Hvordan skal jeg snakke med legen om vanskelige ting

[Black_day]

Hei,

 

Den siste tiden har alt vært et ork, jeg har vært sliten, trett og hatt dårlig matlyst. I tillegg har jeg kjent på en nervøsitet i magen. Jeg har ikke vært meg selv (vanligvis smilende og glad), nå er alt vanskelig og jeg bruker mye tid og energi på å smile og være glad hele tiden. Mandag ringte jeg derfor legen og fikk en time hos han. Han så på meg med en gang at noe var galt, jeg fikk forklart hvordan kroppen føltes, men sa i grunnen veldig lite. Jeg stivnet helt til og slet med å få fram ordene. Den korte timen fløy av gårde og jeg gikk derfra med en sykemelding ut uken og en ny samtaletime et par dager senere.

 

 

Jeg grudde meg veldig til denne timen, for jeg visste at det kom til å bli mye mer spørring og han hadde satt meg opp på en dobbelttime. Dagen før timen leverte jeg et brev til legen hvor jeg skrev ned hvordan jeg følte meg, hva som var «galt» med kroppen (dårlig matlyst, slet med søvn, trist, lei, dårlig selvtillit, alt er et ork, jeg er nervøs men vet ikke hvorfor osv.) og hva som kunne være bakgrunnen (her skrev jeg kun stikkord, uten å utdype noe). Timen begynte og han takket for brevet. Han begynte med å ta en test på meg, jeg havnet på moderat depresjon, noe som verken overrasket meg eller legen. Jeg har vært gjennom 2 selvmord av personer som har stått meg veldig nær (den ene har jeg aldri snakket om med noen), vanskelig oppvekst, ingen har sett meg, har blitt glemt bort mellom alt det vanskelige.

 

Han prøvde å spørre litt rundt, men jeg stivnet igjen. Lite ble sagt denne timen heller, men han satte opp ny time neste uke. Nok en gang gikk jeg derfra med en ny sykemelding, jeg skal holde meg hjemme fra jobb neste uke også. Han spurte om jeg ønsket psykolog eller om jeg ville bruke han som samtaleterapeut, jeg ønsket legen. Men nå gruer jeg meg til neste uke med ny time.

 

 

Jeg ønsker så inderlig å prate om problemene mine, men jeg får det ikke til. Jeg klarer ikke å åpne meg, ikke fordi det er legen min, men jeg klarer ikke å åpne meg for noen. Hva kan jeg gjøre for at det skal bli lettere? Trenger virkelig noen tips ang. dette her. Jeg vet at jeg må snakke og har behov for å snakke, men hvordan kan jeg gjøre dette?

[Gjest Bruker-95147]

Litt vanskelig dette, og jeg har ingen smarte tricks i ermet. Det jeg kan foreslå er at du velger deg ut bare en "historie" fra egne opplevelser, som også gjerne er en betydningsfull og følelsesmessig krevende sak for deg. Frem til møtet med legen, tar du å "terper" på den historien. Bestem deg for akkurat hva du skal si (da mener jeg ikke at du skal "pynte" på sannheten), men heller holde ditt eget skjema mht å få frem poenget med færrest mulige ord, og dermed klare å "stikke hull på byllen". Når du har fått gjort deg ferdig med denne første "åpningen" tror jeg resten kommer lettere, og til slutt vil det bare trille ut som erter av en pose

 

Det handler bare om å tørre å ta sjansen på at den som lytter, virkelig vil deg vel, og det tror jeg du allerede vet innerst inne, men trenger bare å få det bevist for deg selv.

 

Lykke til

 

[Black_day]

Tusen takk for tips. Kanskje jeg skal prøve på dette. Synes bare det er så vanskelig å velge ut en, for så å vite at jeg må sitte å prate om dette hele tiden. Tror det kommer til å bli litt mye for meg. Men jeg skal gi det en sjanger.

 

Er også åpen for andre tips, hvis noen har erfaring.

 

Men ja, vet at legen vil meg godt. Han er behagelig å prate med og han bryr seg. Litt verre med meg som ikke tørr å vise følelser (grine) foran andre. Å jeg vet at jeg kommer til å begynne å grine når jeg setter i gang.

[Gjest Bruker-95147]

Grunnen til at det er smart å velge ut bare en, og så øve på fremføringen, er at det vil gjøre deg tryggere fordi du vet akkurat hva du skal si, på forhånd

 

Og det liksom bare å få hull på driten, så er man i gang

 

Kan føye til, at dette har man selv vært med på, mer enn en gang - ikke farlig, bare litt uvant, og som du vet: med litt øvelse går alt så mye bedre

 

Brukte samme metoden ifm "eksamen" i coaching, og det som i utgangspunktet så helt umulig ut, og lå godt begravd i bevisstheten, og var belagt med mye skam og fortvilelse - viste seg å fordufte lett som bare det

 

Skal sies at neon av mine medelever mente at dette måtte man til en dyktig psykolg for å få fikset på, men der tok de skammelig feil. Det handler om at noen bare lytter og er passe medfølende, og kanskje kan bidra med noe fornuftig. Og ofte er det sånn at man gjør sin egen psykolog eller samtalepartner bedre ved å tørre å ta sjansen på at de er gode nok, og at det går an å bygge opp noe sammen

 

Man skal ikke skremme vettet av seg selv, fordi det er bare tanker og de bruker av og til å holde på med sitt, uansett hvor mye man misliker det. Jeg har vent meg til å drite i tankene mine, når jeg synes at det romsterer for mye i toppen. Det er ingen vits å forsøke å stoppe tankene, ei heller er det smart å forsøke å trykke dem ned. Nei, la de holde på, og etter en stund går man tom for plagsomme tanker hvis man rett å slett ikke tenker på dem

 

Kanskje dette høres litt merkelig ut, og at du ikke skal bry deg om å forsøke dette, men heller forholde deg til det første møtet med din lege. Men jeg ville bare nevne det, fordi det er en fornuftig måte å forholde seg til egne tanker og spesielt når det oppstår kø og kork i tankestrømmene, eller man er sliten og lei av å tenke på alt mulig trist

[Black_day]

For min del trenger jeg nok å prate om det i første omgang før jeg klarer å overse og glemme dem. Jeg ska prøve å fokusere på en ting frem mot samtalen. Tenker utrolig mye om dagen når jeg bare går hjemme, så då har jeg jo god tid til å øve inn en samtale. Likevel gjør tanken om å prate om det meg nervøs. Skulle ønske jeg kunne stoppet tankene mine og glemme det hele og bare være "frisk" igjen.

 

[Gjest Bruker-95147]

For min del trenger jeg nok å prate om det i første omgang før jeg klarer å overse og glemme dem. Jeg ska prøve å fokusere på en ting frem mot samtalen. Tenker utrolig mye om dagen når jeg bare går hjemme, så då har jeg jo god tid til å øve inn en samtale. Likevel gjør tanken om å prate om det meg nervøs. Skulle ønske jeg kunne stoppet tankene mine og glemme det hele og bare være "frisk" igjen.

 

Jeg tipper at du er frisk, men lar tankene styre deg. Si meg er du vant til å visualisere, altså lage bilder og små "filmer" som du spiller av i hodet når du tenker - gjør du det, og er du erfaren med det?

[vidor]

Det å bygge opp et tillitsforhold der det er rom for å prate om det som er vanskelig er noe som tar tid, men du er allerede på god vei. Det blir bedre etterhvert. Kanskje verdt å tenke på tilbudet legen ga ang. psykolog. Når du først har fått hull på byllen kommer som regel det meste i tur og orden, og en psykolog/psykiater gir deg mye mer tid enn en lege og de er også mer spesialisert i å hjelpe deg, selv om legen og andre også kan være til god hjelp.

 

Viktig at du tar dette i ditt tempo når du er klar for det. Litt selvpålagt press er greit, men ikke overdriv det.

[Black_day]

 

 

Jeg tipper at du er frisk, men lar tankene styre deg. Si meg er du vant til å visualisere, altså lage bilder og små "filmer" som du spiller av i hodet når du tenker - gjør du det, og er du erfaren med det?

 

Du har nok rett her. Jeg pleier ofte å lage bilder og se for ting inni hodet mitt.

[Black_day]

Det å bygge opp et tillitsforhold der det er rom for å prate om det som er vanskelig er noe som tar tid, men du er allerede på god vei. Det blir bedre etterhvert. Kanskje verdt å tenke på tilbudet legen ga ang. psykolog. Når du først har fått hull på byllen kommer som regel det meste i tur og orden, og en psykolog/psykiater gir deg mye mer tid enn en lege og de er også mer spesialisert i å hjelpe deg, selv om legen og andre også kan være til god hjelp.

 

Viktig at du tar dette i ditt tempo når du er klar for det. Litt selvpålagt press er greit, men ikke overdriv det.

 

Ja, ser jo den at en psykolog kan ha bedre tid osv. Men har dårlig erfaring av en psykolog tidligere, var på en samtale for 6 år siden, gikk aldri tilbake. Sliter med å stole på folk og jeg er avhengig av å finne en person jeg kommer godt over ens med for å klare å åpne meg. Denne personen har jeg funnet i legen min, han sier selv at han kommer til å bruke en del tid på meg i tiden fremover. Fikk time på onsdag, mn fikk beskjed om å ringe på mandag hvis jeg ville prate. Dette setter jeg stor pris på.Må selvfølgelig se dette litt an etter hvert som tiden går.

 

Men synes dere jeg tar et feil valg? Noen som har erfaring med å snakke med lege i stede for psykolog?

[vidor]

Ja, ser jo den at en psykolog kan ha bedre tid osv. Men har dårlig erfaring av en psykolog tidligere, var på en samtale for 6 år siden, gikk aldri tilbake. Sliter med å stole på folk og jeg er avhengig av å finne en person jeg kommer godt over ens med for å klare å åpne meg. Denne personen har jeg funnet i legen min, han sier selv at han kommer til å bruke en del tid på meg i tiden fremover. Fikk time på onsdag, mn fikk beskjed om å ringe på mandag hvis jeg ville prate. Dette setter jeg stor pris på.Må selvfølgelig se dette litt an etter hvert som tiden går.

 

Men synes dere jeg tar et feil valg? Noen som har erfaring med å snakke med lege i stede for psykolog?

 

Det er lett å generalisere hele yrkesgruppen siden din første opplevelse med en psykolog ikke var så bra, men dette blir å skjære alle over en kam. Mer eller mindre alle tenker slik, men man kan frarøve seg selv god hjelp ved å legge for stor vekt på et enkelt hendelsesforløp. Det kan være bra å ta opp hvorfor du forlot forrige psykolog tidlig i terapiforløpet hvis du velger å gå til en ny en psykolog. Du kan også velge å få hjelp av en psykiater som er en kombinasjon av lege og psykolog.

 

Det er som du sier viktig at personkjemien stemmer, og det er ikke alltid at det klaffer godt selv om begge parter vil det.

 

Har du funnet en lege du fungerer bra terapeutisk sammen med så er det verdt å ta vare på og utvikle den relasjonen, og det virker som legen din også synes dette er en god ide.

Endret 19. april 2013 av vidor

[Black_day]

 

 

Det er lett å generalisere hele yrkesgruppen siden din første opplevelse med en psykolog ikke var så bra, men dette blir å skjære alle over en kam. Mer eller mindre alle tenker slik, men man kan frarøve seg selv god hjelp ved å legge for stor vekt på et enkelt hendelsesforløp. Det kan være bra å ta opp hvorfor du forlot forrige psykolog tidlig i terapiforløpet hvis du velger å gå til en ny en psykolog. Du kan også velge å få hjelp av en psykiater som er en kombinasjon av lege og psykolog.

 

Det er som du sier viktig at personkjemien stemmer, og det er ikke alltid at det klaffer godt selv om begge parter vil det.

 

Har du funnet en lege du fungerer bra terapeutisk sammen med så er det verdt å ta vare på og utvikle den relasjonen, og det virker som legen din også synes dette er en god ide.

 

Ja, jeg ønsker selvfølgelig ikke å dømme alle psykologer pga denne hendelsen. Men den tidligere hendelsen var ikke frivillig, men tvang. Det er nok slik jeg ser på psykologer.

 

Men her å nå ønsker jeg nok å gi legen min en sjangse. Det er jo verd et forsøk. Plutselig blir jeg henvist til en psykolog senere.