Hva er trøst? Hvem kan gi det? Hvordan gir man det? Er det vanskelig?

[Nittutt]

Tror Nittutt er inne på noe her, selv om det kan høres "kynisk" ut. Bare tenk dere om, hvor mye får man egentlig igjen av å trøste noen? I en trøstesituasjon hvor den som behøver trøst er langt nede, kanskje h*n gråter og det har virkelig skjedd noe ille, tror jeg de fleste vil oppleve det som ubehagelig å bare være i samme rom som den personen. Jeg tror også de fleste føler seg inkapabel til å trøste. Så klart har alle en viss grad av sympati/empati, men innerst inne er vi alle egoister, og det er sjeldent man får noe positivt igjen av trøsting, utenom vissheten at om personen kommer til å huske det og kanskje takke deg for det senere (igjen personlig vinning). Om f.eks. en venninne av meg virkelig trenger trøst har ikke jeg så fryktelig "lyst" til å trøste henne, men jeg ser mer på det som en slags plikt. Vi er jo venner, og det er sånn venner gjør. Velger jeg å ikke trøste henne slår det tilbake på vennskapet vårt.

 

Ellers tror jeg det er spesielt vanskelig å trøste en av motsatt kjønn. Jeg vet selv hvordan jeg reagerer på trøst/hvilken trøst som hjelper osv, og kan bruke dette om jeg selv skal trøste en gutt. Standarden her er at jeg egentlig ikke trøster i det hele tatt, men gjør personen oppmerksom på at jeg er der om han vil snakke om det. Tror mange gutter misliker å bli vist sympati, de vil vise at de klarer seg selv. Men også her man atså være en venn og i alle fall si at man er tilgjengelig.

 

Jeg tror også at gutter er generelt dårligere enn jenter til å trøste, fordi gutter er mer "løsningsorientert", slik jeg ser det. Om noen kommer til meg med et problem er min naturlige reaksjon å finne en løsning på det spesifikke problemet. F.eks. hvis noen er lei seg fordi det er en uke til eksamen og de føler de ikke får til noe, tenker jeg "Sett deg ned og jobb som en gris frem til eksamen", det er jo ingen annen måte. Hvis jeg kan stoffet selv kan jeg tilby min hjelp. En jente ville sannsynligvis i samme situasjon vært flinkere til å komme med trøstende ord, "du er kjempeflink, den eksamenen klarer du helt fint!" osv. Jeg synes slike fraser ofte blir veldig overfladiske og på grensen til løgn. Noen ganger trenger man et spark i ræven også, har man vært lat hele semesteret har man seg selv å takke. Det sies at jenter generelt sett har mer empati enn gutter, kanskje det er noe sannhet i dette.

 

Takk. Du fremlegger poenget mitt på en litt mindre kynisk måte