Alenemødre og potensielle sådan (kvinner generelt)

[Intueri]

Heisann, jeg har nå kommet i et stadiet i livet (27 år) at jeg vurderer litt å få barn. Har møtt ei som jeg har funnet tonen med, og jeg vet at jeg ikke kan være ordentlig forberedt på det å få barn - og det plager meg ikke, men jeg er redd for å ende opp alene ... Det er jo så mange alenemødre i dag. Jeg vil ikke ha barn om jeg må gå og bekymre meg for kjæresten min skal forlate meg når ting blir vanskelige, har jo fått litt inntrykket av at mange kvinner ikke ser på mannen så viktig lengre så fort de får viljen sin (barn).

 

Det finnes vel ingen garantier for noe, men hvordan kan jeg beskytte meg mest mulig mot et slikt scenario? Går det på medfødte verdier? Intelligens? Tenker at mer oppegående kvinner gjerne er mer trofaste også - hvem vet.

 

Jeg vil jo ikke bruke 20 + år av livet mitt på å oppdra et barn om vi skal ende opp boende hver for oss bare fordi ting ikke stemmer hele tiden, blir vanskelige osv. Hele poenget med å få barn føler jeg, er jo å være en familie som bor i sammen. Ellers kan jeg jo bare forbli singel og gjøre andre ting.

 

Så, hvordan beskytter man seg mest mulig? Skjønner jo at man bare må stole på noen, men jeg vil gardere meg mest mulig. Hovedgrunnen til at jeg spør, er fordi jeg har lagt merke til at veldig mange alenemødre skylder på mannen for bruddet, gjerne årsaker som ikke gir mening ...

Endret 24. april 2013 av Intueri

[Feh]

Du skriver vel forsåvidt svaret selv, eller et mulig svar: "Mange kvinner ikke ser på mannen så viktig lengre så fort de får viljen sin (barn)". Mitt inntrykk er at mange kvinner får barn uten å spørre mannen om det faktisk er greit. Noen gjør det fordi de tror det vil redde et allerede skrantende forhold, noen tror det vil gjøre et godt forhold enda bedre, men jeg tror nok sannheten ofte er at kvinnen tar valget på egenhånd, mannen føler seg lurt og stikker eller begynner å bli så vanskelig å ha med å gjøre at han blir sparket ut av forholdet.

 

Så lenge begge parter er innstillt på å få barn er veldig mye gjort. Du bør kanskje ikke ta opp temaet på første date, men siden du bare er 27 år har du jo mange år på å bli kjent med en ny partner før dere kan begynne å ta spørsmålet om å få barn seriøst og sette det ut i livet. Og hvis du er så verpesjuk at du ikke føler du kan vente, bør du vurdere hva som er best: Bruke noen år av livet ditt på å finne en partner du er 100% trygg med, og vet du kan få barn med, eller forhaste deg og potensielt ende opp som alenemamma. Begge deler kan forsåvidt få sistnevnte utfall, men etter et par år pleier man som regel å vite ganske godt hvor man står, populært kalt toårskrisa for mange.

[Lalita]

Uansett hva som skjer, om du finner drømmemannen kan du ende opp som alene-mamma. Venninna mi var lykkelig gift, venta planlagt barn. Han stakk 8 mnd på vei, og så seg aldri tilbake. Man kan aldri vite.

[Arcturus2]

Har jo fått litt inntrykket av at mange kvinner ikke ser på mannen så viktig lengre så fort de får viljen sin (barn).

(...)

Hele poenget med å få barn føler jeg, er jo å være en familie som bor i sammen. Ellers kan jeg jo bare forbli singel og gjøre andre ting.

 

For mannen:

 

Dette er jo et kjernespørsmål. Jeg tror det for mange kvinner er så biologisk viktig med barn at det i ekstreme tilfeller overstyrer hensynet til mannen. Dette ble særlig tydelige i den forrige debatten der kvinnene på forumet på prinsipielt grunnlag nektet å godta at det må være konsensus mellom to for å legitimere fødsel av et barn. Riktig eller ei i praksis; det tyder på at menn står svakt.

 

Så da står man igjen med det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor gidde å få barn? Her er et par grunner:

1) Du får din egen sønn eller datter

2) Det er din eneste sjanse til å leve evig.

 

Ellers vil man dø ensom og alene. Den eneste måten å skape en familie er jo nettopp ved å gå ut på planken og få de hersens snørrungene, under sterk risiko for å sitte ensom på nettbanken hver måned og cashe til en kjerring du en gang var glad i som fucka deg over. Oppsiden er de små da. Det oppleves nok annerledes når de først er der. Verdifulle i seg selv på en helt utenkelig måte akkurat nå. Ellers kan du selvsagt være singel og gjøre kule ting! Det er ingen som har sagt at det ikke er greit. Det å være en barnløs onkel er nok i større grad kult i dag enn for 50 år siden.

 

Edit: Trodde dette var en mann som skrev. Litt tvetydig av TS i så måte. Men jeg lar det stå

 

Endret 24. april 2013 av Arcturus2

[Intueri]

"Dette er jo et kjernespørsmål. Jeg tror det for mange kvinner er så biologisk viktig med barn at det i ekstreme tilfeller overstyrer hensynet til mannen"

 

Ja, er akkurat det. Den driften er nok i mange tilfeller så sterk at empatien for menn generelt, forsvinner i stor grad.

 

"Ellers kan du selvsagt være singel og gjøre kule ting! Det er ingen som har sagt at det ikke er greit. Det å være en barnløs onkel er nok i større grad kult i dag enn for 50 år siden."

 

Vel, jeg har jo aldri festet eller noe slikt uansett, så føler ikke at det hadde vært noe tap om jeg ikke fikk gjøre masse greier ute, jeg er bare redd for å bli utnyttet. Nå er jeg jo oppegående og leser folk ganske bra, men still ... Jeg ville jo aldri forlate mora til barna mine, noe jeg føler må gå begge veier, ellers kan jeg jo like gjerne bare adoptere. Skjønner meg ikke helt på systemet heller, kvinner får jo så mye støtte om de velger å bli alenemødre; hvilke holdninger lærer vi bort med sånt egentlig?

 

Men njo, man må vel bare hoppe i det, ser jo koslig ut med barn, selv om jeg ikke helt takler tanken på å kjøre rundt i stasjonsvogn hehe

[€uropa]

Jeg er 20 år og har ikke behov for barn nå, men jeg har den samme frykten for hva som kan skje en gang i framtida. Jeg har tenkt litt over dette og tror at det er best å vente til jeg, og i hvert fall dama, har passert 30. Unge mennesker har generelt et større behov for å slå fra seg og være egoistiske enn det eldre mennesker har. Antakelig er det også en fordel å ha ei dame med liten utdannlse og inntekt. Da vil hun i hvert fall tenke seg godt om før et viktig valg enn om hun er fullstendig uavhengig.

 

Hvis dama er styggfeit, så er sikkert det også en fordel, for da er man enda vanskeligere å erstatte, men det er kanskje en ulempe som ikke veies opp av godene.

Endret 26. april 2013 av Zarac

[darkness|]

Dette høres sikkert rimelig gammeldags ut, men min oppskrift er:

1. Treff en du blir glad i

2. Diskutert barn og ekteskap

3. Sørg for at dere har like verdier

4. Gift dere før dere får barn

5. Få barn

6. Fortsett å jobbe med forholdet

 

Det meste vil gå av seg selv, men der mange feiler (tror jeg) er at man ikke er flink nok til å snakke sammen og passe på at man faktisk har samme verdier. Man må vite at kvinnen faktisk har samme syn på viktigheten av å ta vare på forholdt, å ikke gi opp hvis det butter litt, og det at man skal forsøke det meste hvis forholdet skranter, og man har et barn sammen.