Normalt å snakke med seg selv?

[AnonymDiskusjon]

Pleier ofte å konversere med meg selv, kom tilfeldigvis over noe som viser at dette kan være et tegn på "mental diseases". Så er dette normalt? Anonym poster: 012b6a6e0989ef0f866d9571b75c0510

[KatrinaS]

Jeg tenker høyt hver dag. Ingen problemer med det. Snakker med meg selv også iblant

[Freidig]

Jeg gjør det hver dag. I hvert fall i perioder når jeg er stresset, da preiker jeg mye med meg selv.

Har funnet ut at flere venninnene mine gjør det støtt og stadig de også, så jeg føler meg ikke så alene.

[KatrinaS]

Ikke bekymre deg i hvertfall. Vet om mange selc som gjør det.

[Nik0]

Spørs vel i hvor stor grad. Tror det er rimelig vanlig å komme med en kommentar om man slår seg, blir plutselig oppgitt av en hendelse eller plutselig glad. Å gå rundt for seg selv å snakke om hva man skal lage til middag blir dog litt spesielt.

[sûkkerspïnnpåpïnne]

Jeg snakker ikke med meg selv, men til meg selv. Tenker at når jeg begynner å svare meg selv at noen varsellamper kanskje burde begynne å lyse. Som f.eks "Åh, den buksa satt fint på deg Line. Jo, takk! Det synes jeg også!"

 

No worries

[Guilty]

Jeg snakker ofte med meg selv, det er vel ikke unormalt med mindre det blir i en veldig stor grad

[ostenxx]

Jeg snakker mye med meg selv. Like flaut hver gang jeg blir tatt på fersken! Tror ikke det er tegn på noe sykdomsmessig, så lenge det ikke er konstant. Det blir litt som høyttenking, spesielt når jeg er stresset og har mange gjøremål.

Endret 21. april 2013 av ostenxx

[Isbilen]

Av og til kan det være lettere å holde styr på ting om man setter ord på dem underveis. For eksempel når man lager mat eller mekker. Enkelte former for ensom monolog er nok mer kliniske enn andre.

[Andrull]

Det er vel også en tynn grense mellom å være gal og å være et geni.

[Korporal Kranium]

Her er det vel en veldig stor forskjell: Er det frivillig? Ser på det med å snakke med seg selv offentlig som et tegn på psykose, nå er jeg ikke noen psykolog men det er jo litt rart Hvis det er frivillig kan det vel bare være en vane, men på jobb er det en som kommer hele tiden og snakker høyt med seg selv i ett sett, og det er tydelig at han ikke gjør det med vilje, der er det problemer i gården :/

[Olum]

Jeg prater veldig ofte med meg selv. Eller rettere sagt, tankestemmen jeg har i hodet, kommer altfor ofte ut av kjeften. Problemet er at jeg ikke merker det selv, før folk påpeker det, noe som kan bli litt pinlig.

[Gjest medlem-141789]

Det er helt normalt å prate med seg sjølv, alle gjer det på ein måte heile tida, berre at man ikkje seie noko høgt. Altså helt vanelig tenking. Du er kanskje ikkje heilt oppmerksom på deg sjølv, men det er kun ein vanesak du sikkert kan vende deg av med.

Endret 22. april 2013 av medlem-141789

[€uropa]

Jeg snakker ofte med meg selv. Og jeg har som regel svært intelligente samtaler også.

[omnomnomnivore]

Jeg ville ikke vært bekymret med mindre denne diskusjonen brøt ut i krangel eller du utviklet to personligheter med klare motsetninger

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Alien_hand_syndrome

 

"Alien hand syndrome, sometimes used synonymously with anarchic hand or Dr Strangelove syndrome,[1] is a neurological disorder in which the afflicted person's hand appears to take on a mind of its own."

 

Det verste er at den kan gjøre 'some real sneaky shit'. I en episode av Dark Matters tok de opp hvordan man på 50-tallet eksperimenterte med å dele opp folks hjernehalvdeler i corpus collossum og kutte kommunikasjon mellom delene for å stanse diverse anfall. Resultatet ble 'alien hand syndrome' og to distinkte forskjellige personligheter. Noen av dem direkte ondskapsfulle som prøvde å begå mord og selvmord.

[Feh]

Siden jeg er enebarn har jeg snakket med meg selv så lenge jeg har levd. Omtrent daglig. Stort sett i hodet, men noen ganger (bare hvis jeg er alene) har jeg korte samtaler med meg selv. Om det er monolog eller dialog kommer an på hva jeg prater om. Noen ganger skal jeg bare resonnere meg frem til noe, mens andre ganger må jeg diskutere med meg selv for å komme til en konklusjon.

 

For min del blir det å prate med meg selv bare å få satt ord på følelser eller tanker som jo ofte hjelper. Det kan jo i grunn sammenlignes med folk som skriver ned tankene sine i en dagbok, eller deler de på et forum som dette

[MBarne]

Jeg snakker ofte med meg selv. Og jeg har som regel svært intelligente samtaler også.

haha made me laugh!

[Frekvens]

Burde kanskje lagd en ny tråd; men har nesten den samme greia. Når jeg går med folk, kan jeg plutselig begynne å snakke med meg selv (edit: ikke høylytt), i den tro at jeg faktisk snakker med de som går med meg. Etter ei stund, så kommenterer de (som går med meg) at jeg plutselig ble stille. Jeg blir helt paff, for jeg har gått å trodd at jeg har pratet med de. Har jeg problemer, eller er det bare noe som definerer meg som person?

Endret 27. april 2013 av Frekvens

[Nik0]

Psykose, uten tvil. Med mindre det er slik at de du går med snakker og du snakker (svarer) veldig, veldig lavt. Det er bare sær oppførsel.

[Frekvens]

Psykose, uten tvil. Med mindre det er slik at de du går med snakker og du snakker (svarer) veldig, veldig lavt. Det er bare sær oppførsel.

Nei, ikke slik at jeg svarer lavt, men at jeg setter opp samtalen, med ja/nei spørsmål hvor jeg ser for meg at de har svart, og deretter fortsette å snakke (med meg selv, i hodet)..