Avstemning: Hvorfor skal alle foster med Downs bringes inn i verden?

[After Dark]

 

Ang. dine to første avsnitt så er dette bare noe du antar. Inntill dette er bevist med pålitelige kilder blir det ikke annet enn spekulasjoner.

 

Selvsagt. Men nå er jeg i den heldige situasjon at jeg er har status quo (det vil si dagens politikk) på min side. Jeg behøver ikke bevise det. Du derimot trenger slike kilder for å kunne rettferdiggjøre den endringen du ønsker.

 

Men en ting: Du husker sikkert linken jeg la ut om at flere og flere velger abort av fostre med Downs syndrom og at det i fjor ble født rekordlavt med dem. Du husker det sikkert for du kommenterte den jo selv. Når så mange kommende foreldre velger å abortere fostre med Downs syndrom, hvorfor tror du de ville støtte å økonomisk støtte til foreldre som velger å få barn med Downs syndrom?

 

Fordi de innser at dette er et personlig valg, og det er ikke fordi de er imot denne støtten at de valgte abort.

 

Hvorfor er det ok å la et barn bli født dersom man vet at barnet vil ha Downs syndrom? Husk at barnet skal leve med lidelsene, ikke foreldrene.

 

 

Fordi - nok en gang - alt tyder på at disse barna får et relativt OK liv.

 

De kan kjenne seg glade og triste og de kan få vondt. Det kan da alle funksjonshemmede ved mindre man er helt i en annen verden. Det er ikke et argument for at dem med Downs syndrom går glipp av en rekke muligheter de ville hatt dersom de var født psykisk friske.

 

Og så da? Jeg har gått glipp av en rekke muligheter i livet mitt også, av ulike årsaker, og av ulikt alvor. Betyr det at jeg ikke burde vært født? Er det bare de økonomisk og sosiologisk vellykkede som skal få barn, de som kan gi sine barn "alle muligheter"?

 

Det blir som jeg har sagt tidligere et falskt liv.

 

Joda, jeg har hørt deg si det. Men det betyr egentlig nulll og nix hva du mener om den saken. Det er jo - som du selv pleier å si når du skal ta fram folk retten til å bestemme - ikke du som skal skal leve det livet. Så lenge et menneske er lykkelig med sitt eget liv, bryr det meg strengt tatt katta hva andre måtte mene er "ekte".

 

Geir

 

 

Jeg hadde ventet meg bedre fra deg. Trass i våre uenigheter om mange ting har jeg alltid ment at du er en av de mest kunnskapsrike og seriøse debattantene. Og tidligere synes jeg du var en av de beste moderatorene og deretter administratorene. At du har politikken på din side i denne saken betyr ikke at du ikke trenger å bevise noe. For det blir fortsatt bare antagelser så lenge du ikke har en troverdig kilde å vise til. Det samme når det gjelder dem som selv velger å abortere fostre med Downs syndrom. Du kan ikke vite om disse folkene støtter eller ikke støtter andre foreldre som lar barnet bli født med Downs syndrom. Da trengs det også en kilde. Spørsmålet er om de som er imot den økonomiske støtten til foreldre med Downs syndrom gjør en stor nok innsats for at det skal endre seg. Eller noen innsats i det hele tatt.

 

Du skrev tidligere i denne tråden at jeg skulle huske at jeg diskuterte med en av forumets pionerer når det gjelder å skrive lange innlegg. Du siktet til deg selv. Det får så være, men husk at du diskuterer med en som har sine meninger uansett hvor enn ekstreme de måtte virke og uansett hva enn flertallet hevder og som ikke automatisk endrer mening uansett hva andre sier! Du kan ha politikken på din side så mye du vil, men blir fortsatt bare antagelser at de fleste i landet er enige i denne politikken før en troverdig kilde vises til og selv da vil ikke jeg være enig i denne politikken fordi jeg mener den er feil! Spørsmålet i denne tråden er hvorfor fostre med Downs syndrom skal fødes inn i denne verden og mitt svar er ganske enkelt følgende: De skal ikke! Fordi de har Downs syndrom! Fordi de er psykisk funksjonshemmede!

 

Hva er et "relativt ok liv"? Hvordan definerer du det? Å trenge over dobbelt så mye hjelp som alle andre til å lære seg å spise og snakke, å alltid ha problemer med uttalen, å aldri ha en hjerne som fungerer 100% og alltid være hemmet av en lidelse man selv ikke kan forstå uansett om noen forsøker å forklare det for enn, er det et relativt ok liv?

 

Vel, alle diagnoser kan ikke oppdages på forhånd. Det er hovedårsaken til at jeg støtter fortsatt utvikling av fostervannsprøver. Da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å la folk bli født med funksjonshemninger, men nå vet du jo hva jeg mener man burde gjøre med funksjonshemmede så snart de er født.

 

Ja, jeg hevder det er et falskt liv. Rett og slett fordi Downs syndrom er en diagnose som hemmer enn psykisk og i motsetning til dem med fysiske lidelser kan ikke dem psykiske lidelser sette seg inn i sin egen situasjon. I alle fall ikke på samme måte som dem med fysiske lidelser kan.

[Gothminister]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ja, jeg hevder det er et falskt liv. Rett og slett fordi Downs syndrom er en diagnose som hemmer enn psykisk og i motsetning til dem med fysiske lidelser kan ikke dem psykiske lidelser sette seg inn i sin egen situasjon. I alle fall ikke på samme måte som dem med fysiske lidelser kan.

 

Dette du her skriver er reint tøv. Du viser at du på ingen måte har kunnskap om det vi kaller psykiske lidelser. Downs er ingen psykisk lidelse. De med psykiske lidelser er i full stand til og sette seg inn i sin sykdom. Mennesker med en psykisk lidelse er ikke kronisk psykotiske, kun svært få er det. Men uansett, Downs er ingen psykiatrisk diagnose.

[After Dark]

Etter det du skriver her burde ikke akkurat du snakke om kunnskap...

[tom waits for alice]

Beklager å måtte skuffe deg, Mathias. Det er kanskje ikke rettferdig, men det er et historisk faktum: Bevisbyrden hviler på den/de som ønsker forandring.

 

Geir

[tom waits for alice]

Hva er et "relativt ok liv"? Hvordan definerer du det? Å trenge over dobbelt så mye hjelp som alle andre til å lære seg å spise og snakke, å alltid ha problemer med uttalen, å aldri ha en hjerne som fungerer 100% og alltid være hemmet av en lidelse man selv ikke kan forstå uansett om noen forsøker å forklare det for enn, er det et relativt ok liv?

 

Et OK liv er et der man subjektivt(!) oppfatter at man har flere gleder enn sorger. Vanskeligere er det ikke. At man trenger hjelp i det livet står ikke i veien for at man selv oppfatter det som rikt. En funksjonshemning er bare et problem dersom man føler seg hemmet av den.

 

Jeg har i snart en mannsalder støttet barn i SOS barnebyer. Den første av dem går nå på universitetet i Etiopia. Hun hadde ikke kommer dit uten hjelp, foreldrene var døde og hun trengte hjelp til alt. Men jeg tror hun føler seg bra, ikke på tross av, men på grunn av hjelpen.

 

Vel, alle diagnoser kan ikke oppdages på forhånd. Det er hovedårsaken til at jeg støtter fortsatt utvikling av fostervannsprøver. Da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å la folk bli født med funksjonshemninger, men nå vet du jo hva jeg mener man burde gjøre med funksjonshemmede så snart de er født.

 

Jeg støtter fostervannsprøver jeg også. Men ikke fordi det lar en velge ut hvilke grupper av mennesker som fortjener å leve, men fordi det lar individer velge om de orker foreldrerollen eller ikke.

 

Ja, jeg hevder det er et falskt liv. Rett og slett fordi Downs syndrom er en diagnose som hemmer enn psykisk og i motsetning til dem med fysiske lidelser kan ikke dem psykiske lidelser sette seg inn i sin egen situasjon. I alle fall ikke på samme måte som dem med fysiske lidelser kan.

 

Du tar feil. Folk med psykiske lidelser kan så absolutt sette seg inn i sin situasjon. Det er grunnen til at vi er mottagelige for terapi. Jeg er blitt "helbredet" to ganger gjennom ganske alminnelig samtaleterapi, (og angstdempende medikamenter for å gjøre meg modig nok til å ta tak i problemet.)

 

Men som sagt over, Downs er en kromosomfeil, ikke en psykisk lidelse. Den fører til psykisk utviklingshemming, men det er noe annet. Det betyr at hjernen fungerer på "en lavere IQ", men den fungerer "riktig".

 

Geir

[After Dark]

Beklager å måtte skuffe deg, Mathias. Det er kanskje ikke rettferdig, men det er et historisk faktum: Bevisbyrden hviler på den/de som ønsker forandring.

 

Geir

 

Den hviler på den som kommer med påstandene. Og påstanden om at flertallet er for økonomisk støtte til foreldre som har barn med Downs syndrom er din. Ikke min.

[tom waits for alice]

Men jeg bryr meg ikke om hvorvidt min antagelse kan bevises. Fordi status quo er at foreldre får støtte for utviklingshemmede barn. Jeg trenger ikke bevise noen ting.

 

Dersom du mener at flertallet er imot, og at støtten derfor bør fjernes, så må du bevise det. Ellers blir det ingen endring.

 

Min påstand forandrer ikke status quo, din gjør det. Det er forskjellen.

 

Geir

[After Dark]

Jeg mener ikke nødvendigvis at flertallet er imot. Ikke for heller. Jeg sier at jeg ikke har noen statestikker på det.

[After Dark]

 

Hva er et "relativt ok liv"? Hvordan definerer du det? Å trenge over dobbelt så mye hjelp som alle andre til å lære seg å spise og snakke, å alltid ha problemer med uttalen, å aldri ha en hjerne som fungerer 100% og alltid være hemmet av en lidelse man selv ikke kan forstå uansett om noen forsøker å forklare det for enn, er det et relativt ok liv?

 

Et OK liv er et der man subjektivt(!) oppfatter at man har flere gleder enn sorger. Vanskeligere er det ikke. At man trenger hjelp i det livet står ikke i veien for at man selv oppfatter det som rikt. En funksjonshemning er bare et problem dersom man føler seg hemmet av den.

 

Jeg har i snart en mannsalder støttet barn i SOS barnebyer. Den første av dem går nå på universitetet i Etiopia. Hun hadde ikke kommer dit uten hjelp, foreldrene var døde og hun trengte hjelp til alt. Men jeg tror hun føler seg bra, ikke på tross av, men på grunn av hjelpen.

 

Vel, alle diagnoser kan ikke oppdages på forhånd. Det er hovedårsaken til at jeg støtter fortsatt utvikling av fostervannsprøver. Da er det jo ikke noe annet å gjøre enn å la folk bli født med funksjonshemninger, men nå vet du jo hva jeg mener man burde gjøre med funksjonshemmede så snart de er født.

 

Jeg støtter fostervannsprøver jeg også. Men ikke fordi det lar en velge ut hvilke grupper av mennesker som fortjener å leve, men fordi det lar individer velge om de orker foreldrerollen eller ikke.

 

Ja, jeg hevder det er et falskt liv. Rett og slett fordi Downs syndrom er en diagnose som hemmer enn psykisk og i motsetning til dem med fysiske lidelser kan ikke dem psykiske lidelser sette seg inn i sin egen situasjon. I alle fall ikke på samme måte som dem med fysiske lidelser kan.

 

Du tar feil. Folk med psykiske lidelser kan så absolutt sette seg inn i sin situasjon. Det er grunnen til at vi er mottagelige for terapi. Jeg er blitt "helbredet" to ganger gjennom ganske alminnelig samtaleterapi, (og angstdempende medikamenter for å gjøre meg modig nok til å ta tak i problemet.)

 

Men som sagt over, Downs er en kromosomfeil, ikke en psykisk lidelse. Den fører til psykisk utviklingshemming, men det er noe annet. Det betyr at hjernen fungerer på "en lavere IQ", men den fungerer "riktig".

 

Geir

 

 

En funksjonshemning skaper problemer uansett om det er en fysisk funksjonshemning man merker følgende av eller en psykisk funksjonshemning man ikke merke flgende av fordi man ikke kan.

 

Eksempelet ditt dreier seg ikke om funksjonshemninger, men om fatige land. At den fattige delen av verden trenger hjelp er helt klart og det er et stort, viktig tema. Imidlertid er det ikke tema for denne tråden. Men om det finnes en egnet tråd eller noen vil opprette en kommer jeg til å delta i den.

 

Det er ikke snakk om å fortjene å leve. Det er snakk om vedkommend bør leve eller ikke. Funksjonshemmede bør ikke leve nettopp pga. at de har en funksjonshemmed. Heldigvis tenker flere i samme bane da det stadig blir født færre med Downs syndrom.

 

Folk med psykiske lidelser som Downs syndrom kan ikke sette seg inn i situasjonen på samme måte som folk med fysiske funksjonshemninger rett og slett fordi den psykiske funksjonshemningen deres hindrer dem. De kan til en viss grad ha et eget liv og sette seg inn i det, men den psykiske funksjonshemningen vil alltid prege og hindre dem! Hvorfor fortjener noen å leve slik?

[Hugo_Hardnuts]

 

I diskusjon med deg kan man nesten begynne å ønske seg et scenario der man dyrker frem "supermennesker" og at disse så begynner å diskutere hvorvidt oss helt middelmådige mennesker også burde avlives. Da ville du kanskje klare å forstå hvor skakkjørt det er å argumentere for at man skal utføre barmhjertighetsdrap på noen som ikke selv opplever å lide.

 

Jeg ønsker supermennesket velkommen! Derfor støtter jeg legevitenskapen og alt den kan frembringe. Med nevrale proteser vil en dag enhver som er lam kunne bevege seg, enhver som er døv høre og enhver som er blind se. Det skulle ikke forundre meg om det en dag blir mulig å gi stumme stemmen. Og forhåpentligvis vil enhver funksjonshemning en dag kunne kureres.

 

For øvrig er ikke mine argumenter det minste skakkjørte! Jeg snakker om å fri folk fra å leve et liv med en funksjonshemning som Downs syndrom. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan du vil unne andre å måtte leve med Downs syndrom. Det er heller dine argumenter som er skakkjørte her.

 

Hvis du leser det jeg skrev en gang til, så sier jeg ikke noe om hvorvidt man bør eller ikke bør jobbe for å utvikle supermennesker. Det jeg skrev, var et forsøk på å gi deg et perspektiv hvor du er den som blir vurdert avlivet fordi du ikke er "bra nok" i noen andres øyne. Mao. bli utsatt for barmhjertighetsdrap uten selv å oppleve å lide. Hvordan ville du stille deg til det?

 

Et annet spørsmål her, er hvem du mener er "eieren" av et individs liv. Hvem sitter med bestemmelsesretten? Jeg mener det er ganske så soleklart at det er individet som skal bestemme over sitt eget liv. Ergo er det heller ikke opp til noen andre enn individet å vurdere hvorvidt livet er verdt å leve eller ikke.

 

Som flere har sagt her, så handler ikke standpunktet mitt om at jeg unner noen å bli født med Downs. Det handler om at realiteten er at det faktisk fødes mennesker med Downs. Så er spørsmålet hvordan man forholder seg til dette. Jeg mener at det vi uten Downs bør gjøre da er å tilrettelegge slik at de også kan ha muligheten for verdige liv, så får de med Downs få avgjøre selv om et slikt liv er verdt å leve eller ikke.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

Livet lar seg ikke bestemme over - det er jo det som er hele poenget, og som du ikke får med deg, selv om det er sagt på utallige måter i denne tråden, og av ulike brukere ...???

 

Og ett annet poeng er at du ikke aksepterer at du vet ingenting om andre sine liv og eventuelle lykke ... Du vet kanskje bare hva som gjør deg lykkelig, og her påstår du at du vil bli lykkeligere og vi alle vil få en bedre verden, hvis bare alle blir enige med deg - hvordan klarer du å misse din egen illusjon så totalt?

 

Hvis du ser en annen person på gata som eks. sitter i en rullestol - da er det en logisk kortslutning i ditt eget hode å tenke: Den personen har det sikkert verre enn meg, fordi han sitter i en rullestol, men det gjør ikke jeg ...

 

Og hva angår barn og foreldre, så forblir de nettopp det, inntil de dør - så ingen slipper unna konsekvensene av å ha blitt født. Det er ikke spesielt synd i folk, bare fordi de ser annerledes ut, eller mangler noe man selv har litt mer av - det er hvordan man bruker de evnene man faktisk har, og hvilken innstilling man har til livet, som bestemmer livslykken. Ikke gjør livet om til en konkurranse om hvem som har mest, men heller hvem som bruker det beste i seg selv

 

Det er ikke hele poenget. Det er ditt poeng. Mitt poeng er at folk som blir født med Downs syndrom blir frarøvet en masse muligheter de ville hatt dersom de ikke ble født med Downs syndrom. Derfor mener jeg at de burde slippe å bli født i det hele tatt! Man kan oppdage Downs syndrom på forhånd, men ikke kurere det når noen først er født med Downs syndrom.

 

Du vet utmerket godt hva jeg mener om folk i rullestol, men det er ikke lenger en sak i denne tråden.

 

 

Saken er at livet kan ikke planlegges, fordi fremtiden er helt uviss hva gjelder "livet og livslykken", og tingene liker å skje av seg selv i naturen, sånn er det, mathias - jeg kommer til å gjenta det enkle faktabaserte budskapet like lenge som du fremsier din personlige fantasi og drøm, som hverken har god nok bakkekontakt hva angår teknisk løsning, ei heller humanistisk og i tråd med de sterkeste grunnleggende verdiene vi har her i norge.

 

Så angrer jeg på at jeg feilet med ordet "rullestol", jeg mente så klart "downs" - men endrer det noe i det hele tatt for deg?

 

Hvis du ser en annen person på gata som eks. har downs - da er det en logisk kortslutning i ditt eget hode å tenke: Den personen har det sikkert verre enn meg, fordi han har downs syndrom, men det har ikke jeg ...

 

 

Nei, livet kan man ikke planlegge. Det som imidlertid går ann for oss som er i livet og er voksne nok til å ta valget er å velge å unngå at andre skal bli født med en lidelse som Downs syndrom.

 

Vi som er voksne er i utgangspunktet to vidt forskjellige personer med egne liv og personlige sannheter - når man blir enige om å være sammen og lage en familie, forsvinner alle "jeger" og vi blir til "oss" - og ut fra den nye "oss-plattformen" jobber vi videre - og hvis "oss" mener at de kan få det til, så har ingen rett til å bestemme over "osset", fordi det å blande seg inn i interne affærer mellom to som er glade i hverandre, er både sjofelt og usselt, og som du er enige med meg i: Livet og lykken kan aldri planlegges - den kommer når den vil, og den forsvinner når den vil

 

 

 

For dette kan oppdages på forhånd via fostervannsprøve og fosteret kan aborteres enkelt og greit.

 

Ingen er uenig i det, men den siste "enkelt og greit", bestemmer hverken du eller jeg

 

Som en voksen og forsvarlig person bør det være enkelt å ta den avgjørelsen og befri fosteret fra å bli født i et liv med Downs syndrom.

 

Noen passer dette for, men for andre blir det helt feil - la folk få være i fred!

Ikke alle funksjonshemninger kan oppdages med fostervannsprøver, men Downs syndrom kan. Og siden det kan bør det bli obligatorisk.

 

Nei, det er ikke noen "absolutter", selv om du så gjerne ønsker at det var det.

Vær heller litt bekymret på hvor lenge det blir til du selv er funnet å være ubrukelig av samfunneskværna - kanskje du blir utryddet, etter at de mer tydelige "skavankene" er bortfikset .. Ser du ikke at den dreiningen i samfunnet kan oppstå, hvis du skulle få drømmen din oppfylt?

we're all just damaged goods ..

[tom waits for alice]

Jeg mener ikke nødvendigvis at flertallet er imot. Ikke for heller. Jeg sier at jeg ikke har noen statestikker på det.

 

Ikke jeg heller. Men jeg trenger dem altså heller ikke til noe...

 

Hvorfor fortjener noen å leve slik?

 

Fordi de øyensynlig tross alt har glede av livet. At den muligheten er utenfor din fatteevne er ditt problem.

 

Geir

[Gjest Bruker-182691]

Hehehe denne tråden er skikkelig deilig å lese, får en god følelse inni meg!

[After Dark]

Hvis du leser det jeg skrev en gang til, så sier jeg ikke noe om hvorvidt man bør eller ikke bør jobbe for å utvikle supermennesker. Det jeg skrev, var et forsøk på å gi deg et perspektiv hvor du er den som blir vurdert avlivet fordi du ikke er "bra nok" i noen andres øyne. Mao. bli utsatt for barmhjertighetsdrap uten selv å oppleve å lide. Hvordan ville du stille deg til det?

 

Et annet spørsmål her, er hvem du mener er "eieren" av et individs liv. Hvem sitter med bestemmelsesretten? Jeg mener det er ganske så soleklart at det er individet som skal bestemme over sitt eget liv. Ergo er det heller ikke opp til noen andre enn individet å vurdere hvorvidt livet er verdt å leve eller ikke.

 

Som flere har sagt her, så handler ikke standpunktet mitt om at jeg unner noen å bli født med Downs. Det handler om at realiteten er at det faktisk fødes mennesker med Downs. Så er spørsmålet hvordan man forholder seg til dette. Jeg mener at det vi uten Downs bør gjøre da er å tilrettelegge slik at de også kan ha muligheten for verdige liv, så får de med Downs få avgjøre selv om et slikt liv er verdt å leve eller ikke.

 

Jeg vi si at det er komplett latterlig fordi du har misforstått poenget mitt! Poenget har hele tiden vært å skåne folk med Downs syndrom og andre funksjonshemninger fra å måtte leve et liv med nettopp funksjonshemning. Poenget har aldri vært å på noen måte abortere friske fostre eller avlive friske mennesker bare fordi andre igjen kan være sterkere, raskere, smartere ol. Jeg har alltid, helt fra jeg var gammel nok til å forstå hva et menneske er villet oppdage det virkelige supermenneske. Superhelter var den viktigste delen av barndommen min bare for å neve det. Men det betyr ikke at man skal fjerne folk som er psykisk og fysisk friske.

 

I utgangspunktet skal ma bestemme over sitt eget liv så snart man har blitt gammel nok til det. Men folk med Downs syndrom kan ikke passe på seg selv eller sette seg inn i sitt eget liv så de kan ikke bestemme over sitt eget liv. Iallefall ikke 100%. Det er ikke deres egen feil, men funksjonshemningens feil. Og nettopp derfor mener jeg de burde skånes for å bli født i utgangspunktet.

 

Men nå trenger ikke realiteten å være at det fødes mennesker med Downs syndrom lenger. Takket være fostervannsprøve og abort kan det unngås.

[After Dark]

Vi som er voksne er i utgangspunktet to vidt forskjellige personer med egne liv og personlige sannheter - når man blir enige om å være sammen og lage en familie, forsvinner alle "jeger" og vi blir til "oss" - og ut fra den nye "oss-plattformen" jobber vi videre - og hvis "oss" mener at de kan få det til, så har ingen rett til å bestemme over "osset", fordi det å blande seg inn i interne affærer mellom to som er glade i hverandre, er både sjofelt og usselt, og som du er enige med meg i: Livet og lykken kan aldri planlegges - den kommer når den vil, og den forsvinner når den vil

 

 

 

For dette kan oppdages på forhånd via fostervannsprøve og fosteret kan aborteres enkelt og greit.

 

Ingen er uenig i det, men den siste "enkelt og greit", bestemmer hverken du eller jeg

 

Som en voksen og forsvarlig person bør det være enkelt å ta den avgjørelsen og befri fosteret fra å bli født i et liv med Downs syndrom.

 

Noen passer dette for, men for andre blir det helt feil - la folk få være i fred!

Ikke alle funksjonshemninger kan oppdages med fostervannsprøver, men Downs syndrom kan. Og siden det kan bør det bli obligatorisk.

 

Nei, det er ikke noen "absolutter", selv om du så gjerne ønsker at det var det.

Vær heller litt bekymret på hvor lenge det blir til du selv er funnet å være ubrukelig av samfunneskværna - kanskje du blir utryddet, etter at de mer tydelige "skavankene" er bortfikset .. Ser du ikke at den dreiningen i samfunnet kan oppstå, hvis du skulle få drømmen din oppfylt?

we're all just damaged goods ..

 

 

Blande seg inn i andres liv... Er du klar over at disse fatale idiotene som velger å la barn bli født med Downs syndrom faktisk krever økonomisk støtte? Er du klar over at spebarn og barn med Downs syndrom krever langt, langt, langt mer opplæring enn andre spebarn og barn bare i noe så enkelt som å spise og snakke? Er du klar over at det er barnet og ikke foreldrene som må leve med Downs syndrom hele livet? Så hvordan går det i det hele tatt ann å forsvare foreldrene i denne saken.

 

Hvis vi må bidra med økonomisk støtte til foreldrene bestemmer vi i aller høyeste grad.

 

Hvis det ikke passer for noen å ta fostrevannsprøve og deretter abort dersom fosteret har Downs syndrom burde de ikke være foreldre!

 

Da må du gjerne forklare hvorfor noen skulle være interesserte i å utrydde friske mennesker. Ihuggede rasister vil utrydde mørkhudede, men jeg er altså 100% hvit. Og jeg kommer ikke under noen spesielle utryddningskonflikter heller da jeg hverken er jøde eller muslim. De nærmeste som vil utrydde meg må være Al Qaida og Taliban som vil utrydde hele Vesten, men de kjemper vi alt mot sammen med USA og andre venner og allierte.

[After Dark]

 

Jeg mener ikke nødvendigvis at flertallet er imot. Ikke for heller. Jeg sier at jeg ikke har noen statestikker på det.

 

Ikke jeg heller. Men jeg trenger dem altså heller ikke til noe...

 

Hvorfor fortjener noen å leve slik?

 

Fordi de øyensynlig tross alt har glede av livet. At den muligheten er utenfor din fatteevne er ditt problem.

 

Geir

 

 

Men da kan vi vel være enige om at ingen av oss nødvendigvis har rett!? Du har ikke statestikker og jeg har ikke statestikker. Om flertallet er for å fjerne økonomisk bistand for dem som føder barn med Downs syndrom eller for den saks skyld om flertallet er for abort av fostre med Downs syndrom blir et åpent spørsmål. Faktisk vet jeg ikke engang om slike statestikker finnes.

 

De vet ikke selv hva de går glipp av. Tror du de hadde vært lke lykkelige om de visste det? Vi kommer tilbake til et falskt liv slik jeg har gått inn på før. Er falsk glede noe å glede seg over mener du?

[Gjest Bruker-95147]

Er falsk glede noe å glede seg over mener du?

 

 

Et kranium er ikke i stand til å uttrykke mimikk. Av dette kan man slutte at selv det hjerteligste smil i bunn og grunn (dypest sett) er overfladisk.

[tom waits for alice]

Men da kan vi vel være enige om at ingen av oss nødvendigvis har rett!?

 

Gjerne det.

 

Er falsk glede noe å glede seg over mener du?

 

Jeg aner ikke hva falsk glede er for noe rart. Det er et helt merkverdig konsept. Enten er man glad, eller så er man det ikke. Bikkja mi ligger akkurat nå og koser seg under varmepumpen på kjøkkenet. Er det en "falsk" glede fordi den ikke har intellekt til å ønske seg noe mer?

 

En av mine favorittbøker er "Guns, germs and steel" av Jared Diamond. Der beskriver han hvordan han kom til Ny Guinea, til folk som ikke visste noen ting om moderne teknologi, men som kunne alt om det som var viktig i sitt liv som naturfolk. Det historiske resultatet vet vi, europeerne uviklet våpen og erobret verden. Ble vi lykkeligere av det? Gutten på Ny Guinea som leker med pinner, er hans glede falsk fordi han ikke vet om Lego og dataspill? Burde vi fortalt ham det, for å se om gleden overlevde?

 

Selvsagt vet folk med Downs hva de går glipp av. De ser folk rundt seg få muligheter som de ikke får. Men de savner det tydeligvis ikke. Lykken i livet er å glede seg over det man har, ikke å fortvile over det man ikke har. Det er en absurd idé som først og fremst plager oss som har alt, men skulle ønske vi hadde enda mer.

 

Gjør man derimot det meste ut av det man har - og er - så blir man lykkelig i sitt eget liv. Da har jeg bare et annet krav: At man ikke gjør andre ulykkelige. Og forøvrig kan man strekke seg ut under varmepumpen og vite at livet og gleden er ekte nok.

 

Geir

Endret 7. april 2014 av tom waits for alice

[Gjest Bruker-95147]

Det er to måter å finne lykken på, og den ene er å skaffe seg mest mulig, mens den andre er å akseptere det man faktisk har, og finne gleden ved å bruke akkurat passe i enhver situasjon. Kort sagt: Være i naturlig samsvar med sine gjøremål

[tom waits for alice]

Jeg er ikke sikker på at den første av dem fører til lykken. Jeg har ti gitarer på veggen, og spiller sjelden på noen av dem lenger. Ville heller hatt én, og tid og ork til å lage musikk.

 

Geir