Hva er trøst? Hvem kan gi det? Hvordan gir man det? Er det vanskelig?

[Vikingspeider]

Det virker på meg som om jenter gjerne kan dette med trøst bedre enn gutter. Men jeg kjenner også noen som ikke takler det særlig bra selv om de prøver hardt. Er det noen her som har noen kloke tanker om teamet?

Endret 8. april 2013 av Vikingspeider

[Dr. Brodsky]

Trøst er provoserende.

 

Jeg er ikke god til å trøste, men jeg er enda dårligere til å ta i mot trøst, og har aldri følt behovet for å bli trøstet.

Endret 8. april 2013 av Phileas Fogg

[TMB]

For meg kommer det naturlig ja. Og noen ganger kan jeg kanskje bli litt for innpåsliten

[Sinnsyk asylaspirant]

Mine instinkter er ikke veldig trøste-innstilt, for å si det sånn.

Jeg som trøster: http://www.youtube.com/watch?v=gtUVmx5VXR4 (1:15 og utover)

[Gjest Bruker-95147]

Det virker på meg som om jenter gjerne kan dette med trøst bedre enn gutter. Men jeg kjenner også noen som ikke takler det særlig bra selv om de prøver hardt. Er det noen her som har noen kloke tanker om teamet?

 

Jeg vet ikke om de "kan" det bedre enn gutter, men har erfart og tror at det er sånn biologisk sett mer naturlig for kvinnen å være instinktivt medfølende og støttende, enn det er for mannen

[BuffyAnneSummers]

Åh ja.. jeg overfaller deg med klemmer om jeg kan og det passer seg mellom oss. Jeg håper da at jeg er ''flink'' til å trøste.

[Nittutt]

En person som kan "trøste" har fem egenskaper sett fra mitt synspunkt:

 

1 - En evne til å LYTTE UTEN Å KOMMENTERE

2 - En evne til å stille seg kritisk til utsagn fra personen som skal trøstes. Det er VELDIG få personer som klarer å komme på gode ideer når de er nedfor.

3 - En evne til å ikke prøve å "stille seg selv i samme lys" eller si ting som "jeg vet hvordan du har det". For selv om man gjør det, så er dette noe av det VERSTE å høre. Et menneske tenker alltid på sin situasjon som unik og ønsker ikke å flytte fokus vekk fra seg selv.

4 - Kapasitet til å takle emosjonelt utilgjengelige personer. Når en person trenger trøst så er det lite sannsynlighet for at vaset som kommer ut bør "tolkes" eller aksepteres som sannhet.

5 - Evnen til å ha en LANGVARIG samtale med en person som du selv får 0 tilbake for. Man kan tro at "det er da vanlig å ikke ønske noe tilbake fra sine venner?" men NEI. Det er FEIL. Menneskelige forhold er bygget på "gi og ta". Ytterst få mennesker tolererer å ha en langvarig samtale eller et forhold med en person der alt er "one way". I trøsteperioder er det slik. Hvis en venn av meg trenger trøst så er jeg tilgjengelig i den forstand at jeg kan gi han / hun det hun trenger, men jeg distanserer meg sekundet jeg ønsker å "få noe tilbake" (høres helt forferdelig ut, men slik er da mennesket bygget opp).

[Kimelimm]

Når det kommer til spørsmålene i emnetittelen, så vil jeg ta utgangspunkt i dem.

 

Hva er trøst? Vel, jeg anser trøst som en metode til å få støtte i fysisk eller mental støtte, mot at man også kan gi dette.

 

Hvem kan gi det? De aller fleste kan gi det. Jeg sier de aller fleste, fordi jeg ikke har hørt om noen som ikke kan. MEN dèt jeg tror det går på, er hva slags erfaringer og evner hver enkelt person har for å empatisere (også sympatisere, såklart.) En person som har sett de "mørkere" sidene ved livet, kan i mange tilfeller ha en bedre evne til å empatisere, rett og slett pga erfaring, i motsetning til kanskje en som ikke har opplevd så mye. (Vil jeg tro, da.) Kan ta meg selv som et eksempel. Jeg er 20 år, jeg har vært utsatt for mye mobbing, broren min tok livet sitt i 2009, jeg måtte hjerteopereres i 2010, og har hatt flere operasjoner som har vært nødvendige. Dette er noe av mine erfaringer.

 

Jeg har alltid fått høre at jeg er en god lytter, og at jeg er flink til å prate for meg, både før og værtfall etter de hendelsene der, og det velger jeg å tro er pga at jeg kan reflektere ting på en annen måte, og kan ha et annet perspektiv på ting, enn den klassiske:

"Alt kommer til å ordne seg, bare se positivt på ting!"

"Se positivt på livet!"

"Det ordner seg nok!"

 

Disse har jeg fått servert i større grader selv, og for min del så fungerer det ikke, fordi jeg har - basert på mine erfaringer - innsett at ting ikke er sånn. Hva tror du jeg tenkte når folk sa "Det ordner seg!" og "Prøv å tenk positivt!" i de ukene etter de tingene der skjedde? Jeg ble mer eller mindre irritert, men ikke på noen. Mer oppgitt, egentlig.

 

Jeg skal såklart ikke skylde på noen, for der kommer vi kanskje til de menneskene som ikke har samme erfaring som meg og deg, men som fortsatt godhjertet forsøker å trøste noen. Tanken er god, uten tvil.

 

Jeg ramset kanskje opp hva det siste spørsmålet også, men dette er uansett hva jeg tenker om temaet.

 

Beklager om dette ble litt rotete!

Endret 9. april 2013 av Kimelimm

[AnonymDiskusjon]

Hva mener dere man faktisk bør si til en som trenger "trøst"?

 

Anonym poster: d7edd8bd0092275034a59a326f319888

[Kimelimm]

Det spørs vel litt på hva den personen er lei seg over, og det er vel som oftest vanskelig å si noe konkret om man ikke vet hva personen er lei seg for, eller om man ikke vet hvordan man håndterer det eventuelle problemet.

 

Altså... Om du er i en situasjon hvor du ikke vet hva du skal gjøre for å trøste noen, så kan du jo kanskje prøve å lirke ut av personen hva som er galt, eller kanskje prøve å lede personen vekk fra det? Snakk med personen, prøv å følge hva personen har å si, og vis at du er der, ta deg tid til det liksom. Er du en person som ikke har noe problem med å gi klemmer, og "kjemien" er der, så kan du jo gi en klem, og indikere at du er tilstede om det er noe?

 

Du kan jo faktisk si motiverende ting om du vet hva det er, som at "men når du får gjort ditten, så kommer jo datten helt sikkert til å ordne seg!" (Det virker jo logisk at det vil ordne seg, så det vil jo ikke bli noen "tomme håp", eller?)

 

Dette er bare hva jeg tror kan fungere, om man ikke har eneste idè om hva man skal si. I noen tilfeller, så har ikke folk trengt å si noe en gang. Noen har bare holdt meg "på skuldra", og noen har gitt meg en klem ganske lenge.

 

Om noen mener jeg tar feil, så er det bare å si i fra!

[Kakofoni]

5 - Evnen til å ha en LANGVARIG samtale med en person som du selv får 0 tilbake for. Man kan tro at "det er da vanlig å ikke ønske noe tilbake fra sine venner?" men NEI. Det er FEIL. Menneskelige forhold er bygget på "gi og ta". Ytterst få mennesker tolererer å ha en langvarig samtale eller et forhold med en person der alt er "one way". I trøsteperioder er det slik. Hvis en venn av meg trenger trøst så er jeg tilgjengelig i den forstand at jeg kan gi han / hun det hun trenger, men jeg distanserer meg sekundet jeg ønsker å "få noe tilbake" (høres helt forferdelig ut, men slik er da mennesket bygget opp).

Dette er nå litt vel banalt. Mennesket er sosiale dyr og er utstyrt med empati, noe som gjør at vi får noe tilbake med en gang ved å hjelpe personen som lider. Jeg kan ha misforstått deg, men hvis du ikke trøster folk ut av medfølelse, men på grunn av resiprokale avtaler er du kanskje heller Homo economicus, men ikke Homo sapiens.

[egen9]

Dette er nå litt vel banalt. Mennesket er sosiale dyr og er utstyrt med empati, noe som gjør at vi får noe tilbake med en gang ved å hjelpe personen som lider. Jeg kan ha misforstått deg, men hvis du ikke trøster folk ut av medfølelse, men på grunn av resiprokale avtaler er du kanskje heller Homo economicus, men ikke Homo sapiens.

 

Og hvorfor tror du vi har empati?..

[Nittutt]

Dette er nå litt vel banalt. Mennesket er sosiale dyr og er utstyrt med empati, noe som gjør at vi får noe tilbake med en gang ved å hjelpe personen som lider. Jeg kan ha misforstått deg, men hvis du ikke trøster folk ut av medfølelse, men på grunn av resiprokale avtaler er du kanskje heller Homo economicus, men ikke Homo sapiens.

 

Jeg trøster dem ut av medfølelse, men jeg selv ønsker ikke trøst hvis de ikke oppfyller de kriteriene. Og jeg selv følger dem. Var ganske trøtt når jeg skrev det så må tas med en klype salt, men det er ganske korrekt hva jeg tenker.

[Kakofoni]

 

 

Og hvorfor tror du vi har empati?..

Evolusjonært press mot sosial atferd. Hva er poenget ditt?

[Sitronsaft]

Tror Nittutt er inne på noe her, selv om det kan høres "kynisk" ut. Bare tenk dere om, hvor mye får man egentlig igjen av å trøste noen? I en trøstesituasjon hvor den som behøver trøst er langt nede, kanskje h*n gråter og det har virkelig skjedd noe ille, tror jeg de fleste vil oppleve det som ubehagelig å bare være i samme rom som den personen. Jeg tror også de fleste føler seg inkapabel til å trøste. Så klart har alle en viss grad av sympati/empati, men innerst inne er vi alle egoister, og det er sjeldent man får noe positivt igjen av trøsting, utenom vissheten at om personen kommer til å huske det og kanskje takke deg for det senere (igjen personlig vinning). Om f.eks. en venninne av meg virkelig trenger trøst har ikke jeg så fryktelig "lyst" til å trøste henne, men jeg ser mer på det som en slags plikt. Vi er jo venner, og det er sånn venner gjør. Velger jeg å ikke trøste henne slår det tilbake på vennskapet vårt.

 

Ellers tror jeg det er spesielt vanskelig å trøste en av motsatt kjønn. Jeg vet selv hvordan jeg reagerer på trøst/hvilken trøst som hjelper osv, og kan bruke dette om jeg selv skal trøste en gutt. Standarden her er at jeg egentlig ikke trøster i det hele tatt, men gjør personen oppmerksom på at jeg er der om han vil snakke om det. Tror mange gutter misliker å bli vist sympati, de vil vise at de klarer seg selv. Men også her man atså være en venn og i alle fall si at man er tilgjengelig.

 

Jeg tror også at gutter er generelt dårligere enn jenter til å trøste, fordi gutter er mer "løsningsorientert", slik jeg ser det. Om noen kommer til meg med et problem er min naturlige reaksjon å finne en løsning på det spesifikke problemet. F.eks. hvis noen er lei seg fordi det er en uke til eksamen og de føler de ikke får til noe, tenker jeg "Sett deg ned og jobb som en gris frem til eksamen", det er jo ingen annen måte. Hvis jeg kan stoffet selv kan jeg tilby min hjelp. En jente ville sannsynligvis i samme situasjon vært flinkere til å komme med trøstende ord, "du er kjempeflink, den eksamenen klarer du helt fint!" osv. Jeg synes slike fraser ofte blir veldig overfladiske og på grensen til løgn. Noen ganger trenger man et spark i ræven også, har man vært lat hele semesteret har man seg selv å takke. Det sies at jenter generelt sett har mer empati enn gutter, kanskje det er noe sannhet i dette.

Endret 9. april 2013 av Sitronsaft

[Drugstar Genius]

Jeg føler det er naturlig også får meg å trøste andre. Og hvem som kan gi den beste trøsten tror jeg faktisk det er en person du stoler 100% på som har vært igjennom noe av det samme før som kan gi tips og råd og lytte uten å kommentere

[Fredelig]

Jeg er flink til å lytte og gi trøst, men når folk plutselig braser ut i gråt begynner jeg å lure på hva i helvete jeg gjør nå

[Gjest Bruker-95147]

Jeg er flink til å lytte og gi trøst, men når folk plutselig braser ut i gråt begynner jeg å lure på hva i helvete jeg gjør nå

 

Ikke gjør noe som helst - bare vær til stede

Gråt er også et språk, og stillhet er det samme - medfølelse er lydløse ringer i vann av energi som beveger seg i det energifeltet som er opprettet mellom dere to og den er forståelig selv for den mest forgråtte sjel

Endret 10. april 2013 av Bruker-95147

[BuffyAnneSummers]

Ikke gjør noe som helst - bare vær til stede

Gråt er også et språk, og stillhet er det samme - medfølelse er lydløse ringer i vann av energi som beveger seg i det energifeltet som er opprettet mellom dere to og den er forståelig selv for den mest forgråtte sjel

 

Mange kan oppleve dette som om personen er kald og ikke bryr seg (jeg ref til god venninne som gikk gjennom ett stygt brudd hvor dette var en av problemene i forholdet, needless to say så gjorde jeg det motsatte, altså; gi noen trøstende ord, litt kroppskontakt, osv).

 

Ting er så jævla vanskelige siden alle ''trenger'' forskjellige ting.

[Gjest Bruker-95147]

Mange kan oppleve dette som om personen er kald og ikke bryr seg (jeg ref til god venninne som gikk gjennom ett stygt brudd hvor dette var en av problemene i forholdet, needless to say så gjorde jeg det motsatte, altså; gi noen trøstende ord, litt kroppskontakt, osv).

 

Ting er så jævla vanskelige siden alle ''trenger'' forskjellige ting.

 

Vel, jeg tenker på situasjoner hvor den man skal trøste beveger seg opp og ned på følelses-skalalen, og de gangene hvor han eller hun er på gråtestadiet, så kan det være nyttig å ikke si et ord, men være helt til stede i situasjonen. Ord betyr bare ca 25% av helhetlig kommunikasjon, resten er nonverbalt, og har sine egne lydløse teknikker.

 

Det som kan være mest vanskelig, er å selv holde ut i den ladede stillheten lenge nok til at det får virke

 

For å bruke et eksempel, så jobbet jeg i over tre uker, hvor jeg og den jeg kommuniserte med var i en "boble" sammen, og kommuniserte for det meste med nonverbale uttrykk. Etter tre uker fikk vi gjennombrudd, og vi lo godt begge to, når vi etterpå gikk gjennom alle disse merkelige krumspring og strategier som hadde blitt brukt for å "lure seg unna"

 

Og det ble veldig godt resultat, altså verdt strevet for oss begge

Endret 10. april 2013 av Bruker-95147