Sånn er psykiatrien i Norge

[Brosstan]

Angående Fekjær, så er man jo "på fjellet", og blir aktivisert sammen med andre med liknende lidelser. Man blir vekket om morgenen, og har diverse aktiviteter på dagen. Samtaler noen få ganger i uka, både gruppeterapi, og samtale med lege, psykolog etc. Her er de også svært flinke til å lytte til pasientene.

 

Det blir arrangert hytteturer, fisketurer, tur i marka og liknende lyspunkter som hjelper veldig godt psykisk.

 

Dessverre blir ofte sånne ting nedprioritert, i fare for å bli nedlagt hele tiden, på grunn av manglende resurser / resurs-prioriteringer av politikerne. Fekjær, for å ta et eksempel på et tilbud jeg selv har benyttet meg av, var det et oppslag i avisen et halvt år etter jeg hadde vært der, om at de hadde dårlig økonomi, og ble nedprioritert av politikerne...

Dette er helt vanlige ting på alle psykiatriske behandlingsinstanser i Norge (om man selvfølgelig ser bort ifra tilbudene man har for de voldeligste psykisk syke som benytter en hver sjangse til å skade personalet). Problemet med pasienter som i denne saken er at de ofte er såpass lite interesserte i å bli bedre, som oftest fordi familiene engasjerer seg for lite, at de ikke benytter seg av slike tilbud. Det blir litt vanskelig å dra en pasient imot sin vilje med seg på tur i naturen og håpe at pasienten får en positiv opplevelse.

 

Psykiatrien i Norge blir hele tiden kritisert for dårlig behandling og at for mange ansatte ikke bryr seg, men jeg har aldri kommet borti et menneske som jobber innenfor psykiatrien som ikke utnytter alle resursjene vi har tilgjengelig for å gi pasientene den beste behandlingen de kan få.

 

De fleste som liker å kritisere psykiatrien er folk som ikke har noen direkte erfaringer med systemet selv, men som ofte kjenner noen eller har et familiemedlem som legger ut om hvor dårlig de blir behandlet. Og tro meg når jeg sier dette; de pasientene som klager på behandlingen de får er tvangsinnlagte pasienter som man hver dag må akseptere at det skal være konfrontasjoner med om de minste ting, som at lyset slukkes et bestemt tidspunkt eller at midagen serveres til feil tidspunkt. Det er snakk om pasienter som ikke har noe ønske om å bli bedre, men kun vil utnytte psykiatriske instanser som et feriested når de f.eks. er tomme for penger å kjøpe sitt drug-of-choice, og blir irriterte når det er regler for hvordan man kan oppføre seg der inne.

 

Problemet med psykiatrien i Norge har ingenting å gjøre med hvordan pasienter blir behandlet, men hvilket regelverk de ansatte må jobbe seg rundt for å gi en best mulig behandling uten å sprenge det bittelille budsjettet man har å jobbe med.

 

Og for å kommentere direkte om denne saken, er det tydlig at det har vert problemer mellom pasienten og hennes familie, siden hun har bedt sykehuset ikke dele informasjon til familien, og de ikke var kjent med medisinene hun tok. En annen ting som kan være greit å vite (for dere som ikke vet veldig mye om psykiatrien og medisinene som brukes) er at det finnes så og si ingen medisiner uten bivirkningene 'selvmordstanker' og 'selvskading'. Grunnen er rett og slett at medisinene brukes på pasienter som ikke bare er selvskadere og suicidale, men pasienter som er godt på veg og viser små tegn til det, og produsentene ønsker å beskytte seg selv på alle mulige måter. Det sier seg vel selvfølgelig litt selv også, om dere tenker på det, at suicidalitet er en merkelig bivirkning å skrive på en medisin som skal hjelpe med akkurat dette problemet. Medisinene faren leste opp er forsåvidt ikke uvanlige medisiner i dagens psykiatri, og er noen av medisinene med best bevist virkning.

 

 

Hilsen en som jobber med saker som denne tragiske historien daglig.

[тurbonєℓℓo]

Dette er helt vanlige ting på alle psykiatriske behandlingsinstanser i Norge (om man selvfølgelig ser bort ifra tilbudene man har for de voldeligste psykisk syke som benytter en hver sjangse til å skade personalet). Problemet med pasienter som i denne saken er at de ofte er såpass lite interesserte i å bli bedre, som oftest fordi familiene engasjerer seg for lite, at de ikke benytter seg av slike tilbud. Det blir litt vanskelig å dra en pasient imot sin vilje med seg på tur i naturen og håpe at pasienten får en positiv opplevelse.

 

Psykiatrien i Norge blir hele tiden kritisert for dårlig behandling og at for mange ansatte ikke bryr seg, men jeg har aldri kommet borti et menneske som jobber innenfor psykiatrien som ikke utnytter alle resursjene vi har tilgjengelig for å gi pasientene den beste behandlingen de kan få.

 

De fleste som liker å kritisere psykiatrien er folk som ikke har noen direkte erfaringer med systemet selv, men som ofte kjenner noen eller har et familiemedlem som legger ut om hvor dårlig de blir behandlet. Og tro meg når jeg sier dette; de pasientene som klager på behandlingen de får er tvangsinnlagte pasienter som man hver dag må akseptere at det skal være konfrontasjoner med om de minste ting, som at lyset slukkes et bestemt tidspunkt eller at midagen serveres til feil tidspunkt. Det er snakk om pasienter som ikke har noe ønske om å bli bedre, men kun vil utnytte psykiatriske instanser som et feriested når de f.eks. er tomme for penger å kjøpe sitt drug-of-choice, og blir irriterte når det er regler for hvordan man kan oppføre seg der inne.

 

Problemet med psykiatrien i Norge har ingenting å gjøre med hvordan pasienter blir behandlet, men hvilket regelverk de ansatte må jobbe seg rundt for å gi en best mulig behandling uten å sprenge det bittelille budsjettet man har å jobbe med.

 

Og for å kommentere direkte om denne saken, er det tydlig at det har vert problemer mellom pasienten og hennes familie, siden hun har bedt sykehuset ikke dele informasjon til familien, og de ikke var kjent med medisinene hun tok. En annen ting som kan være greit å vite (for dere som ikke vet veldig mye om psykiatrien og medisinene som brukes) er at det finnes så og si ingen medisiner uten bivirkningene 'selvmordstanker' og 'selvskading'. Grunnen er rett og slett at medisinene brukes på pasienter som ikke bare er selvskadere og suicidale, men pasienter som er godt på veg og viser små tegn til det, og produsentene ønsker å beskytte seg selv på alle mulige måter. Det sier seg vel selvfølgelig litt selv også, om dere tenker på det, at suicidalitet er en merkelig bivirkning å skrive på en medisin som skal hjelpe med akkurat dette problemet. Medisinene faren leste opp er forsåvidt ikke uvanlige medisiner i dagens psykiatri, og er noen av medisinene med best bevist virkning.

 

 

Hilsen en som jobber med saker som denne tragiske historien daglig.

Jeg har en annen erfaring. En stund etter jeg begynte med ritalin, fikk jeg tunge depresjoner, så fikk jeg en medisincoktail med stemingsmedisiner, antipsykotika, og ble etterhvert sucidal, og har til sammen forsøkt å ta livet mitt 6 ganger. Det du sier stemmer ikke. Jeg har snakket med flere som har opplevd det samme.

 

Da jeg kuttet ut medisinene mine, altså alt bortsett fra Concerta (ADHD medisin/sentralstimulerende) så fikk jeg det bedre, etter et par måneder. Og etter det var jeg så og si frisk, og har vært det siden.

 

Jeg var heller ikke tanker om å ta mitt eget liv før jeg fikk medisinene. Det kunne ikke falle meg inn.

 

DPS suger. De gjør en dårlig jobb. De på fekjær gjør en god jobb. Det har jeg erfart. Og ja, jeg vet det er lett å legge all skylda på familiene og på offerene når psykiatrien er får dårlig organisert.

 

Man står som regel opp for systemene når disse svikter, i motsetning til de som blir utsatt.

Og nei. Det gjelder ikke bare de gale som benytter en hver anledning til å skade personalet, eller som utnytter systemet, og sånt. Det gjelder meg og mange andre som ønsket hjelp. Jeg ønsket å gjøre noe med konsentrasjonen og den indre uroen jeg hadde, slik at jeg skulle prestere bedre på skolen, men endte opp som en medisin-narkoman som fantaserte om å dø hver eneste dag i mange måneder....

 

Mest av alt fordi jeg ikke så noen utvei. Hele systemet (helsevesenet) jobbet bare i mot meg, var det jeg følte. Og det var også realiteten i begynnelsen også. Lange ventetider. Måtte søke, og det å søke tok flere måneder hver gang. Opptrapping av medisiner, tok månedsvis, og var svært lange og pinefulle.... Jeg følte meg som en forsøkskanin som DPS psykiaterne testet ut ting de ikke visste hvordan fungerte på, men ville vite det. Jeg fikk heller ikke psykolog. Noe jeg mener jeg burde fått.

 

Nå, 8-9 år etterpå har jeg jo ikke disse problemene, men jeg husker dem godt. Jeg husket hvordan helsevesenet var et seigt slim jeg måtte kjempe med for å få de tilbudene jeg hadde krav på. (....) osv....

Endret 19. mai 2013 av turbonello

[V?rbris]

Problemet med psykiatrien - er at hvis man forventer at den syke selv stiller opp og setter krav - kan en få vente lenge.

 

Mange med tunge psykotiske lidelser innser ikke dette selv, og innbefatter dette angst så gjør dèt det ikke noe lettere.

 

I stor grad er det nærmeste familie som støtter opp både før og etter en innleggelse.

 

Der det ikke er en slik familie, eventuelt ikke har ressurser nok, går det til hel.... ganske så ofte.

 

Selv kommune og kommunal psykiatri velter ansvar over på familie.

 

Man må også her - være frisk for å kunne være syk - oppegående, ha god økonomi og kunne snakke for seg.

[тurbonєℓℓo]

Jeg er i denne gruppa som nevnt i hovedinnlegget, Silje Benedictes Stiftelse, og fikk nettopp dette opp på veggen min. Bare en kort beskrivelse først: Dette er ei mor ettersom jeg har forstått, som har blitt overmedisinert, og som virkelig sliter med seg selv. Noen av disse medisinene har jeg selv gått på, så jeg vet sånn cirka de påvirker hjernen og kroppen. Jeg husker ikke så godt selv, men de som er midt oppi det har jo ikke noe problem med det... = )

 

Mitt budskap er i alle fall at: Engasjer dere! Gjør noe med psykiatrien!

Spesielt burde man sørge for at det blir mye strengere krav angående utskrivning av medisiner.

Psykiatrien er ikke en vitenskap hvor man har oppnådd all kunnskap på området, derfor må man gå ekstremt forsiktig frem, og prøve ut en medisin om gangen, og om den fungerer dårlig, så gjør man det bare ti ganger verre om man pøser på med flere som skal motvirke den første, fordi den også vil ha bivirkninger som er helt uungåelige, og derfor vil være så plagsomme at dette i seg selv er en grunn til at mange ikke orker å leve lenger.. Rett og slett på grunn av smertene, uklarheten i hodet, de rare følelsene, osv. som da blir et resultat av disse medisinene. Engasjer dere! Det er det eneste som kan gjøre Psykiatrien tryggere, og som kan på sikt redde en hel masse mennesker senere!

 

Her er det jeg fikk på veggen min:

 

 

 

Vi fortsetter og dele historier som har kommet inn til oss. Denne anbefales å lese. Vedkommende ønsker å være anonym

_________________________________________________

Kjære dere i Silje Benedikte stiftelsen.

Jeg "oppdaget" dere for noen få dager siden, og det har rett og slett snudd opp ned på livet mitt! Plutselig skjønte jeg hvorfor jeg hadde hatt det så tøft under seponering av Lamictal, som jeg nettopp er ferdig med! Ingen lege har kommentert til meg hva som egentlig feilte når jeg beskrev «lyning» og elektriske støt i hodet, heller ikke når jeg fortalte om synsforstyrrelsene. -For å være ærlig, så trodde jeg at det var enda et "bevis" på at jeg er syk...

Jeg har opplevd mye krevende og trist de siste 7-8 årene, og legene og psykiatrien har satt meg på fontex, cipralex, remeron, zoloft, zopiclone, betablokkere, paralgin forte, nozinan, atarax, sinequan og vival igjennom disse åra. Ikke alle samtidig, men 2-4 sorter psykofarmaka parallelt hele tida. Jeg har vært så langt nede at jeg har trodd på det legene har råda meg til.

Dere har fått meg til å våkne. Jeg har lest på MotKur.no og jeg har lest ulike amerikanske nettsider, og er overrasket over alt jeg ikke har fått informasjon om. Jeg har jo lest pakningsvedleggene, men legene har alle som en sagt at det er svært sjelden med bivirkninger, og at det er mest i de første ukene der man starter medisinering.

Mitt liv har i alle fall blitt mer og mer preget av mange av de bivirkninger som dere og MotKur beskriver. Det siste året har jeg vært mye sykemeldt, og de helseendringene som jeg har hatt, er kun basert på mosjon og omlegging av kosthold. At jeg har starta seponering, har vært fordi jeg har begynt å få att trua på at det ikke er MEG som det er noe galt med. Det er belastende og stressende hendelser over tid som har tatt på. Psykofarmaka har kun gitt massevis av tilleggsproblemer som har forsterka og forlenga livskrisene. Muskelkramper, fatigue, kroniske søvnproblemer, kvalme, oppkast, først 30 kg opp i vekt (som jeg ved egen hjelp har trent vekk nå!), apati, tiltaksløshet, muskelkramper, nattesvette, lyd- og lysømfindtlighet, passiv suicidalitet, alvorlig depresjon, øresus, kjevespenninger,.... yes, you name it... Alle problemer har gradvis kommet "snikende", og absolutt alle problemer har blitt plassert INN i meg som "min personlighet". Både leger og arbeidsgiver, familie, ja, alle! Hvis man sier noe tilstrekkelig mange ganger, blir det jo en sannhet, og jeg har gradvis blitt vant med stempelet som syk, og integrert det i min personlighet. MEN, jeg har en dyp overbevisning inni meg om at dette IKKE ER MEG, og det er derfor jeg har klart- og klarer- å stå på for å få tilbake livskvaliteten og livsgleden.

Deres side har vært, og er, en utrolig bevisstgjøring og oppvåkning! Det understøtter så til de grader at seponering er riktig for meg, og jeg føler en enorm styrke, støtte og tro på at temmelig mye av ekstrabelastningene jeg har fått helsemessig, ikke skyldes at jeg er så himla sjuk, men at jeg blir gjort sjukere av langtidsbivirkninger av årevis av psykofarmaka.

Det er faktisk et under at jeg er i live, kan love at jeg har hatt mange og lange perioder der jeg har drømt om og romantisert døden. Min selvtillit og selvfølelse har vært totalt manglende, og jeg har vært overbevisst om at jeg, mine barn, venner og familie hadde hatt det best om jeg ikke var på denne jord. Slike tanker hadde jeg aldri før psykofarmaka-tilværelsene. Den kognitive endringen skjer så langsomt, tåka siger så sakte inn, og man blir så nummen at man ikke registrerer hva som skjer. Dessuten blir man så likegyldig, "mister" drømmer og visjoner for liv og tilværelse, så evnen og interessen for å reflektere og opprettholde selvinnsikt forsvinner.

Takk for at dere hjelper meg i gang til å våkne. Jeg har nå "kun" zoloft, sinequan og zopiclone igjen. Jeg vet jeg blir skikkelig elendig i seponeringsperiodene, så tar en og en medisin, sakte men sikkert, og fokuserer på at jeg dauer ikke av å seponere.

Tusen takk! Det er livreddende hjelp deres side gir, og jeg er kjempe lei meg for at Silje Benedikte ikke er her mer! Det er kvalmende at psykofarmaka og legal moderne lobotomi har tatt henne fra oss, og fra dere.

Tausheten fra myndigheter, legemiddelindustri og fagmiljøer syns jeg taler for seg selv! Syns ikke dere?

Jeg kommer til å fortsette å støtte dere, og følge dere.

Si fra hvis jeg kan stille opp å gjøre noe for dere!

Beste hilsen fra lille meg som har begynt å våkne til liv.

 

Kilde:

[тurbonєℓℓo]

Problemet med psykiatrien - er at hvis man forventer at den syke selv stiller opp og setter krav - kan en få vente lenge.

 

Mange med tunge psykotiske lidelser innser ikke dette selv, og innbefatter dette angst så gjør dèt det ikke noe lettere.

 

I stor grad er det nærmeste familie som støtter opp både før og etter en innleggelse.

 

Der det ikke er en slik familie, eventuelt ikke har ressurser nok, går det til hel.... ganske så ofte.

 

Selv kommune og kommunal psykiatri velter ansvar over på familie.

 

Man må også her - være frisk for å kunne være syk - oppegående, ha god økonomi og kunne snakke for seg.

Den har jeg ikke hørt mange ganger før nei! Altså: "At du må være frisk for å være syk" ... Nesten alle jeg kom i kontakt med da jeg var innlagt her og der, har sagt det samme... At det er et stort forbedringspotensial i Psykiatrien er jeg ikke i tvil om. Sånn som det er nå så kan en jo veldig lett lage seg en konspirasjonsteori om at man er en testkanin som de forsøker å se hvor lenge pasientene overlever... I motsetning til at de prøver så godt de kan å få deg ut av psykiatrien, frisk og rask...

 

Ut i fra den videoen, så sier proffessoren det faktisk helt utilslørt: Det er mye testing, prøving og feiling. er det rart at folk blir opprørt? ... Og det er vanskelig for syke mennesker å si i fra. De er jo syke, psykisk, så hvor stor troverdighet har de psykiatriske pasientene til syvende og sist? Jeg mener når det står mellom dem, og psykisk "friske" psykiaterne?

 

Og hva om det faktisk finnes ondsinndige psykiatere som faktisk ønsker å bryte ned pasientene så de tar sitt eget liv? Hva slags rutiner har vi får å avsløre disse? Å si det ikke eksisterer blir alt for dumt... Det har skjedd i utlandet. Og da kan det skje her... Høyt utdannede mennesker er ikke alltid noen engler. det sier seg selv. Så hva slags system har vi? Dama mi hadde ikke psykoselidelser før hun fikk en medisin av ei som heter Hedda Døsvik, etter det, så får hun psykoser dersom hun ikke går på tunge medisiner som gjør at hun sover veldig lenge, og ikke har mulighet til å jobbe. Fint for meg, for jeg har jo selskap i henne, men hu Hedda Døsland, burde faktisk fått sparken. Enten det, eller en prikk. Man kan jo for eksempel ha et prikkesystem, der tre prikker, betyr at vedkommende blir sparket og ikke lenger får lov til å skrive ut medisiner???

 

Hva mener dere om 3 prikk systemet mitt?

[V?rbris]

Er jo forbedringer i psykiatrien de siste 50 åra.

 

Noen ble plassert på asyl for hele livet, mens andre ble mer eller mindre tatt vare på av familien, til tider bortgjemt.

 

 

Oppfølging kunne ha vært mye bedre - sikkert de som får bra oppfølgning - men langt fra alle.

 

Min kommune fikk døgnvakt pr. tlf da denne psykiatri milliard kom, dette varte noen måneder og så var det slutt.

 

Vet med sikkerhet at en som ringte for noen år siden fikk til svar sent på kvelden av vakthavende at hun ikke kunne hjelpe fordi hun var barnepasser - mens hun hadde vakt pr. tlf.........i psykiatrien.

 

Her i kommunen kan psykiatriske pasienter i en eller annen variant kunne finnes vanskelig for leger og pleiere.

 

Ved at de ringer mye grunnet angt og urolighet, derfor ville de samle alle i noen omsorgsboliger for psykiatriske pasienter, åndssvake og rusmisbrukere.

 

Her ble det satt ved minst ett tilfelle ett bestemt nei til fastlege til en slik pasient.

 

Fordi man mente at pasienten hadde det bedre ved å kunne forholde seg til noe eget som egen leilighet og de krav dette stilte til en viss grad, som å betale regninger, klippe plen, lage seg middag osv, osv, selv om perioder kunne være harde.

 

Dette opp i mot til å bli plassert i en omsorgsbolig - uten krav og sammen med rusmisbrukere og åndsvake.

 

Kommunen ville egentlig spare penger ved å plassere psykisk syke sammen i omsorgsboliger, fikk ikke da tlf fra histen og pisten om hjelp.

 

Hovedsaken er jo att tilværelsen skal være så normal som mulig - noen den ikke blir ved å stue slike pasienter av ymse graderinger sammens med åndsvake og rusmisbrukere.

 

Når jeg sier man skal være frisk for å være syk, er dette noe jeg ofte har hørt og erfart selv.

 

Av egen erfaring grunnet en infeksjonssykdom som vedvarte over 5 år, med nærmere 100 narkoseinnleggelser og uføre.

 

I tillegg feilbehandling med erstatning som resultat.

 

I denne sykdomsperiode måtte jeg kjempe mot.

 

NAV - med både nebb og klør, jeg var faktisk mellom barken og veden.

 

NAV hadde sine krav, sykehuset sine vurderinger og oppfølging - midt i dette ble jeg klemt som en Sitron.

 

Oppfølging av og opp mot - sykehus, fastlege, fylkeslege, pasientombud som var helt bortinatta, bank, apotek, trygdekontor/nav, arbeidsgiver, samt det å fungere hjemme under denne periode.

 

For å si det slik - jeg måtte være oppegående, selv om det beste til tider hadde vært hvile.

 

Enda værre er det for eldre, og unge som selv ikke greier å følge slikt opp og ikke har hjelp, dette gjelder både somatiske og psykiatriske pasienter.

 

Min kontakt på NAV ble byttet ut etter krav fra meg, hun fikk også en meget sterk reprimade fra overlege ved UNN pr. brev som også ble sendt min fastlege og meg.

 

Vil tro slike problemer kan være enda være ved forskjellige psykiske lidelser hvor saksbehandler ved NAV og den syke kommer helt feil ut.

 

Når det gjelder nye medisiner osv, er ikke alle like godt testet ut, og samme type medisin kan virke helt forskjellig på to pasienter med samme sykdom.

 

Så en viss grad av testing og prøving må man regne med, til man forhåpenligvis finner en medisin som fungerer uten for store bivirkninger.

 

Samme kan jo gjelde ved somatiske lidelser og smertestillende.

 

Hos noen funger Paracet ved moderate smerter, hos andre må sterkere midler i bruk, eventuelt ved å kombinere flere typer smertestillende.

Endret 23. mai 2013 av Vårbris

[тurbonєℓℓo]

Dette beskriver problemet med DPS (Distrikt psykiatrisk senter) meget godt. Det er den ene av foreldrene til hu som tok selvmord som beskriver medisinering etc.

 

 

Sitat:

Silje Benediktes Stiftelse · 14 256 liker dette

for 17 timer siden ·

 

Kjære alle.

Jeg sitter her og går igjennom journaler og forsøker å få en oversikt over medisineringen Silje gikk igjennom. Dette er tungt arbeid, og veldig deprimerende, samtidig som jeg kjenner et raseri inni meg. Jeg har drevet med dette arbeidet i flere uker nå, og forsøker også å være en slags «professor/lege», for å finne ut av hva de forskjellige stoffene hun fikk inneholder, og hva dette gjør med kroppen. Jobber også med å se om noen medisiner ikke må tas samtidig med andre medikamenter etc. Og, ikke det at jeg ble veldig sjokkert, men det er så mange «krasj» og farlige kombinasjoner av ulike preparater, at det nesten undrer meg at de som er ansvarlig det hele tatt har bestått legeeksamen.

Siden jeg ikke har bestått legeeksamen, eller i det hele tatt har studert medisin, så skal jeg ta selvkritikk om noe av det som jeg skriver nedenfor er feil, ber derfor om at dette påpekes, da helst ved å sende en melding i vår innboks.

Jeg har delt opp de siste 2,5 årene av Siljes liv i måneder, da kun med tanke på medisinering. Ønsker å dele 2 vilkårlige måneder med dere. (kalendermåneder)

MÅNED 1: Kun kort tid etter at Silje ble 18 år og overflyttet til voksenpsyk.

Silje får, mens hun er innlagt på DPS, Rivotril, Sobril, Imovane, Remeron, Cipralex, Orfiril, Truxal og Atarax.

Atarax skal ikke benyttes sammen med Citrazin (allergimedisin, Silje var «superallergisk»)!. Hun fortsetter med medikamentene Remeron (antidepressivum) og Cipralex (antidepressivum). Ut ifra journaler ser vi at hun nå også blir satt på Orfiril (Antiepileptikum ) (600 mg), Truxal (Antipsykotika) (25 x 3 mg) i tillegg til Imovane. Ut ifra journaler kan vi ikke se å ha funnet noen årsak til at de endret medikamentene ved dette tidspunkt.

Orfiril er et antiepileptikum som ikke skal/må benyttes sammen med benzodiazepin preparat,( Hun fikk Sobril og Zopiclone som begge er en type benzodiazepin). Orfiril skal heller ikke benyttes når man har problemer med leveren, noe Silje hadde etter flere tilfeller av intox med paracetamol. Silje blir nå introdusert for første gang antipsykotika, Truxal.

Både Remeron, Cipralex, Orfiril har alle bivirkning som selvskading og økt risiko for selvmordsatferd. Disse medikamentene er ikke anbefalt til personer under 25 år, og gis det disse medikamentene, må pasienten overvåkes veldig nøye. Vi kan ikke se at dette ble gjort.

Hvorfor hun nå fikk 2 forskjellige antidepressivum, en type antiepileptikum og en type antipsykotika, samtidig med sobril (Oxazepam som er en type benzodiazepin), rivotril (Clonazepan) og Imovane (Zopiclone er en form for benzodiazepin), er for oss meget avvikene. Her har det blitt utført eksperimentering med høyt farlige stoffer. Det finnes ingen forskning på hva denne kombinasjonen av kjemiske stoffer gjør med en menneskekropp. Vi noterer også at hun denne måneden fikk Rivotril. Rivotril bør ikke benyttes om en person har psykiske lidelser eller om personen bruker andre sentralvirkende medisiner eller antiepileptikum. Orfiril er nettopp et slikt antiepileptikum.

Cipralex skal heller ikke brukes sammen med antipsykotika som hun nå får igjennom Truxal.

(Kilde: Felleskatalogen, Den Norske Legeforening)

MÅNED 2: En sommermåned 2012

Opptrapping av Lamictal. Følgende medikamenter utskrives:

Lamictal (100 mg x 2 med opptrapping med 25 mg/pr 5. dag), Vival (5 mg x 120 stk), Nobligan (50 mg x 260 stk), Imovane (7,5 mg x 90 stk), Paracet (500 mg x 200 stk), Pinex forte (500 mg, 30 mg x 50 stk), Sarotex (10 mg x 100 stk).

I tillegg får hun utskrevet ytterligere, pinex forte (ukjent mengde), Nobligan (50 mg ukjent mengde), Vival (5 mg ukjent mengde), Imovane (7,5 mg, ukjent mengde), Atarax (25 mg, ukjent mengde).

Og dette var medikamenter for 30 dager!!??

Jeg kan ikke kalle dette annet en «galskap». Og dette var bare et lite eksempel på 2 av de 30 månedene jeg nå har gått igjennom.

Espen

 

Kilde:

Endret 24. mai 2013 av turbonello