På vei feil vei?

[AnonymDiskusjon]

Obs: Lang så-synd-det-er-på-meg post nedenfor, skrevet for min del sånn at jeg får noen tanker ned ett sted

 

Tja, hvor skal jeg begynne?

 

Er redd for at jeg er på vei til å bli en av de ensomme, "sinte" unge mennene som sitter rundt omkring i Norge. En av de som kanskje etterhvert kaller jenter/damer for kjerringer/horer og rakker ned på de, i ren uvitenhet/frustrasjon. Forsvarsmekanisme for min egen feighet, er vel det nærmerste jeg kommer en forklaring på det.

 

Jeg er i slutten av tyveårene, har bil, leilighet, fast jobb, begynner snart i en bedre jobb, har hund og motorsykkel. Trives stort sett. Har ett par gode kamerater også. Treffer de ikke så mye lenger, da unger og samboere naturligvis tar tid.

 

Så sitter jeg her da, foran PCen eller TVen kveld etter kveld, uten å ta initiativ. Tiltaksløs. Venter kanskje på at alt skal falle i fanget på meg? Misunnelig på andre som treffer jenter, dater, roter på byn, har unger og samboere? Kanskje. Eller sannsynligvis!

 

Hatt ett forhold, eller 3mnd fortjener knapt nok å kalles det. Hatt 8 onenights, 5 innenfor en hektisk(for meg) 6 ukers periode for mange år siden. Resterende 3 spredd lett utover ganske mange år. Hva jeg gjorde for å snakke med/tiltrekke meg jenter i den perioden, vet jeg faktisk ikke. Skal jeg tippe, så var det det at jeg ikke tenkte, bare koste meg, smilte og var glad. Det tok iallefall slutt når party-narko bruken gikk fra "en gang i blandt" til "altfor mye".

 

Nå, funker det ikke for meg. For all del, kan snakke med butikk-damen, eller hvem det nå skal være i offentlig rom f.eks. Men klarer ikke holde en normal samtale i gang på f.eks ett vorspiel. Hodet mitt stopper opp. Sagt nei til invitasjoner med en kamerat der vi får spørsmål av jentevorspiel om å reise på tvers av byen for å drikke med 8-10 jenter. Tilogmed sagt nei til hyttetur, meg, en kamerat, sammen med to single søte jenter.

 

Traff en herlig svensk jente på ferie, hun prøvde hinte i en uke før hun klarte huke meg, dagen etterpå reiste hun hjem. Senere ville hun gi meg en gratis flybilett tur/retur fra min by til Sverige, sånn at vi kunne kose oss en helg(hennes ord). Jeg sa nei, sa jeg måtte jobbe. "Merkelig" nok er det det siste jeg hørte fra hun. Faen, hvor dum kan jeg bli? heh

 

Redd for å drite meg ut? Redd for å vise at jeg er så utrolig uerfaren, kanskje? Lite selvtillit, iallefall! Redd for å vise følelser er jeg nok også. Blir jo bare såret, hver gang jeg prøver. (seff, alle blir skutt ned en gang i blandt, jeg tar det gjerne litt mer personlig enn folk flest, desverre)

 

Fått spørsmål av eksen til en kamerat om jeg var homo("du har deg jo aldri med noen damer, joooo") -fikk jeg høre. Nei, er ikke homo. Digger jenter, forelsker meg, tenner på jenter, jeg tør bare fa-- ikke snakke med dem

 

Prøver å gå ut på byn, ta ting gradvis, ta ting litt lenger gang etter gang. Gått så langt at jeg vurderer å splæshe ut tusenvis av kronasjer på ett sjekkekurs, som jeg ser det er flust av rundt omkring. Verdt det? Kan ikke bli verre for min del uansett, tenker jeg.

 

Ehh, herremann dette var rotete skrevet. Hopper litt hit og dit, ja. Fikk ut litt tanker, lettere når det står skrevet ett sted kanskje. Anonym poster: 33ba7f0bb22d1cd72ed209cb3f281257

[logaritmemannen]

Om det er verdt å ta et sjekkekurs er opp til deg å avgjøre. Bare vit at dette ikke kommer til å fikse opp i slike "problemer" du lister opp her. De fikser kanskje ditt ytre(fremgangsmåte for sjekking), ikke ditt indre(emosjonell velvære).

 

Det virker som du ikke har noe spesielt mål i livet. Hva gjør at du gidder å stå opp og gå på jobb? Og hvorfor er det egentlig så farlig at du ikke har jenter i livet ditt? Er det noe du MÅ ha for å ha et bra liv?

[AnonymDiskusjon]

Det virker som du vil ha et forhold og ikke ONS. I hvert fall når et åpenbart savn er unnagjort første natta. Så da er vel ikke sjekkekurs veien å gå.

 

Et steg på riktig kan være å oppsøke psykolog? Du har sikkert googla litt av hvert og snakket med både kjente og ukjente om dette, men tro meg, å oppsøke psykolog er virkelig å anbefale om du sitter med mange tanker og for få svar.

 

Om ikke må du prøve å finne tilbake til den du var for noen år siden. Det virker som om du synes den personen var mer "deg" enn den du er nå. Anonym poster: 4cdeda4b42ee986f2a6e6a0f7cf86417

[vidor]

Synes begge svarene du har fått er gode. Veldig mange tror som sagt at et sjekkeprogram løser alle problemene, men det er etter at du starter et forhold du virkelig blir kjent med deg selv og hvordan du interagerer med dette mennesket.

 

På meg virker det som du kanskje ubevisst isolerer deg defensivt. Da tror jeg som innlegget over refererer til at en hodearbeider er en bedre samtalepartner enn en underbuksearbeider. Du har forsåvidt et viktig hode nederst også, men jeg tror det er det øveste som bør få mest oppmerksomhet nå.

[Arcturus2]

Om det er verdt å ta et sjekkekurs er opp til deg å avgjøre. Bare vit at dette ikke kommer til å fikse opp i slike "problemer" du lister opp her. De fikser kanskje ditt ytre(fremgangsmåte for sjekking), ikke ditt indre(emosjonell velvære).

 

Det virker som du ikke har noe spesielt mål i livet. Hva gjør at du gidder å stå opp og gå på jobb? Og hvorfor er det egentlig så farlig at du ikke har jenter i livet ditt? Er det noe du MÅ ha for å ha et bra liv?

 

Interessante spørsmål du stiller her. Hva er egentlig meningen med alt dette jaget og jobbet? For noen vil jo barn og familie være en naturlig målsetning. Samtidig finnes det andre som lever helt anstendige liv uten barn og kone. Ligger kimen til frustrasjon i seksualitet? Eller er det en dypere kobling til et annet menneske du savner? I en verden der religion spiller mindre og mindre inn som forklaring og meningsbærer i livene våre, finner kanskje mange mening i det mellommennesklige relasjonelle. Man er liksom ingenting om man ikke har en hengiven loved-one. Man har mislykkes med hele prosjektet.

 

Uansett, det hjelper lite å sitte på rumpa. Du kan være filosofisk og finne ut om du vil være alene eller få på plass en dyp relasjon til noen og etter hvert lage familie. Men det starter med å være sosial

[AnonymDiskusjon]

Logaritmemannen: Nei, tror ikke jenter er noe jeg MÅ ha jenter i livet mitt for å ha det bra, men en gang i blandt hadde ikke vært dumt Når det eneste man driver med år på år er å se fra utsiden, blir det etterhvert litt frustrerende, kanskje. Er noe jeg er begynt å jobbe mer aktivt med, aka være mer sosial.

 

 

Anonym poster: 4cdeda4b42ee986f2a6e6a0f7cf86417:

Psykolog er noe jeg har vurdert en stund. Henvisning tar dog lang tid. Har sjekket opp med privat psykolog. Der får jeg time på dagen, men det går 1200kr timen der. Men er sånn at tankene går mer i retning mot at noen tusenlapper investert i hodet mitt, er vel investerte penger.

Den personen jeg var for noen år siden, føler jeg absolutt var mer "meg". Var mer sosial, glad, utadvent. Tenkte litt mindre "hva om men"

 

Vidor: Ser den med sjekkekurs, tror vel egentlig ikke det er en magisk pille. Men tenkte kanskje det var ett steg på veien. Men som du sier, øverste hodet burde kanskje få oppmerksomhet først.

 

Arcturus2: Frustrasjonen ligger gjerne i mangel på seksualitet. Kanskje der det begynte. Ja, har lyst å stifte familie en gang i tiden. Men samtidig har jeg lyst å pule litt rundt også. Enkel og grei kroppskontakt gjør underverker for sjelen.

 

 

Vet ikke hvordan det fremstår helt her, men føler jeg bare mangler den siste biten av puslespillet mitt før jeg egentlig har det ganske bra. Rett rundt hjørnet, så lurer den! Kanskje en psykolog kan lirke frem den riktige tankegangen.

 

 

Takk for gode svar, setter pris på det Anonym poster: 33ba7f0bb22d1cd72ed209cb3f281257

[BuffyAnneSummers]

Har du/har du hatt kvinnelige venner?

[Gjest Bruker-95147]

Jeg vil foreslå for ts å finne seg en frivillig oppgave (noe humanitært el.) Velg deg ut noe som passer med egne verdier, for der vil du treffe likesinnede av begge kjønn. Dermed trenger du ikke annet enn delta på en god måte, og utvikle relasjonene på en naturlig og behagelig måte for alle parter.

 

Og hvis en relativt erfaren mann kan legge til at det er viktigere å holde kjeften sin når man vil gjøre seg interessant for kvinnen, enn å vise seg frem. Ikke vis deg som den sterke usårlige mannen som ordner opp i alt - da begynner de bare å utnytte deg for det de tror du er. Vi menn er så forbasket på hugget å skal løse alle problemer som kvinnen tar opp, og det blir ofte feil. Kvinner snakker om alt mulig, bare for å få det ut ... de vil ikke bestandig nødvendigvis løse noe, så slapp helt av, og gjør de små ting på en god måte, sammen med kvinnene. Da blir du lagt merke til på en mer uforpliktende måte, og kan bruke nødvendig tid på å velge og vrake

 

Lykke til!

 

[AnonymDiskusjon]

Buffy: Ja. Mange før i tiden, nå for tiden to venninner, kanskje en tredje jeg kan regne med i den gruppen.

 

Vanvittige; takk for god post/tips

 

Anonym poster: 33ba7f0bb22d1cd72ed209cb3f281257

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vært nøyaktig der du er nå TS i et par år ca. opp intill nylig. Tenkte tilbake på "gamle dager" hvor damer ikke var noe stress å få og mulighetene var mange, men så meg selv i dagen og at ingen egentlig var interessert, og det var jeg vel i bunn og grunn ikke selv heller. Jobbet 8-4, satt meg ned i sofan eller på datan og ble sittende der til leggetid. Gang det med 5 også har du helgen der jeg stort sett dro meg ut på fest/byen på lørdag og brukte søndag på å ligge i sofaen og synes synd på meg selv og tenke over hvor håpløs jeg var kvelden før hvor jeg egentlig bare gikk gjennom kvelden som en asosial mumie som ikke snakket med noen andre enn kompisene jeg dro med.

 

I samme periode var jeg også sterkt preget av å alltid føle meg sliten og uopplagt, det kokte liksom ikke like mye hodet som det pleide å gjøre. Til slutt overbeviste jeg meg selv om at jeg måtte være fysisk syk som alltid var så slapp og umotivert og dro til legen bare for å få konstantert at det var absolutt -ingenting- galt med helsa, tross at jeg bare satt inne, drakk litervis med brus og levde usunt (takk gudene for at jeg dog har en god forbrenning og kan spise hva jeg vil uten å legge på meg).

 

Å få beskjedem om at det ikke feilte meg noen ting var egentlig ganske knusende, for da visste jeg seriøst ikke hva som var galt og bare tanken på at jeg, som alltid har hatt vanvittig god psykisk helse, godt selvbilde og mye seltillitt, kunne ha psykiske "problemer" var bare helt latterlig å tenke på. Men litt etter litt så fant jeg ut at det faktisk var tilfelle. Jeg hadde helt på egenhånd sakte men sikkert gravd meg ned i et høl fyllt av negative tanker og dritt. Dette førte til at jeg alltid var sliten, demotivert, hjelpesløs, usosial etc. og generelt kritisk og vanskelig å ha med å gjøre. En pessimist rett og slett.

 

En ting jeg gjorde som jeg tror hjalp ganske mye til å begynne å snu ting rundt var å skrive ned alt som skjedde i livet mitt på et tidspunkt. Alt jeg hadde, alt som skjedde, alt jeg ønsket, alt. Når jeg så tittet over det, så var det faktisk ikke så mange negative ting i livet mitt at det gjorde noe, og med de få tingene det var så begynte jeg å skrive ned/tenke på hvordan jeg kunne fikse eller bedre disse tingene. Bl.a. var det at jeg var i dårlig form (utrent) og at jeg manglet evnen til å slappe av og kose meg som en følge av at jeg bor/bodde hjemme hos foreldrene mine for en 3-års periode etter jeg var ferdig på høyskolen i påvente av å kjøpe leilighet (er fortsatt 6 mnd til jeg flytter).

 

Når jeg så, for ikke mer enn noen uker siden, startet å snu litt om på ting og iverksette tiltak for å øke personlig velvære kom det også mange fler positive tanker frem i hodet etter hvert. Bl.a. begynte jeg å gå turer, bytte ut mye av brusen jeg drakk med f.eks sjokolademelk (like mye sukker, men mye sunnere) og genrelt ting i kostholdet som jeg kunne ha god samvittighet for å ha spist. Jeg merket egentlig ganske umiddelbart at jeg fikk mer energi og så lysere på ting, og sosiale sammenkomster ble fort til noe gøy istedenfor noe som nærmest følte som en plikt. Spesielt det å dra på byen, fordi før så følte jeg at jeg dro bare fordi en lørdag uten fylla, var en bortkastet lørdag, så derfor dro jeg ut. De få gangene jeg satt hjemme ble jeg bare superstresset over at jeg kastet bort en lørdagskveld på ingenting, mens facebook feeden min fyllte seg opp av folk som var rundt forbi og koste seg på fylla. Gud å misunnelig jeg var på menneskene som kunne være ute blandt venner og leve livet, mens jeg satt der som en sur promp som rett og slett hadde mistet evnen til å ha det gøy.

 

Jeg har ikke helt kommet opp til det punktet at jeg føler jeg fungerer så mye bedre sosialt, men skal ut til lørdag og for en gangs skyld gleder jeg meg faktisk og har satt meg som mål at jeg iløpet av kvelden skal ta kontakt med minimum ett nytt menneske jeg ikke kjenner fra før for å starte å trene meg litt opp igjen.

 

Uansett: TLDR: Det er vanskelig å trives i den situasjonen man er i, eller skal møte, hvis man på forhånd ikke trives med seg selv. Finn ut hva som gjør at du ikke trives i eget skinn og prøv å sette i gang tiltak som kan forbedre dem. Anonym poster: d512db2157dee9b0ee92c2f90e24b2e9

[Gjest Bruker-95147]

Det er helt ulogisk at man ikke skal være akkurat sånn man vil til enhver tid. Hvert et bidige sekund er du en ny, og kan velge beste uttrykk - nå det øyeblikket er over, kommer det et nytt, og du får sjansen på ny - sånn fortsetter livet helt til du dør. Ikke se på alle disse øyeblikkene som en sammenhengende film, for det er det beviselig ikke. Du kan velge å hele tiden være på topp, og slippe alle ubrukelige øyeblikk, akkurat som det passer deg.

[AnonymDiskusjon]

Det er helt ulogisk at man ikke skal være akkurat sånn man vil til enhver tid. Hvert et bidige sekund er du en ny, og kan velge beste uttrykk - nå det øyeblikket er over, kommer det et nytt, og du får sjansen på ny - sånn fortsetter livet helt til du dør. Ikke se på alle disse øyeblikkene som en sammenhengende film, for det er det beviselig ikke. Du kan velge å hele tiden være på topp, og slippe alle ubrukelige øyeblikk, akkurat som det passer deg.

 

TS her:

Ulogisk, ja. Desverre er man ikke alltid logisk. Er ikke religiøs, men føler ordet Amen til det innlegget ditt der ikke er upassende

 

 

 

Jeg har ikke helt kommet opp til det punktet at jeg føler jeg fungerer så mye bedre sosialt, men skal ut til lørdag og for en gangs skyld gleder jeg meg faktisk og har satt meg som mål at jeg iløpet av kvelden skal ta kontakt med minimum ett nytt menneske jeg ikke kjenner fra før for å starte å trene meg litt opp igjen.

 

Utenom høyskolen, så leste jeg mye av mine siste år i den posten din. Skremmende mye faktisk! Takk for en god post! Å glede seg til å gå ut, istedet for å føle det blir ett prosjekt gjør mye forskjell. Og masse lykke til med å nå målet ditt Anonym poster: 33ba7f0bb22d1cd72ed209cb3f281257

[AnonymDiskusjon]

En ting som tok lang tid å erkjenne var det at jeg faktisk slet psykisk. Selv om jeg selv forstod at noe var galt, var det bare helt latterlig å tenke på. Jeg kommer fra en familie og et miljø hvor slike ting merkelig nok er veldig sjelden, og det med depresjoner var bare helt fjernt for meg. Det var også vanskelig å innse at jeg slet selv, og å faktisk si til meg selv at "faen, du sliter" når man ser hvor mye annen elendighet som finnes, og hvor uendelig mye mer elendig andre folk kan ha det.

 

Uansett, anbefaler deg å finne et startpunkt. En konkret ting du vet du kan endre på med minimale tiltak, eller en ting du kan redusere. Jeg slet lenge fordi jeg mente det var så mye som måtte tas tak i at jeg ikke klarte å nå rundt alt sammen og håpløsheten utviklet seg bare enda mer når jeg i et desperat forsøk prøvde å sortere ut tankene og se hva som måtte gjøres. Husker jeg en dag brukte omtrent 10 timer på å manne meg opp til å rydde skrivebordet, noe som tok ca. 2 minutter å fullføre.. Men det var fordi jeg også innimellom alt det tenkte at jeg må begynne å trene, spise sunt, være mer effektiv på jobben, skaffe meg dame, spare penger, vaske bilen, rydde vekk tårnet av klær som lå i sofaen etc. etc. etc.

 

Men, da jeg droppet å tenke på alle tingene som måtte gjøres, og lot det være og heller fokuserte på en oppgave av gangen gikk det plutselig veldig mye bedre. Effekten var nesten umiddelbart positiv. Anonym poster: d512db2157dee9b0ee92c2f90e24b2e9

[AnonymDiskusjon]

. Husker jeg en dag brukte omtrent 10 timer på å manne meg opp til å rydde skrivebordet, noe som tok ca. 2 minutter å fullføre.. Men det var fordi jeg også innimellom alt det tenkte at jeg må begynne å trene, spise sunt, være mer effektiv på jobben, skaffe meg dame, spare penger, vaske bilen, rydde vekk tårnet av klær som lå i sofaen etc. etc. etc.

Anonym poster: d512db2157dee9b0ee92c2f90e24b2e9

 

TS her:

 

Sitter her og ser på skrivebordet mitt som ser bomba ut, og de 3 maskinene med rene klær i kurven som ligger der på fjerde dagen nå.. Så kjenner meg veldig godt igjen i den tankegangen du har hatt. Blir så mye man føler må gjøres der og da, som ender med at ingenting skjer.

 

Hadde lyst å skrive en litt lengre post, men jobb om 5 timer, så får bli en annen gang.

 

Ikke ta det ille opp Anonym, men "godt" å se andre som har/har hatt det på samme måte, og som jobber seg ut av det (godt blir helt feil ord, motiverende er bedre )

 

Anonym poster: 33ba7f0bb22d1cd72ed209cb3f281257

[Zabaniya]

Tja, ikke at det vil gi deg noe fasitsvar på noe som helst, men bøkene The Rules of the Game og The Game, av Neil Strauss, vil jeg absolutt anbefale som gode oppfriskere.

Endret 17. april 2013 av Langdon

[Gjest Bruker-95147]

Jeg synes dere tenker for mye, eller rettere sagt - dere bryr dere for mye om hva dere tenker. Ikke bry dere om tanker, drit i dem - det er bare å regne som forbigående skyer på en blå himmel. Tanker fødes, lever og blir gamle og dør, og er dermed borte - ny tanke - samme livsløp, og sånn fortsetter det.

 

Se på tanken som frie selvstendige liv hos dere. La dem leve og dø, uten å bry dere om det. For hvis dere bryr dere om alle disse tankene, så er det som å ha et eget lokale hvor man har utstilling av utallige lik, som er i individuell forråtnelse. Noen skjeletter, noen mumifiserte, noen med litt kjøtt på bena, og noen helt ferske lik som var de siste tankene innlemmet i eget skjelettgalleri.

 

[logaritmemannen]

Tja, ikke at det vil gi deg noe fasitsvar på noe som helst, men bøkene The Rules of the Game og The Game, av Neil Strauss, vil jeg absolutt anbefale som gode oppfriskere.

 

Disse bøkene er veldig utdaterte og er ikke til å anbefale

[Zabaniya]

Disse bøkene er veldig utdaterte og er ikke til å anbefale

Mkay, det kan godt være. Vet du om noe alternativt på samme område?

[logaritmemannen]

Jeg kan anbefale How to make girls chase av Chase Amante(http://www.girlschase.com/insights)

og Models av Mark Manson. Dette er bra bøker som tar for seg "naturlig game" på en mer sunn måte enn andre bøker

[AnonymDiskusjon]

Takk for tips ang lesestoff, folks

 

Jeg synes dere tenker for mye, eller rettere sagt - dere bryr dere for mye om hva dere tenker.

 

 

Du har helt rett, man tenker desverre for mye. Og som oftes blir det kritikk av seg selv på en eller annen måte. Og den tankegangen blir en godt fastgrodd uvane etter noen år.

 

Men etter å ha lest postene her om igjen noen ganger igår(enkel og grei motivasjon/tips) så har dagen i dag blitt litt annerledes enn vanlig. Har det kommet en kritisk tanke, blir den fort skubbet over til noe helt annet. Har ikke noe å si om det er tanken på ferie, øl, en rosa elefant, sjokoladekake eller om jeg plutselig synger til Abba på radioen. Det funker overaskende godt. Jobber med varelevering der jeg møter mange folk hele dagen. Vanligvis blir det med ett hei, før jeg haster videre. Idag tenkte jeg å prøve å gjøre noe med det, litt iallefall..

 

Hilser, smiler(huh, jeg smiler jo sjelden, hjelper visst med positive tanker i løpet av dagen), spør hvordan dagen er, eller en liten kommentar om noe som passer inn. Uten unntak blir det god respons, som igjen gir meg god følelse!

 

Helt utrolig hvor blind og fastlåst man blir på sine egne tanker når de får gå på autopilot i en litt negativ/likegyldig retning alt for lenge!

 

Har langt å gå, mye å jobbe med meg selv med. Kanskje det blir psykolog for å ha en proff å snakke litt med, kanskje sjekkekurs for å prøve det. Ta en og en ting, drit i alt det andre, som Anonym lenger oppe sa. Skifte litt livsstil etterhvert, får se med tiden.

 

Hadde man kunne gitt mer enn en "pluss" pr post, skulle du fått tolv, Vanvittige Man sitter fast i en tankegang, men får servert ett par enkle setninger som treffer godt. Så sitter man igjen med følelsen over hvor pinlig logisk det egentlig er

 

 

 

 

 

Anonym poster: 33ba7f0bb22d1cd72ed209cb3f281257