Selvtilliten min har aldri vert lavere.

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Kan fortelle min lille livshistorie,

 

Har alltid vert litt ukomfortabel rundt folk. Har vert dager der jeg ikke har klart å være med noen og andre dager jeg føler jeg kan gjøre alt.

 

I 6 klasse sluttet jeg å feire min egen bursdag fordi jeg syntes dette var veldig pinlig. Jeg likte ikke å være "center of attention". I 9 klasse sluttet jeg å gå på fest, som på den tid var med brus og pølser (senere alkohol).

 

Når jeg begynte på videregående skulket jeg mye og fikk ikke gjennomført skolen, etter alt for mange forsøk, sluttet jeg helt. Jeg hadde noe jobb som for meg var helt grusomt å komme seg til.

 

Jeg har alltid følt jeg ikke passer helt inn med 99% av alle folkene på min egen alder.

Tross dette, har jeg alltid hatt gode venner som jeg kan være med og si hva jeg vil til.

 

I 8 klasse begynte jeg og to kompiser å spille dataspill sammen. Dette var livet vårt fram til vi var.. 18. De to andre var også en del på fest og andre sosiale samkomster.

 

I høst møtte jeg en jente. Jeg syntes hun var helt fantastisk, og det gjør jeg enda. Jeg er fortsatt forelsket i denne jenta, og jeg er veldig glad i henne. Hun er det største som foregår i livet mitt. Hun er kort fortalt helt lik meg selv, bare at hun er veldig populær blant alle, hun jobber hardt mot målene sine i livet, hun lar ikke noe stoppe henne og hun tar dagene med et smil.

 

Etter jeg traff henne tok livet mitt en helt ny sving. Jeg var glad 24/7, jeg følte jeg kunne gjøre alt, og for første gang uten skoleplass og arbeidsledig sendte jeg inn en bunke med jobbsøknader.

 

Jeg fikk meg jobb for noen måneder siden, en plass der jeg kjente nesten alle fra før og det veldig god plass å jobbe. Livet mitt var på topp og jeg kom meg til og med på en fest for første gang i mitt liv.

 

Jeg har hatt selvtilliten min i bakhode hele tiden. Jeg regnte med at kjæreste, venner, fest, jobb og trening skulle få meg til å holde på den gode selvtilliten jeg hadde fått den siste tiden. Men der tok jeg feil.

 

Nå har jeg gått en måned der jeg har følt meg helt på bunn. De eneste gangene jeg er glad er når jeg snakker med kjæresten. Det er ingenting som gir meg noe, utenom henne.

Bør kanskje nevne at det er litt distanse mellom oss så på det halvåret vi har vert sammen har vi bare møtt hverandre 6 ganger.

 

Det største problemet er at det jeg har mest lyst til er å slå opp med kjæresten. Ikke fordi jeg ikke er glad i henne mer, men fordi jeg ikke har lyst å trekke henne ned med meg. Jeg deler alt med henne, hvordan jeg hadde det før jeg traff henne, hvordan dagene mine går osv.

Hun er det beste jeg noen sinne har hatt i livet, og jeg vurderer å kaste det vekk fordi jeg føler jeg ikke takler å ha så mye bra på en gang, og jeg vet det hadde vert feil. Jeg har ikke sagt til henne hvordan jeg har det nå, fordi jeg ikke vil at hun skal bekymre seg siden hun har så mye på seg fra før.

 

Er det noen som har hatt det på samme måten?

 

Humøret mitt svinger opp og ned hele dagen. Når kvelden kommer og jeg sitter alene havner jeg nesten på gråten fordi jeg begynner å tenke. Tenker mye på andre og en del på savnet etter kjæresten. Når jeg snakker med kjæresten på telefon, er jeg en helt annen person!

Når jeg er på jobb har jeg ikke mye tid til å tenke på annet siden det er så mye å gjøre, men når jeg er ferdig får jeg ikke den gode følelsen man får når man har gjennomført et arbeid.

 

Hvordan kan jeg få det bedre? Blir jeg nødt til å søke psykologisk hjelp?

 

gutt, 20 Anonym poster: 63aea3915972279138e5f96f6cd7dd55

[h2233]

Begynn på Cipralex! Det forandrer liv.

Gå til legen din og fortell hvordan du har det. Du vil definitivt få hjelp.

[Eriksendrul]

Anbefaler psykolog, Du er absolutt ikke alene i denne båten og om du får en ordentlig psykolog kan det være guld verdt. Mange venner av meg som har fått det mye bedre på grunn av psykolog.

[AnonymDiskusjon]

Takker for svar!

 

Piller tror jeg ikke jeg har lyst å begynne med. Lider meg gjennom hodepine og migrene uten tabletter, så jeg har ikke lyst å begynne på noe regelmessig. Ved mindre de er på samme nivå som antibiotika, så holder jeg meg unna.

 

Psykolog er noe jeg kunne tenkt meg å kommet i kontakt med, men som veldig mange andre ser jeg helst at ikke noen i familien eller bekjente skal få vite om det. Jeg er også ikke helt stabil økonomimessig og jeg regner med at det er ganske dyrt med psykolog.

 

Er det noen som har vert hos psykolog for.. hva enn det jeg opplever er? Er det noen som har hatt det samme som kan dele råd om hvordan de lever med det eller ble kvitt det?

Det eneste jeg har lest er at trening, holde seg opptatt med venner osv. er en god måte å fikse det på, men det hjelper meg dessverre ikke.

 

Hvor dyrt er det egentlig med psykolog? 700-800 timen? Anonym poster: 63aea3915972279138e5f96f6cd7dd55

[Kimelimm]

Psykologer har taushetsplikt, så at noen i familien din skal få vite om det er ikke nødvendig.

 

Når du har gått lenge nok hos en psykolog som går under frikort-saken, så får du frikort 2.040 kroner i egenandeler. (Dette går også fra leger, sykehus osv.)

 

Resten av spm kan jeg ikke svare på desverre.

[Storkman]

Humøret mitt svinger opp og ned hele dagen. Når kvelden kommer og jeg sitter alene havner jeg nesten på gråten fordi jeg begynner å tenke. Tenker mye på andre og en del på savnet etter kjæresten. Når jeg snakker med kjæresten på telefon, er jeg en helt annen person!

Når jeg er på jobb har jeg ikke mye tid til å tenke på annet siden det er så mye å gjøre, men når jeg er ferdig får jeg ikke den gode følelsen man får når man har gjennomført et arbeid.

 

+1 til alt du sier her. Føler det på akkurat samme måte.