Hjelp meg å forstå hva folk ser i meg.

[AnonymDiskusjon]

Er klar over at dette kan bli vanskelig for de som eventuelt svarer, men jeg gir det et forsøk likevel.

 

Jeg har ganske liten selvtillit. Jeg klarer ikke å oppføre meg normalt rundt noen folk. Jeg liket den jeg er rundt folk jeg føler meg komfortabel med.

Jeg klarer ikke å være meg selv rundt folk jeg ser opp til, folk som ser veldig bra ut (gutter og jenter) eller folk som kommer godt overens med alle.

 

Jeg fryser helt til, kommer ikke på hva jeg skal si så jeg bryter som regel ut i latter av det de sier eller "mhm'er" hvis de forteller noe. Tuller også veldig med ordene hvis jeg prøver å si noe.

 

Folk beskriver meg som en veldig snill, omtenksom person som ikke vil noen noe vondt, og det et akkurat sånn jeg har lyst å være. Jeg vil ikke påføre noen skade verken fysisk eller psykisk. (Er så klart noen jeg har lyst å torturere før jeg vrir nakken av dem som voldtektsmenn osv..)

 

Jeg har lyst å være meg selv med alle. Jeg vil kunne oppføre meg sånn jeg gjør rundt folk jeg er komfortabel med, nettop fordi jeg er glad og stolt over hvem jeg er med dem.

 

Jeg har slitt litt med å treffe jenter og nye venner pga. dette, men jeg har vert heldig at det finnes folk der ute som ikke ga opp før jeg var ute av awkward-stancen min, som ofte tar litt tid for meg (og noen personer jeg aldri klarer å oppføre meg normalt rundt, til og med min far og andre nære familiemedlemmer nettop fordi jeg ser opp til dem, nesten forgudet meg)

 

Jeg fikk en tanke om det kanskje var selvbildet mitt som er i veien. Jeg har alltid følt jeg ser ganske ung ut for alderen. Jeg er 20 men føler folk ser på meg som en 14 åring. Jeg er liten og ganske tynn. Er ikke høyere enn 1,67, som gjør at når jeg er ute å kjøper klær, for eksempel bukser, at ingenting passer meg. Buksene jeg kjøper må jeg alltid fikse for at de ikke skal bli for lang.

 

Ellers har jeg ingen utdannelse fordi jeg har slitt litt på skolen med det sosiale fordi jeg aldri har følt jeg har helt passet inn med de på min egen alder. Jeg jobber i butikk for øyeblikket, men jeg jobber stadig mot å få meg en utdannelse.

 

På grunn av sånn jeg har det så har jeg spurt kjæresten min hva hun ser i meg, mer enn jeg liker å innrømme og er stolt av å ha gjort.

Hun svarer med at jeg er den mest fantastiske personen hun noen sinne har møtt og at jeg gjør henne glad bare med å snakke med meg. Jeg er veldig glad for det hun sier, men i mitt hode er ikke det grunn nok for å være sammen med noen.

Jeg føler hun er alt for god for meg siden hun har store sosiale kretser, vert nært NM i håndball, hun har kommet langt på utdannelsen sin, hun har veldig sunne hobbier samt hun er verdens snilleste person.

 

Jeg var veldig heldig med kjæresten. Jeg møtte henne via en felles venn som hadde flyttet vekk for å studere. Vi ble introdusert over skype og hun nektet å gi opp å snakke med meg. Hun ålet seg innpå mer og mer helt til hun bestemte seg for at vi skulle møtes.

Siden vi hadde snakket så mye sammen over skype så følte jeg at jeg kjente henne veldig godt når vi møttes så jeg klarte å være meg selv.

 

Positive ting jeg ser om meg selv,

Jeg er veldig snill, jeg tar med tid til andre og jeg blir glad av å hjelpe folk ut av tunge tider, jeg syns jeg er ganske good looking, jeg føler jeg tenker litt klarere enn folk flest når deg kommer til etiske og filosofiske ting (men det gjør vel alle), jeg er alltid høflig, jeg kan være ganske morsom og jeg krangler ikke med noen.

 

Jeg har lite å vise til når jeg møter nye og gamle folk.

Venner og kjæresten liker å ha meg i sitt selskap, men jeg sliter da å se hvorfor selv.

 

Anonym poster: 5490952077b1934ffd4f63010055a573

[Vannlinjen]

Hvor skal man starte?

 

Mulig du har sosial angst/selektiv mutisme (dette kan du søke på for å få en forklaring). Det første jeg ville ha spurt meg selv om, er om det kunne ha vært aktuelt med psykolog eller en liknende form for terapi? Det er veldig trist å høre at du ikke har noen utdannelse. Du trenger ikke å gå på skolen for å ta opp fag som privatist, så dette er noe jeg anbefaler deg å gjøre. Klarer du å lese et par sider hver dag, så er dette noe som kan gjøres lett. (Regner med at det er VGS som mangler?)

 

Det overrasket meg i grunn at du har en kjæreste, men det er helt klart gode nyheter. Hvis hun liker deg for den du er, så er ikke det noe å tvile på, og er mer enn god nok grunn. For de fleste er det vanskelig å sette ord på hva det er man liker ved person. Sådan er det jo bare å gå ut døren, og se på alle de usannsynlige parene som er ute og går.

 

Slik jeg ser det, så må du gi slipp på tvilen. Det er ingenting galt med deg, ei har du grunn til å holde deg tilbake på denne måten. Stå på, ta utdannelse slik at du har noe å støtte deg på senere i livet, nyt det gode liv med kjæresten og slutt å tro at du ikke er god nok (hvorfor ville hun ellers ha vært med deg?), og rett og slett press deg selv til positive tanker. Ikke grav deg et hull i bakken så tidlig i livet.

Endret 28. april 2013 av Vannlinjen

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg har lite å vise til når jeg møter nye og gamle folk.

Venner og kjæresten liker å ha meg i sitt selskap, men jeg sliter da å se hvorfor selv.

 

Anonym poster: 5490952077b1934ffd4f63010055a573

 

Dette var en ny variant. Vanligvis er folk helt sikker på at de ikke er verdt å bli elsket, men du føler det sånn passe motsatt ...?!? Hva i alle dager er det du holder på med?

 

[AnonymDiskusjon]

Hvor skal man starte?

 

Mulig du har sosial angst/selektiv mutisme (dette kan du søke på for å få en forklaring). Det første jeg ville ha spurt meg selv om, er om det kunne ha vært aktuelt med psykolog eller en liknende form for terapi? Det er veldig trist å høre at du ikke har noen utdannelse. Du trenger ikke å gå på skolen for å ta opp fag som privatist, så dette er noe jeg anbefaler deg å gjøre. Klarer du å lese et par sider hver dag, så er dette noe som kan gjøres lett. (Regner med at det er VGS som mangler?)

 

Det overrasket meg i grunn at du har en kjæreste, men det er helt klart gode nyheter. Hvis hun liker deg for den du er, så er ikke det noe å tvile på, og er mer enn god nok grunn. For de fleste er det vanskelig å sette ord på hva det er man liker ved person. Sådan er det jo bare å gå ut døren, og se på alle de usannsynlige parene som er ute og går.

 

Slik jeg ser det, så må du gi slipp på tvilen. Det er ingenting galt med deg, ei har du grunn til å holde deg tilbake på denne måten. Stå på, ta utdannelse slik at du har noe å støtte deg på senere i livet, nyt det gode liv med kjæresten og slutt å tro at du ikke er god nok (hvorfor ville hun ellers ha vært med deg?), og rett og slett press deg selv til positive tanker. Ikke grav deg et hull i bakken så tidlig i livet.

Først og fremst vil jeg si at jeg setter pris på et fantastisk svar!

 

Jeg skrev et langt innlegg om hvordan jeg har det helt til tiden for å lese gjennom det jeg skrev og la merke til at du skrev selektiv mutisme og ikke mutisme.

 

Det der var helt sykt å lese! Jeg har vert utallige ganger til lege med akkurat de symptomene som ble skrevet på wikipedia siden som selektiv mutisme! Jeg har fått legeerklæring på angstlidelse, men jeg syntes det bare var tull!

 

Hva gjør jeg med dette? Jeg har ikke troen på at jeg bare kan valse inn til legen å si at jeg tror jeg har selektiv mutisme..

 

Må nesten også si at jeg ikke har lyst å si til foreldre og familie at jeg vil ha time hos lege for å bli diagnotisert og eventuelt behandlet for dette, nettop fordi jeg aldri har snakket følelser med noen (utenom kjæresten som er den første jeg noen gang har åpnet meg til. Har alltid sagt til alle at jeg har det bra, uansett).

 

Jeg kan faktisk ikke tro deg jeg leser på wikipedia. Det er helt sykt!

 

(Siden jeg nå ble ganske våken ramser jeg likegjerne opp symptomene fra wikipedia som jeg kjenner meg igjen i, og de jeg har vert hos legen for)

 

Kjenner meg igjen:

 

Sjenanse og sosial isolasjon.

 

Problemer med å uttrykke følelser.

 

Tendens til å bekymre seg mer enn alle andre. (Jeg bekymrer meg for at kjæresten skal slutte å være glad i meg, så fort som etter 2 dager uten å snakke sammen på telefon eller med få meldinger, heldigvis er hun glad i å snakke med meg, men noen ganger er hun selvfølgelig opptatt.

Jeg er redd for alkohol, spesielt hvis jeg ikke drikker selv. Jeg drikker bare under "trygge omgivelser".

Er ikke glad i å sitte på med andre når de kjører bil.

Jeg liker ikke tanken på å reise.

Når jeg var mindre var jeg redd hvis det tok for lang tid til mamma eller pappa kom hjem hvis de skulle komme hjem på avtalt tid.

Osv.)

 

Ønske om rutine og misslike av endringer.

 

Søvnløshet.

 

Repeterende adferd.

 

Over gjennomsnittet nysgjerrig. (Vil påstå at det er få som har brukt så mange timer av livet sitt på google, youtube videoer, dokumentarer, r/TIL, lest seg så godt opp på kvantefysikk og paradoxer og ikke forstått noe av ren nysgjerrighet. Er heller ikke bare nysgjerrighet av hvordan ting fungerer, men også overhører andres samtaler nettop fordi jeg er nysgjerrig.)

 

Empati og følsomhet for andres tanker og følelser. (Dette var tankevekkeren.)

 

Sterk følelse av rett og galt.

 

Ærlighet.

 

Jeg er klar over at det er mulig jeg ikke har dette, eller har det i en svak grad. Jeg rakk aldri opp hånden på skolen, men det var ofte jeg sa svaret inni meg. Jeg var alltid stille, snakke noe med venner.

 

Er så sykt dette at jeg ikke vet hva jeg skal si (pun intended.)

 

Anonym poster: 5490952077b1934ffd4f63010055a573

[AnonymDiskusjon]

Leste igjen over hva du skrev Vannliljen.

 

Jeg føler det er så mange som kunne gitt kjæresten min så mye mer og bedre enn det jeg kan. Er derfor jeg føler jeg ikke er god nok eller har en god nok grunn.

 

Ang. VGS Privatist:

Er dette via Sonans osv.?

Jeg har et ønske og en drøm om å få Generell Studiekompetanse. Jeg har vert hos en håndfull rådgivere men ingen har nevnt at dette var en mulighet.

 

Prøvde meg noe på Sonans Nettstudier, men deg viste seg at det koster meg 53000 NOK for å få alle fagene som er nødvendig og det var heller ingen som kunne fortelle meg om det var mulig å gjøre det på den måten. Vet du noe mer enn jeg gjør?

 

Igjen så setter jeg veldig pris på hva du har gjort så langt! Tusen takk!

 

Anonym poster: 5490952077b1934ffd4f63010055a573

[forvirretoggal]

I forhold til utdanning:

http://utdanning.no/tema/nyttig_informasjon/realkompetanse

 

Du kan lese mer om det her.

Undervisning

Som privatist så har man ikke krav på noen undervisning i fagene før eksamen. Man er altså selv ansvarlig for å skaffe seg pensumlister' date=' lærebøker, samt lære seg innholdet i faget. Det kreves altså at man er disiplinert og tar ansvar for å lære seg pensum på egen hånd før eksamen. Noen synes dette er tøft, og velger derfor å ordne undervisning i noen eller alle fagene man skal ha privatisteksamen i.

Det er altså flere måter å forberede seg på før privatisteksamen:

Lese på egen hånd

eller

Være hospitant ved en vanlig videregående skole. Spør om å få være til stede i en klasse når det undervises i det faget du skal ha privatisteksamen i. Dette er gratis, men du kan ikke regne med å få rettet oppgaver eller innleveringer.

eller

Betale for undervisning i fagene du skal ha eksamen i ved en privat skole som tilbyr enkeltfag (eksempelvis Sonans, Bjørknes, Akademiet og liknende)

eller

Betale for fjernundervisning over internett (eksempelvis NKI, Folkeuniversitetet, NKS og liknende)

[/quote']