Hvordan bli mindre avhengig av andres aksept?

[AnonymDiskusjon]

God kveld.

 

I dag skal jeg ta opp noe som er et stort problem for meg, eller jeg anser det som et stort problem da. Jeg er en gutt i starten av 20-årene.

 

Det er dèt at jeg har såpass lav selvtillitt (har hatt det i alle år, men merker det spesielt nå, selvom visse ting er fikset opp i.), og det har gått så langt at jeg snart ikke klarer å ta egne valg, basert på hva jeg tror andre vil tenke om meg.

 

Jeg vil ikke skille meg ut, jeg vil prøve å være nøytral til alt for mye. Hvorfor? Fordi jeg har en eller annen rar tankegang om at jeg ikke skal bli mislikt av noen, og det gjennomføres best ved å være nøytral.

 

Ja, jeg vet, en rar tankegang, som jeg ègentlig vet ikke fungerer, men jeg ikke klarer å unngå i praksis.

 

Vi snakker da om at jeg ikke gjør ting jeg ønsker, fordi jeg lurer på hvordan andre tenker om meg, jeg deltar ikke i debatter noe særlig mer, fordi jeg er redd for at folk skal dømme meg etter åssen meninger jeg har, jeg kler meg ikke som jeg "vil", fordi jeg ikke vil skille meg ut mer utseendet messig enn jeg allerede tildels gjør, jeg føler ikke for å ta en tattovering som kunne betydd noe en gang, fordi at kanskje folk danner tanker om meg om de hadde sett en tattovering?

 

Jeg går utifra at dette høres ganske teit ut, og dette er strid i mot åssen jeg var før, før kunne jeg fint si akuratt det jeg mente, gjøre det jeg ville, fordi jeg gav "beng" i hva andre mente. Det er som en redsel av at de jeg allerede er venner med skal plutselig se mitt "ekte" jeg, og at kanskje jeg mister flere potensielle venner, fordi de kategoriserer meg etter åssen de anser sine venner. (Det er jo normalt? Du er jo venner med de du føler du passer med.)

 

Hva kan jeg gjøre med dette?

 

Om noen har tenkt å si at jeg burde kontakte psykolog, så har jeg allerede gjort dette i et par år frem til nyttår nå, uten at det hjalp så mye. (Litt dårlig kommunikasjon mellom meg og "psykolog"? (Sykepleier med noe ekstragreier, var det visst.)

 

Er det noen snille sjeler her som vil kanskje fortelle meg litt åssen jeg burde se på dette, så jeg faktisk forstår det? Jeg har mistet veldig mye av livsgnisten, og jeg føler at jeg egentlig ikke kjenner meg selv mer, og at jeg ikke føler fremgang i noen ting mer.

 

På forhånd, takk! Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

 

Kan også legge til at jeg er også varsom etter hva slags hobbyer jeg har, da jeg også føler at dette kan være noe som kan ha noe å si. Hvis folk spør meg hva jeg liker å drive med, så klarer jeg seriøst ikke si noe annet enn at jeg ikke vet. Hva slags hobby jeg har? Vet ikke. Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

[logaritmemannen]

Det er fullt mulig å bytte psykolog hvis du føler at dere ikke er på bølgelengde. Hvorfor følte du at det ikke hjalp at dra dit?

[AnonymDiskusjon]

Nei, jeg vet ikke? Vi pratet mye om ting jeg ikke ville prioritere først, og når jeg da tok opp noe, så var det veldig enkle løsninger som "Ja, men da kan du jo gjøre ditten og datten!" også var det ikke mer om det, ikke mer om hva som kunne være bakgrunnen til tanken liksom.

 

Jeg er også klar over at jeg kan skifte, og jeg sa at jeg vurderte å skifte en gang, men da ville h*n at vi skulle prøve på nytt, noe vi gjorde, også ble jeg "ferdig". Så om jeg skal inn til en psykolog igjen, så må jeg ha ny henvisning.

 

Men samtidig vet jeg også at det finnes mange smarte, snille og vise mennesker der ute, som sikkert kan sette ting litt i perspektiv, kanskje bedre enn en psykolog også?

 

Det er derfor jeg spør her, for her har mange erfaringer i livet sitt, en psykolog har kanskje ikke annen erfaring enn det som stod i en bok, om du skjønner, hehe. Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

[AnonymDiskusjon]

Jeg sliter litt på samme måte. Jeg passer på at klærne er greie, at sveisen ser nogenlunde ok ut, og holder meg stille når andre snakker. Spesielt med jenter i nærheten.

 

Unntaket er egentlig når jeg er sammen med gode venner. Da driter jeg i sveisen, kan godt gå rundt i joggebukse og slitt t-skjorte og tuller og kødder værre enn noen andre.

 

Du har vel kompiser som er greie mot deg? Anonym poster: 0552118cd5f825e3147f84dbd75a0bf3

[AnonymDiskusjon]

Tja, jeg har da noen som jeg er ganske god venn med ja, og de er snille mot meg, men noen ganger så gjelder det der også, ikke like ofte da, såklart. Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

[Primer4]

Les hva du skriver, du er i midten av en ond sirkel, bryt den.

[AnonymDiskusjon]

For å si det sånn, jeg har tenkt veldig mye på dette, og jeg klarer ikke finne ut åssen jeg skal bryte dette. Har du tips?

 

Jeg forstår virkelig ikke hvordan det har blitt sånn, og jeg ønsker egentlig bare å få tilbake "kontrollen" og "mitt liv", og ikke leve et liv som skal være tilpass for alle. Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

[Hansien]

Tips? Bare gi faen.

 

Jeg har ikke gredd håret på flere år. Frisøren begynner praten med "Var du her i fjor i det heletatt, eller?".

Kvir meg ikke for å si hva jeg mener, ikke redd for å fortelle folk mine absurde og hinsides meninger, jeg gjør akkurat det jeg føler for å gjøre når jeg vil. Så lenge det passer seg vel og merke.

Allikevel hilser folk på meg og tar kontakt.

 

Og selvtilliten min har ikke vært høyere enn noen gang etter jeg begynte å gi faen.

 

Kanskje prøve dette du og?

[forvirretoggal]

Her kommer noen punkter du kan tenke litt på:

• Du har rett til å si "nei" (uten å måtte forklare hvorfor)
  
• Du er ikke avhengig av andres "goodwill" for å greie deg i livet (alle er forskjellig, og man må tåle at man ikke kan være enig om alt)
  
• Det er en menneskerett å gjøre feil og tabber (det er dette man lærer av)
  
• Du har rett til å ikke ta over andres problemer (det er du som avgjør om du har tid, energi og mulighet til å hjelpe andre)
  
• Du har rett til å skifte mening (å tørre å si at du har endret syn på noe, demonstrerer styrke og ikke svakhet.)
  
• Du har rett til å ikke oppgi grunn for egen atferd (det er bare du som trenger å vite hvorfor du mener det du mener, eller hvorfor du liker noe som i andres øyne kan oppleves sært)
  
• Du har rett til å si "jeg vet ikke" (mye man gjør føles riktig, andre ting føles ikke riktig. Å si at du ikke vet nok om emnet til å ta en beslutning med en gang, kan forhindre at du gjør ting som er uheldig for deg, eller som du senere kan komme til å angre på)
  
• Du har rett til å være irrasjonell og ulogisk (du kan gjøre noe du har lyst til, bare du selv tar ansvaret og konsekvensene, samtidig som du handler slik at du er stolt av deg selv)
  

Ovenstående punkter er hentet fra en bok om mestring av sosial angst.

[Konto brukes ikke]

Mulig jeg missforstår nå, men er det det du sier at du har venner som ikke tørr å være seg selv, drite i hva andre mener, ha på seg hva de vil, tørre å si ting som ikke passer inn i typiske a4 mønstret osv ... ?

 

På meg høres det litt ut som du er redd for å miste venner og føle deg alene, så du har på deg ei falsk maske hele tiden for å passe inn - det er ikke deg og dermed begynner det å tære på.

 

Det du trenger (tror jeg) er å være deg selv - bare gjør det. Mister du venner av den grunn, så er de ikke venner i utgangspunktet.

 

Jeg vet at det høres enkelt ut, og jeg vet det ikke er så lett bestandig - selv om det egentlig burde vært det. Hjernen er innviklet sånn sett

[Gjest Bruker-95147]

For å si det sånn, jeg har tenkt veldig mye på dette, og jeg klarer ikke finne ut åssen jeg skal bryte dette. Har du tips?

 

Jeg forstår virkelig ikke hvordan det har blitt sånn, og jeg ønsker egentlig bare å få tilbake "kontrollen" og "mitt liv", og ikke leve et liv som skal være tilpass for alle. Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

 

Kanskje du tenker for mye, og kanskje du bryr deg for mye om hva tankene holder på med. Forsøk å "lukke ørene" for tankene og husk en eneste ting:

 

Hver bidige situasjon og person du må forholde deg til, har du bestandig en ny mulighet for å være på topp. Du vet selv at du har kvalitet, og at intet feiler deg spesielt. Drit i å tenke tanken om at andre bedømmer deg, fordi det er ikke viktig. Hvis du er en grei kar, ja så er du jo det.

 

Husk at de du møter og som er krevende å være med for deg, er helt sikkert kjempefine typer å være med for noen andre. Det var bare i møtet mellom dere to at det ikke fungerte, og sånn er livet. Husk også at folk er ikke problemer, men de har problemer. Se på mennesket og problemet hver for seg. Lag skille, da misforstår du ikke noe som er veldig viktig; nemlig at vi alle er bare mennesker som forsøker etter beste evne å bli litt lykkelige ...

 

Det er det eneste du behøver å huske: Jeg er en grei og likendes kar

 

Dette handler kort og godt om å være i nuet og få livet med seg når det skjer; nemlig NÅ!!!!

 

Så, i kveld når du kommer hjem, så finner du deg en passende stor stein. På den steinen skriver du:

 

"mine tunge tanker og følelser"

 

Så samler du tankene dine og sier noen ord til deg selv om at du skal ved å kaste den steinen i vannet, samtidig kvitte deg med alle bekymringer og tanker angående din historie og det som har skjedd - og at fra nå av begynner en ny tid med BARE nye muligheter og strabaser.

 

Kos deg!

 

Endret 29. april 2013 av Bruker-95147

[darkness|]

Når startet egentlig problemet? Var det noe som skjedde i livet ditt som utløste dette? Har du mistet noen du var glad i?

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar alle sammen!

 

Hansien, jeg har også tenkt at jeg kanskje bare skal gi faen, men det stopper bare opp om jeg prøver å gjøre det for stor grad i praksis.

 

Martinbn: Fine punkter, hvilken bok er disse tatt ut av? (Ikke at jeg har sosial-angst(?), men kanskje det er mer jeg kan ha godt av å lese der?)

 

Karpe: Du har delvis misforstått om jeg ikke har misforstått, det er mèg som ikke klarer de tingene der, ikke vennene mine. Og jeg er også klar over at om de plutselig ikke hadde likt meg om jeg virkelig var meg selv, så var de ikke gode venner i utgangspunktet, men jeg mistenker ikke at de vil dèt heller, men jeg er bare mer bekymret for at jeg mister respekt eller lignende. Ganske rart for andre, sikkert. Men ja, jeg er redd for å miste dem jeg er glad i, og venner er jeg glad i.

 

Vanvittige sky, flott innlegg! Jeg skal prøve å lese alt som er skrevet i denne tråden nå og da, og håpe på at det går inn en dag, for det er utrolig slitsomt å måtte ofte føle en type "bekymring" for at man ikke lever opp til andres forventninger, eller at man kanskje gjør noe feil. Det du skriver gir jo så klart mening, og hadde jeg bare kunnet tatt det til meg med en gang, så hadde vel alt vært over, hehe.

 

Darkness|, problemet startet vel for for noen år siden. Jeg har hatt mange år med mobbing, og "pek&le"-regla. Det som også kan være, er at et familiemedlem valgte å ende sitt liv, det kan jo kanskje være dette som gjør det? Jeg klarer ikke helt koble det mot problemet, men det virker jo logisk, men da måtte det jo ligget ganske i underbevisstheten da jeg ikke har følt selve "overgangen" til problemet? Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

[forvirretoggal]

Martinbn: Fine punkter, hvilken bok er disse tatt ut av? (Ikke at jeg har sosial-angst(?), men kanskje det er mer jeg kan ha godt av å lese der?)

 

Er hentet ut fra denne boken. Jeg jobber selv med å mestre sosial angst, og kjenner igjen situasjonene du beskriver som kan ha ledet til den dårlige selv tilliten du skriver om i første innlegg. Merk: jeg påstår ikke at du har problemer med sosial angst, da jeg ikke har hverken utdanning eller grunnlag for å uttale meg på annet enn egen erfaring, og hva du har skrevet i tråden.

 

For øvrig kan du lese mer om sosial angst her dersom du ønsker det. Er du i tvil, ta en prat med fastlegen eller noen andre du stoler helt og fullt på, som kan hjelpe deg å se ting fra et annet perspektiv

[Vowels]

Høres utrolig slitsomt ut, det er ikke mulig å bli likt av alle. Det går bare ikke.

 

Tror du rett og slett må begynne å gi mer faen i hva folk tenker om deg. Start i det små, begynn å bruk klær du selv liker uavhengig av hva andre synes, gjør ting du selv vil, lær deg å si nei til andre, start på en aktivitet DU har lyst til å gjøre osv.

[Kammizez]

Hvorfor tror du at du ikke har sosial angst? Det du beskriver er jo egentlig ganske klare tegn på at det er nettopp det du har. Jeg ville ihvertfall gjort et nytt forsøk på psykologtimer. Det finnes både terapi, og medisiner som er effektive mot sosial angst. Det er også flere her som sier at du bare må begynne å gi faen, og være deg selv uansett hva andre måtte mene. Dette er jo såklart løsningen, men det virker som mange ikke egentlig forstår hvor vanskelig det er for noen med sosial angst å bare begynne "å gi faen", helt av seg selv. Det som i teorien skal hjelpe, er jo å eksponere seg selv, i små steg. gjør noe du er litt ukomfortabel med, uten at det er helt overveldende. Fortsett med dette, steg for steg.

[Gjest Slettet+5132]

Støtter Vowles, er fint å starte med klær. Finn deg en fet jakke du liker, og gå med den.

 

Å begynne med en aktivitet er nok heller ikke dumt. Anbefaler skyting, enten det er pistol eller rifle, finn en klubb nær deg. Skyttermiljøet er som oftest hyggelig.

[logaritmemannen]

(...)

Dette er jo såklart løsningen, men det virker som mange ikke egentlig forstår hvor vanskelig det er for noen med sosial angst å bare begynne "å gi faen", helt av seg selv.

 

Helt enig. Det er litt vanskelig å skjønne hvordan det er å slite når man hele livet har seilt i medvind. Råd blir da gitt i et "winner's perspective", ofte utelukkende basert på egen erfaring(anekdotiske bevis) enn på forskning/kunnskap om menneskelig psykologi.

 

Det kan godt hende at slike råd fungerer for personer som ikke sliter så mye, men jeg mistenker at det blir en kortvarig fiks for som folk som virkelig sliter. Slike problemer er sjeldent så overfladiske, og å rydde opp i negative tankemønstre kan ta lang tid, opptil flere år.

[AnonymDiskusjon]

Men jeg kan da ikke ha "sosial-angst" i seg selv?

 

Jeg har null problem med å prate med andre, omså det er fremmede, jeg kommer fort overens med folk, og jeg sprer både glede og humor når jeg er i rette humøret, det eneste er at jeg er redd for å skuffe andre eller på en måte minske respekten fra dem, vil dette også kalles sosial-angst?

 

Jeg har tenkt å ta en ny runde med psykologtimer ja, men pga ventetid så kommer det nok til å ta litt tid før jeg er inne i systemet igjen. Anonym poster: e576510088c6ca111f2dfd48ef7edebe

[Konto brukes ikke]

"Generalisert sosial angstlidelse innebærer vanligvis en vedvarende, intens, kronisk frykt for å bli bedømt av andre, og av å være flau eller ydmyket på grunn av ens egne handlinger. Denne frykten kan bli utløst ved en oppfattet eller en faktisk bedømning fra andre. Mens frykten for sosial interaksjon kan bli gjenkjent av pasienten som overdreven eller urimelig, kan det å overvinne den være vanskelig for en som er rammet av sosial fobi"

 

[wiki]