– Det tok 15 år før jeg kunne skrive Beyond: Two Souls (PS3)

[Ares42]

Konseptet at videospill er "film pluss" fungerer helt fint, men det er langt ifra å fullt utnytte mediets potensiale.

Dette kan slå begge veier. Jeg liker godt spill med mye frihet, men noen ganger kan det bli for mye av det gode. Det avhenger av hva slags type spill det er. Noen bør holde seg til å formidle sin historie, mens andre bør holde kjeft og la deg gjøre det du vil. Intet fasitsvar, med andre ord.

 

Naturligvis har det mye å si hva slags spill man lager, men det er litt irrelevant til poenget mitt.

 

Poenget var mer at disse folkene som fokuserer på å lage historiedrevne spill veldig ofte snakker om hvordan de utnytter det virkelige potensialet i spill. Og selv om de har rett i at det er ett evolusjonerende steg fra film så mener jeg at de ofte egentlig ligger milevis bak de virkelig revolusjonerende spillene.

 

Konseptet at jeg som spiller må ta harde valg som blir presentert til meg som har store konsekvenser for hva som vil skje i spillet er sterkt. Men det er fortsatt utrolig mildt sammenlignet med ideen om at man må ta valg som faktisk påvirker deg selv utenfor spillet.

 

Folk som Cage sitter fast i en utdatert tankegang og klarer ikke å se hva som virkelig skjer i mange videospill. De forstår ikke at folk faktisk får livserfaringer fra spill som de forkaster som banale spill for barn.

 

Jeg har rundt 20 år med videospillerfaring bak meg, og jeg kan lett peke ut flere viktige erfaringer jeg har fått fra spill som jeg aldri ville fått andre steder. Og ingen av dem kommer fra hva man ville tradisjonelt kalt "smarte" eller "voksne" spill. De kommer fra spill der jeg som person har blitt satt i situasjoner ingen andre medier kan drømme om å gjenskape.

[Imsvale]

Naturligvis har det mye å si hva slags spill man lager, men det er litt irrelevant til poenget mitt.

 

Poenget var mer at disse folkene som fokuserer på å lage historiedrevne spill veldig ofte snakker om hvordan de utnytter det virkelige potensialet i spill. Og selv om de har rett i at det er ett evolusjonerende steg fra film så mener jeg at de ofte egentlig ligger milevis bak de virkelig revolusjonerende spillene.

 

Vanskelig å være uenig der. Det Cage prøver å få til er tross alt ikke store steget fra filmmediet. Hva som utgjør det virkelige potensialet blir nok ganske subjektivt, men det kreves ikke et geni for å innse at den kanskje mest slående forskjellen mellom film og spill er at spilleren er deltakende, ikke bare observerende. Ethvert prosjekt som ikke drar nytte av deltakeraspektet i utstrakt grad, kan vanskelig sies å utnytte spillmediets fulle potensiale.

 

Konseptet at jeg som spiller må ta harde valg som blir presentert til meg som har store konsekvenser for hva som vil skje i spillet er sterkt. Men det er fortsatt utrolig mildt sammenlignet med ideen om at man må ta valg som faktisk påvirker deg selv utenfor spillet.

 

Folk som Cage sitter fast i en utdatert tankegang og klarer ikke å se hva som virkelig skjer i mange videospill. De forstår ikke at folk faktisk får livserfaringer fra spill som de forkaster som banale spill for barn.

 

Jeg har rundt 20 år med videospillerfaring bak meg, og jeg kan lett peke ut flere viktige erfaringer jeg har fått fra spill som jeg aldri ville fått andre steder. Og ingen av dem kommer fra hva man ville tradisjonelt kalt "smarte" eller "voksne" spill. De kommer fra spill der jeg som person har blitt satt i situasjoner ingen andre medier kan drømme om å gjenskape.

 

Det finnes sikkert et publikum til enhver tenkelig anvendelse av spillmediet, med ulik balanse mellom frihet og historiefokus. Det blir dog i overkant å hevde absolutt at frihet er kjedelig, slik Cage her ser ut til å insinuere. Minecraft begs to differ. Og hva er målet med Lego? At han selv syns frihet er kjedelig, får så være. Som han selv sier, så vet ikke folk nødvendigvis hva de vil ha – men det gjør sannelig ikke han heller (mener han noe annet, så bruker jeg gudekompleks-kortet). Det beste han kan gjøre er å prøve noe og se hvordan det går. På den andre siden kan det hende han faller for sin egen påstand:

 

– Mitt syn på saken er at folk ikke krever noe. De gjør rett og slett ikke det. Enten blir de interessert i det du tilbyr, eller så er de ikke det. Dersom du tilbyr dem noe bedre, tar de gjerne det og legger merke til forskjellen. Men om du tilbyr middelmådige ting tar de bare imot det du gir dem.

 

Hvordan kan han da vite at han har laget et genuint godt spill? Unimpressed gamer is unimpressed.

[Gjest Slettet-Pqy3rC]

Jeg spiller nesten utelukkende "sandkasse" spill. Jeg ønsker å skape min egen verden i spill, ikke bli ledet gjennom forutbestemte hendelser.

Til historiefortelling har vi både bøker og film.

[Aniratak]

Jeg er så TOTALT uenig i alt han sier.. Han representerer det jeg misliker med spillbransjen om dagen - tvungen story-fortelling, klisje-cutscenes, følelsesladde scenarioer hvor jeg bare blir flau.. Rett og slett lite frihet.. Som Todd Howard (Skyrim-regissøren) sier: Vi vil gi spilleren mest mulig frihet, og definere hvem han/hun er MINST mulig slik at man former spillopplevelsen og karakteren selv. DET er jeg for. Mer av det i spillbransjen!

[Muggkaare]

Jeg er igrunn totalt uenige med dere begge, jeg vil ha begge deler. Men det er bare meg.

[Aniratak]

Jeg er igrunn totalt uenige med dere begge, jeg vil ha begge deler. Men det er bare meg.

 

Uenig med meg og Todd mener du? Hehe ja smaken er som baken. Så klart folk er uenig om det her.. Det er heldigvis slik at det finnes litt av hvert i spillbransjen, slik at vi begge finner spill vi liker. Men jeg lurer litt på hvordan man kan kombinere begge deler? Altså.. Ha et "film"-spill samtidig som det er et spill man får mye frihet i? Hvordan definerer du "frihet" i et spill? Jeg er bare nyskjerrig, er ganske engasjert i akkurat dette temaet.

Endret 29. april 2013 av Aniratak

[Muggkaare]

Jeg mente jeg vil ha begge typer spill. Spill hvor frihet er stikkordet, og spill hvor historie er stikkordet.

[Rickenbacker]

Skripta spill < dynamiske spill

[LunarG]

Det virker på denne artikkelen som historie baserte spill er noe nytt og litt mystisk. Men dette er langt ifra sannheten. Gå noen år tilbake i tid, så var markedet av PC spill spekket med historiedrevne spill. Bare se på ting som norske The Longest Journey (Den Lengste Reisen). Dette er historiedrevet og følelsesladet på høyt nivå. Eller hva med fantastiske film noir spill som Under A Killing Moon (og de andre spillene i Tex Murphy serien) ? Er dagens spillere og enda værre, spillutviklere, utstyrt med så dårlig hukommelse at de ikke husker slike ting? Makan! At historie og følelser påvirker hvor bra et spill er, burde absolutt ikke overraske noen. Dette er kjent stoff, og burde strengt tatt ikke presenteres som nyheter.