Hvor går grensen mellom tro og vrangforestillinger?

[LiamH]

Nå vet jeg ikke i hvilken bås jeg passer best i for deg, men basert på erfaring med de fleste faste debattanter på religionsforumet, og diverse gjentakende frustrasjonsutbrudd fra "menigheten" i diverse andre tråder, og trådtittelen du har valgt, samt den linken du la ut, gjorde at jeg begynte å "tolke" hva motivet bak egentlig kunne være. Det var jo ikke riktig av meg, men sånn ble det

 

Greit.

 

Så, det er helt greit at jeg tok feil i denne saken - men kan like godt også berømme deg for å ha vært flink til å hjelpe til med å forvirre meg litt

 

Du frustreres visst av de som preker og vet, og jeg for min del frustreres over de som på død og liv må idiotforklare alt de ikke gidder fatte med sine overmentale hjerner

 

Jeg frustreres av at usakligheter og personangrep ansees som "fy, fy", mens forkynnelse og prekener skaper masse frustrasjon og blindgater uten konsekvenser. Personangrep og usakligheter kan i det minste diskuteres...

 

Forkynnelse og prekener fører til slutt bare til personangrep og usakligheter hvis diskusjonen skal ta seg fremover. Det står mellom å ta for seg den man diskuterer med eller å kutte diskusjonen. Jeg ønsker å lære og forstå mer om troendes tanker og vurderinger, men med en gang man stiller et "vanskelig" spørsmål, så stopper diskusjonen opp eller skifter fullstendig retning.

 

Hvor er alle de reflekterte troende som har kunnskap og forståelse rundt sin egen tro utover Bibel-sitater og kvasi-vitenskap?

 

Du må gjerne gi et eksempel på hva det vil si å "idiotforklare alt de ikke gidder fatte med sine overmentale hjerner".

 

Får jeg gjort noe med det? Ja - men bare ved å holde meg unna ...

 

Jeg tar meg selv i å gjøre akkurat det samme, mer og mer...

Endret 7. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Du må gjerne gi et eksempel på hva det vil si å "idiotforklare alt de ikke gidder fatte med sine overmentale hjerner".

 

Det handler om noe så simpelt som å forklare noen hva "jazz" er - altså bruke hele hodet og alle sansene samtidig.

 

Da jamrer den overmentale hjernen seg, og roper: nei, det er jo helt ufornuftig, lite akademisk og slett ikke vitenskapelig .... osv osv Det som står i skriften skal forstås sånn som den mentale hjerne min leser det .... osv osv Det er en kjent sak at religiøse har lavere IQ osv osv

 

Jeg holder på å fordype meg i en bok som tar for seg Buddhas spesifikke lære, med utdypninger og forklaringer. Her beskrives blant annet paradokset hvor to elever får undervisning direkte fra læremesteren selv. Den "dummeste" av dem klarte å nå "opplysning" i løpet av 7 dager, mens den langt mer kunnskapsrike brukte over det dobbelte av tid for å komme like langt. Dette forklares med at den kunnskapsrike har fler "sperrer" av viten, og derfor må han få stoffet forklart på en grundigere måte, siden sinnet (ego og visdommen) motsetter seg den nye viten. Og slike beskrivelser dukker opp mange forskjellige steder og til ulike tider hos buddhismen. Det er visst sånn at fornuften faktisk kan være til hinder for å fatte og begripe det ubegripelige - man må altså "synke så dypt" at man kobler inn det irrasjonelle også for å få gjennombrudd.

 

Endret 7. april 2013 av Bruker-95147

[LiamH]

[/size]

 

Det handler om noe så simpelt som å forklare noen hva "jazz" er - altså bruke hele hodet og alle sansene samtidig.

 

Da jamrer den overmentale hjernen seg, og roper: nei, det er jo helt ufornuftig, lite akademisk og slett ikke vitenskapelig .... osv osv Det som står i skriften skal forstås sånn som den mentale hjerne min leser det .... osv osv Det er en kjent sak at religiøse har lavere IQ osv osv

 

Problemstillingen blir vel hvor relativt kan og skal ting bli og der tror jeg mange troende kjøper seg mye frihet. Jeg har selv sett utallige eksempler på diskusjoner der man nesten ikke kan kalle fargen rød for rød, rett og slett fordi noen skal påkalle seg retten til å si at rødt er blått, og "det kan du ikke motbevise".

 

Det er en utfordring å sette en standard for hvor langt ut på viddene ting kan dras før det kan kalles absurd. Noen har ingen standard og henviser alltid til retten om å dra virkeligheten over i sitt eget lille univers. Det er man selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre, men det finnes grenser for hvor kvasi-filosofiske man kan bli før de rundt melder seg ut.

 

Jeg merker at denne relativiteten ofte brukes til å kjøpe fri troende fra spørsmål de ikke kan/vil svare på. For meg blir det da ikke snakk om at noe er relativt, men at man trenger at det skal være relativt.

 

Når det kommer til enkle fakta eller begreper, så bør man holde seg innenfor rammen til disse i diskusjons-sammenheng, spesielt i diskusjoner der man diskuterer vitenskapelige ting. Det man ønsker å tillegge eller tolke på egenhånd bør understrekes som "personlig tolkning" og dermed kun gjeldende for en selv. Problemet er at "personlige tolkninger" legges frem som "sannheter" eller gyldige argumenter i diskusjoner her inne og da er man fort ute og kjøre.

 

Man skal være åpensinnet, men ikke så åpensinnet at hjernen faller ut.

Endret 7. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Ok - jeg ser hvor du vil hen, og tror veien blir like lang og frustrende som den var før, men du får nå bare traske i vei

 

Jeg for min del var ikke så redd for at hjernen skulle falle ut, så jeg tok like godt å satset alt - og da skjedde det noe, og da fikk jeg se det jeg har lett etter, og nå er jeg lykkelig og vet hvordan jeg skal gå på min vei

 

Men min viten kan jeg ikke forklare med ditt akademiske oppsett, sorry - og hvis jeg begynner å bli for poetisk, ender det vel med at jeg definitivt er en psykisk sjuk person i din "verden", og det ser jeg ingen verdi i.

 

Buddha selv var i tvil etter sin "oppvåkning", men lot seg overtale til å likevel lære bort visdommen.

 

Jeg forundres litt over dette her - før jeg selv fikk se, så holdt jeg meg passe langt unna sånne som visste alt, og preket i alle forsamlinger, så man undres nå virkelig på hva det er for behover du får dekket, ved å kjempe mot disse vindmøllene dine. Kanskje du undebevisst søker etter det samme som som oss andre, men vil for Guds skyld ikke "senke deg så lavt" at hele hjernen din faller ut ...

 

Det er forøvrig noe av det "tøffeste" jeg har gjort - det å gå ut å si at jeg tror på veien min

 

[Gjest Bruker-95147]

Aldri så galt at det ikke er godt for noe

 

Etter en liten ørkenvandring her i tråden, er jeg klar for å besvare selve spørsmålet:

 

"Hvor går grensen mellom tro og vrangforestilling?"

 

Grensen mellom tro og vrangforestilling, går akkurat der rett i overkant av "rapportknappen"... men det kan ikke vites hos hvem selve vrangforestillingen befinner seg - den kan være hos deg, eller den kan være hos den andre

[LiamH]

Du tillegger meg mange meninger uten at jeg en gang vet hva du snakker om eller at du vet hva jeg faktisk vil respondere. Du antar mye om meg uten at du har spurt. Det er synd, for det avklarer kun ting for deg og det skaper en virkelighet vi ikke en gang vet om vi kan forenes om eller stemmer for andre enn bare deg.

 

Jeg aner ikke en gang hva du snakker om siden du ikke deler mer enn du må, men jeg har visst allerede fattet både konklusjoner og formeninger om det. Jeg kan i allefall fortelle deg at din oppfatning av meg, som du her insinuerer, ikke stemmer.

 

Du setter deg selv i en opplyst posisjon, mens du pålegger meg en akademisk svart hette som forkludrer min evne til å se. Jeg setter sunn fornuft foran akademia når som helst. I forhold til mine vindmøller, så må du nok utbrodere litt.

 

På samme tid er du svært vag i det du deler om deg selv. Det er nok en veldig behagelig posisjon å være i, samtidig som du kan pålegge meg og andre egenskaper, samt komme med profetiske påstander om hva jeg kommer til å mene og si uten at du en gang har gitt noe av deg selv. For meg er det ingenting annet enn en feig, passiv og kynisk posisjon som er inntatt.

 

Det er bra at du føler deg "klarsynt" og da på grensen til "mentalt overlegen", men jeg understreker at du er mer i mørket enn du aner når det kommer til å se hvem jeg er og hva jeg tenker. Grunnen til det er at du spør for lite og du antar mer enn den informasjon du innhenter.

 

Det er lett å være klok i sin egen relative verden der man selv setter standard og regler for det meste. Jeg kunne lett inntatt samme posisjon, men jeg vet bedre og jeg vet at det er mye jeg ikke vet. Du ser ut til å ha løst det problemet på vegne av din egen komfort. Bra for deg, men ikke bli for arrogant og selvgod.

 

Jeg kan i allefall ikke lære noe av deg hvis du ikke deler den kunnskap og visdom som du påstår å besitte.

Endret 7. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg kan i allefall ikke lære noe av deg hvis du ikke deler den kunnskap og visdom som du påstår å besitte.

 

Hvordan kan jeg dele noe med deg når du ikke spør meg?

[LiamH]

Hvordan kan jeg dele noe med deg når du ikke spør meg?

 

"Men min viten kan jeg ikke forklare med ditt akademiske oppsett, sorry - og hvis jeg begynner å bli for poetisk, ender det vel med at jeg definitivt er en psykisk sjuk person i din "verden", og det ser jeg ingen verdi i."

 

Skulle jeg tolket dette som at du var interessert i å fortelle om din tro eller viten?

 

Fortell i vei. Jeg vet ikke helt hva jeg eksakt skal spørre etter siden jeg ikke har noen preferanser til din personlige tro og private opplevelser.

 

Du kan f.eks redegjøre for dette, så kanskje jeg skjønner mer hva du snakker om:

 

"Jeg for min del var ikke så redd for at hjernen skulle falle ut, så jeg tok like godt å satset alt - og da skjedde det noe, og da fikk jeg se det jeg har lett etter, og nå er jeg lykkelig og vet hvordan jeg skal gå på min vei."

 

...og dette:

 

"Jeg forundres litt over dette her - før jeg selv fikk se, så holdt jeg meg passe langt unna sånne som visste alt, og preket i alle forsamlinger, så man undres nå virkelig på hva det er for behover du får dekket, ved å kjempe mot disse vindmøllene dine."

 

Det bør, alt etter hvor mye du velger å skrive, gi meg et greit bilde av ting.

Endret 8. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

 

 

"Men min viten kan jeg ikke forklare med ditt akademiske oppsett, sorry - og hvis jeg begynner å bli for poetisk, ender det vel med at jeg definitivt er en psykisk sjuk person i din "verden", og det ser jeg ingen verdi i."

Skulle jeg tolket dette som at du var interessert i å fortelle om din tro eller viten?

 

Nei, det var en indikasjon på min holdning til om det ville være noe særlig verdi for deg. Hvis du ikke har bruk for visdommen, er det bortkastet energi å forsøke å omvende deg - det er jeg slett ikke interessert i, fordi jeg vet at det er klin umulig og i siste instans rett og slett respektløst.

 

Fortell i vei. Jeg vet ikke helt hva jeg eksakt skal spørre etter siden jeg ikke har noen preferanser til din personlige tro og private opplevelser.

 

Beklager - jeg er ikke like glad i skrive svære dødehavsruller her på forumet - der finnes det andre her, som er rene magikerne i å produsere unyttige ord, og til hvilken nytte?

 

 

Du kan f.eks redegjøre for dette, så kanskje jeg skjønner mer hva du snakker om:

"Jeg for min del var ikke så redd for at hjernen skulle falle ut, så jeg tok like godt å satset alt - og da skjedde det noe, og da fikk jeg se det jeg har lett etter, og nå er jeg lykkelig og vet hvordan jeg skal gå på min vei."

 

Jeg bestemte meg for å kvitte meg med alle forestillinger og kunnskap. Så påvirket jeg intet som jeg heller ikke kunne avslutte (ord og handlinger - innover og utover). Dette gav en ro og konsentrasjon som gjorde meg i stand til å være i nuet over en lengre periode. Så brukte jeg stor aktpågivenhet til å vurdere all informasjon som kom meg i møte (og som ikke var et produkt av egen påvirkning) - og ut fra den nye informasjonen som dukket opp og ved å ta den i bruk (akseptere og impementere) - opplevde jeg konkrete fremskritt, som til slutt førte frem til det som kalles "emtiness"

 

Denne nye informasjonen kom stykkevis og delt, fra alle mulige steder og personer, og ofte var det bare noen ord eller setninger som festet seg, eller rettere sagt; fikk mulighet å feste seg

 

 

...og dette:

"Jeg forundres litt over dette her - før jeg selv fikk se, så holdt jeg meg passe langt unna sånne som visste alt, og preket i alle forsamlinger, så man undres nå virkelig på hva det er for behover du får dekket, ved å kjempe mot disse vindmøllene dine."

 

 

 

 

Nei, det tror jeg nok er fordi jeg har en viss mistro til autoriteter, og har erfart mer negativt enn positivt ved å knytte meg til spesielle myndige eller sterke personer.

 

Mine nye læremestre derimot, er av den sorten som er stillferdige og litt uunnseelige, og du finner dem ikke ute hverken på nett, eller på et gatehjørne hvor de roper og skriker ut sine budskaper.

Buddhismen har en annen forståelse, og som jeg også har sett at stemmer, nemlig det at du og jeg og alle har en tidløs buddhanatur i vår kjerne, og den inneholder det som trengs av visdom for å klare å komme til målet - det gjelder bare å finne nøkkelen. Og en ekte læremester skal kunne "se" hvor man individuelt befinner seg på sin vei, og dermed hvilke opplysninger som må til for å få fremgangen, mener nå jeg da.

 

Og hva angår nøkler - så er blant annet det som jeg har i signaturen, en ypperlig nøkkel

 

Det bør, alt etter hvor mye du velger å skrive, gi meg et greit bilde av ting.

 

Ja, det går an å håpe

 

Hva ville du gjort - hadde du klart å slippe alt du har? (slutte å kjempe mot vindmøller) og tror du også at hvis du klarer det, ja så må nesten det "tomrommet" hvor du tidligere befant deg, fylles med ett eller annet, og hva er det?

Endret 8. april 2013 av Bruker-95147

[LiamH]

Ok. Takk for svaret.

 

Jeg strever litt med å få tak på hva slags viten du egentlig har fått tak på. Hva var det du så?

 

Satt du hjemme i en tilstand av selvpåført "tomhet" og lot tomheten fylles av seg selv?

 

Hva er det slags læremester du følger? Hvilken lære? Buddhisme?

Endret 8. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Ok. Takk for svaret.

 

Jeg strever litt med å få tak på hva slags viten du egentlig har fått tak på. Hva var det du så?

 

Satt du hjemme i en tilstand av selvpåført "tomhet" og lot tomheten fylles av seg selv?

 

Hva er det slags læremester du følger? Hvilken lære? Buddhisme?

 

Det jeg så var at fremtid og fortid forsvant - jeg stod igjen akkurat her jeg står nå. Alle drømmer og ambisjoner forduftet og mistet all verdi, og fornemmelsen av at du er der du skal være, bare trekk pusten dypt. Ingen påvirkninger festet seg til "annen bevissthet" - jeg deltok i det vanlige livet uten å være koblet til medfølgende "støy" - alle sansene ble skjerpet, og mennesker og ting fremstod med sin egentlige verdi - som er tomhet

 

Ja, og så var jeg så heldig at jeg fikk se Buddhanaturen i en ansamling av ukjente mennesker - det er vel det vakreste jeg noen gang har sett, til nå

 

Det betyr for meg, at vi alle har den biten av "naturen" i oss - og at læremesteren er kledt i mange kostymer, og jeg vet ikke enda om også du er en ny læremester for meg, men jeg ser ikke bort fra det.

Der er ingen skiller mellom oss, annet enn de vi lager selv.

 

Hva angår andre læremestere - har jeg sans for ett par zen-lærere fra fortiden, og synes Dalai Lama får frem visdommen på en håndterlig måte - men jeg skifter dem ut ganske så hensynsløst, når jeg har fått det jeg trenger for min vei videre.

[LiamH]

Ok. Skjønner, tror jeg.

 

Hvor kommer så Kristendommen inn i dette? Hva kom først og hvordan overlappet dette seg til å bli en kombinasjon?

 

Hva trenger du for din vei videre og hvor er denne veien ment å føre deg?

 

Hva er Buddha-naturen?

Endret 8. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Ok. Skjønner, tror jeg.

 

Hvor kommer så Kristendommen inn i dette? Hva kom først og hvordan overlappet dette seg til å bli en kombinasjon?

 

Hva trenger du for din vei videre og hvor er denne veien ment å føre deg?

 

Jeg vet ikke hvordan kristendommen kom inn, men antar at barnetro har fulgt en, samt masse ulike påminnelser om "Gud" som man blir utsatt for i det vanlige livet vi lever. Noe annet er at man ser med nye øyne på sin historie, og finner ut at man har egentlig vært sånn siden man ble født, eller i hvert fall så langt jeg klarer å huske/meditere tilbake i tid. Buddhismen operer med det som kalles "buddhanatur", som er det tidløse vesen som vi alle er smidd ut av, og i kristendommen snakkes det om "barnet i deg", og du må "bli som et lite barn", for å se himmelriket, og tror at det er samme saken - men foreløpig har jeg ikke sett så langt, enda.

Så kan det også hende at man kommer til et punkt på veien, der man tvinges til å velge, men så langt har jeg ikke kommet enda

 

Hvor det bærer hen, er vel det som er mest "nifst", fordi hvis det går slik jeg nå ser det, betyr det å gi fullstendig slipp på alt som er meg (familie, karriere, hus og hytter osv), for så å søke et liv som homeless - det virker som man må satse absolutt alt for å nå målet, men jeg vet ikke hva det målet er for noe, annet enn at jeg draes mot noe større og endelig - og hadde jeg visst hva jeg trenger, ja da hadde jeg nok vært litt nærmere, men jeg stoler på at det kommer når jeg er klar for det, og min jobb er å ikke miste tålmodet og gå tilbake til den så kalte "virkelige verden"

 

 

Edit: fikk lyst til å spørre: Har du opplevd det som kalles "kjærlighet ved første blikk"?

Endret 8. april 2013 av Bruker-95147

[LiamH]

Jeg vet ikke hvordan kristendommen kom inn, men antar at barnetro har fulgt en, samt masse ulike påminnelser om "Gud" som man blir utsatt for i det vanlige livet vi lever. Noe annet er at man ser med nye øyne på sin historie, og finner ut at man har egentlig vært sånn siden man ble født, eller i hvert fall så langt jeg klarer å huske/meditere tilbake i tid. Buddhismen operer med det som kalles "buddhanatur", som er det tidløse vesen som vi alle er smidd ut av, og i kristendommen snakkes det om "barnet i deg", og du må "bli som et lite barn", for å se himmelriket, og tror at det er samme saken - men foreløpig har jeg ikke sett så langt, enda.

Så kan det også hende at man kommer til et punkt på veien, der man tvinges til å velge, men så langt har jeg ikke kommet enda

 

Hvor det bærer hen, er vel det som er mest "nifst", fordi hvis det går slik jeg nå ser det, betyr det å gi fullstendig slipp på alt som er meg (familie, karriere, hus og hytter osv), for så å søke et liv som homeless - det virker som man må satse absolutt alt for å nå målet, men jeg vet ikke hva det målet er for noe, annet enn at jeg draes mot noe større og endelig - og hadde jeg visst hva jeg trenger, ja da hadde jeg nok vært litt nærmere, men jeg stoler på at det kommer når jeg er klar for det, og min jobb er å ikke miste tålmodet og gå tilbake til den så kalte "virkelige verden"

 

 

Edit: fikk lyst til å spørre: Har du opplevd det som kalles "kjærlighet ved første blikk"?

 

Ja, jeg har opplevd det, men som alle andre spontane følelsesreaksjoner går det over hvis man ikke gir næring til det.

 

Men hvis du ga slipp på "alt" (fremtid/fortid) og lot tomheten fylles, hvorfor følger barnetroen (Kristendommen) deg fortsatt?

Endret 8. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Ja, jeg har opplevd det, men som alle andre spontane følelsesreaksjoner går det over hvis man ikke gir næring til det.

 

Men hvis du ga slipp på "alt" (fremtid/fortid) og lot tomheten fylles, hvorfor følger barnetroen (Kristendommen) deg fortsatt?

 

Jeg ble glad for å se at du også har fått se "buddhanaturen", men som oss andre gjorde du akkurat det samme med det glimtet av å "se", nemlig lot din mentale hjerne fortelle deg at dette er "tull"

 

Hva om du har tatt feil?

 

Der finnes ikke tomhet noen steder ... det er noe i den tomheten, (tomhet er foreløpig bare den erkjennelsen at det så kalt vanlige livet produserer bare tomme illusjoner og er derfor verdiløst - og at din egentlige natur befinner seg der også) og jeg tror Gud er i nærheten av det tomrommet. Men det tar tid å strev å utforske rommet, og der vil nok jeg ha nytte av en som har vært i tomrommet og utforsket det for meg, og som kan veilede litt på metoder og "verktøy" for å bevege meg rundt omkring. Jeg er for tiden trygt plassert der, og selv om det er behagelig, så vil jeg videre, men har ingen annet "fyrtårn" enn at det ser ut som at jeg må til de stedene hvor Buddha levde og underviste for å finne neste bit av kartet, en så kalt "pilgrimsreise"

[LiamH]

Jeg ble glad for å se at du også har fått se "buddhanaturen", men som oss andre gjorde du akkurat det samme med det glimtet av å "se", nemlig lot din mentale hjerne fortelle deg at dette er "tull"

 

Hva om du har tatt feil?

 

Jeg kan redegjøre for mine tanker rundt det når vi har kommet i mål med at jeg bedre skal forstå deg. Det blir fort rotete hvis vi begynner med meg oppi dette. Du kan stille meg hvilket som helst spørsmål, og så mange spørsmål du vil, når den tid kommer og jeg skal svare ærlig. Er det greit? Spørsmålet er notert.

 

Der finnes ikke tomhet noen steder ... det er noe i den tomheten, (tomhet er foreløpig bare den erkjennelsen at det så kalt vanlige livet produserer bare tomme illusjoner og er derfor verdiløst - og at din egentlige natur befinner seg der også) og jeg tror Gud er i nærheten av det tomrommet.

 

Men det "vanlige" livet har jo da produsert din kristelige tro, eller hva? Er ikke den også en tom illusjon og verdiløs da?

Endret 8. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Jeg kan redegjøre for mine tanker rundt det når vi har kommet i mål med at jeg bedre skal forstå deg. Det blir fort rotete hvis vi begynner med meg oppi dette. Du kan stille meg hvilket som helst spørsmål når den tid kommer. Greit?

 

 

 

Men det "vanlige" livet har jo da produsert din kristelige tro, eller hva? Er ikke den en tom illusjon og verdiløs da?

 

Jeg vet ikke det, men vi har noe som heter "karma" og "karmiske spor", og som er tidløst men følger alle gjen-fødslene i en evighet - så sporet av Gud eller buddhanatur er frigjort fra tid og menneskelivet, så der kan den fornemmelsen komme fra.

 

Så har vi noe som kalles "Nirvana", og det kan også tenkes å inneholde gud, men uansett er det ikke det som er målet. Gud og Nirvana og sånt, er umulig å diskutere - det blir altfor stort. Jeg gjør heller de små tingene, så får gud og nirvana vente

[LiamH]

Jeg vet ikke det, men vi har noe som heter "karma" og "karmiske spor", og som er tidløst men følger alle gjen-fødslene i en evighet - så sporet av Gud eller buddhanatur er frigjort fra tid og menneskelivet, så der kan den fornemmelsen komme fra.

 

Så har vi noe som kalles "Nirvana", og det kan også tenkes å inneholde gud, men uansett er det ikke det som er målet. Gud og Nirvana og sånt, er umulig å diskutere - det blir altfor stort. Jeg gjør heller de små tingene, så får gud og nirvana vente

 

Så hvis jeg har forstått dette rett, så er det her snakk om følelser eller et det en intellektuell forståelse av ting? Med det skjønner jeg at man selvfølgelig vil gjøre seg opp tanker og vurderinger ut fra sine følelsler, men poenget mitt er om følelsen(e) kommer først og så tolker man den/de intellektuelt etterpå?

Endret 8. april 2013 av LiamH

[Gjest Bruker-95147]

Så hvis jeg har forstått dette rett, så er det her snakk om følelser eller et det en intellektuell forståelse av ting? Med det skjønner jeg at man selvfølgelig vil gjøre seg opp tanker og vurderinger ut fra sine følelsler, men poenget mitt er om følelsen(e) kommer først og så tolker man den/de intellektuelt etterpå?

 

Fenomenet ble oppfattet via to sanser; syn - hørsel (forsterket)

Tankene mine var i "nullstilling" (ingen tanke - ingen følelse; betyr at tankene får leve fritt, og man lar ingen ting feste seg)

 

Så jeg brukte tiden til å få med meg mest mulig syn og hørselsinntrykk, mens jeg forsøkte å sjekke alle indikasjoner for egen påvirkning - fant ingen tegn til at dette kom innenfra. Helt til slutt koblet jeg inn følelsene, og fokuserte på om følelsen kom innenfra eller utenfra - den kom utenfra

 

Det er i korthet hva som skjedde

Endret 8. april 2013 av Bruker-95147

[LiamH]

Fenomenet ble oppfattet via to sanser; syn - hørsel (forsterket)

Tankene mine var i "nullstilling" (ingen tanke - ingen følelse; betyr at tankene får leve fritt, og man lar ingen ting feste seg)

 

Så jeg brukte tiden til å få med meg mest mulig syn og hørselsinntrykk, mens jeg forsøkte å sjekke alle indikasjoner for egen påvirkning - fant ingen tegn til at dette kom innenfra. Helt til slutt koblet jeg inn følelsene, og fokuserte på om følelsen kom innenfra eller utenfra - den kom utenfra

 

Det er i korthet hva som skjedde

 

Jeg prøver å forstå dette, så unnskyld hvis jeg spør på nytt om noe du allerede har forklart.

 

Når du da opplevde dette, hva kom ut av det? Hva førte dette til? Hva lærte du eller hva satt du igjen med etterpå? Hva innhentet du av "informasjon" eller kunnskap e.l.?

 

Jeg prøver å få tak på hva dette var godt for og på hvilken måte det hjelper deg. Hva gir det deg som ikke jeg har eller har hatt?

 

Er det en følelse du har oppnådd gjennom dette?

Endret 9. april 2013 av LiamH