Sånn er psykiatrien i Norge

[тurbonєℓℓo]

Jeg lurer på, hvordan kan du være sikker på hva medisinene gjorde med deg og ikke?

Jeg var frisk før. Jeg har ADHD, og skulle utrede denne... Så jeg var frisk, sånn sett bort fra at jeg hadde konsentrasjonsproblemer, og er noe hyperaktiv og indre uro (tankekjør enkelte ganger og sånt)...

Utredingen førte til at diagnosen ADHD ble satt, og da begynte jeg med Ritalin. Det viste seg å være begynnelsen på et mange år langt helvete (sånn det beskrives i bibelen eller værre...) Jeg gikk på det samtidig som jeg studerte, og opplevde at hver gang denne medisinen "var på tur ut av kroppen" at stemningsleiet sank, og jeg fikk sånne såkalte kvelds-deperisjoner. Etterhvert ble de verre og verre. "Ekspertene" sa at jeg måtte igjennom en tillvendingsfase. Noe jeg trodde på, og jeg fortsatte da dette kanskje et år eller mer. Ting ble bare verre og verre, og til slutt så hadde jeg så dype depresjoner at jeg begynte å se på døden som noe befriende og godt, og på livet som en stor og tung byrde jeg nesten ikke klarte å takle.

 

I stedet for å kutte ut Ritalinen, så begynte de å medisinere meg mot depresjonene, med flere medikamenter, deriblant også faktisk antipsykotiske medisiner.!!! Dette fant jeg jo ut selv, da jeg bladde i felleskatalogen! og jeg ble opprørt over dette.. Men da forklarte de at dette også kan brukes hos mennesker med depressjon. Og jeg gikk fem på igjen. Og de øket døsen, og jeg fikk enda en medisin, og sånn gikk det, til medisindosetten var så proppfull at jeg slet med å få dem ut av den etterhvert.. Nå var depresjonene litt borte, fordi nå var jeg så neddopet at jeg ikke klarte å tenke klart, og ikke klarte jeg å ta vare på meg selv heller. Jeg trengte folk til å vaske og rydde for meg, to ganger i uka, eller de gjorde det mer eller mindre for meg, men jeg var med på det. Jeg var helt likegyldig til alt, følte verken noe positivt eller negativt (stemingsstabiliserende) .. Dette var vanskelig. Jeg ble likegyldig til livet...

 

De tunge medisinene, førte til at jeg sov hele dagen, og hele natten, mange netter lå jeg våken også, og da ble det mye verre. Jeg har hatt søvnproblemer siden jeg var liten, så dette blir da i tilleg..

 

Så ble jeg psykotisk.. Og da skrev jeg ting på nettet som jeg i dag er så flau av å ha skrevet at det er godt nettby ble lagt ned. Jeg skrev noe her inne også, som ligger her fortsatt men under et annet navn. Da var jeg psykotisk. Jeg ser også at det er noen få psykotiske mennesker her som burde fått hjelp. = ) .... hehe. Men nok om det, og tilbake til temaet. Etter som tiden gikk fikk jeg sterkere impulser og lyst til å ta mitt eget liv. Jeg hadde IKKE NOE AV DETTE før jeg begynte medisinering!! Jeg hadde bare vansker med å konsentrere meg i timene på skolen, og jeg var alltid trøtt om morgenen, så trøtt at jeg ikke klarte å følge med i timene.. Jeg hadde det til tider vanskelig, men jeg hadde aldri noen sånne tanker, og jeg fryktet mer eller mindre døden. Men disse medisinene, fjernet denne frykten for døden. De gjorde meg likegyldig, og tanken på døden ble mer en god løsning, og til det beste for meg, enn det motsatte: ET liv med smerte, kamp mot et seigt system. Pilllene gjorde meg utrolig rar i hodet...

 

Jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg hadde faktisk tanker om å oppsøke kriminelle mennesker, for å bli en narkoman, og derretter sette en overdose selv. Men det ble aldri noe av, heldigvis. Jeg kjempet meg opp hver dag, og gjorde det legene sa osv. Men det var tungt. Jeg ville jo ikke at foreldrene mine skulle overleve meg. Utsette dem for noe sånt. Ikke venner og bekjente heller. Om jeg hadde fortsatt og lykkes i å ta livet mitt, så ville jeg kanskje ha ødelagt livet til mine nærmeste. Så det er for dem jeg gjorde alt sammen. Sleit meg opp av sengen for, og kjempet meg igjennom dagene for. Jeg levde ikke lenger for meg selv, men for andre. De som var rundt meg. ... Når det er sagt, er det ikke alle som har noen rundt seg heller. Mange som er isolert, ikke har verken mor eller far, og kanskje heller ikke venner som stiller opp for en...

 

Jeg gikk på forskjellige før, og jeg kunne føle forskjeller men de var blandet med livsopplevelser etc. Nå har jeg gått 3 år uten noen medisiner og humøret, tanker, etc går opp og ned og det er faktisk endel av det samme som jeg opplevde på dem, pluss jeg har opplevd en slags evolusjon av sinnet mitt, slik at fokusområder for tanker har gått til nye steder. Poenget mitt er at det er vanskelig for meg å si hva som er medisiner, hva som er situasjonen min, og i det hele tatt hva som har en effekt, og hvilken effekt.

Det som er medisinen. Tror jeg. Det er flere sånne tilbud som jeg har beskrevet i de seneste innleggene mine. Fekjær er et eksempel. Men miljøterapi, sånne ting som å være sammen med andre, med liknende lidelser/problemer, og finne støtte i disse samtidig som en har helsepersonell/fagfolk rundt seg selv som kan svare når man har det vanskelig, det er svært svært helsefrembringende.

 

Du vil da flytte fokuset vekk fra disse livsopplevelsene etc. og få nye inntrykk. Rett og slett få tankene over på noe annet. Samtidig så er det miljøterapauter og psykologer som kan hjelpe deg til å takle negative hendelser i fortiden mye bedre. Jeg selv husker nesten ingen ting av det som er bak meg lenger. Rett og slett fordi jeg har trent hjernen til å tenke fremover og dersom jeg tenker tilbake på ting som har skjedd, så foksuerer jeg på det positive. på den måten unngår jeg å gå i den samme fella, om og om igjen.

 

Tenker man på negative ting i fortiden, så vil man også føle det man følte da man var i den negative situasjonen. Men det er også motsatt. Dersom du er i godt humør, så husker du lettere ting tidligere av gode ting og forsterker dette. Bare denne kunnskapen om hvordan sinnet fungerer har vært verdifull for min utvikling fra det dårlige til det bedre....Så er du i godt humør, så husker du begivenheter tidligere, hvor du var i godt humør og motsatt. Derfor må man trene seg opp til å tenke positivt. Det var ingen som forklarte meg dette da jeg var på mitt dårligste. Dette var noe jeg selv fant ut, da jeg hadde lastet ned noen NLP mp3 på nettet. (Nevrolingvistisk programering) såkalt "hypnose" ... Det fungerte. Og jeg leste en del filosofi på den tiden, forferdelig mye faktisk, fordi lesning gjorde at jeg fikk tankene over på noe annet. Blant annet kan jeg jo takke Aristoteles, og hans beskrivelser av årsaks-kjeder og sånt. For da begynte jo jeg å tenke noe ala det samme om min situasjon. Så jeg forsøkte å etterfølge det han skriver om "hva som gjør mennesker lykkelige", og "hva er lykke" ? Disse tingene var nok til at jeg begynte å tenke på en måte som etterhvert gjorde meg bare friskere og friskere, osv.

 

Nå sju år etterpå, hører jeg en psykolog på youtube, som sier nøyaktig det samme... (En psykolog som underviser sykepleiere) han sier akkurat det jeg beskrev ovenfor på en grundig måte. (Jeg finner ikke igjen klippet, og det er vanskelig å finne da det er 00339092 og sånt han bruker som tittler på dem. Uansett, det jeg hadde brukt mange år på å finne ut, det vet alerede psykologene. utdannede. Hvorfor er det da slik at jeg måtte finne ut av dette på egenhånd? Hvorfor kunne jeg ikke fått en psykolog som fortalte meg dette med en gang????

[тurbonєℓℓo]

Medisinering har økt noe kraftig de siste 20årene. Norsk psykiatri er vel heller ikke den delen av offentlig sektor som gjør det strålende, tviler på at det blir noe bedre når Arbeiderpartiet kutter midler til psykiatrien. Noen lykkepiller sies å ha selvmordstanker som bivirkninger. Men det kan vi jo alltids leve med. Stoltenberg mener nok at det er samfunnøkonomisk lønnsomt når pasienter tar selvmord.

 

Kanskje på tide å innføre "selvhjelp" og meditasjon i norsk skole?

 

 

 

Fellesnevneren for kgun sine innlegg er jo at de som oftest er useriøse, offtopic, har et eller annet fanatisk AP budskap og liten grad av refleksjon. Vanskelig å få til god diskusjon med et slikt grunnlag og det er i mine øyne med på å gjøre denne delen av diskusjon.no til et veldig utrivelig sted.

Utrolig bra observert og beskrevet Dette innlegget likte jeg veldig godt. Oppsumerer det jeg også tenkte på, på en svært god måte!

[Left Blank]

Jeg var frisk før. Jeg har ADHD, og skulle utrede denne... Så jeg var frisk, sånn sett bort fra at jeg hadde konsentrasjonsproblemer, og er noe hyperaktiv og indre uro (tankekjør enkelte ganger og sånt)...

Utredingen førte til at diagnosen ADHD ble satt, og da begynte jeg med Ritalin. Det viste seg å være begynnelsen på et mange år langt helvete (sånn det beskrives i bibelen eller værre...) Jeg gikk på det samtidig som jeg studerte, og opplevde at hver gang denne medisinen "var på tur ut av kroppen" at stemningsleiet sank, og jeg fikk sånne såkalte kvelds-deperisjoner. Etterhvert ble de verre og verre. "Ekspertene" sa at jeg måtte igjennom en tillvendingsfase. Noe jeg trodde på, og jeg fortsatte da dette kanskje et år eller mer. Ting ble bare verre og verre, og til slutt så hadde jeg så dype depresjoner at jeg begynte å se på døden som noe befriende og godt, og på livet som en stor og tung byrde jeg nesten ikke klarte å takle.

 

I stedet for å kutte ut Ritalinen, så begynte de å medisinere meg mot depresjonene, med flere medikamenter, deriblant også faktisk antipsykotiske medisiner.!!! Dette fant jeg jo ut selv, da jeg bladde i felleskatalogen! og jeg ble opprørt over dette.. Men da forklarte de at dette også kan brukes hos mennesker med depressjon. Og jeg gikk fem på igjen. Og de øket døsen, og jeg fikk enda en medisin, og sånn gikk det, til medisindosetten var så proppfull at jeg slet med å få dem ut av den etterhvert.. Nå var depresjonene litt borte, fordi nå var jeg så neddopet at jeg ikke klarte å tenke klart, og ikke klarte jeg å ta vare på meg selv heller. Jeg trengte folk til å vaske og rydde for meg, to ganger i uka, eller de gjorde det mer eller mindre for meg, men jeg var med på det. Jeg var helt likegyldig til alt, følte verken noe positivt eller negativt (stemingsstabiliserende) .. Dette var vanskelig. Jeg ble likegyldig til livet...

 

De tunge medisinene, førte til at jeg sov hele dagen, og hele natten, mange netter lå jeg våken også, og da ble det mye verre. Jeg har hatt søvnproblemer siden jeg var liten, så dette blir da i tilleg..

 

Så ble jeg psykotisk.. Og da skrev jeg ting på nettet som jeg i dag er så flau av å ha skrevet at det er godt nettby ble lagt ned. Jeg skrev noe her inne også, som ligger her fortsatt men under et annet navn. Da var jeg psykotisk. Jeg ser også at det er noen få psykotiske mennesker her som burde fått hjelp. = ) .... hehe. Men nok om det, og tilbake til temaet. Etter som tiden gikk fikk jeg sterkere impulser og lyst til å ta mitt eget liv. Jeg hadde IKKE NOE AV DETTE før jeg begynte medisinering!! Jeg hadde bare vansker med å konsentrere meg i timene på skolen, og jeg var alltid trøtt om morgenen, så trøtt at jeg ikke klarte å følge med i timene.. Jeg hadde det til tider vanskelig, men jeg hadde aldri noen sånne tanker, og jeg fryktet mer eller mindre døden. Men disse medisinene, fjernet denne frykten for døden. De gjorde meg likegyldig, og tanken på døden ble mer en god løsning, og til det beste for meg, enn det motsatte: ET liv med smerte, kamp mot et seigt system. Pilllene gjorde meg utrolig rar i hodet...

 

Jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg hadde faktisk tanker om å oppsøke kriminelle mennesker, for å bli en narkoman, og derretter sette en overdose selv. Men det ble aldri noe av, heldigvis. Jeg kjempet meg opp hver dag, og gjorde det legene sa osv. Men det var tungt. Jeg ville jo ikke at foreldrene mine skulle overleve meg. Utsette dem for noe sånt. Ikke venner og bekjente heller. Om jeg hadde fortsatt og lykkes i å ta livet mitt, så ville jeg kanskje ha ødelagt livet til mine nærmeste. Så det er for dem jeg gjorde alt sammen. Sleit meg opp av sengen for, og kjempet meg igjennom dagene for. Jeg levde ikke lenger for meg selv, men for andre. De som var rundt meg. ... Når det er sagt, er det ikke alle som har noen rundt seg heller. Mange som er isolert, ikke har verken mor eller far, og kanskje heller ikke venner som stiller opp for en...

Uffameg, det høres ut som et helvete ja. Da skjønner jeg bedre hva du mener. Jeg fikk først depresjon, angst, etc, så derfor var jeg emosjonelt "ustabil" fra starten av, og det gjorde det vanskelig for meg å forså akkurat hva som skjedde i hodet mitt. Det blir annerledes med ADHD og Ritalin ja. Jeg har også gått på antipsykotiske medisiner, antidepressiva, etc, og kjenner meg igjen i det du beskriver. Det er helt sykt at det gikk så gæli for deg når du først bare hadde konsentrasjonsproblemer. Skulle blitt oppdaget og ihvertfall skulle man vært mye forsiktigere med å gi sånne medisiner før vi forstår effektene de kan ha på personer...

 

Det som er medisinen. Tror jeg. Det er flere sånne tilbud som jeg har beskrevet i de seneste innleggene mine. Fekjær er et eksempel. Men miljøterapi, sånne ting som å være sammen med andre, med liknende lidelser/problemer, og finne støtte i disse samtidig som en har helsepersonell/fagfolk rundt seg selv som kan svare når man har det vanskelig, det er svært svært helsefrembringende.

 

Du vil da flytte fokuset vekk fra disse livsopplevelsene etc. og få nye inntrykk. Rett og slett få tankene over på noe annet. Samtidig så er det miljøterapauter og psykologer som kan hjelpe deg til å takle negative hendelser i fortiden mye bedre. Jeg selv husker nesten ingen ting av det som er bak meg lenger. Rett og slett fordi jeg har trent hjernen til å tenke fremover og dersom jeg tenker tilbake på ting som har skjedd, så foksuerer jeg på det positive. på den måten unngår jeg å gå i den samme fella, om og om igjen.

 

Tenker man på negative ting i fortiden, så vil man også føle det man følte da man var i den negative situasjonen. Men det er også motsatt. Dersom du er i godt humør, så husker du lettere ting tidligere av gode ting og forsterker dette. Bare denne kunnskapen om hvordan sinnet fungerer har vært verdifull for min utvikling fra det dårlige til det bedre....Så er du i godt humør, så husker du begivenheter tidligere, hvor du var i godt humør og motsatt. Derfor må man trene seg opp til å tenke positivt. Det var ingen som forklarte meg dette da jeg var på mitt dårligste. Dette var noe jeg selv fant ut, da jeg hadde lastet ned noen NLP mp3 på nettet. (Nevrolingvistisk programering) såkalt "hypnose" ... Det fungerte. Og jeg leste en del filosofi på den tiden, forferdelig mye faktisk, fordi lesning gjorde at jeg fikk tankene over på noe annet. Blant annet kan jeg jo takke Aristoteles, og hans beskrivelser av årsaks-kjeder og sånt. For da begynte jo jeg å tenke noe ala det samme om min situasjon. Så jeg forsøkte å etterfølge det han skriver om "hva som gjør mennesker lykkelige", og "hva er lykke" ? Disse tingene var nok til at jeg begynte å tenke på en måte som etterhvert gjorde meg bare friskere og friskere, osv.

 

Nå sju år etterpå, hører jeg en psykolog på youtube, som sier nøyaktig det samme... (En psykolog som underviser sykepleiere) han sier akkurat det jeg beskrev ovenfor på en grundig måte. (Jeg finner ikke igjen klippet, og det er vanskelig å finne da det er 00339092 og sånt han bruker som tittler på dem. Uansett, det jeg hadde brukt mange år på å finne ut, det vet alerede psykologene. utdannede. Hvorfor er det da slik at jeg måtte finne ut av dette på egenhånd? Hvorfor kunne jeg ikke fått en psykolog som fortalte meg dette med en gang????

Ja, veldig bra sagt. Jeg prøver så ofte jeg kan å tenke positivt, og heldigvis har jeg et ganske aktivt sinn som søker ut ny informasjon og nye opplevelser, og jeg kan leve meg ganske godt inn i ting jeg blir interessert i. Prisen for min del er at det kan gå veldig nedover, og når jeg først føler meg dritt, så faller hele verden sammen liksom. Emosjonell berg og dalbane. Det er veldig bra at du kom deg ut av den onde syklusen og at du forstår deg selv bedre, det er akkurat sånn jeg har det nå også. Filosofi har hjulpet meg også. Det handler endel om å se meg selv utenfor meg selv, og se en større kontekst hvor andre har tenkt og følt mye av det samme, og generelt bare forstå eksistens, liv, mennesker, etc... Men ja, good!

[Aiven]

Da vet du ikke hvordan trådstarter har oppført seg i andre tråder. I de tre siste trådene han har diskutert med meg har han kalt meg og arbeiderpartiet løgnere. Mener du at overskriften er dekkende på psykiatrien i Norge? Jeg er klar over at mye kan forbedres i helsevesenet og særlig i psykiatrien, men man kan ikke generalisere ut fra enkelthendelser.

 

Jeg vet ikke og forstår heller ikke hvorfor dette er relevant. Det er ikke noe krav at førstepost skal være feilfri, for å få en interessant debatt.

 

 

Helsevesenet i Norge er så omfattende at der alltid vil forekomme slike enkelthendelser.

 

Utvilsomt. Samtidig er vi flere som har erfaringen at psykiatrien er altfor ivrig til å medisinere. Dette er ikke noe nytt tema. Det er mange som snakker om medisinindustriens svin på skogen både globalt og lokalt. Å avfeie det som enkelthendelser blir litt for lettvint - det er for mange enkelthendelser.

 

Ta en titt på denne

 

http://tv.nrk.no/ser...3013/30-04-2013

 

21 - 31 mnuetter ut i sendingen, så kan du se hvordan kommunikasjon vrenges og vris. Jeg mener overkriften på denne tråden er et godt eksempel på dette.

 

Totalt off-topic?

 

Jeg ser at du er en del av hans vennenettverk og da er det vel naturlig at du forsvarer din venn. Jeg er ikke her inne for å få venner, men for å formidle mine meninger, populære som upopolære.

 

Greit nok. Du kan jo starte med å formidle dem i tråder hvor de er relevant til trådens tema.

 

 

Han og du har ikke mer rett om hele forumet er enige med dere. Dette er jo et veldig spesielt forum, lite representativt for hva det norske folk mener. Jmfr de ulike partibarometrene.

 

Hvem som er enige med folk og ikke er lite interessant. Hadde jeg ment du tok feil, hadde jeg argumentert mot, om du hadde «det norske folk» i ryggen, noe jeg tviler på at du har. Forøvrig er jeg langt til venstre for «sentrum» her på forumet, noe jeg tror du også er.

Endret 3. mai 2013 av Aiven

[тurbonєℓℓo]

Uffameg, det høres ut som et helvete ja. Da skjønner jeg bedre hva du mener. Jeg fikk først depresjon, angst, etc, så derfor var jeg emosjonelt "ustabil" fra starten av, og det gjorde det vanskelig for meg å forså akkurat hva som skjedde i hodet mitt.

Hva slags hjelp fikk du da om jeg tørr spørre? Var det noen som kunne forklare det for eksempel?

En sykdom er enklere å takle, når man vet hva man har med å gjøre.

 

Dette tungsinnet som gjør at man føler seg svært nedtrykt, er hovedsakelig grunnet hjernens manglende produksjon av serotonin, og liknende stoffer inni hjernen. Man kan ikke bare "tenke positivt" heller å så få større produksjon av serotonin. Tankene man tenker er et resultat av hvordan man føler seg, men de forsterker også følelsene selvsagt, men man har lettere for å tenke negativt når man føler seg nedbrudt... Det er det samme som skjer i hjernen hos normele mennesker når nære relasjoner dør, eller andre svært negative ting skjer.

 

Det er helt sykt at det gikk så gæli for deg når du først bare hadde konsentrasjonsproblemer. Skulle blitt oppdaget og ihvertfall skulle man vært mye forsiktigere med å gi sånne medisiner før vi forstår effektene de kan ha på personer...

Helt klart. Jeg burde blitt innkalt til observasjon under medisineringen, eller i alle fall hatt et nært sammarbeid med psykolog eller annet kompetent helsepersonell.

 

Jeg hadde ingen som helst innsikt i noe som var angående helsevesenet og hva slags hjelp man har krav på.

 

Ja, veldig bra sagt. Jeg prøver så ofte jeg kan å tenke positivt, og heldigvis har jeg et ganske aktivt sinn som søker ut ny informasjon og nye opplevelser, og jeg kan leve meg ganske godt inn i ting jeg blir interessert i. Prisen for min del er at det kan gå veldig nedover, og når jeg først føler meg dritt, så faller hele verden sammen liksom. Emosjonell berg og dalbane.

Det minner meg om min egen tidligere diagnose:

http://no.wikipedia.org/wiki/Cyklotymi

 

Jeg har selv skrevet denne wikipedia artikkelen for noen år siden.

Det samme som du beskriver her, det gjaldt også for meg.

 

Et tips fra meg: Om du røyker eller drikker alkohol så burde du kutte ut det også, siden begge disse tingene bare bidrar til å gjøre tilstanden/sykdommen verre. = P

 

Uansett: Antidepressiva fungerer ikke.. De gjør deg bare likegyldig, og fjerner bare "toppene". Da er det nesten bedre uten. Faktisk kan det være at de bidrar til å holde deg nede også. Jeg kan anbefale NLP som man kan laste ned fra torrent-trackere og liknende og lytte til om man føler seg nedtrykt/dårlig. Det har funket bra på meg, og på mange jeg har anbefalt det til. Legge seg ned på sofaen eller senga med headsett og høre på det.

 

Gå turer kan hjelpe osv. Høre på musikk funker også ofte.

 

 

Det er veldig bra at du kom deg ut av den onde syklusen og at du forstår deg selv bedre, det er akkurat sånn jeg har det nå også. Filosofi har hjulpet meg også. Det handler endel om å se meg selv utenfor meg selv, og se en større kontekst hvor andre har tenkt og følt mye av det samme, og generelt bare forstå eksistens, liv, mennesker, etc... Men ja, good!

Jepp . Bare det å tenke "Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre?" kan bidra til et hendelsesforløp som bidrar til at man blir frisk igjen (eller mye bedre). Endret 4. mai 2013 av turbonello

[тurbonєℓℓo]

Her er en fin video om Silje og hennes historie:

https://www.facebook...460893247324484

Endret 4. mai 2013 av turbonello

[тurbonєℓℓo]

Nå husker jeg at jeg leste litt om saken da den var oppe og aktuell, nå er vell det en stund siden.

 

Men sånn jeg forsto det var hun ikke spesielt interessert i og motta hjelp. Dersom man ikke selv ønsker det fungerer heller ikke psykiatrien.

Så da skal vi bare gi opp slike mennesker? Folk som har brekt begge beina er vel ikke interessert i å gå til sykehuset heller... Blir litt på samme måte. Når man er så deprimert, så klarer man ikke tenke klart, og ikke positivt... De burde ha krevd innleggelse og observasjon mot at hun påbegynte medisinering. Det ville faktisk vært mye bedre, om hun ikke fikk medisiner i det hele tatt.. Imovane (innsovningsmedisiner) måtte ha vært unntaket fra regelen.. Jeg mener det burde bli strengere kontroll ved medisinering. Og det skal godkjennes (kontrolleres) av høyre utdannede leger. (...)

[1245112654122755325882462]

Så da skal vi bare gi opp slike mennesker? Folk som har brekt begge beina er vel ikke interessert i å gå til sykehuset heller... Blir litt på samme måte. Når man er så deprimert, så klarer man ikke tenke klart, og ikke positivt... De burde ha krevd innleggelse og observasjon mot at hun påbegynte medisinering. Det ville faktisk vært mye bedre, om hun ikke fikk medisiner i det hele tatt.. Imovane (innsovningsmedisiner) måtte ha vært unntaket fra regelen.. Jeg mener det burde bli strengere kontroll ved medisinering. Og det skal godkjennes (kontrolleres) av høyre utdannede leger. (...)

 

Dessverre så er vi ikke i stand til og herske over mennesker og det ville vært et alvorlig brudd mot menneskerettigheter om vi hadde tvunget alle som ikke ønsket å ha det som 'ola normann' eller som ikke har det bra behandling. Dem tenker kanskje irrasjonelt men dem må selv få lov til å bli bedre på eget ønske.

 

Har en kamerat som siden tennårene har vært tvangsinnlagt opptil flere ganger for voldeligoppførsel og noen selvmordsforsøk og litt annet pjusk. Han ønsker ikke selv å bli bedre, derfor blir han det aldri heller.

 

Noen kan bare ikke reddes, dersom vedkommende med 2 brukne bein nekter og la legene sette sammen beina og bandasjere dem så vil det heller ikke bli gjort.

[тurbonєℓℓo]

Dessverre så er vi ikke i stand til og herske over mennesker og det ville vært et alvorlig brudd mot menneskerettigheter om vi hadde tvunget alle som ikke ønsket å ha det som 'ola normann' eller som ikke har det bra behandling. Dem tenker kanskje irrasjonelt men dem må selv få lov til å bli bedre på eget ønske.

Du kan nekte dem medisiner uten innleggelse og observasjon. Du kan sette folk til å oppmuntre dem og informere om ulike tilbud, og muligheter etc.... Det er mye man kan gjøre uten å tvinge noen.

 

Det værste man kan gjøre er å ikke prioritere det. Ikke bry seg. Bare la ting surre å gå helt til det katastrofale skjer.

 

Vi har et alt for tregt byråkrati her til lands.. Alt for lite konkurranse. Alt for få tilbud. Er du missfornøyd med jobben de gjør på DPS, så finnes det ikke noen konkurrent du kan gå til, for eksempel. Da blir det heller intet intensiv hos DPS for å gjøre ting bedre for pasientene, osv...

 

Har en kamerat som siden tennårene har vært tvangsinnlagt opptil flere ganger for voldeligoppførsel og noen selvmordsforsøk og litt annet pjusk. Han ønsker ikke selv å bli bedre, derfor blir han det aldri heller.

Men skal man da gi ham opp? Skal man sette ham på massevis av medisiner og glemme vedkommende? Legge ansvaret over på foreldre og venner?

 

Noen kan bare ikke reddes, dersom vedkommende med 2 brukne bein nekter og la legene sette sammen beina og bandasjere dem så vil det heller ikke bli gjort.

Hva gjør man i slike situasjoner da? ... Gir man bare opp og lar vedkommende bare ligge der, og drar sin vei?

[1245112654122755325882462]

Du kan nekte dem medisiner uten innleggelse og observasjon. Du kan sette folk til å oppmuntre dem og informere om ulike tilbud, og muligheter etc.... Det er mye man kan gjøre uten å tvinge noen.

 

Det værste man kan gjøre er å ikke prioritere det. Ikke bry seg. Bare la ting surre å gå helt til det katastrofale skjer.

 

Vi har et alt for tregt byråkrati her til lands.. Alt for lite konkurranse. Alt for få tilbud. Er du missfornøyd med jobben de gjør på DPS, så finnes det ikke noen konkurrent du kan gå til, for eksempel. Da blir det heller intet intensiv hos DPS for å gjøre ting bedre for pasientene, osv...

 

Men skal man da gi ham opp? Skal man sette ham på massevis av medisiner og glemme vedkommende? Legge ansvaret over på foreldre og venner?

 

Hva gjør man i slike situasjoner da? ... Gir man bare opp og lar vedkommende bare ligge der, og drar sin vei?

 

Som dem lærte oss i Forsvaret..

 

Nei, du kan ikke redde alle, ei heller kan du redde verden, men for hver gang du gjør en innsats, så betyr ditt offer livet for noen.

 

Det har litt med hvordan man setter et fokus på ting. Vi kan ikke nekte og medisinere syke mennesker dersom man ønsker det selv, i psykiatrien er det ganske mye fokus på at folk skal ønske og bli bedre selv. Når folk ikke ønsker å bli bedre på det tidspunktet så er dem heller ikke mottagelige for hjelp.

 

Det handler ikke om at tilbudet ikke eksisterte, det handler om at hun ikke ønsket tilbudet.

[тurbonєℓℓo]

Som dem lærte oss i Forsvaret..

 

Nei, du kan ikke redde alle, ei heller kan du redde verden, men for hver gang du gjør en innsats, så betyr ditt offer livet for noen.

 

Det har litt med hvordan man setter et fokus på ting. Vi kan ikke nekte og medisinere syke mennesker dersom man ønsker det selv, i psykiatrien er det ganske mye fokus på at folk skal ønske og bli bedre selv.

Syke mennesker er ofte ikke i stand til å ta riktige avgjørelser. Tenker ofte ikke klart. De kan være lettere psykotiske, og så videre. I psykiatrien i norge, så må man nærmest være frisk for være syk, er det svært mange som jeg har hørt si. Det er rett og slett et for dårlig system, der ting tar veldig lang tid, og det er alt for mye byråkrati. Jeg selv VAR mottakelig for hjelp, men jeg følte at hele systemet motarbeidet meg hver dag. Å søke om noe tok måndesvis... DA er det systemet, og ikke pasientenes skyld. Det er så håpløst at mange rett og slett GIR opp. Da sier det seg selv at det ikke er bra nok!!! At det ikke blir prioritert... Du hører stadigvekk om psykiatri som blir nedlagt, og så hører du om en kulturtrapp som skal bygges i overkant av ti millioner kroner en tid etter i samme avis. Det er rett og slett feil prioriteringer gjort av sosialdemokratene...

 

Når folk ikke ønsker å bli bedre på det tidspunktet så er dem heller ikke mottagelige for hjelp.

Nei. og da burde man ikke gi dem medisiner heller...

 

Det handler ikke om at tilbudet ikke eksisterte, det handler om at hun ikke ønsket tilbudet.

Tilbudet eksisterte ikke... Det ble gjort feil på feil på feil... Hun hadde ME, men hun fikk ikke behandling for ME... Se link og video ovenfor.

[тurbonєℓℓo]

http://tv2.no/video/?progId=703337

[1245112654122755325882462]

Syke mennesker er ofte ikke i stand til å ta riktige avgjørelser. Tenker ofte ikke klart. De kan være lettere psykotiske, og så videre. I psykiatrien i norge, så må man nærmest være frisk for være syk, er det svært mange som jeg har hørt si. Det er rett og slett et for dårlig system, der ting tar veldig lang tid, og det er alt for mye byråkrati. Jeg selv VAR mottakelig for hjelp, men jeg følte at hele systemet motarbeidet meg hver dag. Å søke om noe tok måndesvis... DA er det systemet, og ikke pasientenes skyld. Det er så håpløst at mange rett og slett GIR opp. Da sier det seg selv at det ikke er bra nok!!! At det ikke blir prioritert... Du hører stadigvekk om psykiatri som blir nedlagt, og så hører du om en kulturtrapp som skal bygges i overkant av ti millioner kroner en tid etter i samme avis. Det er rett og slett feil prioriteringer gjort av sosialdemokratene...

 

 

Nei. og da burde man ikke gi dem medisiner heller...

 

Tilbudet eksisterte ikke... Det ble gjort feil på feil på feil... Hun hadde ME, men hun fikk ikke behandling for ME... Se link og video ovenfor.

 

 

Det er nevrologer som stiller diagnosen ME, dette kan ikke psykiatrien klandres for.

Systemet fungerer ikke for alle, det er treigt men det er fordi at det er mye folk og prosessering i omløp, ja det kunne vært effektivisert og det burde kanskje vært lagt av mer midler til det. Men all over så virker systemet etter sin hensikt, det hjelper dem som selv ønsker det. Dersom du ikke 'tenker rasjonelt' så er det en definisjon på hva et friskt menneske ønsker, vi skal alltid ta hensyn til mennesket sine ønsker, dersom mennesker ikke ønsker hjelp men ikke er en fare for andre skal vi respektere det valget uansett hvor dumt det er for vedkommende, med mindre man tar i fra vedkommende rett over egen vilje, noe som fort kunne blitt missbrukt om det ville ha vært mer brukt i systemet. Dette er ikke ønskelig.

 

Mennesker som er regnet som psykisk syke har rett på behandling men for at psykiatrien som sliter med overbelastning og lite lønnsom drift skal overleve så er man avhengige av dem som er der er der av en grunn, vi kan som sagt ikke hjelpe alle og det er ikke en idealistisk tankegang bak det heller, dem begrunner det vell statistisk med at fleste parten av dem som ikke er mottagelige for hjelp får snarlige tilbakefall og ønsker ikke å gjøre radikale endringer i den situasjonen som gir dem psykiske lidelser.

 

Tilbudet eksisterer, man må bare ønske å ta grep om sitt eget liv, for det er nemmelig hver enkelt sitt ansvar og ikke psykiatrien.

 

Det er ikke psykiatrien som behandler ME, så vidt jeg vet så er det veldig lite behandling for ME

[ATWindsor]

 

 

Tilbudet eksisterte ikke... Det ble gjort feil på feil på feil... Hun hadde ME, men hun fikk ikke behandling for ME... Se link og video ovenfor.

 

ME er ikke noe som det er tydelig er en fysisk sykdom engang, hva som er "riktig behandling" er ikke akkurat tydelig.

 

AtW

[тurbonєℓℓo]

Det er nevrologer som stiller diagnosen ME, dette kan ikke psykiatrien klandres for.

Man kan klandre systemet for å ha sviktet. Når systemet svikter, så er jo dere sosialdemokrater først og fremst ute å forsvarer systemet, og ikke de menneskene som blir rammet av systemet. Det ser vi veldig mye av, og det gjelder nærmest alle felt som inkluderer politisk styring.

 

Det er for dårlig oranisert, osv. Hadde hun fått riktig behandling, så ville hun antageligvis levd i dag.

 

Systemet fungerer ikke for alle,

Rett og slett fordi det er for dårlig, og for lite tilpasset det enkelte individene. Sosialister og sosialdemokrater ser jo på mennesker som like, og lager systemer som er laget for gjennomsnittsmennesket, og da må vi pasienter tilpasse oss systemet, og ikke motsatt...

 

det er treigt men det er fordi at det er mye folk og prosessering i omløp,

Nei. Det er rett og slett fordi fagfolka ikke får gjort det de burde gjøre, men at de får alt for mye papirabeid. Alt for mye byråkrati. Alt for mye ventetid på søknader og så videre.

 

ja det kunne vært effektivisert og det burde kanskje vært lagt av mer midler til det. Men all over så virker systemet etter sin hensikt, det hjelper dem som selv ønsker det.

Nei. Det fungerer ikke etter sin hensikt. Det er ikke effektivt nok selv for mennesker som ønsker det.

Det er ingen mennesker som faktisk ønsker å ha det vondt å lide. Det sier seg selv... Du skal være beinhard dersom du klarer å holde ut all medisineringen de påfører deg, og holde ut all ventetiden. Jeg vet selv hvordan dette er, da jeg har vært ekstremt tålmodig... Uansett er døden mye mer fristende for mange, enn å fortsette i dette tungrodde systemet og håpe på at en eller annen gang får man den riktige hjelpen som fører til at man blir frisk. Like utholdende som meg, tviler jeg på at alle mennesker er...

 

Dersom du ikke 'tenker rasjonelt' så er det en definisjon på hva et friskt menneske ønsker, vi skal alltid ta hensyn til mennesket sine ønsker, dersom mennesker ikke ønsker hjelp men ikke er en fare for andre skal vi respektere det valget uansett hvor dumt det er for vedkommende, med mindre man tar i fra vedkommende rett over egen vilje, noe som fort kunne blitt missbrukt om det ville ha vært mer brukt i systemet. Dette er ikke ønskelig.

Det er ikke noe spørsmål om hva som skal og må gjøres dersom noen har falt ned fra en fjellvegg å blitt bevisstløse. Da er det på sykehuset med en gang, osv. En person som er psykisk syk, og sliter med selvmordstanker, må man ta alvorlig og gi hjelp så raskt som overhodet mulig. Ikke som i f.eks, mitt tilfelle, vente i mange måneder hjemme hos meg selv, mens jeg går med disse tankene. Igjen: systemet du forsvarer, er for dårlig. Mennesker er viktigere enn systemer uansett hva sosialdemokraten sier. Gjennomsnittsmennesket finnes ikke, derfor fungerer ikke A4 løsningene heller, sies det også...

 

Mennesker som er regnet som psykisk syke har rett på behandling men for at psykiatrien som sliter med overbelastning

Det at den er overbelastet sier mer om systemet og prioriteringene politikerne gjør enn noe annet.

Når man begynner å se på mennesker som byrde, fremfor en verdifull resurs, da vet man at det er så feil som man kan få det. Da burde man faktisk privatisere absolutt alt sammen, og sørge for konkurranse i stedet, slik at pasientene blir behandlet som kunder, og at man da har mer fokus på å gjøre disse kundene fornøyde med tilbudene og sørge for raskere og mer effektiv behandling. Det dere står for er rett og slett ikke bærekraftig... Staten burde selvsagt ta regninga om noen velger private løsninger. sånn at da blir det heller ikke slik at bare de som har penger får de gode tilbudene... (...)

 

og lite lønnsom drift skal overleve så er man avhengige av dem som er der er der av en grunn, vi kan som sagt ikke hjelpe alle

Å hjelpe alle, burde være et mål i psykiatrien, som i alle andre sammenhenger. Vi kan ikke akspetere en sånn form for tenkning som dette. Vi må altid sørge for å fornye og forbedre de systemene som kan redde liv.

 

og det er ikke en idealistisk tankegang bak det heller, dem begrunner det vell statistisk med at fleste parten av dem som ikke er mottagelige for hjelp får snarlige tilbakefall og ønsker ikke å gjøre radikale endringer i den situasjonen som gir dem psykiske lidelser.

 

Tilbudet eksisterer, man må bare ønske å ta grep om sitt eget liv, for det er nemmelig hver enkelt sitt ansvar og ikke psykiatrien.

Feil. Vi er så totalt uenige som det er mulig å bli. Du støtter systemet, mens jeg støtter de menneskene som rammes. Det er forskjellen.

 

Det er ikke psykiatrien som behandler ME, så vidt jeg vet så er det veldig lite behandling for ME

Det er alt for lite behandling av ME, og hun ble da sendt på feil sted, og fikk feil behandling og ble feilmedisinert, og overmedisinert i en så stor grad at hun til slutt ble en (legal) rusmissbruker, som til slutt valgte å ta sitt eget liv på grunn av den belastningen hun ble påført av norsk psykiatri....

[1245112654122755325882462]

Man kan klandre systemet for å ha sviktet. Når systemet svikter, så er jo dere sosialdemokrater først og fremst ute å forsvarer systemet, og ikke de menneskene som blir rammet av systemet. Det ser vi veldig mye av, og det gjelder nærmest alle felt som inkluderer politisk styring.

 

Det er for dårlig oranisert, osv. Hadde hun fått riktig behandling, så ville hun antageligvis levd i dag.

 

 

Rett og slett fordi det er for dårlig, og for lite tilpasset det enkelte individene. Sosialister og sosialdemokrater ser jo på mennesker som like, og lager systemer som er laget for gjennomsnittsmennesket, og da må vi pasienter tilpasse oss systemet, og ikke motsatt...

 

 

Nei. Det er rett og slett fordi fagfolka ikke får gjort det de burde gjøre, men at de får alt for mye papirabeid. Alt for mye byråkrati. Alt for mye ventetid på søknader og så videre.

 

 

Nei. Det fungerer ikke etter sin hensikt. Det er ikke effektivt nok selv for mennesker som ønsker det.

Det er ingen mennesker som faktisk ønsker å ha det vondt å lide. Det sier seg selv... Du skal være beinhard dersom du klarer å holde ut all medisineringen de påfører deg, og holde ut all ventetiden. Jeg vet selv hvordan dette er, da jeg har vært ekstremt tålmodig... Uansett er døden mye mer fristende for mange, enn å fortsette i dette tungrodde systemet og håpe på at en eller annen gang får man den riktige hjelpen som fører til at man blir frisk. Like utholdende som meg, tviler jeg på at alle mennesker er...

 

 

Det er ikke noe spørsmål om hva som skal og må gjøres dersom noen har falt ned fra en fjellvegg å blitt bevisstløse. Da er det på sykehuset med en gang, osv. En person som er psykisk syk, og sliter med selvmordstanker, må man ta alvorlig og gi hjelp så raskt som overhodet mulig. Ikke som i f.eks, mitt tilfelle, vente i mange måneder hjemme hos meg selv, mens jeg går med disse tankene. Igjen: systemet du forsvarer, er for dårlig. Mennesker er viktigere enn systemer uansett hva sosialdemokraten sier. Gjennomsnittsmennesket finnes ikke, derfor fungerer ikke A4 løsningene heller, sies det også...

 

 

Det at den er overbelastet sier mer om systemet og prioriteringene politikerne gjør enn noe annet.

Når man begynner å se på mennesker som byrde, fremfor en verdifull resurs, da vet man at det er så feil som man kan få det. Da burde man faktisk privatisere absolutt alt sammen, og sørge for konkurranse i stedet, slik at pasientene blir behandlet som kunder, og at man da har mer fokus på å gjøre disse kundene fornøyde med tilbudene og sørge for raskere og mer effektiv behandling. Det dere står for er rett og slett ikke bærekraftig... Staten burde selvsagt ta regninga om noen velger private løsninger. sånn at da blir det heller ikke slik at bare de som har penger får de gode tilbudene... (...)

 

 

Å hjelpe alle, burde være et mål i psykiatrien, som i alle andre sammenhenger. Vi kan ikke akspetere en sånn form for tenkning som dette. Vi må altid sørge for å fornye og forbedre de systemene som kan redde liv.

 

 

Feil. Vi er så totalt uenige som det er mulig å bli. Du støtter systemet, mens jeg støtter de menneskene som rammes. Det er forskjellen.

 

Det er alt for lite behandling av ME, og hun ble da sendt på feil sted, og fikk feil behandling og ble feilmedisinert, og overmedisinert i en så stor grad at hun til slutt ble en (legal) rusmissbruker, som til slutt valgte å ta sitt eget liv på grunn av den belastningen hun ble påført av norsk psykiatri....

 

Jada, du har sikkert riktig.

[тurbonєℓℓo]

ME er ikke noe som det er tydelig er en fysisk sykdom engang, hva som er "riktig behandling" er ikke akkurat tydelig.

 

AtW

Da må man prioritere forskning sterkere i politikken. Forskning på ME og andre lidelser som mennesker i dag ikke får noen god behandling for... Om man ikke engang vet hva som er riktig behandling for ME, så hva sier dette om systemet? Og er det da grunn til å forsvare systemet og ikke det mennesket som er blitt feilbehandlet slik priim gjør ovenfor??? Jeg syntes i alle fall dette er en merkelig form for tenkning i alle fall...

 

Jada, du har sikkert riktig.

?

[1245112654122755325882462]

?

 

Du mener man burde klandre et tilbud folk har, jeg mener vi burde klandre menneskene som ikke tar i mot tilbudet.

 

Vi er herved uenige.

 

At man kan gjøre systemet bedre er jeg enig i, men i denne saken her blir det feil å klandre dem.

[ATWindsor]

Da må man prioritere forskning sterkere i politikken. Forskning på ME og andre lidelser som mennesker i dag ikke får noen god behandling for... Om man ikke engang vet hva som er riktig behandling for ME, så hva sier dette om systemet? Og er det da grunn til å forsvare systemet og ikke det mennesket som er blitt feilbehandlet slik priim gjør ovenfor??? Jeg syntes i alle fall dette er en merkelig form for tenkning i alle fall...

 

?

 

Jeg er enig i at man må prioritere forskning mer i statsbudsjettet, men nå er virkeligheten slik at noen ting er kompliserte, det er ikke noen systemsvakhet i seg selv at vi ikke vet alt.

 

AtW

[тurbonєℓℓo]

Du mener man burde klandre et tilbud folk har,

Ja. Det er for dårlig. Det tar alt for lang tid fra du søker om tilbudet til du får det, og så videre. Alt for mye overmedisinering som veldig ofte fører til katastrofale følger. Alt for mye inkompetent helsepersonell som sitter på DPS og skriver ut medisiner de umulig kan ha alt for mye kunnskaper om. osv

 

jeg mener vi burde klandre menneskene som ikke tar i mot tilbudet.

Skal man klandre menneskene for at de blir feilmedisinert også? At de blir anbefalt feil tilbud osv?

Skal man klandre mennesker som sliter og har det tungt og ikke har troen på dagens helsevesen?

 

 

Vi er herved uenige.

Ja, sterkt uenige. Si meg: Støtter du oppom Nord-Koreas helsevesen også?

Det går jo så det suser det...

 

At man kan gjøre systemet bedre er jeg enig i, men i denne saken her blir det feil å klandre dem.

Nei. Det er nettopp i denne saken man skal klandre dem. De overmedisinerte vedkommende. Satt var uansvarlige, og satte vedkommende på medisiner hvor bivirkningene var økt sucidal tenkemåte etc.

 

Det er rett og slett det systemet du støtter som drepte henne. Uaktsomt drap....