Må på dass når jeg ikke har tilgang til dass

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Jeg sliter med en irriterende trang til å måtte gå på dass når jeg ikke har en dass tilgjengelig. Hovedsaklig forekommer dette når jeg sitter i bil/buss. Det hele startet for en stund tilbake da jeg satt på en buss som ikke hadde dass og som ikke skulle stoppe på en god stund. Plutselig fant ut at jeg måtte pisse som faen. Tanken på at jeg ikke hadde muligheten til å pisse på så-og-så lenge, og at jeg kanskje kom til å pisse på meg, freaket meg helt ut, men det gikk fint. I etterkant begynte jeg å merke at jeg tenkte mer og mer på det, og ble bekymret for å komme i samme situasjon igjen. Og det gjør jeg, bare at nå er det psykisk. Jeg må egentlig ikke pisse, det bare føles ut som om jeg skal pisse på meg når som helst.

 

For ikke lenge siden utvidet problemet seg over til driting. Dette etter at jeg satt på (i bil) med morra til en kompis dagen etter å ha vært på fylla, og holdte seriøst på å drite på meg. Vurderte faktisk å be henne stoppe så jeg kunne drite i veikanten, det var helt jævlig. Etter denne hendelsen har jeg altså begynt å bli dritatrengt når jeg ikke har et toalett tilgjengelig, noe som er mildt sagt irriterende da jeg tar 30 min buss til/fra jobb hver dag.

 

Jeg vet at dette bare er psykisk, men likevel oppstår problemet. Det er som om når jeg ikke har en dass tilgjengelig, og vet at jeg skal sitte på bussen den neste halvtimen øker tarmaktiviteten med 1000%. Og når dette forekommer såpass ofte blir man etterhvert dritatrengt fordi man er nervøs for å bli dritatrengt, hvis dere skjønner. Totalt ulogisk tankegang selvfølgelig, men klarer ikke snappe ut av det. Vet jo at jeg aldri kommer til å drite eller pisse på meg, men det suger å føle at man skal pisse eller drite på seg hvert øyeblikk.

 

Er en ellers helt normal person som aldri har slitt med noen form for psykiske plager, og har alltid hatt det veldig bra i de 21 årene jeg har levd.

 

Noen som har hatt lignende plager, og som vil gi meg et par råd om hvordan man kommer seg ut av dette totalt ulogiske tankemønsteret? Takk til alle som tar seg tid til å lese dette drittet (hehe) og komme med tilbakemeldinger. Anonym poster: d98086ded74510369ce9e320d41982d2 Anonym poster: d98086ded74510369ce9e320d41982d2

[mhsalangli]

har endel tilfeller hvor alt kan gå helt fint og jeg ikke har noe som helst form for nød til å gå på dass inntill like før noe skal skje, tror det kalles stress mage. vet ikke om det du erfarer kvalifiserer til det

[Budeia]

Hehe. Dette kalles vel overaktiv blære eller nervøs mage. Overaktiv blære er at du får en sterk trang til å tisse igjen, selv om du helt nylig var på toalettet.

Tenk på at hvis du blir veldig opptatt med noe annet, vil du faktisk glemme dotrangen. Det er egentlig en form for selvopptatthet, som gjør at du ikke føler deg fri.

Når du står overfor en situasjon der du ikke kan gå på toalettet på et par timer, kjeft litt på deg selv og tenk: "Det er ikke tale om at jeg skal gå på do i løpet av de neste timene, NEI, jeg skal holde meg. Det er ikke tale om at jeg skal på do."

Tenk heller at du bør bli mer utadvendt, og ikke tenke så mye på hva som foregår i ditt indre...

 

Personer med tarmsykdommer har reelle problemer med dette, men hvis dine problemer ikke er reelle behøver du ikke gå inn for å tro at du har en tarmsykdom.

[Gjest medlem-141789]

Hadde det same ein periode, når eg slutta å bry meg om slikt, slutta også problemet. Det som tok litt brodden ut av det, var at eg forsto at det var absolutt ingen problem, eg kan jo uansett holde meg i lange tider og på biltur er det jo berre å stoppe uansett. Då er det like greitt å fokusere på noko meir vetigt.

[h2233]

Jeg har angst for å kaste opp på buss, tog ol., og når jeg ikke har tilgang til et toalett, så det høres ut som om vi har det samme problemet.

Jeg har nylig begynt å gå jevnlig til fastlegen for å få hjelp med tankene, men det eneste hun anbefaler meg er antidepressiva. Har ingen ønsker for å gå på medisiner, så si gjerne ifra om du finner noe annet som er til hjelp!

Endret 15. april 2013 av kingvild

[Gjest medlem-141789]

Jeg har angst for å kaste opp på buss, tog ol., og når jeg ikke har tilgang til et toalett, så det høres ut som om vi har det samme problemet.

Jeg har nylig begynt å gå jevnlig til fastlegen for å få hjelp med tankene, men det eneste hun anbefaler meg er antidepressiva. Har ingen ønsker for å gå på medisiner, så si gjerne ifra om du finner noe annet som er til hjelp!

 

Det er nok ikkje verre enn å tenke litt rasjonelt, slik du gjer i andre situasjonar. Når du hoppar er det forventa at du detter ned igjen på bakken, og når det er ingen grunn til at du skal kaste opp gjer du det heller ikkje. Du er kanskje bilsjuk, men det er jo ikkje verre enn å kjøpe inn ein pose, så har du den for sikkerheits skyld. Då er det ingen ting å være nærvøs for, fordi du har jo den i bakhånd om det så skulle skje noko. Og viss dette hjelper, og du ikkje kastar opp, betyr jo det at du så absolutt ikkje har noko å være redd for. Då er det jo berre å la posen ligge heime, fordi det ikkje er noko å bry seg om.

[h2233]

Det er nok ikkje verre enn å tenke litt rasjonelt, slik du gjer i andre situasjonar. Når du hoppar er det forventa at du detter ned igjen på bakken, og når det er ingen grunn til at du skal kaste opp gjer du det heller ikkje. Du er kanskje bilsjuk, men det er jo ikkje verre enn å kjøpe inn ein pose, så har du den for sikkerheits skyld. Då er det ingen ting å være nærvøs for, fordi du har jo den i bakhånd om det så skulle skje noko. Og viss dette hjelper, og du ikkje kastar opp, betyr jo det at du så absolutt ikkje har noko å være redd for. Då er det jo berre å la posen ligge heime, fordi det ikkje er noko å bry seg om.

 

Det er reddselen og følelsene jeg er redd for å få. Angst for å få angst.

Jeg har alltid hatt med meg pose uansett hvor jeg går, og angsten er der fortsatt, selv etter 5 år.

I de siste ukene har jeg stresset så mye at jeg har blitt redd for å kaste opp når jeg er hjemme også.

Jeg kom nettopp hjem fra legen nå, og hun sykmeldte meg i en mnd og ga meg resept på antidepressiva.

 

Har prøvd alt for å bli kvitt den teite angsten, og jeg vil ikke gå på medisiner, men nå føler jeg at det har gått så langt at jeg ikke har noe valg... Det er flaut.

[Budeia]

Kan være det er generell angst... men er det flauheten du er redd for, eller er det ubehaget ved å kaste opp? Hvis du er redd for å kaste opp hjemme også, må det være smerte eller ubehag du er redd for.

[h2233]

Kan være det er generell angst... men er det flauheten du er redd for, eller er det ubehaget ved å kaste opp? Hvis du er redd for å kaste opp hjemme også, må det være smerte eller ubehag du er redd for.

Det startet med at jeg var redd for at andre skulle se meg kaste opp, men de siste årene har jeg bare vært redd for ubehaget.

[Gjest medlem-141789]

Det er reddselen og følelsene jeg er redd for å få. Angst for å få angst.

Jeg har alltid hatt med meg pose uansett hvor jeg går, og angsten er der fortsatt, selv etter 5 år.

I de siste ukene har jeg stresset så mye at jeg har blitt redd for å kaste opp når jeg er hjemme også.

Jeg kom nettopp hjem fra legen nå, og hun sykmeldte meg i en mnd og ga meg resept på antidepressiva.

 

Mhm, er ikkje noko nytt dette. Det er vanskeleg å vite kva som ligger bak slike ting, men hugs på det at det er ein grunn til at du har det slik som du har det. For min del var også noko av det verste med angsten, akkurat det at eg fekk den, og følte meg så annerledes. Men det einaste som hjelper mot slikt er å prøve å virkelig leite igjennom hodet og finne ut kva slags hendingar eller konklusjonar som førar til slik tankegang. Så etter kvart vil du greie å grave deg ut av tåka og sjå litt meir rasjonelt på det.

 

Personlig trur eg antidepresiva kjem til å funke aldeles utmerka for deg, fordi alt som er problemet ditt er jo angsten, og denne medisinen vil etter kvart fjerne angsten. Ikkje første eller andre dagen, men etter kanskje ei til to veker.

 

Har prøvd alt for å bli kvitt den teite angsten, og jeg vil ikke gå på medisiner, men nå føler jeg at det har gått så langt at jeg ikke har noe valg... Det er flaut.

 

Det er ingen ting galt med å gå på medisiner utenom folk sin oppfatning av det. Du kan jo berre holde det hemlig så slepper du å tenke på det.

 

Det startet med at jeg var redd for at andre skulle se meg kaste opp, men de siste årene har jeg bare vært redd for ubehaget.

 

Men har du nokon erfaringar som skal tilsei at du kjem til å kaste opp, og kva trur du andre kjem til å tenke om deg om dei ser deg kaste opp? Om eg hadde gjort det, hadde eg kun tenkt at du hadde spysjuka, og ikkje tenkt på det noko meir. Og eg hadde ikkje sett noko annleis på deg forde. Det har ingen konsekvensar for deg, absolutt ingen.

Endret 15. april 2013 av medlem-141789

[Kakofoni]

Det startet med at jeg var redd for at andre skulle se meg kaste opp, men de siste årene har jeg bare vært redd for ubehaget.

Hørt om du kan få time med psykolog? Kognitiv terapi mot angst er av og til ekstremt effektivt, og det er kanskje den eneste behandlingen som vil kunne kurere deg helt, snarere enn å lindre symptomene.

Endret 15. april 2013 av Kakofoni

[Rescue me]

Det startet med at jeg var redd for at andre skulle se meg kaste opp, men de siste årene har jeg bare vært redd for ubehaget.

Selv "elsker" jeg å kaste opp, da jeg alltid føler meg mye bedre etter å ha gjort det. Ubehaget varer kun få sekunder, og har som oftest gått fint for meg å komme meg på dass før spyet kommer ut av min munn.