Døden og tidsforlengelse.

[Hardrocktarzan]

To enkle fakta er:

 

1) Når døden finnes, finnes ikke du.

2) Når man ikke finnes kan man ikke oppleve ting.

 

Før man var født kunne man ikke føle noe. Derimot når man ble til, så begynte man å føle/oppleve noe. Vi kan i henhold til de 2 gitte fakta ikke føle at vi er døde. Vi kan heller da ikke merke overgangen til døden.

 

Døden definerer jeg som når all bevisthet er 100% vekk. Uavhenging om kroppen din lever. Vi er ikke kroppen vår, den er en eiendel som sørger for at personlighets/bevisthets kontinuumet opprettholdes.

 

Når vi sover tror jeg ikke vi er 100% vekk, kanskje 99%. Men føles ut som jeg er, selv om sansene er skrudd av så fortsetter personlighets/bevisthets kontinuumet.

 

Vell nå til saken. Tenk deg at du blir skudd, dødelig. Skytteren ser deg dø og han står å ser på helt til du har råtnet helt bort.

 

Du som holder på å dø merker fort at bevistheten reduserers sakte men, sikkert. Alle sansene er vekk. Men du føler at du er der akkuratt som du sover. Bevisthet reduseres til det minst tenklige.

 

Tiden skytteren opplever går nå mot evig i forhold til den tiden du opplever.

Siden du ikke kan oppleve døden og da ei overgangen så må tiden du opplever sakne i forhold til skytteren og jo nærmere du kommer tiden der du er død jo saktere går det. Slik at du får en følt tid på evig sekunder før du merker at du forsvinner.

 

Akuratt som en vertikal asymptote. (f(x)=1/x)

Når du går fra et punkt på positiv side av x aksen mot 0.

Si 1(er den tiden det tar for skytteren å se deg slutte å eksistere) på x aksen mot 0. Og y representerer da følt tid for deg.

[dbass]

Har du en definisjon på hvem du og jeg er? Det må da være noen fysiske atomer som vi består av? Ellers kan man jo si at vi egentlig aldri har eksistert? Og når slutter vår eksistens da?

 

Jeg likte forsåvidt din filosofi over vertikal asymptote. Men den vil heller aldri bli 0, så da vil vi jo også alltid eksistere?

 

Har oppfatningen av tid noe å gjøre med dette? Hvor kjekt hadde det vært hvis det fantes type stoffer som gjorde at vår opplevelse av tid forandret seg, slik at et millisekund føles ut som en time, osv. På denne måten kunne opplæringen og i mange tilfeller jobb blitt gjennomført på en mye kortere tid, når vi evt. kommer inn i en æra som lar oss koble oss opp direkte til hjernen, og alt forflytter seg i tilnærmet lysets hastighet.

[cuadro]

Tiden skytteren opplever går nå mot evig i forhold til den tiden du opplever.

Siden du ikke kan oppleve døden og da ei overgangen så må tiden du opplever sakne i forhold til skytteren og jo nærmere du kommer tiden der du er død jo saktere går det. Slik at du får en følt tid på evig sekunder før du merker at du forsvinner.

 

Nei. Det du konkluderer med, og det du forsøker å beskrive, er to helt forskjellige ting.

 

1. Tiden skytteren opplever er tidsintervallet fra du blir skutt, til du dør.

 

2. Tiden du opplever er tidsintervallet fra du blir skutt, til du dør.

 

3. Du gjør en fatal antakelse der du antar at du ikke kan oppleve "overgangen" til å dø - uten å definere dette videre. Du har selv bygget rundt en definisjon der punktet du ikke opplever mer, er definert til å være punktet som skiller liv og død. Ergo følger det av din egen definisjon - likegyldig til hvor ureflektert den er - at du opplever denne "overgangen". Det du ikke opplever, er selve punktet, og tiden etterpå.

[Hardrocktarzan]

Nei. Det du konkluderer med, og det du forsøker å beskrive, er to helt forskjellige ting.

 

1. Tiden skytteren opplever er tidsintervallet fra du blir skutt, til du dør.

Ja

2. Tiden du opplever er tidsintervallet fra du blir skutt, til du dør.

Ja

3. Du gjør en fatal antakelse der du antar at du ikke kan oppleve "overgangen" til å dø - uten å definere dette videre. Du har selv bygget rundt en definisjon der punktet du ikke opplever mer, er definert til å være punktet som skiller liv og død. Ergo følger det av din egen definisjon - likegyldig til hvor ureflektert den er - at du opplever denne "overgangen". Det du ikke opplever, er selve punktet, og tiden etterpå.

Sant, men hvis du ikke kan oppleve selvedødspunktet så vil vell overgangen føles ut som uendelig. Fordi når du dør så går jo prossesene i kroppen saktere, og saktere og stopper helt opp. Du kan jo ikke føle at det stopper helt opp og vil føle at det bare varer.

 

Fordi når du føler at du er død så føler du det ikke.

[Hardrocktarzan]

Har du en definisjon på hvem du og jeg er? Det må da være noen fysiske atomer som vi består av? Ellers kan man jo si at vi egentlig aldri har eksistert? Og når slutter vår eksistens da?

 

Jeg likte forsåvidt din filosofi over vertikal asymptote. Men den vil heller aldri bli 0, så da vil vi jo også alltid eksistere?

Definisjonen på hvem du er blir vell at man er den kontinuerlige prossessen av ditt "ego" som hjernen kjører som en prossess. Man kan bytte ut mange partikler i hjernen og være samme person(så hvem man er ikke avhenging av byggesteinene, men hvordan de holder prossessen gående). Fordi den kontinuerlige prossessen ikke stopper.

 

Derimot om noen hadde kopiert deg 100.0->0% med uendlig lik sikkerhet. Så hadde ikke du følt at du var begge personlighetene fordi den ene er ikke en del av ditt personlige kontinuum. Det er iallefall min ville gjetting.

 

Eksistens er jo relativt. Så relativ til man selv vil man alltid minimalt eksistere i dette eksempelet. Man vil derimot ikke eksistere for skytteren eller resten av verden.

[cuadro]

Sant, men hvis du ikke kan oppleve selvedødspunktet så vil vell overgangen føles ut som uendelig. Fordi når du dør så går jo prossesene i kroppen saktere, og saktere og stopper helt opp

 

Noen prosesser går saktere. Ikke alle. Din evne til å prosessere informasjon raskere - det vil si "oppleve mer på kortere tid" - er også avhengig av at visse prosesser går raskere og ikke saktere. Å prosessere informasjon saktere er også heller langt fra et tegn på at "tiden går saktere". Det er den direkte dipol til hva du ønsker å komme frem til.

 

Jeg er heller ikke enig i at "eksistens er relativ".

Endret 27. april 2013 av cuadro

[Hardrocktarzan]

Noen prosesser går saktere. Ikke alle. Din evne til å prosessere informasjon raskere - det vil si "oppleve mer på kortere tid" - er også avhengig av at visse prosesser går raskere og ikke saktere. Å prosessere informasjon saktere er også heller langt fra et tegn på at "tiden går saktere". Det er den direkte dipol til hva du ønsker å komme frem til.

Nei det er jo det jeg sier. Du kommer til å oppleve minste mulige bevisthet i evig tid. Alså noe som er tilnærmet å sove uten å drømme. Tiden kommer til å fly forbi akkuratt som om du sover. Problemet er bare at den totale tiden er evig. Så du kommer liksom ingen vei.

Jeg er heller ikke enig i at "eksistens er relativ".

At eksistens er relativt er noe som må stemme. Iallefall hvis andre univers skal kunne "eksistere".

Tenk deg et annet univers, som er helt likt som hakkebakkeskogen med ole brum og alle de. I det universet

eksisterer ole brumm relativt til tigergutt som ekte skikkelser. De leser tegneserier om mennesker som egentlig ikke eksister relativt til dem selvfølgelig.

 

Så er vi over vårt eget univers. Der eksister ikke ole brum relativt til våres univers som en skikkelse. Men han eksisterer som tegneseriefigur da.. I vårt univers eksister jeg relativt til deg.

[Simen1]

Dette minner om beskrivelsene av å falle inn mot hendelseshorisonten til et sort hull.

 

Jeg er ganske sikker på at tidsoppfattelsen til et menneske ikke avhenger av tidsoppfattelsen til et annet menneske. Derfor mener jeg det vil være meningsløst å snakke om relativ tidsoppfattelse. Tidsoppfattelse generelt påvirkes nok (kjedelig = tiden "går sakte", morsomt = tiden "flyr"), men hjernens tidsoppfattelse er nok begrenset til et intervall, basert på reseptorkjemi. Kort fortalt tror jeg begge vil oppleve den intense situasjonen med en intens tidsoppfattelse. Han som skyter vil nok kunne se for seg situasjonen detaljert og i sakte film i ettertiden.

[cuadro]

Det er et eldgammelt filosofisk "problem", hvor de store tenkerne for flere tusen år siden mente at endring var umulig. Det er skilpadden som for hvert intervall bare rekker halvveis fra der den er, til målstreken. "Den vil aldri nå frem".

 

Men jo, den vil det. Måten Hardrocktarzan behandler tid på er det eneste problematiske her. Den som kjenner til betydningen av grenseverdier vet dette.

Endret 27. april 2013 av cuadro