Avstemning: Hvorfor skal alle foster med Downs bringes inn i verden?

[After Dark]

Halloen .. Det er akkurat det samme - begge har behov for en eller annen form for hjelp, men du vil bare hjelpe folk med plastikk og jernskrammel, mens når det kommer til rent menneskelig hjelp, så ser du ikke veien ut av uføret. Hva i alle dager er det med deg og disse med "downs", du virker som du har noe helt spesielt imot sånne mennesker

 

Og, neida, jeg skal ikke trekke meg fra tråden, men håpte at du var ferdig med å gjøre deg selv til latter

 

Den eneste som gjør seg selv til latter her er deg! Mener du virkelig at det er det samme å ha Downs syndrom som det er å ha et manglende bein eller en manglende arm?

 

Ja, protesebrukerne trenger litt hjelp i starten. Protesen må lages og så må man lære å bruke den. Dersom det skulle være nødvendig må man iblant justere den eller få en ny. Det samme med tannproteser. Det inkluderer ikke all den opplæring og oppfølging man trenger gjennom barndommen og resten av livet dersom man fødes med Downs syndrom. Det er en KOMPLETT UBRUKELIG sammenligning!

[After Dark]

Ja, jeg har hjerte til å se andre leve med dette. De fleste virker til å leve helt ok liv, og de har faktisk muligheten til å avslutte livet selv dersom de mener at det ikke er verdt å leve. Det er i hvert fall ikke min sak å ta den beslutningen for dem.

 

Jeg har gjennom jobb vært i kontakt med haugevis av forskjelige funksjonshemmede og de sier alle sammen at de skulle ønske de var uten funksjonshemningen. De som er fysisk funksjonshemmed vel og merke. De som er psykisk funksjonshemmed vet det ikke selv og kan ikke sette seg inn i sin egen situasjon. Det er all denne erfaringen som har gitt meg det synspunktet jeg har i dag. Hadde jeg visst alt jeg skulle oppleve hadde jeg ikke begynt å jobbe med funksjonshemmede, men nå er jeg likevel glad jeg gjorde det pga. all innsikt jeg fikk. Og det er det jeg baserer meningene mine på. Samt andre hendelser der jeg har merket meg at funksjonshemmede av forskjellig grad blir gjort narr av.

[tom waits for alice]

De som er psykisk funksjonshemmed vet det ikke selv og kan ikke sette seg inn i sin egen situasjon.

 

Jeg siterer meg selv fra forrige side:

 

 

Litt om hvorvidt folk med Downs oppfatter sin egen situasjon:

 

Having an extra chromosome and being labeled with different diagnoses does not mean individuals with Down syndrome are unaware of their surroundings and the way they are treated at home, school, or work. In one study by Jahoda, Markova, and Cattermole, all participants with Down syndrome, age twenty-one to forty, “had an insight into their situation as stigmatized individuals . . . [and] experienced restrictions at home which they knew did not apply to their non-handicapped siblings or peers” (107). The individuals were aware of the stigma because it was something “with which they had to cope in their everyday lives” (Jahoda, Markova, and Cattermole 113).

Another study, done by Begley, observed self-perceptions of children with Down syndrome, age eight to sixteen, and produced similar results. Begley found that, “With the development of the capacity to make social comparisons around middle childhood, children begin to base their competence evaluations on normative standards generated from comparisons with others” (517). The children with DS were aware of their label and compared themselves with their classmates, furthering the notion that they were not as capable as their peers.

People with Down syndrome that have mild to moderate capabilities are generally aware of their diagnosis and go through processes to understand what it means. One way that Down syndrome awareness has spread is through self-advocates: people with DS who speak, write, and endorse themselves and others with DS. They become self-advocates because they feel so strongly about promoting positive views of Down syndrome. One advocate, Mia Peterson, says, “Please remember we, the self-advocates, can speak for ourselves and don’t let anyone else speak for us” (Cohen, Nadel, and Madnick 111). It is important that people with DS have a voice; there has even been an “I Have a Voice” campaign started that travels the country as an exhibit promoting Down syndrome awareness.

Along with self-advocacy comes self-awareness of emotions. Roberts, Chapman, and Warren discuss how children with Down syndrome were able to label and identify emotions as easily as their peers within the same mental age (82). They showed some deficits in labeling fear and anger, but were otherwise capable of recognizing a range of emotions (Roberts, Chapman, and Warren 82). As Andrea Lack puts it, “Individuals with Down syndrome are living, breathing, thinking, feeling people, and they want to be treated as such” (Cohen, Nadel, and Madnick 440). Their feelings can be hurt and they have the capacity to injure others’ feelings as well.

Kilde: http://digitalcommons.olivet.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1028&context=honr_proj

Eller kort og greit: De kjenner sin situasjon og vet at de er anderledes, og hvordan. Og de sammenligner seg med andre når de kommer i den alderen når barn gjør det.

 

Geir

[Hugo_Hardnuts]

 

Ja, jeg har hjerte til å se andre leve med dette. De fleste virker til å leve helt ok liv, og de har faktisk muligheten til å avslutte livet selv dersom de mener at det ikke er verdt å leve. Det er i hvert fall ikke min sak å ta den beslutningen for dem.

 

Jeg har gjennom jobb vært i kontakt med haugevis av forskjelige funksjonshemmede og de sier alle sammen at de skulle ønske de var uten funksjonshemningen. De som er fysisk funksjonshemmed vel og merke. De som er psykisk funksjonshemmed vet det ikke selv og kan ikke sette seg inn i sin egen situasjon. Det er all denne erfaringen som har gitt meg det synspunktet jeg har i dag. Hadde jeg visst alt jeg skulle oppleve hadde jeg ikke begynt å jobbe med funksjonshemmede, men nå er jeg likevel glad jeg gjorde det pga. all innsikt jeg fikk. Og det er det jeg baserer meningene mine på. Samt andre hendelser der jeg har merket meg at funksjonshemmede av forskjellig grad blir gjort narr av.

 

Men det er en stor forskjell på det å ønske at noe var annerledes i livet og det å ikke ønske å leve. Jeg opplevde feks. at faren min tok livet av seg for noen år siden. Det skulle jeg ønske at jeg slapp å oppleve. Jeg ønsker dog allikevel å leve.

[After Dark]

Dersom du visste på forhånd at du skulle bli født med en funksjonshemning, ville du da bli født?

[Gjest Bruker-95147]

 

Halloen .. Det er akkurat det samme - begge har behov for en eller annen form for hjelp, men du vil bare hjelpe folk med plastikk og jernskrammel, mens når det kommer til rent menneskelig hjelp, så ser du ikke veien ut av uføret. Hva i alle dager er det med deg og disse med "downs", du virker som du har noe helt spesielt imot sånne mennesker

 

Og, neida, jeg skal ikke trekke meg fra tråden, men håpte at du var ferdig med å gjøre deg selv til latter

 

Mener du virkelig at det er det samme å ha Downs syndrom som det er å ha et manglende bein eller en manglende arm?

 

Enten får du ikke med deg hva jeg skriver, ellers troller du ved å lage stråmann.

 

 

Ja, protesebrukerne trenger litt hjelp i starten. Protesen må lages og så må man lære å bruke den. Dersom det skulle være nødvendig må man iblant justere den eller få en ny. Det samme med tannproteser. Det inkluderer ikke all den opplæring og oppfølging man trenger gjennom barndommen og resten av livet dersom man fødes med Downs syndrom. Det er en KOMPLETT UBRUKELIG sammenligning!

Du misforstår med vilje, ellers evner du ikke å se lengre enn nesa rekker .. All mulig form for særskilt hjelp og assistanse er lik, lik i den form at alle har de samme rettighetene i vårt samfunn, fordi de har akkurat samme verdi, selv om de så hadde amputert bort alt sammen, og bare satt igjen med skoltene sine, ville de likevel være "menneske"

[tom waits for alice]

Dersom du visste på forhånd at du skulle bli født med en funksjonshemning, ville du da bli født?

 

Jeg er født uten alvorlige funksjonshemninger, og det er allikevel stunder jeg skulle ønske jeg ikke var født.

 

Det er dog først i ettertid man vet hvor godt man føler at man lykkes med de kortene livet har delt ut. At man er funksjonhemmet er i seg selv ikke vesentlig, det vesentlige er hva livet bringer av smerter og gleder. Det kan man få i ulike porsjoner, enten man er funksjonshemmet eller "frisk".

 

Geir

[Bruker-33331]

Jeg hadde aldri byttet bort min smertefulle livserfaring.

 

Det har formet meg til den jeg er.

[Hugo_Hardnuts]

Dersom du visste på forhånd at du skulle bli født med en funksjonshemning, ville du da bli født?

Ja, jeg tror nok det, ettersom alternativet er at jeg ikke ville blitt født i det hele tatt. Som tom waits for alice skriver over her, så kan jeg ved å være født gjøre en vurdering på om livet er verdt å leve - og i tilfellet jeg vurderer at det ikke er det, kan jeg avslutte det selv. Hvis jeg ikke var født, ville det valget være ikke-eksisterende.

[Gjest Bruker-95147]

Dersom du visste på forhånd at du skulle bli født med en funksjonshemning, ville du da bli født?

 

Enhver oppegående person ville sagt nei takk, til å bli født i det hele tatt, fordi den første fødselsgaven du er helt nødt til å ta i mot, er faktumet at nå skal du eldes, bli syk og til slutt, dø - hvem ønsker seg den "pakken". Hvis vi så legger på alle våre menneskeskapte "skavanker" på toppen av disse helt naturlige sannhetene, og som ikke er skavanker utpønsket av en ondskapsfull natur, men som er indikasjoner på at samfunnet bare blir så spesialisert at enda flere ender opp som "for handikappet" til å nå helt opp på øverste trinn av "produksjonstigene" våre, så er det enda mer fristende å svare tvert nei

 

men det fine med det hele, er at ingen vet hva som skjer i det neste sekundet, og den mangelen på viten inneholder mye fantastisk og flott

[After Dark]

 

 

Halloen .. Det er akkurat det samme - begge har behov for en eller annen form for hjelp, men du vil bare hjelpe folk med plastikk og jernskrammel, mens når det kommer til rent menneskelig hjelp, så ser du ikke veien ut av uføret. Hva i alle dager er det med deg og disse med "downs", du virker som du har noe helt spesielt imot sånne mennesker

 

Og, neida, jeg skal ikke trekke meg fra tråden, men håpte at du var ferdig med å gjøre deg selv til latter

 

Mener du virkelig at det er det samme å ha Downs syndrom som det er å ha et manglende bein eller en manglende arm?

 

Enten får du ikke med deg hva jeg skriver, ellers troller du ved å lage stråmann.

 

 

Ja, protesebrukerne trenger litt hjelp i starten. Protesen må lages og så må man lære å bruke den. Dersom det skulle være nødvendig må man iblant justere den eller få en ny. Det samme med tannproteser. Det inkluderer ikke all den opplæring og oppfølging man trenger gjennom barndommen og resten av livet dersom man fødes med Downs syndrom. Det er en KOMPLETT UBRUKELIG sammenligning!

Du misforstår med vilje, ellers evner du ikke å se lengre enn nesa rekker .. All mulig form for særskilt hjelp og assistanse er lik, lik i den form at alle har de samme rettighetene i vårt samfunn, fordi de har akkurat samme verdi, selv om de så hadde amputert bort alt sammen, og bare satt igjen med skoltene sine, ville de likevel være "menneske"

 

 

Nå er det faktisk du som er vanskelig! Det er helt enkelt og greit: Alle funksjonshemninger er ikke like! Det at folk kan være lykkelige og være 100% friske mentalt er ikke sammenlignbart med at folk blir født med og må leve med Downs syndrom!

[After Dark]

 

Dersom du visste på forhånd at du skulle bli født med en funksjonshemning, ville du da bli født?

 

Jeg er født uten alvorlige funksjonshemninger, og det er allikevel stunder jeg skulle ønske jeg ikke var født.

 

Det er dog først i ettertid man vet hvor godt man føler at man lykkes med de kortene livet har delt ut. At man er funksjonhemmet er i seg selv ikke vesentlig, det vesentlige er hva livet bringer av smerter og gleder. Det kan man få i ulike porsjoner, enten man er funksjonshemmet eller "frisk".

 

Geir

 

 

Det kommer ann på hva slags funksjonshemning man har. Det er forskjell på fysiske og psykiske funksjonshemninger og i en viss grad er det forskjell på de fysiske funksjonshemningene og de psykiske funksjonshemningene. Folk med Downs syndrom kan ikke sette seg inn i eller forstå hva slags diagnose de selv har.

 

Iblant må man ta valgene for andre. Det er rett og slett snakk om ansvarsfølelse.

[After Dark]

Jeg hadde aldri byttet bort min smertefulle livserfaring.

 

Det har formet meg til den jeg er.

 

Hvilken livserfaring er det snakk om?

[Gjest Bruker-95147]

Kjeder du deg, mathias? Jeg ser at du svarer i hytt og pine, og flesker over tre i lynrask rekkefølge - tenkte du i det minste mellom de forskjellige svarene, til helt forskjellige brukere, eller ble det for strevsomt, sånn at den hoppa du like greit bukk over?

 

popcornet står på fresing her

Endret 11. april 2014 av Bruker-95147

[After Dark]

Hva i alle helvette er poenget ditt?

[Gjest Bruker-95147]

Antakeligvis at det er ett dypt hakk i platen din, men du liker så godt å snurre den samme greia

 

[After Dark]

Hva er egentlig poenget ditt? Savner du svar på noe?

[Gjest Bruker-95147]

Ja, gjør ikke du? Men, du ser at det vil du svare klart "nei!" på, så da har du svart mange ganger i denne tråden før, over snart 100 sider ..?!?, og jeg i likhet med de fleste andre som har diskutert med deg her, har bemerket at du svarer ikke annet enn at du bare fastholder egne innbilninger og synsinger, men likevel slenger du rundt deg med ganske så "grove metoder", angående en relativt følsom verdisak

 

Så, jeg har ingen grunn for å be deg svare, du har svart tusen ganger, og planen din har aldri forlatt din egen fantasi, så det er det ærligste "svaret" du kan gi

 

Jeg klarer meg med popcornet mitt så lenge, men du skal ha takk for tilbudet

Endret 11. april 2014 av Bruker-95147

[tom waits for alice]

Folk med Downs syndrom kan ikke sette seg inn i eller forstå hva slags diagnose de selv har.

 

Og da får jeg sitere meg nok en gang, denne gang faktisk fra samme side. Du må gjerne ignorere det igjen om du vil leke den leken, men jeg kommer til å gjenta det:

 

 

De som er psykisk funksjonshemmed vet det ikke selv og kan ikke sette seg inn i sin egen situasjon.

 

Jeg siterer meg selv fra forrige side:

 

 

 

Litt om hvorvidt folk med Downs oppfatter sin egen situasjon:

 

 

Having an extra chromosome and being labeled with different diagnoses does not mean individuals with Down syndrome are unaware of their surroundings and the way they are treated at home, school, or work. In one study by Jahoda, Markova, and Cattermole, all participants with Down syndrome, age twenty-one to forty, “had an insight into their situation as stigmatized individuals . . . [and] experienced restrictions at home which they knew did not apply to their non-handicapped siblings or peers” (107). The individuals were aware of the stigma because it was something “with which they had to cope in their everyday lives” (Jahoda, Markova, and Cattermole 113).

Another study, done by Begley, observed self-perceptions of children with Down syndrome, age eight to sixteen, and produced similar results. Begley found that, “With the development of the capacity to make social comparisons around middle childhood, children begin to base their competence evaluations on normative standards generated from comparisons with others” (517). The children with DS were aware of their label and compared themselves with their classmates, furthering the notion that they were not as capable as their peers.

People with Down syndrome that have mild to moderate capabilities are generally aware of their diagnosis and go through processes to understand what it means. One way that Down syndrome awareness has spread is through self-advocates: people with DS who speak, write, and endorse themselves and others with DS. They become self-advocates because they feel so strongly about promoting positive views of Down syndrome. One advocate, Mia Peterson, says, “Please remember we, the self-advocates, can speak for ourselves and don’t let anyone else speak for us” (Cohen, Nadel, and Madnick 111). It is important that people with DS have a voice; there has even been an “I Have a Voice” campaign started that travels the country as an exhibit promoting Down syndrome awareness.

Along with self-advocacy comes self-awareness of emotions. Roberts, Chapman, and Warren discuss how children with Down syndrome were able to label and identify emotions as easily as their peers within the same mental age (82). They showed some deficits in labeling fear and anger, but were otherwise capable of recognizing a range of emotions (Roberts, Chapman, and Warren 82). As Andrea Lack puts it, “Individuals with Down syndrome are living, breathing, thinking, feeling people, and they want to be treated as such” (Cohen, Nadel, and Madnick 440). Their feelings can be hurt and they have the capacity to injure others’ feelings as well.

Kilde: http://digitalcommons.olivet.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1028&context=honr_proj

Eller kort og greit: De kjenner sin situasjon og vet at de er anderledes, og hvordan. Og de sammenligner seg med andre når de kommer i den alderen når barn gjør det.

 

 

 

Iblant må man ta valgene for andre. Det er rett og slett snakk om ansvarsfølelse.

 

 

Men det er jo ikke ditt ansvar å ta det valget, selv om du tydeligvis mener det. Det er i første rekke foreldrenes, og de vil du umyndiggjøre. Og siden vi nå en gang har et representativt demokrati, i andre rekke politikerne, og flertallet av dem er ikke i nærheten av enig med deg.

 

Du forveksler autoritetstrang med ansvar her. Ta ansvar kan du få lov å gjøre den dagen du selv blir funksjonhemmet, eller skal bli far og fosteret har fått påvist skader eller feil. Trangen til å bestemme over andres liv er det som får folk til å sammenligne deg med ting du ikke liker å bli sammenlignet med.

 

Det er ikke ditt eller mitt ansvar å definere at andres livsglede ikke er ekte. Tvert imot. Jeg spiller gjerne Doktor Relling mot din Gregers Werle her:

 

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»

 

Geir

[After Dark]

 

Ja, gjør ikke du? Men, du ser at det vil du svare klart "nei!" på, så da har du svart mange ganger i denne tråden før, over snart 100 sider ..?!?, og jeg i likhet med de fleste andre som har diskutert med deg her, har bemerket at du svarer ikke annet enn at du bare fastholder egne innbilninger og synsinger, men likevel slenger du rundt deg med ganske så "grove metoder", angående en relativt følsom verdisak

 

Så, jeg har ingen grunn for å be deg svare, du har svart tusen ganger, og planen din har aldri forlatt din egen fantasi, så det er det ærligste "svaret" du kan gi

 

Jeg klarer meg med popcornet mitt så lenge, men du skal ha takk for tilbudet

 

Hva har dette egentlig med tråden å gjøre? Nok en gang: Er det noen innlegg du mangler svar på? Hvis du lurer på hvorfor jeg vil ha de funksjonshemmede på institusjon og unngå at flere av dem blir født så trodde jeg at jeg hadde svart på det for lengst: 1) Jeg unner ikke andre å leve med funksjonshemninger! 2) Samfunnet vil aldri bli 100% tilrettelagt for dem! 3) Mer forskning på de forskjellige funksjonshemningene vil forhåpentligvis føre til en kur! Bare tenk deg dersom det var mulig å kurere Downs syndrom. Tenk hvor mange det ville hjelpe. Alle dem som lider av Downs sndrom i dag og alle de som i framtiden vil bli født med Downs syndrom for ikke å snakke om alle pårørende til dem med Downs syndrom. Noe mer du vil ha svar på nå?

 

 

Men det er jo ikke ditt ansvar å ta det valget, selv om du tydeligvis mener det. Det er i første rekke foreldrenes, og de vil du umyndiggjøre. Og siden vi nå en gang har et representativt demokrati, i andre rekke politikerne, og flertallet av dem er ikke i nærheten av enig med deg.

 

Du forveksler autoritetstrang med ansvar her. Ta ansvar kan du få lov å gjøre den dagen du selv blir funksjonhemmet, eller skal bli far og fosteret har fått påvist skader eller feil. Trangen til å bestemme over andres liv er det som får folk til å sammenligne deg med ting du ikke liker å bli sammenlignet med.

 

Det er ikke ditt eller mitt ansvar å definere at andres livsglede ikke er ekte. Tvert imot. Jeg spiller gjerne Doktor Relling mot din Gregers Werle her:

 

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»

 

Geir

 

Interessang artikkel. Men den endrerer forsåvidt ingen ting. For folk med Downs syndrom få fortsatt ha enormt ekstra med opplæring i hele oppveksten. Bare noe så enkelt som å lære å spise og snakke er en kolosal utfordring for dem. Og de aner ikke at de er forskjellige fra andre ved mindre noen faktisk forteller de det. Og så må de overbevises om det det. Og tenk på all den ekstra oppfølgingen og opplæringen de trenger gjennom skolen... Og tenk på alle de mulighetene innen bla. jobb som alltid vil være utelukket for dem. Og det at de kn bli fortalt at de har en diagnose, betr det egentlig at de kan sette seg inn i sin egen situasjon? Det er i seg selv et interessangt spørsmål.

 

Nå skal jeg ikke si at kilden din er ubrukelig for det var interessang nok lesing. Imidlertid må du huske på at jeg selv har jobbet med funksjonshemmede og da bla. folk med Downs syndrom. EN av dem har jeg faktisk møtt igjen to ganger senere. Og det som står i artikkelen du viser til stemmer iallefall ikke overens med ham. Ikke med de andre psykisk utviklingshemmede jeg har jobbet med heller. Så det er i beste fall snakk om noen få individer som blir opplært til å i det hele tatt forstå at de har en diagnose.

 

Du regnet vel heller ikke med at denne artikkelen var dekkende for enhver person med Downs syndrom!?

 

Og dropp useriøse kommentarer. Du burde da være over det nivået at du skriver om å leke ol. Dette er en seriøs diskusjon.

Endret 17. april 2014 av Malvado