Tanken på selvmord

[Venosaur]

Hei. Jeg er en gutt på 18, som har vært inne på tanken. Tanken både skremmer meg, og "tilfredsstiller" meg.

 

Jeg ser på selvmord som utrolig egoistisk. Det er mitt synspunkt. Mange har sikkert andre meninger.

 

Nå når jeg skriver dette..Har jeg tanker om det. Jeg liker det ikke, men jeg vil får en slutt på noe som skal ende likevel.

 

Jeg tenker på pårørende. Samtidig, tenker jeg på meg selv. Grunnen til at jeg har tankene er at det ikke bare er en liten ting som faller sammen, men flere ting. Det har det vært over lenger tid. Ting hjemme har vært vanskelig i flere år nå. I tillegg nå skjedde det mye på en dag.

 

Jeg kan starte med at min mor er veldig syk. VELDIG syk. ut og inn av sykehuset hele tiden. vil ikke gå inn videre på det. I tillegg lever jeg i et hus, der min mor og stefar krangler hele tiden. Vi skal nå mest sannsynlig flytte fra stefar. Vi har bodd her i 13 år, og jeg har et godt forhold til han. I tillegg til det, kommer jeg ofte hjem til min mor, som sitter og gråter. Jeg er veldig dårlig på trøst ovenfor min mor, å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Disse tingene er jo mest fælt for min mor. Men det går også utover meg negativt. opp i alt dette, drikker min far. Ganske mye. Å jeg får telefoner hver dag der han er kanon.

 

I går, lørdag 27.5.2013 skjedde det mye. Det var da jeg kom meg ned på bånn. Etter en rolig måned, uten noen store krangler, stille fra min far og ikke noe tull med min mor, smeller det. Det starter med en giganstisk krangel, mamma begynner å grine og den regla der. Pappa ringer meg kort tid etterpå drita full. Og kjærsten min dumper meg noen timer senere. I tillegg hadde jeg akkurat snakket ut om hva som skjedde hjemme og hvordan jeg hadde det til hun. Alt dette på en dag. Det virker kanskje som ingenting for dere som leser, men for meg som opplever det, og oppfatter det på en helt annen måte enn dere, er det tungt. Det er så tungt alt som har skjedd, at jeg ikke greier å holde på det lenger.

 

Det er som om det har lugget vekter på skulderne mine, å noen ekstra vekter blei lagt på den dagen, slik at knerne mine ikke tålte mer.

 

Selvmord er en egoistist løsning. Det har bare gått en dag. Å jeg er ikke interessert i no spontan avgjørelse på noe så alvorlig. Nå tenker du sikkert, hvorfor jeg skrev det her?

 

- Jo fordi.. jeg vil snakke ut om det og få synspunkter. det er ikke noe moro å sitte med sånne tanker. Det er dumt, egoistisk og en altfor feig utvei. Men det er ingen stopper for den faktiske tanken på å sleppe ting.

[Vannlinjen]

Ikke

gjør

det

Endret 28. april 2013 av Vannlinjen

[Staketten]

Akutt-time DPS umiddelbart. Kontakt legekontor/DPS.

[Kurt Cobain]

Jeg har selv vært suicida og deprimert pga. 10år med mobbing, banking og dritt, selvmord var min eneste utvei... trodde jeg! jeg fant noe jeg elsket, og dette var reptiler og tarantellaer! (litt uvanelig, men det er en annen sak) jeg elsker alle dyrene mine og de gir meg styre og glede! finn noe du er glad i og lev det ut til det fulleste! Men når det er sagt, så har det gått en dag siden det værst skjedde, vent litt, se hvordan det går, du kan ikke bare drepe deg selv etter en dag, tenk så dumt, du aner ikke hvordan ting er i morgen, neste uke, neste år, gi det tid og såret vil gro! Klart jeg har stunder jeg bare sitter å gråter hele dagen, men jeg reiser meg, tørker tårene og griper den neste dagen! sorgen vil være der, men problemene vil forsvinne... med tid!

Masse lykke til med livet! og jeg har tro på at du klarer dette på et annet vis enn med selvmord!

-Kurt

Endret 28. april 2013 av Kurt Cobain

[αкαѕнα]

selvmord er kun en permanent løsning på et midlertidig problem...

 

Sett deg ned og tenk på hvilken enorm oppgave det må ha vært å bygge opp hele Europa etter andre verdenskrig, eller hvilken enorm jobb det må ha vært å komme seg over naturkatastrofer som Kataina i USA...

 

Så kan du tenke på at selv om alle dine problemer kan virke helt umulig å bære nå så vil tiden hjelpe deg til å bygge deg opp igjen...

 

Selv om alt virker helt bekmørkt nå så er det alltid et midlertidig problem som du uansett vil komme over..

 

Det er hardt mens det pågår, men ta kontakt med noen som kan hjelpe deg så du slipper å slite med det alene...

[Phil3]

Hei. Jeg er en gutt på 18, som har vært inne på tanken. Tanken både skremmer meg, og "tilfredsstiller" meg.

 

Jeg ser på selvmord som utrolig egoistisk. Det er mitt synspunkt. Mange har sikkert andre meninger.

 

Nå når jeg skriver dette..Har jeg tanker om det. Jeg liker det ikke, men jeg vil får en slutt på noe som skal ende likevel.

 

Jeg tenker på pårørende. Samtidig, tenker jeg på meg selv. Grunnen til at jeg har tankene er at det ikke bare er en liten ting som faller sammen, men flere ting. Det har det vært over lenger tid. Ting hjemme har vært vanskelig i flere år nå. I tillegg nå skjedde det mye på en dag.

 

Jeg kan starte med at min mor er veldig syk. VELDIG syk. ut og inn av sykehuset hele tiden. vil ikke gå inn videre på det. I tillegg lever jeg i et hus, der min mor og stefar krangler hele tiden. Vi skal nå mest sannsynlig flytte fra stefar. Vi har bodd her i 13 år, og jeg har et godt forhold til han. I tillegg til det, kommer jeg ofte hjem til min mor, som sitter og gråter. Jeg er veldig dårlig på trøst ovenfor min mor, å jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Disse tingene er jo mest fælt for min mor. Men det går også utover meg negativt. opp i alt dette, drikker min far. Ganske mye. Å jeg får telefoner hver dag der han er kanon.

 

I går, lørdag 27.5.2013 skjedde det mye. Det var da jeg kom meg ned på bånn. Etter en rolig måned, uten noen store krangler, stille fra min far og ikke noe tull med min mor, smeller det. Det starter med en giganstisk krangel, mamma begynner å grine og den regla der. Pappa ringer meg kort tid etterpå drita full. Og kjærsten min dumper meg noen timer senere. I tillegg hadde jeg akkurat snakket ut om hva som skjedde hjemme og hvordan jeg hadde det til hun. Alt dette på en dag. Det virker kanskje som ingenting for dere som leser, men for meg som opplever det, og oppfatter det på en helt annen måte enn dere, er det tungt. Det er så tungt alt som har skjedd, at jeg ikke greier å holde på det lenger.

 

Det er som om det har lugget vekter på skulderne mine, å noen ekstra vekter blei lagt på den dagen, slik at knerne mine ikke tålte mer.

 

Selvmord er en egoistist løsning. Det har bare gått en dag. Å jeg er ikke interessert i no spontan avgjørelse på noe så alvorlig. Nå tenker du sikkert, hvorfor jeg skrev det her?

 

- Jo fordi.. jeg vil snakke ut om det og få synspunkter. det er ikke noe moro å sitte med sånne tanker. Det er dumt, egoistisk og en altfor feig utvei. Men det er ingen stopper for den faktiske tanken på å sleppe ting.

 

Jeg har vært der selv. Med en mor som tok selvmord. En alvorlig sykdom jeg slet med fra jeg var 13-17. En veldig ødelagt familie med flere problemer enn det skulle vært mulig og ha og på den tiden en kjæreste som også var truende til å ta sitt eget liv (hun prøvde mens vi var sammen) + masse annet. Mer enn en 22åring skulle ha opplevd. Jeg har hatt dager hvor alt er håpløst, dager hvor beina mine føkes for svake til å holde meg oppe og dager der kjøkkenkniven plutselig så veldig vennlig ut. Etter alt dette har jeg lært 1 ting. Du setter din egen kurs i livet og om du har et ønske om å klare deg igjennom dette så klarer du det faen meg og. Du er ansvarlig for din egen lykke.

 

Jeg har bare dette å si til deg og jeg blir kanskje slakta for det men shit f**kin au.

 

Snap out of it. Livet er ikke så enveiskjørt som man ofte tror i en slik periode som du har nå. Tro meg når jeg sier at ting blir bedre. Du er bare 18. Du har hele livet ditt foran deg og jeg er sikker på at det livet som kommer ikke bare vil bringe deg smerte men også mye glede. Selvmord er ikke verdt det. Ingenting godt kommer ut av det.

 

Gro non større cohones. Mann opp. Bit tenna sammen og hold ut.

 

Et lite triks jeg lærte meg. Smil selv om du ikke vil. Bare gjør det så vil du se at du faktisk får opp humøret litt.

[Kazuo]

Du er 18år, om 10år er du 28 da kan alt være anderledes.

 

Livet er virkelig hva du gjør det til selv, ikke la andre sine skjebner gå så inn på deg, ikke la deg selv dra ned av noe du ikke får gjort noe med..

 

Finn positive ting du vil gjøre med livet, bare det at du starter denne tråden beviser for meg at du er oppgående og en person med mye empati.

Endret 28. april 2013 av DaniNichi

[Stoddart]

Det er som om det har lugget vekter på skulderne mine, å noen ekstra vekter blei lagt på den dagen, slik at knerne mine ikke tålte mer.

 

Spinne litt videre på den metaforen, knærne klarer ikke bære vekten lenger, men om du støtter opp med armene, så klarer du, om enn bare så vidt. Selvom du føler du ikke klarer å reise deg opp, gå med rak rygg og bære alt, så klarer du å krabbe. Utrolig sakte, og med pauser. Men du klarer å slepe deg selv bortover, og for hver lille meter du kommer deg bortover, så faller det små gram av vektene bort. Du kan få nye slag i trynet (eller vekter på ryggen). Men da har du allerede krabbet deg unna noen andre, samtidig som du har blitt sterkere. For vær eneste meter du krabber deg bortover blir du litt og litt sterkere. Til du en dag blir så sterk at vektene ikke lenger er like tunge, at du klarer å reise deg opp, og gå. All vekt og ballast du har hatt, vil fortsatt være med deg. Men du merker at du har lært, du har vokst, du har blitt sterkere på grunn av det. Da du merker dette, så vil du se mer og mer positivt på ting, som igjen hjelper på. Det kan ta kort tid, det kan ta lang tid. Men du kommer dit, bare du ikke gir opp, og det er ikke flaut å la knærne knekke sammen, gi opp krabbingen og bare ligge der, og åle seg bortover, så lenge du ikke gir opp livet - alt vil bli bedre!

 

Det αкαѕнα sier kan være en motivasjon, men samtidig, ikke sammenlign deg med andre. At andre har hatt "værre" eller "mindre" problemer, har ingenting å si. Alle er forskjellige, at du har nådd din grense, kan ikke sammenlignes med noe annet. Ingen andre er deg.

 

Ta tipsene som har blitt gitt i tråden, er dette noe du har lyst på med en gang, ta kontakt med de som kan hjelpe!

 

Kirkens SOS (krisetelefon - døgnåpent, anonymt med taushetsplikt): 815 33 300

Hjelpetelefonen hos Mental Helse Norge: 116 123

(Begge er døgnåpne)

 

Du finner også

Røde-kors telefonen 800 333 21. Mandag - Fredag 14:00-20:00

SOS-Chat ( https://www.soschat.no/ ) Mandag - Torsdag 18:30-22:30

SOS-meldinger (hos Kirkens SOS ) Svarer innen 24 timer.

 

Uansett! Husk at det er MYE bedre at du ringer 10 ganger "for mye", selvom du føler at det er flaut, at det er ille, at det er ett personlig nederlag. Enn å satse på at det går bra. Husk, at all hjelp du får, kan hjelpe deg til å klare deg litt og litt lenger! Og det lille skrittet du tar i kveld er det skrittet som begynner prosessen på å snu det tunge og triste, til å se det positive i livet!

 

Igjen; Ikke tenkt at det er flaut eller ett nederlag og ringe, det er det ikke!

Endret 28. april 2013 av Stoddart

[Venosaur]

Spinne litt videre på den metaforen, knærne klarer ikke bære vekten lenger, men om du støtter opp med armene, så klarer du, om enn bare så vidt. Selvom du føler du ikke klarer å reise deg opp, gå med rak rygg og bære alt, så klarer du å krabbe. Utrolig sakte, og med pauser. Men du klarer å slepe deg selv bortover, og for hver lille meter du kommer deg bortover, så faller det små gram av vektene bort. Du kan få nye slag i trynet (eller vekter på ryggen). Men da har du allerede krabbet deg unna noen andre, samtidig som du har blitt sterkere. For vær eneste meter du krabber deg bortover blir du litt og litt sterkere. Til du en dag blir så sterk at vektene ikke lenger er like tunge, at du klarer å reise deg opp, og gå. All vekt og ballast du har hatt, vil fortsatt være med deg. Men du merker at du har lært, du har vokst, du har blitt sterkere på grunn av det. Da du merker dette, så vil du se mer og mer positivt på ting, som igjen hjelper på. Det kan ta kort tid, det kan ta lang tid. Men du kommer dit, bare du ikke gir opp, og det er ikke flaut å la knærne knekke sammen, gi opp krabbingen og bare ligge der, og åle seg bortover, så lenge du ikke gir opp livet - alt vil bli bedre!

 

Det αкαѕнα sier kan være en motivasjon, men samtidig, ikke sammenlign deg med andre. At andre har hatt "værre" eller "mindre" problemer, har ingenting å si. Alle er forskjellige, at du har nådd din grense, kan ikke sammenlignes med noe annet. Ingen andre er deg.

 

Ta tipsene som har blitt gitt i tråden, er dette noe du har lyst på med en gang, ta kontakt med de som kan hjelpe!

 

Kirkens SOS (krisetelefon - døgnåpent, anonymt med taushetsplikt): 815 33 300

Hjelpetelefonen hos Mental Helse Norge: 116 123

(Begge er døgnåpne)

 

Du finner også

Røde-kors telefonen 800 333 21. Mandag - Fredag 14:00-20:00

SOS-Chat ( https://www.soschat.no/ ) Mandag - Torsdag 18:30-22:30

SOS-meldinger (hos Kirkens SOS ) Svarer innen 24 timer.

 

Uansett! Husk at det er MYE bedre at du ringer 10 ganger "for mye", selvom du føler at det er flaut, at det er ille, at det er ett personlig nederlag. Enn å satse på at det går bra. Husk, at all hjelp du får, kan hjelpe deg til å klare deg litt og litt lenger! Og det lille skrittet du tar i kveld er det skrittet som begynner prosessen på å snu det tunge og triste, til å se det positive i livet!

 

Igjen; Ikke tenkt at det er flaut eller ett nederlag og ringe, det er det ikke!

 

Motiverende svar Takktakk! Tror kanskje jeg formulerte meg feil i det originale innlegget. Jeg har ikke lyst til å ta selvmord. Det er tanken som er der. Jeg kommer ikke ti å utføre det. Det var tanken som var skremmende. Å jeg håper den ikke utvikler seg til noe større

[Primer4]

Uansett hvordan måte du vurderer så krever selvmord mye planlegging, hvordan skal du gjøre det, hvordan skal du få tak i tingene, hvem skal finne deg, noe lapp til den personen som finner deg, skal du forklare deg for foreldre/søsken. osv.osv.osv.

 

Du skriver at tanken skremmer deg, om bare tanken er nok til å skremme deg er det kanskje på tide og avfeie ideen og heller prøve ordne opp det som får deg til å tenke på det.

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Ikke

gjør

det

 

Hvorfor? Jeg oppfordrer ikke til selvmord, men jeg forstår de som velger å gjøre det.

 

Jeg vil råde trådstarter til å tenke over valget du eventuelt tar. Selvmord er permanent. Ikke ta livet ditt på grunn av akutt kjærlighetssorg, eller ting som kan løses eller bli bedre med tiden.

Endret 28. april 2013 av Slettet-w7DZlO15

[Venosaur]

Uansett hvordan måte du vurderer så krever selvmord mye planlegging, hvordan skal du gjøre det, hvordan skal du få tak i tingene, hvem skal finne deg, noe lapp til den personen som finner deg, skal du forklare deg for foreldre/søsken. osv.osv.osv.

 

Du skriver at tanken skremmer deg, om bare tanken er nok til å skremme deg er det kanskje på tide og avfeie ideen og heller prøve ordne opp det som får deg til å tenke på det.

 

Joda. Men tanken er tilfredstillende på samme tid. Slippe alt..ikke føle noe. Å det er langt ifra bare snakk om kjærlighetssorg.

[Konto brukes ikke]

Jeg tror de fleste som har hatt endel motgang har tenkt på dette - meg selv inkludert.

 

Men livet består i oppturer og nedturer. Spesielt utfordrende er det i alderen din tror jeg. Når man ikke har etablert sitt eget liv utenfor familien man har vokset opp med. Man har ikke bare sine egne utfordringer med kjæreste, venner, mobbing osv osv, men også veldig tett på familien sin som sagt - har da disse sine utfordringer, så blir man midt oppi det. Dette er hardt og vanskelig - det vet jeg, for har selv opplevd det.

 

Da føler man at det meste er nedturer. Men jeg tror nok du, som meg, (og andre) fortjener å oppleve oppturene også. Jeg skal love deg at du da setter mer pris på de også - så, hvis du bare gir livet tid, så vil du blomstre og du kommer sterkere utav det enn hva mange andre gjør. Jeg syns du fortjener å oppleve hvor godt livet kan være - for det vil du, bare du får leve.

[forvirretoggal]

Det at du faktisk har klart å skrive denne posten i dag, viser at du har en styrke inni deg (som du kanskje ikke er klar over?) - For min del viser dette innlegget at du ønsker å leve videre, du ønsker hjelp til å komme deg videre i livet og oppleve både små og store gleder fremover.

 

Jeg har selv vært langt nede, også på det punktet at jeg ønsket å ta "snarveien" for å få det overstått. Dette var for snart et år siden, men jeg har kommet meg noe høyere opp enn jeg var tidligere. Hvordan? Jeg snakket med nær familie, som la inn bekymringsmelding til legen, som igjen gjorde at jeg kom inn under psykiatrisk behandling.

 

Jeg kan ikke påstå at det er lett å komme opp på nivåer du har vært på tidligere, det er knallhardt. Det viktigste (synes jeg), er at du tør å være ærlig med deg selv og snakker enten med fastlegen eller noen du kjenner deg veldig trygg med (onkler/tanter, besteforeldre eller veldig gode venner). Når du har fått snakket med noen om det, vil situasjonen føles noe lettere og, avhengig av hvem du snakker med, kan de hjelpe deg med å sortere tankene slik at du finner gleden igjen.

 

Det kan være at du for øyeblikket sliter med en depresjon, noe som er veldig vanlig (rammer ca 15% av befolkningen på et eller annet tidspunkt i livet). Dersom du selv mistenker at du kan ha en depresjon, må du snakke med helsepersonell som kan stille en diagnose og tilby deg effektiv behandling.

[Jakke]

MANGE har vært der, med de samme tankene. JEG har vært der. Som du skjønner, så er jeg jo her enda. Jeg har hatt samme følelser som deg, med gigantiske vekter på skuldrene. De siste to årene har gått greit, alt letta litt igjen. En av tingene kan du lese i signaturen min, om du vil. DET forsvinner aldri. Det vil alltid være der. Den vekta er tung, men samtidig, så er det et par vinger som kontrer vekta. Det er sjelden det BARE kommer negative ting ut av noe negativt. Ofte er det, om enn små, så er det ofte noen vinger som hjelper deg å holde deg oppe.

 

Sist for et par uker siden var jeg helt i bånn igjen. Jeg har det med å kjøre en tur, og aktivt se etter plasser man kan kjøre ut på. Min måte, kan du si. Og jeg finner mange når jeg er i det humøret. Rettstrekke med fjellvegg rett fram? Strålende.

 

Men av en eller anna grunn, så gikk det seg til, jeg smilte tilogmed for meg selv i bilen på vei hjem igjen. Jeg visste at jeg kunne legge det bak meg. Og det var DET som var tyngende. Ikke tanken på at noe har skjedd, men tanken at jeg MÅTTE tenke på det, jeg måtte gjøre vurderinger i livet utfra det. Jeg tenker fortsatt på det, gjorde jeg feil valg? Jeg kunne retta på mine feil 5 ganger de to siste årene. Det ble som det ble, men idag er det bak meg, og jeg kan tenke tilbake på det og være trist, men jeg blir trist for jeg var trist da. Så ser jeg fram, utdannelse, venner, potensielt kjæreste, bil (hobbyer), og alt ristes liksom vekk.

 

Om jeg VIL se fram til ting jeg vet blir triste, f.eks min fars bortgang, som blir å skje, da kommer vektene og legger seg, og de kan bli liggende lenge.

 

I bunn og grunn har jeg funnet ut at det som driver meg framover, det er det å ha noe å glede seg til. Går jeg tom, så synker jeg, for da kommer noen å legger vekter på skuldrene. Men med en gang jeg får noe å se fram til, noe så simpelt som at det endelig er tid for sommerdekkene på bilen, eller sommerferie, så letter alt igjen.

 

Nå har jeg fortalt hvordan jeg hadde det, siden jeg så visse likheter. Om det stemmer vet jeg ikke, det vet kun du selv. Men om det hjelper deg, så er jeg glad for det, for selvmord er som en sa en permanent løsning på et midlertidig problem.

[Reflected]

Vet du, dette minnet meg veldig om hvordan jeg hadde det for et par år siden. Pappa drakk mye alkohol, og dette var noe som var hardt for meg. Mamma likte det ikke, og gikk fra han på denne tiden, og det ble dermed brudd. I tillegg slo kjæresten min opp på denne tiden, som betydde mye for meg.

 

Forskjellen på meg og deg, er at du ser at selvmord er feil - og at jeg prøvde å ta livet mitt. Heldigvis gikk det bra, og med tiden gikk ting mye bedre. Jeg hadde det helt for jævlig en god stund etter, men etter en stund, ble ting bedre. Jeg er utrolig glad for at jeg er i livet i dag. Vi lever trossalt bare en gang, og det er det ikke verdt å kaste bort - for er det en ting jeg har lært, så er det at livet går videre, og at ting ordner seg til slutt uansett. Tenk hva du går glipp av hvis du forlater verden? Framtiden din, tiden du ville tilbringt med venner og familie. Du ville gått glipp av alt det fantastiske du ville opplevd. Er også som du sier, veldig egoistisk og ta livet sitt. Har en ting å si til deg; ikke gjør noe dumt. Vær tålmodig, så skal du se at ting ordner seg. Bare vær sterk og hold ut denne vanskelige tiden.

Endret 29. april 2013 av Reflected

[Arcturus2]

I livets lotteri har vi alle vunnet jackpot. Hvem i sitt rette sinn vil begrense sin tid på livets karusell til fordel for å opphøre å eksistere? Ikke jeg i alle fall. Jeg våger å påstå at enhver suicidal er direkte dum. Eller gal.

 

Ergo: Søk hjelp.

[Teza]

Det første jeg vil si er, ikke ta dette skrittet, se bort fra selvmord og prøv å se hva du kan gjøre.

 

Selvmord er ikke en egoistisk handling, se heller på det som den siste mulige utvei.

Du høres ikke ut som du er klar for denne utveien, og det høres ikke ut som du har tenkt gjennom hvilke muligheter du har for å kunne komme deg videre.

 

Diskutere dette på et forum vil jeg fraråde deg på det sterkeste, for de svarene du vil få her kommer så og si alltid fra personer uten nok kunnskap om temaet!

 

Du er ung, det er mye som skjer rundt deg på en gang og summen av dette kan virke overhvelmende.

La meg gi deg det beste og det enkleste tipset du kan få:

Kontakt fastlegen din, bestill en time, dersom resepsjonsdamen spør hva som er problemet og du ikke tør gå inn på det, be om en mental helsesjekk.

Fortell fastlegen din at du sliter mentalt og spør han hvordan han kan hjelpe deg å løse dette.

Det vanskeligste er å ta denne telefonen, men du vil bli overrasket hvor mye lettere det vil føles etter dette møtet!

 

Fastlegen din vil stille deg noen spørsmål, hvor det ikke er et fasitsvar, og basert på disse svarene vil han best kunne hjelpe deg videre. Dersom du har problemer med å kontrollere følelsene dine, vil du kunne få antidepresiv medisin. Denne medisinen vil ikke løse problemene dine, men hjelpe deg å holde kontroll på følelsene dine mens du løser problemet sammen med en proffesjonell lege.

 

Her vil du finne tilsvarende spørsmål, men ikke sikkert de samme som legen vil spørre deg:

 

http://nhi.no/forsid...madrs-3271.html

 

Dersom du ønsker å lese litt mens du venter på time hos fastlegen kan du f.eks begynne her:

 

http://helsenorge.no...kisk-helse.aspx

http://www.klikk.no/...ticle645775.ece

 

Begynn først med å mentalt forberede deg til å ta en telefon til fastlegen din.

Depresjon er et utrolig utbredt problem og det er dokumentert at over 20% av Norges befolkning har dette problemet.

Fastlegen din tar disse hendvendelsene svært alvorlig, da dette er den psykiske sykdommen med høyest dødlighet.

 

Ikke vent, for problemet forsvinner ikke av seg selv, det baller på seg over tid og blir større og større.

 

Ring fastlegen din i morgen!

[Teza]

Venosaur, har du fått sett på og/eller tenkt gjennom de postene som brukerene har svart deg?

 

Har du fått mer kunnskap om temaet, bedre grunnlag for å ta videre besluttninger om hva du må gjøre?

 

Hvis du har tatt testen jeg linket til, vet du i allefall mer om hvor du befinner deg i forhold til depresjon, men husk at dette er en test som må vurderes av en lege.

Den gir deg dog en viss anelse om hvordan du har det.

 

Det er noen linjer med informasjon som jeg bekymrer meg for i denne tråden, og min tolkning er:

 

Du er 18 år (dvs fremdeles veldig ung)

Du har flere alvorlige problemer samtidig

Du har en veldig syk mor og en far med alkoholproblemer

Du bor i et hjem med store konflikter mellom mor og stefar

Din mor og biologiske far, som begge skal være fotfestet ditt i begynnelsen av livet, klarer ikke gi deg den tryggheten du trenger

Det virker som du må være den sterke mellom deg og din mor

Du har akkurat mistet kjæresten din

Du føler at du har mer ansvar enn du kan håndtere

Og dette har pågått over flere år.

 

En eller to av disse tingene er nok til å vekke min oppmerksomhet.

Men det som virkelig åpnet mine øyne var at du brukte selvmord i overskriften.

De som tar selvmord tenker ikke plutselig en dag at dette virker som en god løsning, la meg gjennomføre denne med en gang.

Depresjon kommer ofte av at man har holdt seg sterkere enn man egentlig er over lengre tid.

Når man blir sliten nok kommer ønsket om å slippe unna og etter en tid plantes tanken om selvmord.

Denne tanken er som et ugress som vokser raskere og raskere etterhvert som den får mer næring, og til slutt klarer man ikke se de andre utveiene da denne tanken tar overhånd.

 

Jeg kan ikke nok om dette temaet til å hjelpe deg, jeg vet ikke nok om deg og ditt liv til å kunne gi deg et svar om hva du må gjøre.

Men jeg vet hva depresjon er og hva den kan gjøre med en person.

 

Dersom du fremdeles ikke har bestemt deg for å ta en samtale med fastlegen din, oppfordrer jeg deg igjen til å gjøre dette.

 

Oppfordrer også andre forum brukere å hjelpe deg til å ta denne timebestillingen.

 

Det eneste du har å tape er en legetime og 300 kroner, men du har alt å vinne!

[vidor]

http://www.webpsykologen.no/artikler/fra-selvmordsplaner-til-livsbevissthet/