

Du nevner jo egentlig bare unntak og anerkjenner vel skillene jeg selv har skrevet. Hva er vel en tommelfingerregel uten unntak? Jeg ser store hull i argumentene dine.

 

Det nevnes ikke mer enn ett eksempel i mitt innlegg, ellers går det fullstendig på det generelle. Jeg tror du kanskje leste for fort igjennom. For meg virker det som at vi opererer med helt forskjellige definisjoner av termen "prestisje". Du virker å tenke på det som et "hva de fleste mener". Det gjør ikke jeg. Jeg ser liten grunn til å ta hensyn til hva den Ola og Kari synes utlyser "prestisje".

 

For min del følger det ingen prestisje med noe yrke overhodet. Jeg ser en prestisje i det å være anerkjent for sitt arbeid - være seg gjennom vitenskapelige publikasjoner eller arkitektur. Å "være lege" forteller knapt nok hva man burde ha kompetanse i.

Endret 6. mai 2013 av cuadro

[Bonna86]

Jeg hadde ikke tenkt noe over det.

[norskgoy]

Det handler ikke om ren inntekt. Det handler mer om prestisje. En lege kan ikke være gift med en butikkansatt fordi de to lever på helt forskjellige planeter. En leges hverdag består av et fossefall av vitenskapelige artikler å lese, pasienter å sy sammen, og legemidler å beregne.

 

Panisk lete i felleskatalogen mener du vel....og lese testresultatet til pasitenten, når pasienten sitter i stolen ved siden av.

[SkummelType]

Så lenge personene liker hverandre, og kan trives i hverandres selskap over lengre tid, så kan de gjerne være statsminister og nav'er for min del.

[aluxez]

For å være helt ærlig: ja, jeg hadde nok tenkt litt over det. Kanskje mer enn det jeg hadde gjort enn hvis det var mannen som hadde den mest idealiserte jobben, f.eks hvis mannen var advokat og damen var sykepleier. Det henger vel litt igjen fra gammelt av at man som regel forventer at mannen tjener mer enn kvinnen.

 

Men det jeg nok hadde tenkt mest over var at det var litt pussig at en rørlegger og en lege har funnet hverandre, fordi jeg ser for meg at disse egentlig er ganske forskjellige i interesser og intellektuell kapasitet. Men det er da ingenting gale i det.

Endret 9. mai 2013 av aluxez