Føler han ikke bryr seg

[fridafail]

Hei!

 

Kjæresten og jeg har vært sammen i et halvt år nå, og iløpet av tiden vi har vært sammen så føler jeg at han ikke bryr seg så mye om meg.

 

Han spiller World of Warcraft veldig ofte. Litt for mye syntes jeg. Og jeg har sagt ifra om at han burde ta seg en pause, og sitte med meg foran tven istedet. Han sier alltid "ja, er ferdig om ca 15 min" men det tar som oftes 30 min før han endelig slutter. Jeg blir alltid så glad når jeg ser på klokka, og ser at det bare er 5 minutter igjen til han er ferdig, og jeg maser og maser når det går over tiden, men han blir bare sur(siden han er midt i en "arena" eller hva det heter og blir stressa.) og sier at jeg må vente i 15 min til, kanskje til og med tre kvarter. Syns det blir litt slitsomt, og føler at han ikke setter pris på å være med meg, så mye som jeg setter pris på å være med han.. Føler han heller bare vil spille. Har vært noen ganger at jeg har gått inn på rommet, og sittet der alene og furtet.. Siden han ikke vil sitte med meg, så kan han likesågodt sitte alene han også.

 

Det blir ofte litt sånn dårlig stemning rundt oss, han har veldig kort lunte, og irriterer seg over små ting, så jeg begynner å gråte(jeg er veldig sensitiv, griner veldig lett, så han har sett meg grine mange ganger.)

 

Jeg føler meg litt egoistisk noen ganger. Han har sagt til meg at han trenger litt rom, og ikke klenge på meg HELE tiden.. og jeg skjønner jo det, men jeg er bare så sykt avhengig av han :/ Han sier at han elsker meg og alt det der, og jeg tror på det, men det er bare det at jeg vet ikke om han klarer å vise det så bra. Hvis dere skjønner? Jeg er innpå han HELE tiden, fordi jeg vil vise at jeg bryr meg om han og elsker han, men han viser det ikke så ofte som meg. Jeg vet ikke, jeg. Hva skal jeg gjøre? Eller skal jeg ikke gjøre noe i det hele tatt?

[vidor]

Behovet for nærhet og intimitet varierer hos folk. Det virker som du har et mye større behov for det enn han.

Det er sagt om kjærligheten at man hverken skal holde for hard eller for løst, og det har med begge å gjøre.

Hvis du ikke klarer å forholde deg til hvordan han er så kan du jo forsøke å finne noen som har like behov som deg. En del nettdating-tjenester har f.eks kriterier for dette som du kan gå etter. Da er det lettere å matche med en person som er lik deg selv.

[TMB]

Det er bare for meg helt uvirkelig hvordan noen kan prioritere å spille WoW fremfor å kose med kjæresten foran TVen.

[BaronSlask]

Spørs hva som går på TV-en.

[TMB]

Er ikke TVen det handler om....

[Dr.Geek]

Du må skjønne gutter. De liker å spille om det nå er wow eller fifa eller whatever. Han er sikkert avhengig og da blir det sånn at det er vanskelig å slutte med spillingen når han holder på.

 

Så enten må du avfinne deg med at du har en wow spillegal kjæreste eller si klart ifra at du ikke fikser dette/aksepter det og han må velge mellom deg eller wow.

[TMB]

Når det er sagt så er det viktig med avstand også. Bor dere sammen?

 

Hvis ikke, så synes jeg han kunne ha brydd seg om deg og forholdet deres, når dere først er sammen. Om dere bor sammen blir det annerledes, man kan ikke være på hverandre 24/7 og det er viktig med litt space.

[Skurupu]

Du skriver jo selv at du er "innpå han HELE tiden". Og at hans 15 minutter blir til 30-45 minutter.

 

Endret 18. april 2013 av Skurupu

[Sexylubb1]

Jeg er innpå han HELE tiden, fordi jeg vil vise at jeg bryr meg om han og elsker han

 

Han har sagt til meg at han trenger litt rom, og ikke klenge på meg HELE tiden

 

Gi han mer rom. Du viser han ikke at du elsker han med å ikke høre på han.

[Gjakmarrja]

Takk for en påminnelse om at jeg faktisk har det astronomisk bedre alene enn i et forhold.

[vidor]

Takk for en påminnelse om at jeg faktisk har det astronomisk bedre alene enn i et forhold.

 

Samlivskategorien her tar jo for seg stort sett problemer, så det er ikke en rettesnor for alle typer forhold å konsentrere alt som er negativt, selv om mennesket har lett for å tiltrekkes det negative og det man må passe seg for. Alle forhold har opp og ned-sider, det er det ikke mulig å komme bort fra.

 

Det er få ting som slår et forhold når det funker.

[Magiii]

Det er bare for meg helt uvirkelig hvordan noen kan prioritere å spille WoW fremfor å kose med kjæresten foran TVen.

 

Støttes.. Nå vet ikke jeg hvordan det er å være ordentlig avhengig av et spill, selv om jeg gjerne sitter meg ned med for eksempel FIFA i noen timer, men da har jeg ikke bedre å gjøre. Hadde jeg hatt kjæreste, så hadde nok ting blitt veldig annerledes.

 

Kan nesten høres ut som han tar deg for gitt, trådstarter..

WoW eller kjæreste? Bør ikke være den vanskeligste prioriteringen.. men noen er rett og slett avhengig av WoW og kjæresten din er tydeligvis en av dem. Vet ikke hvor gamle dere er..

[Gjest Bruker-95147]

Etter å ha lest førsteposten, fikk jeg et sterkt inntrykk av at ts har lagd et styring-kontroll drama, som hun utsetter kjæresten for. Jeg er på ingen måte sikker i min sak, og vil derfor bare antyde det

 

Og legger ved en liten beskrivelse av et sånt "typisk spill"

 

Forklaring/oversikt

 

Relasjonspsykologenes store bidrag var at de fant ut og forklarte hvordan mennesker på grunn av dyp eksistensiell utrygghet er tilbøyelige til å konkurrere med og dominere hverandre. Det er imidlertid fra Østen vi har vunnet ytterligere innsikt i hva som ligger under dette fenomenet.

La oss se på hva som virkelig hender når to mennesker påvirker hverandre. Det finnes et gammelt mystikerutsagn som sier at dit oppmerksomheten går, flommer energien. Når to mennesker dermed vender oppmerksomheten mot hverandre, blander de bokstavelig talt energifelt, lar energien sin flomme. Spørsmålet melder seg øyeblikkelig: Hvem kommer til å kontrollere den økte energien? Hvis den ene er i stand til å dominere, få den andre til å fravike sitt standpunkt og se på verden gjennom vedkommendes øyne, så vil den denne personen få tilført begges energifelt. Han løftes øyeblikkelig til en følelse av makt, trygghet, egenverd, til og med eufori.

Men de positive følelsene er vunnet på bekostning av den andre personen, for det dominerte individet føler seg utilpass, engstelig og tømt for energi. Vi har alle følt det slik fra tid til annen. Når vi blir tvunget til å gi oss overfor noen som har manipulert oss inn i forvirring, fått oss ut av balanse, hevdet seg overfor oss, føler vi oss plutselig utpumpet. Og vår naturlige impuls er å forsøke og få energien tilbake fra den som dominerer, ofte med alle mulige slags midler.

Denne prosessen med psykologisk dominans kan observeres overalt, og er den underliggende kilden til alle irrasjonelle konflikter i menneskenes verden, fra individnivå og familier helt til kulturer og nasjoner. Hvis vi derfor ser realistisk på samfunnet, forstår vi at det er en verden som konkurrerer om energi, med mennesker som manipulerer andre mennesker på behendig (og vanligvis helt ubevisst) vis. I lys av den nye forståelsen av universet, begynner vi også å se at de fleste manipulasjonene som foregår på denne måten, de fleste av menneskenes masker er et resultat av grunnleggende antakelser om livet. Med andre ord former de individets begrepsområde.

Når vi forholder oss til et annet menneske, må vi være klar over dette. Enhver person er et energifelt som består av et sett antakelser og overbevisninger som stråler utover og influerer verden. Dette omfatter antakelser om hva et menneske tror om andre, og hvordan det kan dominere en samtale. Enhver har sitt unike sett av antakelser og sin kommunikasjonsmåte hva angår dette, noe som kalles kontrolldramaer. Disse kontrolldramaene kan trolig rangeres på en skala fra svært passiv til svært aggressiv.

 

 

 

Drama - offer

”Stakkars meg”

Det mest passive kontrolldramaet er offerstrategien, eller det vi her har kalt ”stakkars meg”. I dette dramaet forsøker personen å bli vist hensyn og få oppmerksomhet gjennom å manipulere frem medlidenhet, heller enn å konkurrere direkte om energi.

Vi vet alltid når vi kommer inn i energifeltet til en ”stakkars meg”, fordi vi straks blir dratt inn i en spesiell type dialog hvor vi blir brakt ut av balanse. Vi begynner å få skyldfølelse ut av løse luften, uten grunn, som om vi er blitt gitt den rollen av den andre personen. Denne kan si: ”Jeg trodde du ville ringe i går, men det gjorde du ikke.”, eller: ”Alt dette forferdelige hendte meg, og du var ikke å treffe.” Han kan til og med legge til: ”Alt dette andre forferdelige kommer til å hende meg, og du blir vel ikke å treffe, da heller.”

Avhengig av hva slags forbindelse vi har med denne personen, kan setningene være formulert omkring en hel del emner. Hvis vedkommende er en arbeidskontrakt, kan innholdet referere til hans eller hennes overveldende arbeidsmengde og korte tidsfrister – en situasjon hvor du ikke er til noen hjelp. Hvis vedkommende er et tilfeldig betjentskap, kan du bli dratt inn i en samtale om hvor råttent alt er. Det finnes dusinvis av varianter, men den grunnleggende tonen og strategien – alltid det samme kravet om medlidenhet og beskyldningen om at du på en eller annen måte er ansvarlig.

Den åpenbare strategien i et ”stakkars meg”-drama er å få oss ut av balanse og tilegne seg energien vår ved å skape skyldfølelse eller tvil for vår del. Ved å påta oss skylden stanser vi og betrakter vedkommendes verden, gjennom hans eller hennes øyne. Så snart vi gjør dette, vil den andre føle styrken fra vår energi sammen med sin egen og dermed føle seg tryggere. Husk at dette dramaet er nesten helt ubevisst. Det stammer fra et personlig syn på verden og en strategi for å kontrollere andre som ble skapt i barndommen. For ”stakkars meg”-ene er verden et sted hvor man ikke kan regne med at andre dekker ens behov for omsorg, og det er et altfor skremmende sted til å ta sjansen på å få dekket disse behovene på en direkte, selvsikker måte. I ”stakkars meg”-enes verden er den eneste fornuftige handlemåten å appellere til medlidenhet og skyldfølelse for at de er blitt tilsidesatt.

På grunn av den virkningen disse ubevisste antakelsene og hensiktene har på verden, er uheldigvis de agressive menneskene som ”stakkars meg”-ene frykter, nettopp dem de slipper til i livet. Og de opplever ofte traumatiske hendelser. Universet svarer med å skape nettopp den typen verden personen venter seg, og på den måten er dramaet alltid sirkulært og selvbekreftende. ”Stakkars meg” blir, uten å vite det, fanget i en ond sirkel.

Takling av ”stakkars meg”:

Når man har å gjøre med ”stakkars meg”, er det viktig å minne seg om at hensikten med dramaet er å få energi. Vi må innlede viljen til bevisst å gi ”stakkars meg” energi mens vi snakker med ham; dette er den raskeste måten å bryte dramaet på. Det neste vi må gjøre, er å vurdere om skyldfellen

Kan rettferdiggjøres. Det finnes sikkert massevis av tilfeller i livet hvor vi burde føle bekymring for å ha sviktet noen, eller medlidenhet for noen i en vanskelig situasjon. Men disse omstendighetene må bli bestemt av oss, ikke av noen andre. Bare vi selv kan bestemme når og i hvilken grad vi er ansvarlige for å hjelpe noen som trenger det.

Så snart vi har gitt ”stakkars meg” energi og avgjort at vi står overfor et kontrolldrama, er neste skritt å avsløre spillet – det vil si å gjøre selve kontrolldramaet til tema for samtalen. Ikke noe ubevisst spill kan holdes gående hvis det blir bevisstgjort og lagt åpent frem for diskusjon. Dette kan gjøres med en uttalelse som: ”Vet du at akkurat nå føler jeg det som om du synes jeg burde ha skyldfølelse.”

Nå må vi forberede oss på modig å fortsette, for mens vi forsøker å håndtere situasjonen ærlig, kan den andre tolke det vi sier som en avvisning. I dette tilfellet vil den typiske reaksjonen være; ”Javel, ja. Jeg visste nok at du egentlig ikke liker meg.” I andre tilfeller blir vedkommende kanskje fornærmet eller sint.

Det er svært viktig å appellere til vedkommende om å lytte og å fortsette samtalen. Men det kan bare fungere hvis vi hele tiden mens vi snakker sammen, gir den andre den energien han ønsker. Fremfor alt må vi fortsette hvis vi ønsker at kvaliteten på forbindelsen skal bli bedre. I heldigste fall vil personen høre på hva vi sier når vi peker på dramaet, og være i stand til å åpne seg for selvinnsikt.

 

[Ideal]

TS, kjæresten din er sannsynligvis spill-avhengig/nett-avhengig.

Det er mange som sliter med dette i dag, og det er lite du kan gjøre med akkurat det.

Folk med avhengigheter trenger å trekke egne konklusjoner og påvirkning fra utsiden hjelper ikke. Faktisk gjør folk gjerne det motsatte av det du vil.

 

Samtidig virker det som at du reagerer lite hensiktsmessig på dette.

Masing og masing og masing hjelper jo ikke, og fremstiller jo bare deg i dårlig lys.

En slik gamer-dass vil bare utvikle seg i negativ retning uansett, så jeg skjønner heller ikke hvorfor du gidder.

[Heidi]

Tips: Finn på noe selv. Finn en hobby, dra ut, vær med venner. Ikke sitt og vent på han og vær tilgjengelig hele tiden. Tenk så godt å være en kveld borte fra hverandre, og så møtes når man savner den andre litt!

[Freidig]

Jeg hadde det samme problemet med eksen. Men det virker som kanskje du klenger litt mye?

Det du må nesten gjøre er å la han være når han spiller, fordi han viser at han vil spille i enkelte tilfeller fremfor å være med deg. Jeg vet det er kjempe kjipt, men sånn er det med de som er ordentlig spilleavhengige.

 

Du må finne på noe å gjøre. Enten det er en hobby eller være mer med venninner.

 

Og du må slutte å klenge og mase. Han elsker spillet. Dessverre.

[Skurupu]

Så dere konkluderer med at han er spilleavhengig? Latterlig, spør du meg. Det er sikkert en hobby han liker. Det å bruke 15-45 minutter på å avslutte, for å gå å henge med dama er mer enn akseptablelt. Det er ingenting her som tyder på spilleavhengighet.

 

TS, du kan overhode ikke forvente hans fulle oppmerksomhet hele tiden, det er rett og slett for mye for langt. Har du ingen hobbier selv? Jeg synes du viser svært lite forståelse.

[Sakiko]

Så dere konkluderer med at han er spilleavhengig? Latterlig, spør du meg. Det er sikkert en hobby han liker. Det å bruke 15-45 minutter på å avslutte, for å gå å henge med dama er mer enn akseptablelt. Det er ingenting her som tyder på spilleavhengighet.

 

Her er jeg helt ening med deg, innen for vise grenser da. Nå kan jeg ingenting om wow, men si han var ferdig med en arena runde og kunne ha avsluttet men velger å spille 1 gang til før han avslutter ville jeg sakt at det ikke halt bra.

 

Men om han derimot var akkurat begynt på en runde og denne tar 30 min da synes jeg det er helt på sin plass at TS må vente litt.

[fiskerdigg]

Etter å ha lest førsteposten, fikk jeg et sterkt inntrykk av at ts har lagd et styring-kontroll drama, som hun utsetter kjæresten for. Jeg er på ingen måte sikker i min sak, og vil derfor bare antyde det

 

Og legger ved en liten beskrivelse av et sånt "typisk spill"

 

Forklaring/oversikt

 

Relasjonspsykologenes store bidrag var at de fant ut og forklarte hvordan mennesker på grunn av dyp eksistensiell utrygghet er tilbøyelige til å konkurrere med og dominere hverandre. Det er imidlertid fra Østen vi har vunnet ytterligere innsikt i hva som ligger under dette fenomenet.

La oss se på hva som virkelig hender når to mennesker påvirker hverandre. Det finnes et gammelt mystikerutsagn som sier at dit oppmerksomheten går, flommer energien. Når to mennesker dermed vender oppmerksomheten mot hverandre, blander de bokstavelig talt energifelt, lar energien sin flomme. Spørsmålet melder seg øyeblikkelig: Hvem kommer til å kontrollere den økte energien? Hvis den ene er i stand til å dominere, få den andre til å fravike sitt standpunkt og se på verden gjennom vedkommendes øyne, så vil den denne personen få tilført begges energifelt. Han løftes øyeblikkelig til en følelse av makt, trygghet, egenverd, til og med eufori.

Men de positive følelsene er vunnet på bekostning av den andre personen, for det dominerte individet føler seg utilpass, engstelig og tømt for energi. Vi har alle følt det slik fra tid til annen. Når vi blir tvunget til å gi oss overfor noen som har manipulert oss inn i forvirring, fått oss ut av balanse, hevdet seg overfor oss, føler vi oss plutselig utpumpet. Og vår naturlige impuls er å forsøke og få energien tilbake fra den som dominerer, ofte med alle mulige slags midler.

Denne prosessen med psykologisk dominans kan observeres overalt, og er den underliggende kilden til alle irrasjonelle konflikter i menneskenes verden, fra individnivå og familier helt til kulturer og nasjoner. Hvis vi derfor ser realistisk på samfunnet, forstår vi at det er en verden som konkurrerer om energi, med mennesker som manipulerer andre mennesker på behendig (og vanligvis helt ubevisst) vis. I lys av den nye forståelsen av universet, begynner vi også å se at de fleste manipulasjonene som foregår på denne måten, de fleste av menneskenes masker er et resultat av grunnleggende antakelser om livet. Med andre ord former de individets begrepsområde.

Når vi forholder oss til et annet menneske, må vi være klar over dette. Enhver person er et energifelt som består av et sett antakelser og overbevisninger som stråler utover og influerer verden. Dette omfatter antakelser om hva et menneske tror om andre, og hvordan det kan dominere en samtale. Enhver har sitt unike sett av antakelser og sin kommunikasjonsmåte hva angår dette, noe som kalles kontrolldramaer. Disse kontrolldramaene kan trolig rangeres på en skala fra svært passiv til svært aggressiv.

 

 

 

Drama - offer

”Stakkars meg”

Det mest passive kontrolldramaet er offerstrategien, eller det vi her har kalt ”stakkars meg”. I dette dramaet forsøker personen å bli vist hensyn og få oppmerksomhet gjennom å manipulere frem medlidenhet, heller enn å konkurrere direkte om energi.

Vi vet alltid når vi kommer inn i energifeltet til en ”stakkars meg”, fordi vi straks blir dratt inn i en spesiell type dialog hvor vi blir brakt ut av balanse. Vi begynner å få skyldfølelse ut av løse luften, uten grunn, som om vi er blitt gitt den rollen av den andre personen. Denne kan si: ”Jeg trodde du ville ringe i går, men det gjorde du ikke.”, eller: ”Alt dette forferdelige hendte meg, og du var ikke å treffe.” Han kan til og med legge til: ”Alt dette andre forferdelige kommer til å hende meg, og du blir vel ikke å treffe, da heller.”

Avhengig av hva slags forbindelse vi har med denne personen, kan setningene være formulert omkring en hel del emner. Hvis vedkommende er en arbeidskontrakt, kan innholdet referere til hans eller hennes overveldende arbeidsmengde og korte tidsfrister – en situasjon hvor du ikke er til noen hjelp. Hvis vedkommende er et tilfeldig betjentskap, kan du bli dratt inn i en samtale om hvor råttent alt er. Det finnes dusinvis av varianter, men den grunnleggende tonen og strategien – alltid det samme kravet om medlidenhet og beskyldningen om at du på en eller annen måte er ansvarlig.

Den åpenbare strategien i et ”stakkars meg”-drama er å få oss ut av balanse og tilegne seg energien vår ved å skape skyldfølelse eller tvil for vår del. Ved å påta oss skylden stanser vi og betrakter vedkommendes verden, gjennom hans eller hennes øyne. Så snart vi gjør dette, vil den andre føle styrken fra vår energi sammen med sin egen og dermed føle seg tryggere. Husk at dette dramaet er nesten helt ubevisst. Det stammer fra et personlig syn på verden og en strategi for å kontrollere andre som ble skapt i barndommen. For ”stakkars meg”-ene er verden et sted hvor man ikke kan regne med at andre dekker ens behov for omsorg, og det er et altfor skremmende sted til å ta sjansen på å få dekket disse behovene på en direkte, selvsikker måte. I ”stakkars meg”-enes verden er den eneste fornuftige handlemåten å appellere til medlidenhet og skyldfølelse for at de er blitt tilsidesatt.

På grunn av den virkningen disse ubevisste antakelsene og hensiktene har på verden, er uheldigvis de agressive menneskene som ”stakkars meg”-ene frykter, nettopp dem de slipper til i livet. Og de opplever ofte traumatiske hendelser. Universet svarer med å skape nettopp den typen verden personen venter seg, og på den måten er dramaet alltid sirkulært og selvbekreftende. ”Stakkars meg” blir, uten å vite det, fanget i en ond sirkel.

Takling av ”stakkars meg”:

Når man har å gjøre med ”stakkars meg”, er det viktig å minne seg om at hensikten med dramaet er å få energi. Vi må innlede viljen til bevisst å gi ”stakkars meg” energi mens vi snakker med ham; dette er den raskeste måten å bryte dramaet på. Det neste vi må gjøre, er å vurdere om skyldfellen

Kan rettferdiggjøres. Det finnes sikkert massevis av tilfeller i livet hvor vi burde føle bekymring for å ha sviktet noen, eller medlidenhet for noen i en vanskelig situasjon. Men disse omstendighetene må bli bestemt av oss, ikke av noen andre. Bare vi selv kan bestemme når og i hvilken grad vi er ansvarlige for å hjelpe noen som trenger det.

Så snart vi har gitt ”stakkars meg” energi og avgjort at vi står overfor et kontrolldrama, er neste skritt å avsløre spillet – det vil si å gjøre selve kontrolldramaet til tema for samtalen. Ikke noe ubevisst spill kan holdes gående hvis det blir bevisstgjort og lagt åpent frem for diskusjon. Dette kan gjøres med en uttalelse som: ”Vet du at akkurat nå føler jeg det som om du synes jeg burde ha skyldfølelse.”

Nå må vi forberede oss på modig å fortsette, for mens vi forsøker å håndtere situasjonen ærlig, kan den andre tolke det vi sier som en avvisning. I dette tilfellet vil den typiske reaksjonen være; ”Javel, ja. Jeg visste nok at du egentlig ikke liker meg.” I andre tilfeller blir vedkommende kanskje fornærmet eller sint.

Det er svært viktig å appellere til vedkommende om å lytte og å fortsette samtalen. Men det kan bare fungere hvis vi hele tiden mens vi snakker sammen, gir den andre den energien han ønsker. Fremfor alt må vi fortsette hvis vi ønsker at kvaliteten på forbindelsen skal bli bedre. I heldigste fall vil personen høre på hva vi sier når vi peker på dramaet, og være i stand til å åpne seg for selvinnsikt.

 

 

Du fortsetter å imponere, dette er spot on på mye av de tankene jeg satt med etter å ha lest førstepost.

 

Takk for bidraget, lærte noe nytt idag og gitt!

 

TS: Skal ikke si det er 100% riktig iforhold til deg, men det er uansett verdt en gjennomlesning.

[Arcturus2]

Er det sånn at vi gutter skal bli så servile, ofre våre egne fritidssysler i så stor grad slik vi kan gjøre det samme som dere gjør på en tirsdags kveld? Nemlig ingenting? Gutter har gjerne sykt mange hobbyer! Deal with it! Det eksisterer ulike personlighetstyper. Noen er fryktelig sosiale, andre trives veldig godt i eget selskap. Man vil gjerne matche like personligheter, men noen ganger havner en kjempesosial jente sammen med en mindre sosial gutt. Hva skjer da? Hun forsøker å presse han til å gi opp mekking på bil i garasjen, for mye tid på trening, data, you name it, slik at han kan bli sånn som henne. Hvor forvridd er egentlig denne ideen? Hva skal en kjæreste egentlig være? En slave? En kopi av deg selv? En dagbok? En pute? En robot?

 

Jeg lever etter ideen om at man skal være sterkere som to enn som en. Det fritar ikke hverken meg eller kjæresten min eget sosialt ansvar eller ansvar for å klare oss på egenhånd. Det er kult å be om hjelp til å fikse en kran, men det blir for galt å handle utifra at kjæresten er en uttømmelig ressurs du kan benytte gratis fordi hun/han er kjæreste. Vi må jo fungere som trivelige bonuser for hverandre, ikke som kontraktsbundne kjærlighets-arbeidere.

 

Til TS: Du må forstå at kjæresten din har sin måte å leve livet på. Det vil alltid være et-eller-annet du er misfornøyd med. Enten det er bilmekking eller ramling rundt på byen. Er det ikke et problem i tidsbruk du føler du ikke får nok av, så har du fått deg en slave. Vil du ha en slave, eller et menneske? Vil du ha et menneske må du akseptere at mennesker har egne ideer, ønsker, lyster, behov, drømmer, fritidssysler følgelig: tidsbruk. Å bytte kjæreste er en midlertidig løsning.

Endret 19. april 2013 av Arcturus2