[Løst] Richard Dawkins has lost...

[Mindwheeel]

Redde ateismen /facepalm.

 

Ved bruk av ordet finjustert får du det til å virke som om noen har justert universet, er det helt utenkelig at det er tilfeldig at universet er satt opp slik at livet oppsto på jorda?

 

 

Slik jeg forsto argumentasjonen så påstås det ikke å være utenkelig at det kan ha oppstått ved en tilfeldighet. Snarere ser argumentet ut til å være at det utfra en helhetsvurdering, alle forhold tatt i betraktning, fremstår som minst like plausibelt at det oppsto gjennom en intelligent kraft, enn ved en tilfeldighet. Altså at hvis man tar de to mulige forklaringene ved siden av hverandre: 1) Universet oppsto ved en tilfeldighet, og 2) Universet oppsto gjennom en intelligent og bevisst skapende kraft, så fremstår det andre alternativet som minst like trolig, plausibelt og naturlig som det første. Og at selv om usikkerhetsmomentene er overveldende (som jeg dog mener at alle parter i diskusjonen undervurderer enormt) og ingenting kan anses som bevist eller sikkert, så tilsier en rasjonell helhetsvurdering likevel at det er god nok grunn til å tro på Gud. Bare ikke god nok grunn til å være sikker.

 

Dette er såvidt jeg skjønner argumentet til Craig som også diskusjon_no har snakket om. Jeg vet ikke hva jeg mener om det, særlig siden jeg syns hele grunnlaget for diskusjonen virker ytterst uklar. Og hendelser så langt tilbake i tid virker helt latterlig å anta noe som helst om.

 

Men uansett: å kritisere dette argumentet fordi det ikke beviser Guds eksistens, eller å kritisere det fordi det er fullt av usikkerhetsmomenter, virker som å misforstå argumentet. Fordi det er et argument for en rasjonelt begrunnet tro og IKKE noe forsøk på bevis. Å kritisere argumentet for å ikke lykkes å bevise noe vil derfor bli å slå inn åpne dører

[Halsoy]

Hvorfor mener du dette er et postulat?

Finnes det i det hele tatt noe man kan si som ikke er et postulat ved å følge denne tankegangen om mulige datasett og evnt mulige virkeligheter ?

 

Postulat, en ytring eller mening som hevdes uten (nærmere) begrunnelse eller bevis; ubevist påstand; forutsetning.

 

Ja, det aller meste som sies uten å faktisk ha noe til å begrunne det er postulater. Det slutter å være postulater når man faktisk kan bevise at utsagnet har mening, eller beviser til å støtte det. Om personen hadde begrenset muligheten til akkurat dette universet ville jeg heller sagt at det kan godt stemme. Men å positivt benekte enhver mulighet for at det kan være slik uasnsett virkelighet, er ett postulat.

[Mindwheeel]

Jeg synes du tar opp mange gode poenger Hamolinadir, som hvordan vi kan forstå Gud etc. Bibelen sier jo også selv at Guds veier er uransakelige. Vi har derimot etter mitt syn god grunn for å si noe om hva Gud er, det er ikke helt i det blå slik det synes du mener. Vi har andre argumenter for å tenke at Gud er et ekstremt kraftig (om ikke allmektig) vesen. Andre argumenter for å mene at Gud er et personlig vesen. Andre argumenter for å mene at Gud er kjærlighet (vår forankring for hvorfor det finnes rett og galt). limahc poengterer at vi ikke kan stole på våre tanker dersom vi skal akseptere naturalisme og evolusjon. Det ontologiske argument er også interessant i så måte. Så jeg er enig i at vi aldri kan forstå Gud skikkelig, men vi farer ikke i blinde heller.

 

Jeg har ingen prolemer med å skjønne at induktiv argumentasjon ikke nødvendigvis leder til korrekte konklusjoner, men vi opererer mange ganger utifra induksjon likevel, med god grunn. I dette tilfelle har vi ingenting som avkrefter at noe som begynner å eksistere har en årsak, alt taler for dette. All vår erfaring, og vitenskapen selv avhenger av forholdet årsak-virkning. Dessuten sitter vi med et uendelig problem i å forklare hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting.

Jeg vil også påpeke at dersom man skal være så skeptisk som å forkaste dette poenget, så må man også forkaste enhver annen hypotese som gjelder utenfor vårt univers dersom man skal være konsistent. Så sykliske univers og multiverset må i tilfelle falle av samme grunn. Noe som i tilfelle overlater en til et kjempeproblem i å forklare fininstillingen av universet uten en intelligent designer siden det nettopp er multivershypotesen som "redder" ateismen utav denne problemstillingen. "Vi eksisterer i et nærmest uendelig antall univers - ikke rart at ett skulle falle innenfor rekkevidden av livstillatende verdier da".

 

Jeg må desverre gi meg med diskusjonen nå selv om jeg aldri så mye skulle ønsket å fortsette, da jeg ikke har tid til mer.

Min konklusjon blir derfor: Vi har gode og ihvertfall tilstrekkelige grunner for å tro at Gud eksisterer!

 

Du har stått på hardt og måttet tåle mye tyn her inne, så en pause har du vel fortjent

 

Var bare et par ting jeg ville kommentere:

 

 

Jeg vil også påpeke at dersom man skal være så skeptisk som å forkaste dette poenget, så må man også forkaste enhver annen hypotese som gjelder utenfor vårt univers dersom man skal være konsistent. Så sykliske univers og multiverset må i tilfelle falle av samme grunn. Noe som i tilfelle overlater en til et kjempeproblem i å forklare fininstillingen av universet uten en intelligent designer siden det nettopp er multivershypotesen som "redder" ateismen utav denne problemstillingen. "Vi eksisterer i et nærmest uendelig antall univers - ikke rart at ett skulle falle innenfor rekkevidden av livstillatende verdier da".

 

 

Personlig syns jeg skepsisen er ateistenes største styrke. Det er i skeptiker-rollen de trives og er i sitt ess. De trenger ikke å kvitte seg med denne skepsisen, kanskje de heller burde videreutvikle den. De blir ukomfortable når de skal forsvare hva ateisme betyr, de svarer som regel "det betyr bare fravær av tro på gud" og nekter for å legge til noen antagelser. Hva som i det hele tatt er innholdet i hva de tror på, glimrer med sin grensesprengende uklarhet. Men det skinner gjennom at fraværet av tro fremfor alt er til gudsforståelser fulle av definerte kvaliteter, mens mystiske eller panteistiske gudsforståelser generelt møtes med likegyldighet. Når man spør dem hva ateisme har å bidra med som ikke allerede er dekket av agnostisisme, svarer de som regel at de to tingene er omtrent identisk, eller poengterer skillet mellom tro og kunnskap. De praktiske konsekvensene av språkbruken ser ennå ut til å glimre med sitt fravær i hele debatten. Det som er deres kronargument er at man ikke trenger å tro på noe som helst som blir fortalt av noen andre (for eksempel "hellige bøker"), og man trenger ikke å spekulere om ting man ganske enkelt ikke forstår. Under overflaten merkes en sterk mistillit til autoriteter, og en intens motvilje mot at andre skal fortelle dem hvordan de bør leve. Og så er det et skikkelig kjærlighetsforhold på gang til "Vitenskap" - som en slags ren og urørt metode for tilegnelse av kunnskap og forståelse av verden, et kjærlighetsforhold som preges av en nesten barnslig naivitet angående hva som faktisk foregår innenfor det akademiske systemet, og som står i sterk kontrast til den knallharde skepsisen de mestrer så vakkert ovenfor andre innfløkte spørsmål.

 

 

Hvis intellektuell skepsis skal være noe annet enn tåpelig selektiv nay-saying, må man tørre å ta den helt ut og trekke i tvil alt man innbiller seg om livet, virkeligheten og seg selv. Man må rive ned hele korthuset av illusjoner og leve i en tilstand av usikkerhet. Når skepsis tas helt ut inkluderer det en skepsis også til egne forestillinger, og til og med til skepsisen selv. Dette er ingen spøk, men en uunngåelig følge av skeptikerens tenkemåte hvis det gjøres konsekvent. Det betyr at skepsisen selv nødvendigvis alltid er å regne som en midlertidig tilstand, og aldri som noen alternativ filosofi. Skeptikeren sier for eksempel ikke "Det finnes ingen universell sannhet", fordi dette vil være å hevde en universell sannhet. Han sier isteden "Jeg ser ennå ingen grunn til å anta noen universell sannhet fra mitt nåværende perspektiv". Holdningen er en holdning som gjelder HER og NÅ, hva som kommer senere, får man ta stilling til senere. Skeptikeren må alltid være klar for å kaste alt til side på et øyeblikks varsel dersom det skulle trengs, inkludert å stille seg åpen for ideer som ved første øyekast høres absurde ut. Skepsis og total åpenhet er to sider av samme sak. Man kan ikke ha det ene uten samtidig å ha det andre. Selv om skeptikeren tviler på alle universelle sannheter, gjør han induktive slutninger som alle andre og antar at tyngdekraften vil fortsette også imorgen. Og dette er absolutt ikke noen motsetning til skepsis, men heller en selvfølgelig og nødvendig måte å innrette seg i hverdagen. Å tvile at man har kunnskap om universelle sannheter har selvfølgelig ingenting å gjøre med om man velger å bruke det som i denne situasjonen virker å være nyttig.

 

Uansett, pratet om multiverser og lignende, vil fra et slikt perspektiv kunne fremstå som en alternativ hypotese som kastes ut som en konkurrent til tesene de er skeptiske til. Det handler nok ikke om interessen for multiverser og lignende, men mer om å slippe å måtte si "Greit, du har nok rett, hvor er nærmeste kirke"?

 

Det er generelt et ønske om frihet.

[Halsoy]

 

Jeg vil også påpeke at dersom man skal være så skeptisk som å forkaste dette poenget, så må man også forkaste enhver annen hypotese som gjelder utenfor vårt univers dersom man skal være konsistent. Så sykliske univers og multiverset må i tilfelle falle av samme grunn. Noe som i tilfelle overlater en til et kjempeproblem i å forklare fininstillingen av universet uten en intelligent designer siden det nettopp er multivershypotesen som "redder" ateismen utav denne problemstillingen. "Vi eksisterer i et nærmest uendelig antall univers - ikke rart at ett skulle falle innenfor rekkevidden av livstillatende verdier da".

 

Jeg vil gjerne klargjøre noe her. Det er ikke snakk om forkastelse i det hele om en spesifikk påstand, men avviselse om at denne ene påstanden uten tvil er den rette.

 

Det er stor forskjell på å si "gud eksisterer og er derfor skaperen av alt" og å si "det kan være mange universer, eller det kan være bare ett". Det er ikke snakk om å avskrive muligheten for en skaper for så å si at multiverset er faktum. Det er å si at det er sterkere beviser for ett multivers enn en skaper som sitter utenfor dette ene.

 

Faktum er at det finnes sterkere indisier (matematikk) for at multivers stemmer bedre overens med virkeligheten vi befinner oss i, enn indisier for en 'ultimat' skaper som sitter utenfor vår virkelighet, men kan påvirke den internt.

 

Dette er ett veldig viktig skille du ikke må ignorere. For ikke å snakke om det vanvittige hoppet du må gjøre for å postulere at det finnes en skaper til å bombastisk si at dette er "akkurat min versjon av nevnte skaper".

[limahc]

Postulat, en ytring eller mening som hevdes uten (nærmere) begrunnelse eller bevis; ubevist påstand; forutsetning.

 

Ja, det aller meste som sies uten å faktisk ha noe til å begrunne det er postulater. Det slutter å være postulater når man faktisk kan bevise at utsagnet har mening, eller beviser til å støtte det. Om personen hadde begrenset muligheten til akkurat dette universet ville jeg heller sagt at det kan godt stemme. Men å positivt benekte enhver mulighet for at det kan være slik uasnsett virkelighet, er ett postulat.

Isåfall føler jeg at det begynner å gå litt vel mye inflasjon i dette med å postulere..

 

Hva er det som gjør at svaret ditt ("Derfor er en positiv påstand der X og ikke-X ikke kan eksistere samtidig feil å postulere. Vi vet ikke om det finnes andre datasett, og kan derfor ikke avslå de.") i seg selv ikke er et postulat? Det er jo en påstand/mening som i seg selv ikke kan underbygges?

 

Påstand: Loven om ikke-motsigelse er falsk.

Kan denne påstanden være både sann og usann på samme tid / betydning?

 

Og hvilke innfallsvinkler benytter man for i det hele tatt å filosofere over hvorvidt det mulig i en alternativ virkelighet?

[Mindwheeel]

Isåfall føler jeg at det begynner å gå litt vel mye inflasjon i dette med å postulere..

 

Hva er det som gjør at svaret ditt ("Derfor er en positiv påstand der X og ikke-X ikke kan eksistere samtidig feil å postulere. Vi vet ikke om det finnes andre datasett, og kan derfor ikke avslå de.") i seg selv ikke er et postulat? Det er jo en påstand/mening som i seg selv ikke kan underbygges?

 

Påstand: Loven om ikke-motsigelse er falsk.

Kan denne påstanden være både sann og usann på samme tid / betydning?

 

Og hvilke innfallsvinkler benytter man for i det hele tatt å filosofere over hvorvidt det mulig i en alternativ virkelighet?

 

Du har den generelle virkeligheten (et uoversiktlig mylder av inntrykk i en dynamisk bevegelse, der den totale sammenhengen alltid er ukjent fra perspektivet til et menneske med begrenset informasjon om verden), og du har diverse teoretiske fortolkninger og kategorier - som også er en del av den generelle verden.

 

Det som virker som en selvmotsigelse mellom to teoretiske ytringer, kan være en symbolsk fortolkning som i den generelle verden kan ha mye mening, og peke på en viktig sannhet.

 

Det enkleste er å gi noen eksempler. Et veldig tydelig eksempel er ytringen "its always different, and its always the same". Eller "disse to menneskene er forskjellige, og de er samtidig like". Hvis den teoretiske ytringen vurderes helt i seg selv, kan det virke som en selvmotsigelse.

 

Men før det gir mening å snakke om selvmotsigelse, er det naturlige spørsmålet hva som i det hele tatt er meningen med ytringen. For å finne ut meningen med ytringen, må man finne ut hvem som sa det, i hvilken livssituasjon det ble sagt, og hva som var formålet med ytringen i første omgang. Hvorfor sa akkurat han her, akkurat det der, i akkurat denne situasjonen?

 

"De er like og de er forskjellige". Gulroten og bananen er like, fordi begge er objekter inni rommet, begge ble kjøpt for penger, og begge inneholder næringsstoffer nyttige for den menneskelige organismen. Og de er også forskjellige, fordi i en gitt spesiell livssituasjon der et gitt individ er involvert, befinner den ene av dem seg i munnen og den andre av dem seg i rassen.

 

"Jeg er en idiot og jeg er et geni". Jeg er selvfølgelig et geni når jeg skriver disse vakre ordene på diskusjonsforumet, ord som få andre hadde forventet, og som kan bringe fine tanker i bevisstheten til den absorberende leser som ønsker å finne verdi. Jeg er også samtidig en idiot, fordi mens jeg skriver de fine ordene glemmer jeg å følge med på samtalen med det andre mennesket i rommet. Om handlingen er idiotisk eller genial avhenger av hva som legges til grunn for vurderingen.

 

"Jeg er stor og jeg er liten". Klippegigantisk sammenlignet med mikroben, liten som et kornfrøet sammenlignet med galaksen.

 

"Det jeg skriver nå er hundre 100% alvorlig ment, og samtidig er det 100% tullprat". Alvorlig som graven siden jeg velger å bruke den lille tiden i livet på akkurat denne handlingen til fordel for andre mulige handlingsalternativer. Tullprat så det ljomer siden andre handlingsalternativer hadde vært mer verdimaksimerende og jeg strengt tatt ikke aner hva jeg babler om. Eller: Tull i formen når jeg synger og danser over gulvene med grimasene - seriøst i innholdet som samtidig beskriver nyttige metoder for tilberedelse av salat.

 

Hvis person A spør person B: "Hva er 1845 ganger 123?" så er svaret "226935" helt riktig og samtidig helt feil. Det er riktig fordi det er riktig matematisk svar. Det er feil fordi i samme øyeblikk som spørsmålet ble stilt innså person B at de sto på en motorvei mens en trailer var på vei mot dem, og det riktige svaret ville være å ignorere spørsmålet og heller komme seg sporenstreks ut av veibanen.

 

Teoretiske ytringer som i seg selv virker totalt selvmotsigende og meningsløse, kan straks livskonteksten for ytringen tas med i betraktning, vise seg svært meningsfulle.

[Mindwheeel]

 

Faktum er at det finnes sterkere indisier (matematikk) for at multivers stemmer bedre overens med virkeligheten vi befinner oss i, enn indisier for en 'ultimat' skaper som sitter utenfor vår virkelighet, men kan påvirke den internt.

 

Det er jo dette det er strid om. Noen vil si at tesen om multiverser er så spekulativ som noe annet, mens tilstedeværelsen av personlige opplevelser av direkte kontakt med en høyere bevissthet som det finnes utallige vitneerklæringer om opp gjennom historien, gjør tesen om en intelligent skapende bevissthet som gjennomsyrer hele universet vel så plausibel. Og at en generell helhetsvurdering av livssituasjonen tilsier at selv om man på rasjonelt grunnlag ikke kan trekke noen sikre slutninger om dette, kan man i det minste si at en tro på en udefinert skapende kraft er rasjonelt, så lenge man holder seg til tro uten å late som at noe er bevist. Og samtidig at hvis man skal avskrive dette helt enorme materialet fra personlige vitneerklæringer opp gjennom historien, så vil det være helt absurd å for eksempel samtidig tillegge vitneerklæringer noen som helst vekt i rettssystemet.

 

Samtidig: Hvilken rolle spiller det? Vi kan bable og spekulere så mye vi vil om disse tingene, men det overveldende inntrykket er at vi på bakgrunn av vårt eksisterende datagrunnlag virkelig og inderlig ikke har den fjerneste peiling.

[Halsoy]

Isåfall føler jeg at det begynner å gå litt vel mye inflasjon i dette med å postulere..

 

Hva er det som gjør at svaret ditt ("Derfor er en positiv påstand der X og ikke-X ikke kan eksistere samtidig feil å postulere. Vi vet ikke om det finnes andre datasett, og kan derfor ikke avslå de.") i seg selv ikke er et postulat? Det er jo en påstand/mening som i seg selv ikke kan underbygges?

 

Det er ikke positive assersjoner, ergo er det ikke postulater. Det er en avvisning av personens positive påstander (postulater) jeg har argumentert er feil å fastslå bombastisk at slik er det, uansett. Om du leser har jeg ikke postulert at det må finnes andre virkeligheter, ei heller at hans postulater er umulig, men å si at de er eneste alternativ er feil. Punktum.

[Mindwheeel]

Det er ikke positive assersjoner, ergo er det ikke postulater. Det er en avvisning av personens positive påstander (postulater) jeg har argumentert er feil å fastslå bombastisk at slik er det, uansett. Om du leser har jeg ikke postulert at det må finnes andre virkeligheter, ei heller at hans postulater er umulig, men å si at de er eneste alternativ er feil. Punktum.

 

Godt sagt. Men dette er vel de fleste enige i, eller hur?

[RWS]

Personlig syns jeg skepsisen er ateistenes største styrke. Det er i skeptiker-rollen de trives og er i sitt ess. De trenger ikke å kvitte seg med denne skepsisen, kanskje de heller burde videreutvikle den. De blir ukomfortable når de skal forsvare hva ateisme betyr, de svarer som regel "det betyr bare fravær av tro på gud" og nekter for å legge til noen antagelser.

Først og fremst anser jeg meg som en skeptiker, der min ateisme kun er en del av og et resultat av den skepsisen.

 

Ateisme er ikke å være skeptisk. Det er å IKKE TRO PÅ NOEN GUDER! Det er det eneste ateisme er. Så her mener du noe på helt feil grunnlag. Ateismen kan ikke "utvides" til ditt eller datt eller til å bli "mer" skeptisk" eller slikt nettopp fordi den ikke har noen egentskaper, dogmer, direksjoner eller liturgi som må følges, så dette med at ateister er feige når de henviser til at ateismen kun sier noe om ikke-tro på guder så viser du egentlig at du ikke selv skjønner hva ateisme faktisk er..

 

Skepsis kommer ikke på grunn av ateisme, det er omvendt... Ateisme kommer på grunn av skepsis...

 

Som jeg sa, først og fremst er jeg skeptiker. Ateismen min er kun et produkt av den skepsisen. Ingen religiøse kan kalles for skeptikere, for de freder det de helt vil tro fra den skepsisen i så fall...

 

Bare litt klargjøring av noe jeg tror du ikke helt forstå med ateisme...

[Distressor]

Ateisme ≠ skeptisisme

[Civilix]

(...)

Hvis person A spør person B: "Hva er 1845 ganger 123?" så er svaret "226935" helt riktig og samtidig helt feil. Det er riktig fordi det er riktig matematisk svar. Det er feil fordi i samme øyeblikk som spørsmålet ble stilt innså person B at de sto på en motorvei mens en trailer var på vei mot dem, og det riktige svaret ville være å ignorere spørsmålet og heller komme seg sporenstreks ut av veibanen.

(...)

 

Hvis noen tilfeldigvis skulle lese dette og tro det høres riktig ut, la meg svare på dette.

 

Riktig svar på ett spørsmål er ikke avhengig av helsen til den som svarer, med mindre helsen til den som svarer er en del av spørsmålet.

 

Ett riktig svar med negative konsekvenser er alltid mer riktig enn ett feil svar med positive konsekvenser, det er muligens ikke det man ønsker mest, men hvis man ønsker det mest positive svaret burde man være ærlig nok til å si at man ikke bryr seg så mye om det er riktig.

 

Hvis jeg skal gi ett eksempel på dette, ta fremmedfrykt som ett konsept, de fleste i dag vil si at det er ubegrunnet og noe vi burde legge fra oss. Men realiteten er jo at at det har historisk vært veldig nyttig, og biologisk er du avhengig av det for å ikke dø.

 

Og det er her det er viktig å huske at man kan ha 2 tanker i hodet samtidig, vi kan si noe om hvordan ting er og vi kan også si hvordan vi mener noe burde være, men vi må ikke blande de to.

[Mindwheeel]

Hvis noen tilfeldigvis skulle lese dette og tro det høres riktig ut, la meg svare på dette.

 

Riktig svar på ett spørsmål er ikke avhengig av helsen til den som svarer, med mindre helsen til den som svarer er en del av spørsmålet.

 

Ett riktig svar med negative konsekvenser er alltid mer riktig enn ett feil svar med positive konsekvenser, det er muligens ikke det man ønsker mest, men hvis man ønsker det mest positive svaret burde man være ærlig nok til å si at man ikke bryr seg så mye om det er riktig.

 

Hvis jeg skal gi ett eksempel på dette, ta fremmedfrykt som ett konsept, de fleste i dag vil si at det er ubegrunnet og noe vi burde legge fra oss. Men realiteten er jo at at det har historisk vært veldig nyttig, og biologisk er du avhengig av det for å ikke dø.

 

Og det er her det er viktig å huske at man kan ha 2 tanker i hodet samtidig, vi kan si noe om hvordan ting er og vi kan også si hvordan vi mener noe burde være, men vi må ikke blande de to.

 

Joda, men eksempelet viser hvordan "riktig" og "svar" kan forandre mening totalt avhengig av situasjonen. Livssituasjonen er den primære faktoren som gjør teoretiske konstruksjoner (derunder alle ord og symboler i språket) meningsfulle. Uavhengig av subjektiv fortolkning er all teori nonsens, og den subjektive fortolkningen endrer seg fra situasjon til situasjon.

[Ribo]

Hvis person A spør person B: "Hva er 1845 ganger 123?" så er svaret "226935" helt riktig og samtidig helt feil. Det er riktig fordi det er riktig matematisk svar. Det er feil fordi i samme øyeblikk som spørsmålet ble stilt innså person B at de sto på en motorvei mens en trailer var på vei mot dem, og det riktige svaret ville være å ignorere spørsmålet og heller komme seg sporenstreks ut av veibanen.

Nei, det ville ikke være der riktige svaret. Det ville klart vært det riktige å gjøre, men noe svar på spm var det ikke.

Altså det er en logisk brisk i din tankerekke.

[cuadro]

Det viser aldeles ikke hvordan "riktig" og "svar" forandrer mening... noe det heller ikke gjør. Det viser at dersom du er inkonsekvent med hva du mener og sier, så lager du unødig forvirring der du stiller umulige forventninger - slik som det er en umulig forventning at noen skal havne på konklusjonen "vi må flytte oss" fra spørsmålet "hva er a gange b?"

Endret 15. mai 2013 av cuadro

[RWS]

Ateisme ≠ skeptisisme

Der ateisme bare er en del av den skeptismen... Jeg er skeptisk til alt mulig annet enn guder også jeg... (Guder anser jeg vel mer eller mindre som eventyr og veldig lite annet...)

[Distressor]

Det jeg mente er at det ikke umiddelbart nødvendigvis må være en sammenheng. Jeg er selv både vitenskapelig skeptiker og ateist, men jeg vet om mange ateister som ikke er særlig skeptiske av seg.

[RWS]

Det jeg mente er at det ikke umiddelbart nødvendigvis må være en sammenheng. Jeg er selv både vitenskapelig skeptiker og ateist, men jeg vet om mange ateister som ikke er særlig skeptiske av seg.

Me too...

 

Vet til og med om en del mennesker som anser seg som rasjonelle og som skryter av det så fort sjansen byr seg , men som tror fullt og fast på aurafoto, homeøpati og lignende whooo... Det er som de beskytter det whooo'et de tror på mens de i det daglige sikkert er rasjonelle nok... Merkelig at de ikke ser uærligheten som ligger bak egentlig, for det fornemmelig skriker uærlighet i mine ører ...

 

Et par av dem bare ler av guder og slikt, men har fortalt meg i full fortrolighet at det luriumet homeøpater blander inn i vann (slik at det omtrent er en dråpe av det luriumet i vannet og vannet tilsvarer omtrent atlanterhavet i antall liter.. ) virker fordi det er så lite av lurium i vannet, altså til mindre lurium til mer virkning...

 

De ble veldig snurte på meg når jeg fulgte dere egen logikk og sa at hvis man bare lar være å blande noen ting i det vannet så ville det altså ha den beste virkningen.... ? I can't figure out why they got so mad at me thou, I just used there own logic back at them...

Endret 16. mai 2013 av RWS

[Civilix]

(...)slik at det omtrent er en dråpe av det luriumet i vannet og vannet tilsvarer omtrent atlanterhavet i antall liter.. (...)

 

1 del lurium til 10^1500 del vann er oppskriften, problemet er å finne så mye vann Atlanterhavet er alt for lite tror jeg.

Endret 17. mai 2013 av Civilix