lånekassen - stipend og arv

[Deleted__-]

Jeg har ikke misforstått noen ting. Jeg vet utmerket godt at man får utbetalt hele summen som lån, og at dersom man innfrir de krav som stilles så gjøres 40% av lånet om til stipend. I og med at innlegget ble skrevet mellom 04:25 og 04:45 synes jeg vi kan la tvilen komme meg til gode i den sammenheng. Jeg har nok vært noe uklar på noen punkt som følge av trøtthet og at jeg ønsket å skrive et omfattende innlegg på relativt kort tid.

 

Det jeg vil frem til er at to tilnærmet like personer fra tilnærmet like kår blir ganske kraftig forskjellsbehandlet iløpet av tiden det tar å ta master. Vi er enig på flere punkt blant annet "500 000 kr er isolert sett ikke en stor sum" og "500 000 kr utgjør et hav av forskjell i forhold til egenkapitalkravet". Men vi er uenig om hvor formuesgrensen går, og det kunne selvfølgelig blitt en fruktbar diskusjon.

 

Jeg ser ikke relevansen i å nevne hvordan 500 000 kr kan tjenes på et år eller sammenligne det med årsinntekter i noen bransjer, for det har aldri vært et tema hvordan man kan spare opp denne summen på så kort tid. 500 000 kr er i dette tilfellet alt en (eller flere) avdød(e) person(er) etterlater seg av realisert verdi iløpet av et helt liv. Å korte det ned til et år, og å "omgjøre" det til nettolønn ser jeg ikke logikken i. Da kunne man jo like gjerne si at man må tjene opptil halvannen million til to millioner kroner dersom man skal kunne spare 500 000 kr på et år.. Hva har man oppnådd? Nada.

 

Jeg synes samfunnet skal være så realt og vise såpass nestekjærlighet, empati og omtanke at man ikke beskatter eller straffer personer som har fått slike beskjedne arveoppgjør. Dersom det er verdier å realisere etter foreldre skal det ikke mye til før man bikker 500 000 kroner, og det er i så måte en beskjeden sum. Med sterk boligprisvekst de siste 20 år skal man ikke se bort fra at man ikke er særlig langt fra hva man kan forvente å få overført av verdier dersom det først er noe å ta av. Av denne grunn synes jeg at en beskjeden "arbeiderklasseformue" slår urettferdig ut mot de som har mistet sine nærmeste i ung alder. Det handler ikke om snillisme, dette handler stort sett om at grensen rett og slett er for lav. 500 000 er nok til å eie i underkant av en fjerdedel av en tre-roms leilighet. Jeg har forresten lekt med en lånekalkulator:

 

Teori: Kjøpe brukbar leilighet for nøyaktig to millioner inkl alle kostnader

500 000 kr i innskudd

1 500 000 kr i boliglån

Jeg nevner avdragsfriheten to ganger, synes det ble mest oversiktlig slik.

 

20 år, 3,7% Nom rente: 8 866 kr

- Avdragsfrihet: 4671 kr

20 år, 5,0% Nom rente: 9 912 kr

- Avdragsfrihet: 6298 kr

20 år, 6,5% Nom rente: 11 198 kr

- Avdragsfrihet: 8,175 kr

 

30 år, 3,7% Nom rente: 6973 kr

- Avdragsfrihet: 4671 kr

30 år, 5,0% Nom rente: 8063 kr

- Avdragsfrihet: 6298 kr

30 år, 6,5% Nom rente: 9493 kr

- Avdragsfrihet: 8175 kr

 

Jeg vil ikke si at dette er personer som godt kan dekke sin egen utdanning. Ved å sette grensen på rundt en million er dette personer som kan eie rundt en halv leilighet og dermed også kan ha hodet over vannet under utdanning. Slik jeg ser det er avdragsfrihet den eneste muligheten, og det er i grunn ikke særlig lurt. Da går man fra å betale husleie til en privat aktør til å betale det rett i lommen på banken uten å tjene noe selv bortsett fra fortjeneste ved salg.

 

Så kan man godt si at 500 000 uansett er et godt utgangspunkt i forhold til mange andre. Ja, men så har en god del mulighet for å få kausjonist etter endt utdannelse, muligens forskudd på arv eller støtte på andre muligheter. Personer som har realisert arv har ingen andre steder å henvende seg. Man kan også diskutere om mulighet for å leie ut et soverom, og da ser regnestykket straks en del penere ut. Likevel er det å eie et sted å bo et ansvar, og man må kunne ta løpende kostnader som skulle oppstå. Å eie er heller ikke ensbetydende med verdistigning og avkastning. Historisk sett har det gitt god avkastning, men historisk sett så ga forrige ukes lottotall god avkastning også, selv om jeg så klart ikke sier at det å kjøpe bolig er lotto. Poenget er at man ikke vet hva fremtiden bringer, men man kan peke på hva som har skjedd i historien.

 

Konklusjonen jeg får av lånekalkulatoren er at dersom man velger å etablere seg på boligmarkedet med 500 000 i egenkapital så er man tvunget til å jobbe under utdanning, og kanskje såpass at man fyller grensen helt til topps. Dette gir dårligere studiekvalitet, dårligere kvalitet på utdannet personell, ja dere skjønner tegningen. Hva er så forskjellen på 500 000 og 1 000 000? Vel, ved formue på 1 000 000 kr er det ingen tvil om at vedkommende kommer fra et møblert hjem, og vedkommende kan ha et behagelig boliglån og ruge på bolig uten å jobbe særlig mye ved siden av studiene. Når økonomien er så romslig kan vi snakke om at de ikke trenger stipend, for stipendet utgjør en så liten del av deres allerede eksisterende formue. Ved en formue på 500 000 faller man mellom to stener. Ikke er man fattig, og ikke er man rik. Man må betale og jobbe en god del ved siden av studiene uansett hva man gjør. Kjøper man bolig er det dyrt, hvis man leier så må man jobbe ved siden av studiene da også, ellers spiser man såpass mye av stipendet at vedkommende senere ikke vil få muligheten til å etablere seg selv.

[Deleted__-]

Jeg vil forøvrig beklage til alle som får eller har fått et arveoppgjør på mindre enn 500 000 kroner. Det er ikke min intensjon å rakke ned på alle som har foreldre med begrensede midler. Min intensjon er å synliggjøre at man ikke nødvendigvis er rik selv med et arveoppgjør av en anseelig sum. Jeg er fullstendig klar over at 500 000 kr er mer enn mange noen sinne kommer til å få i arv.

[Deleted__-]

La oss si TS ønsker å studere i fem år, ta en mastergrad. Ved utløpet av det femte året vil han ha forbrukt cirka 90k av sine egne midler. Høres det ut som en person som trenger gratis penger fra staten?

 

La oss si at Per er 50 år og foreldrene dør. Iløpet av livet har han nedbetalt studiegjeld, etablert seg med Kari og har nå kun et veldig begrenset boliglån. Høres det ut som en person som trenger gratis penger fra pappa?

 

Jeg synes det faktisk er både en fin og relevant parallell til din uttalelse her. Dersom folk har penger i en alder av 50 burde kanskje staten ta alt sammen? Per trenger jo ikke pengene når han idag er 50 år og har klart seg uten. En student med et beskjedent arveoppgjør har mye mer bruk for stipend enn hva nestenpensjonister og godt etablerte har bruk for arv, og desto tidligere foreldrene dør desto hardere blir man i teorien "straffet" under studietiden.

Endret 23. april 2013 av Nightfox-

[Herr Brun]

For all del, man må gjerne mene at systemet skal være annerledes, hva enten ved å endre formuesgrenser, endre inntektsgrenser eller mer vesentlige endringer i utmåling, hvordan stipend utbetales osv., poenget mitt er altså at så lenge ordningen per i dag er ment å være en behovsprøvd støtte, så gir det overhodet ingen mening å snakke om at man "straffes".

 

Man kan godt mene at f. eks. borgerlønn er en god måte å erstatte alle mulige trygderettigheter på, slutte helt med behovsprøving og dermed sørge for at alle får likt, men å omtale dagens system som "straff" er helt på bærtur likevel.

 

Ditt siste innlegg er vanskelig å ta seriøst. Det er en vesensforskjell på at staten lar være å inndra noe, og at staten gir deg noe. Selvfølgelig har ikke 50 år gamle gjeldsfrie Per behov for arv, men det er overhodet ikke relevant for problemstillingen vår. At noen ikke "trenger" penger er et argument for å la være å gi dem penger, ikke fra å ta fra dem det de måtte få fra noen andre.

[Euklid]

oenget mitt er altså at så lenge ordningen per i dag er ment å være en behovsprøvd støtte, så gir det overhodet ingen mening å snakke om at man "straffes".

Straff er såvidt jeg har skjønt en ganske smal greie i juridisk forstand, så i den smale tolkningen av dette utsagnet er nok dette helt rett. Men, det er unektelig slik at en som har arvet et moderat beløp underveis i studiene -- si en million -- får mindre subsidier fra staten enn en som arver 15 millioner etter at studiene er gjennomført. Jeg kan godt skjønne at dette oppleves som urettferdig -- om det ikke er straff i juridisk forstand påføres en et økonomisk tap på toppen av det emosjonelle tapet som de fleste det gjelder har vært gjennom.

 

Inntektsgrensene for stipendomgjøring er en helt annen greie; her er graden av vilkårlighet så mye lavere at jeg synes en slik ordning godt kan forsvares.

Endret 24. april 2013 av Euklid

[Herr Brun]

Saken er at man ikke påføres et økonomisk tap. Det har ingenting med den "smale definisjonen" av straff i jussen å gjøre. Å motta mindre subsidier kan fint oppleves som urettferdig, men det gir ikke mening å kalle det for straff, på samme måte som det ikke gir mening å kalle det straff når jeg ikke får penger fra folketrygden mens jeg er i arbeid. Eller litt nærmere: Dersom en som lever på sosialstønad arver penger, er det straff når han ikke lengre får sosialstønad?

 

Ellers skjønner jeg ikke helt hva du mener med "graden av vilkårlighet" når det gjelder inntektesgrenser vs. fomuesgrenser. Hva er forskjellen?

Endret 23. april 2013 av Herr Brun

[krikkert]

Det han nok mener er at inntekt kan man kontrollere i mye større grad selv - det er vanskelig å kontrollere når noen man er arveberettiget etter faller fra. Noe som for så vidt er et fair poeng.

[Herr Brun]

Samtidig kan man jo gjøre det motsatte poenget også, det at man kan kontrollere inntekten sin gjør at man gir folk incentiver til å jobbe mindre enn de har mulighet til.

[blackbrrd]

Utenfor horisonten "sparebankkonto", tydeligvis.

 

 

 

Så leit. Og så irrelevant for det du siterte.

5,5% rente er ikke noe du får risikofritt noe som helst sted, da må du ut i aksje/obligasjonsmarkedet og avkastningen der er langt fra sikker. F.eks så vil du, hvis du investerte i Oslo børs for ganske nøyaktig 6 år siden ha like mye på konto nå.

 

Hvis du investerte i det japanske aksjemarkedet så vil du ikke ha gått i pluss hvis du investerte for 10-20-30 år siden og i USA så har børsen ikke økt noe nevneverdig siden 2000.

 

... Det er plenty med muligheter for å tjene penger, men å påstå i dagens marked at man kan regne med 5,5% rente synes jeg er drøyt. Det er en grunn til at du ikke får mer enn ca 3,5% rente på sparekontoer og jeg kan låne penger til 3,6% rente.

 

... eller anbefaler du meg å makse ut lånet mitt og sette pengene til 5,5% forventet avkastning? Jeg tviler.

 

Ikke minst, så er 5,5% rente noe du ikke klarer å få når du har en ganske kort tidshorisont fordi du trenger deler av pengene i løpet av de f.eks 5 neste årene.

Endret 23. april 2013 av blackbrrd

[Stoop kid]

Jeg tenkte også i etterkant på at å bruke ordet straff i diskusjon med en jurist og en kommende(?) jurist kanskje kunne misforståes, men det ser ut som vi kun er uenige, ja. Jeg følte det som en straff da jeg var i samme situasjon, fordi "alle" andre fikk stipend, også kamerater jeg har som kommer fra mye rikere familier, og som f.eks. fikk bolighjelp av familien og annen økonomisk støtte. Når "alle" studentene får oppimot 37 000kr/år utenom deg, så føler man seg straffet, selv om man kanskje ikke blir straffet i ren teknisk forstand.

 

Det er ingen som jobber lønnet fulltid og får uføretrygd samtidig på lovlig måte. Det gjør at sammenligningen ikke blir riktig i mine øyne, selv om jeg skjønner konseptet bak behovsprøving.

 

...

 

Enig i dette, derfor jeg synes det er rart å bruke 5,5%. I tillegg, som jeg nevnte, spiser inflasjonen av kapitalen også, selv om den har vært ganske lav de siste årene.

Endret 23. april 2013 av Stoop kid

[krikkert]

I saker der man skal utmåle krav om erstatning for eksempelvis tapt inntekt benytter domstolene seg av en kapitaliseringsrente på 5 %. Krav om kapitalisering av menerstatning etter folketrygden benytter tilsvarende en rentefot på 6 %.

[Euklid]

Saken er at man ikke påføres et økonomisk tap. Det har ingenting med den "smale definisjonen" av straff i jussen å gjøre. Å motta mindre subsidier kan fint oppleves som urettferdig, men det gir ikke mening å kalle det for straff, på samme måte som det ikke gir mening å kalle det straff når jeg ikke får penger fra folketrygden mens jeg er i arbeid. Eller litt nærmere: Dersom en som lever på sosialstønad arver penger, er det straff når han ikke lengre får sosialstønad?

Problemet er at behovsprøving er en ekstremt omtrentlig greie; staten vurderer det altså til at en sønn av en millionær som setter alle kroner fra Lånekassen rett på sparekonto har større behov for pengene enn en som har arvet noen hundre tusen etter familiemedlemmers tidlige bortgang. Så kan man selvfølgelig med rette mene at en som er over 18 ikke har krav på forsørging fra opphavet og at denne arven er en nokså teoretisk størrelse og behovet derfor reelt nok. Joda, men neida. Eller noe sånt.

 

krikkert tolket min tanke om vilkårlighet rett. Et tilleggspoeng er at en høy (vel, vi snakker jo ikke store summene ...) inntekt i dag er en bedre indikasjon på fravær av behov en noen hundre tusen i arv.

 

5.5% rente er rimelig fjernt i dagens markeder; at dette ses som normalt er utslag av institusjonell treghet mer enn noe annet.

Endret 24. april 2013 av Euklid

[blackbrrd]

I saker der man skal utmåle krav om erstatning for eksempelvis tapt inntekt benytter domstolene seg av en kapitaliseringsrente på 5 %. Krav om kapitalisering av menerstatning etter folketrygden benytter tilsvarende en rentefot på 6 %.

Som Euklid sier over: institusjonell treghet.

 

Det kan godt være at 5,5% rente over tid ikke blir så veldig feil, men i dagens* økonomiske situasjon, så er det nok mer passende å regne med de ca 3,5 - 4% du får ved å putte pengene i riktig bank.

 

*Når det skal tilbake til "normalen" er ikke godt å si. Hvis man ser på Japan, så ser man at det fort kan gå 20-30 år uten at dagens situasjon med svært lav rente - og avkastning forandrer seg.