Avstandsforhold

[Bingogress]

Lurer på hvorvidt avstandsforhold fungerer? Vet at det ikke er helt prima og tærer på forholdet i det lengere løp. Især hvis det ikke eksisterer ett reelt mål som bosetning ilag. Er da knyttet til skole en trekvarters tid biltur fra der hun bor. Er selv mopedist og har ikke bil så snaut en time og noe. Er også i byen der hun bor hver eller annenhver helg grunnet skilte foreldre. Kan dette være noe å satse på? Og at vi kan se hverandre hver helg skal ikke være en urealistisk tanke.

[Gunnar Brenne]

Det der er ikke et avstansforhold... Jeg har en kjærest i USA de siste to år. DET er avstand det. Sånn id et hele tatt mener nu jeg at det må være et ønske og mål om at man skal ende opp sammen. Om man ikke har mål om å bo ilag, vet jeg vel ikke helt om jeg ville satset så hardt

[Krokanrull]

Jeg har selv hatt avstandsforhold før. Det er ekstremt viktig å ha framtidsplaner under tiden dere bor langt fra hverandre. Det er hele motivasjonen noen ganger når ting er tungt og leit, at "Om ikke lenge skal vi bo i samme by" og lignende.

 

Syns ikke det du nevnte var spesielt langt ifra hverandre til forhold å være. Prøv å se hvordan det går vel

[AnonymDiskusjon]

Lurer på hvorvidt avstandsforhold fungerer? Vet at det ikke er helt prima og tærer på forholdet i det lengere løp. Især hvis det ikke eksisterer ett reelt mål som bosetning ilag. Er da knyttet til skole en trekvarters tid biltur fra der hun bor. Er selv mopedist og har ikke bil så snaut en time og noe. Er også i byen der hun bor hver eller annenhver helg grunnet skilte foreldre. Kan dette være noe å satse på? Og at vi kan se hverandre hver helg skal ikke være en urealistisk tanke.

Kan dele min egen historie!

 

Har jo vert med min del jenter før. Det har jo så klart vert visse følelser inni bildet, men aldri så store som de er nå.

 

Møtte en jente via en felles venn som bor 13 timer unna. Jeg ga klar beskjed om at selv om denne jenten var utrolig interessant, at jeg ikke ville ha mye mer enn vennskap med henne å gjøre.

Hun ålet seg innpå, mer og mer. Hun ble veldig personlig fram til en dag jeg plutselig tok meg selv i å sitte oppe til klokken 6 om morningen på en tirsdag før jeg skulle på jobb og hun skulle på skolen.

Jeg tok det opp med henne samme dag, litt ut på dagen i totalt zombie mode etter 30 timer uten søvn. Samtalen endte ikke opp heeelt som jeg hadde planlagt, og vi klarte å bestille flybilletter til henne for å møte meg i en uke. Vi tok ikke med returforsikring fordi "YOLO".

Vi hadde kjent hverandre i 2 måneder før hun kom på besøk. Det var så klart veldig rart å være så godt kjent med en før vi først møttes. Alt klaffet så utrolig bra mellom oss og vi fant ut vi er samme person i forskjellige kropper. Det er svær lite som skiller oss. Vi har hatt utallige samtaler om avstandsforhold og hvor vanskelig det ville vert å gjennomføre noe slikt, siden det ikke er mulig for oss å møtes mer enn noen få ganger i året.

 

Det er nå 6 måneder siden vi møttes. 8 måneder siden vi først snakket. 6 måneder siden vi forandret facebook status til "I et forhold" eller "It's complicated" om du vil.

 

Vi har møtt hverandre til sammen 4 uker på 8 måneder, og helt ærlig, det har vert de beste 4 ukene / 8 månedene av mitt liv.

 

Vi snakker sammen flere ganger daglig. Vi sitter på web til en hver tid sjangsen byr seg. Vi har veldig løse tøyler. Vi har bestemt oss for at hvis vi møter noen andre så skal vi si i fra med en gang. Vi trenger ikke si i fra om vi skal på fest, eller ligge hos andre hverken jenter eller gutter, men vi setter jo så klart pris på om vi gir en lyd, og det har vi gjort så langt.

 

Hun har fortalt at selv om avstanden er såpass stor, at det er det beste forholdet hun har vert i noen sinne, og helt ærlig, så er jeg enig!

Det suger å ikke kunne være med henne regelmessig, det suger å ikke kunne kysse henne god morgen, god natt, eller i det hele tatt være i samme rom som henne eller sove i samme seng som henne.

 

Det jeg vil fram til er at for dere så vil nok avstanden være et steg tilbake i forholdet. Men hvis kjærligheten er høy nok, dere er 100% ærlige med hverandre og ikke har noe problem med å snakke mye, og da mener jeg mye, daglig, så fikser dere dette.

Dere kommer til å sette så sykt stor pris på tiden dere får sammen at forholdet kanskje blir sterkere på denne måten.

 

Det er absolutt verd å satse på dette hvis du er veldig glad i motparten. Selv om det er tung, så er det helt fantastisk!

 

Håper mitt lille emosjonelle utbrudd hjalp deg noe som helst:P

 

Anonym poster: 5cf5ba553c9a9ece9ad2cece1c5f9d77

[BuffyAnneSummers]

Dette spørs fra person til person. Jeg selv, og flere jeg kjenner, takler rett og slett ikke avstandsforhold. Det blir bare for vanskelig, komplisert og ensomt. Har prøvd det før og det var sinnsykt kjipt. Jeg har funnet ut av at jeg er den type person som har lyst til å være fysisk med den jeg er i ett forhold med relativt regelmessig.

 

Når det er sagt TS, så synes jeg ikke at 45 min - 1 time virkelig er så stor avstand. Da kan man med god planlegging møtes relativt ''ofte'', dere trenger ikke være sydd sammen i hofta heller (og det anbefaler jeg heller ikke, er godt med tid for seg selv også!).

[Bingogress]

Det er ikke så langt. Men ingen har en doning i form av bil så! Og det er to ulike kommuner.

[Camlon]

Jeg er gått mellom avstandsforhold hvor vi bor i forskjellige land og nært forhold hvor vi spiser middag sammen hver dag.

 

Jeg synes avstandsforhold fungerer best om man ikke kontakter hverandre for ofte (2 -3 ganger i uken) og holder seg opptatt. Det er trolig individult for oss, siden jeg er ikke spesielt glad i å tekste. Derimot en dag i uken så bør man skype i mange timer. Mange par treffer hverandre en gang i uken uansett.

 

Det du har er egentlig ikke et avstandsforhold. Du kan enkelt dra over til henne i helgene. Jeg foreslår at du drar til henne, eller hun drar til deg på fredag kveld, og du blir til søndag.

[Bingogress]

Det virker mere betryggende og oppnåelig utifra kommentarene som har blitt avlagt.

[Arcturus2]

Helt grunnleggende for sosiale relasjoner er at de opprettholdes gjennom jevnlig kontakt.

 

Jeg har venner og nær familie over hele verden. Kina, USA, England. Jeg merker det at det tar tid å bygge opp relasjonen igjen når vi først møtes. Kontakten er enda mer komplisert å opprettholde. Det blir noe tvungent over det hele.

 

Jeg skal snart inn i en periode med avstand selv, og det blir sikkert kjedelig og vanskelig. Det er heldigvis ikke snakk om mer enn noen måneder. Hvis man skulle bodd på hver sin kant av landet og truffet hverandre 4-5 ganger i året hadde det ikke vært nok. Ikke i lengden. Det som er tydelig i slike avstandsforhold er at det er ofte unge mennesker som forelsker seg i hverandre. De inngår altså et avstandsforhold før det har vært en fysisk nær relasjon. Jeg har til gode for å se et eksempel der slike ting varer evig. All tid man bruker på savn og ensomhet renner ut i sanden og forblir meningsløst den dagen det tar slutt.

Dagens råd: Bli sammen med noen du vet du kan treffe daglig.

[Guilty]

Vil ikke kalle det der for et avstandsforhold. Har vært i forhold som er 5 timers kjøretur unna og jeg har også hatt samboer så vi ble jo da veldig nærme. Nå er jeg sammen med en herlig gutt som bor omtrent en times tid unna med bil, og jeg syns det er supert! Vi ser hverandre som oftest en dag i uka og omtrent hver helg Skulle jo gjerne vært med hverandre hver dag, men det kommer senere. Snakkes fler ganger om dagen vi da. Hvis du liker jenta godt så er det verdt det, lykke til

[Feh]

Det virker mere betryggende og oppnåelig utifra kommentarene som har blitt avlagt.

 

Hvis du kjører moped tar jeg det som at det er maks to år til du har bil, kanskje mindre? 1 time er langt ifra et avstandsforhold, og om to (?) år vil den bilturen være null stress. Bor dere så nærme hverandre skal det også være lett for dere å finne en felles bopel hvis den tid kommer. Hvis du liker henne, kjør for all del på. Avstanden er den desidert siste bekymringen du kommer til å ha når ting begynner å ta form

 

Selv ble jeg sammen med en dame 10 dager etter jeg startet i førstegangstjenesten så det første året bodde jeg i Bergen og hun i Oslo og vi så hverandre i snitt bare 2 dager i måneden. Fungerte helt fint det, og så flyttet vi sammen nesten rett etter jeg var ferdig etter 15 mnd.