Hva er meningen med religion?

[Hussein Ali]

Hva er meningen med religion?

 

Prinsipper er av to kategorier. Visse prinsipper forestiller vi oss, mens andre prinsipper bekjenner vi oss til. For å akseptere et prinsipp, må vi forestille oss, hva er dette prinsippet? Hva betyr dette prinsippet, før vi kan bekjenne oss til et slikt prinsipp?

 

Med andre ord kommer først tanken. Vi må tenke oss fram til hva vi skal tro på. Jeg må forestille meg en ting, er det riktig å tro på denne tingen eller er det galt å tro på denne tingen, før jeg kommer til den endelige konklusjonen om bekjennelse. Skal jeg tro på paradis, ild, monoteisme osv? Dette begynner med tanker og deretter ender opp med bekjennelse eller avvising.

 

Din – 'religion' – er et arabisk ord. Det betyr å adlyde, å gjengjelde eller å belønne. Det er den arabiske språklige definisjonen for religion. Teologisk sett innebærer tro på religion, å tro på eksistensen av en skaper, å tro på et sett av grunnprinsipper og så tro på et sett av grener, som utgjør den praktiske delen.

 

De som ikke bekjenner seg til religion er av to kategorier. Den ene kategorien nekter for årsaksloven. Årsaksloven tilsier at for eksistensen til enhver ting er det en grunn. Denne kategorien av religionsfornektere er folk som avviser årsaksloven totalt. De tror at eksistensen er blitt til ved tilfeldigheter. Ingen spesiell årsak førte til skapelsen. Det er en annen kategori av religionsfornektere. Disse bekjenner seg til årsaksloven. Imidlertid nekter de for en skaper for å ha stått bak skapelsen. De tror at de kjemiske og naturlige reaksjonene er grunnen for skapelsen. Med andre ord tror de at det materialistiske er årsaken til skapelsen.

 

De som bekjenner seg til religion er av to kategorier. Den ene kategorien bekjenner seg til en skaper, men de sier at det kan være måne, sol, tre, statue som skaper osv. Det er en annen kategori som bekjenner seg til Gud på en riktig måte. Derfor er det sanne og falske trosretninger. Vi er av den oppfatning at totalt sett følger den sanne trosretningen de riktige trosprinsippene.

 

Religionen er inndelt i røtter og grener. Røttene er fem og grenene er ti. Røttene kalles for Usol al-Din – grunnprinsippene for religionen, og grenene kalles for Furu al-Din – religionens grener. Religionens røtter er lik treets tro. Hvis roten til et tre fjernes bort, vil treet dø. De utgjør livsgrunnlaget for religionen. Religionens røtter er 1 monoteisme – tro på Allahs enhet, 2 adl, rettferdighet, 3 Nubva – profetskap, 4 Imamah, tro på Ahlulbayts lederskap, 5 Ma’ad – troen på et liv etter døden. Religionens grener er ti 1 bønn, 2 faste, 3 zakah – å betale almisser, 4 haj, 5, khums, 6 jihad, 7 al amr bi al-marouf val 8 al-Nahi an al-Munkar – å beordre godhet og å bekjempe ondskap, 9 Valah for Ahlulbayt – å være i vennskap med Ahlulbayt, å være lojal overfor dem, 10 tabara å ta avstand fra Ahlulbayts fiender. Disse røttene utgjør grunnprinsippene som diskuteres i forbindelse med ilm al-Akaid – kunnskapen om religionens trosprinsipper. Grenene utgjør de praktiske lovene som diskuteres i forbindelse med ilm al-fikh – diskusjoner om rettsvitenskapen, og de praktiske epistlene – al-Risala Amliya – til våre lærde – som fyller betingelsene for å bli etterlignet – er skrevet om disse grenene.

[mindfilter]

Du er inne på noe, nemlig at meningen med religion er kontroll, derav den arabiske definisjonen av ordet: "å adlyde". Religion har vært brukt i tusevis av år til å få mennesker til å adlyde andre mennesker ved å servere de en liten del en mye større "sannhet".

 

Det finnes i tillegg en tredje kategori religionsfornektere; de som fornekter "årsaksloven", men som anerkjenner muligheten for en "ikke-materialistisk" krafts eksistens, men at denne kraften (som noen velger å kaller Gud) ikke kan sies å besitte menneskelige egenskaper, selv om den kan være en forutsetning for, og opphav til alt liv (planter og dyr/mennesker) slik vi kjenner det på jorda.

 

De som tilhører ovenfor nevnte kategori har ingen menneskeskapte religiøse lover og regler de føler seg forpliktet til å adlyde, og er i så måte frie individer med frie tanker og fri vilje...

[Twinflower]

"Religion is regarded by the common people as true, by the wise as false, and by rulers as useful."

 

 

Enkelt og greit

[omnomnomnivore]

Uansett hvordan man vrir og vender på det så er svaret KONTROLL. Både å styre massene direkte, men også indirekte ved å gi folk de svarene de selv ønsker å høre på spørsmålene vi alle stiller oss: Hvorfor er vi her, hva skjer når vi dør osv.

 

Den kollektive virkelighetsforvrengningen som er religion gir fred i sjelen til mennesker med lite kunnskap om verden.

Endret 30. mars 2013 av omnomnomnivore

[Gjest Bruker-95147]

Fin og oversiktlig førstepost. Takk

 

[Gjest medlem-141789]

Religion har alltid vert eit verkelegheitssyn, og all religion kjem av at nokon har prøvd å tolke verden utan å hatt moglegheita til å gjere det. Alle mennesker har eit sterkt ynskje om å forstå verdenen dei lever i, uansett når dei levde.

[soulless]

Religion, som alle andre kulturelle fenomener, trenger ikke å ha en mening utover at idéen i seg selv må være sterk nok til å overleve. Det er heller tvilsomt at steinaldermennesket dvelte over meningen med gudetroen, som senere ble om til de kompliserte memene vi i dag kjenner som verdensreligioner.

[Skatteflyktning]

Din – 'religion' – er et arabisk ord.

Eh? http://en.wikipedia.org/wiki/Religion#Etymology

[mindfilter]

Eh? http://en.wikipedia....igion#Etymology

Jeg tror "Din" er et arabisk ord som på norsk betyr "Religion". Sånn forsto ihvertfall jeg det...

Endret 2. april 2013 av mindfilter

[arne22]

Hvorfor skal en religion ha en mening, og hva er da egentlig meningens mening ?

[Twinflower]

Hvorfor skal en religion ha en mening, og hva er da egentlig meningens mening ?

 

Det har blitt forklart på 4-5 forskjellige måter i tråden

[arne22]

Det som står over det er vel noe i retning av at religion har noe med "kontroll" å gjøre.

 

Det står jo ingen ting om hva "mening" er for noe, eller hvorfor religion skal ha mening, med mindre at men mener at det er en sammenheng mellom "kontroll" og "mening".

 

Betyr det at religionens oppgave er å ivareta makt, og at opplevelsen av "mening" er nødvendig for å ivareta en maktfunksjon ?

 

Er religion da en form for maktutøvelse i regi av mennesker som ønsker seg makt over andre mennesker ? Vil det da være mulig å bruke denne maktposisjonen for eksempel i en politisk sammenheng, slik at man for eksempel kan bruke andre mennesker som redskap for egne politiske, eller egoistiske mål ?

 

Er dette rett forstått ?

 

Hvis dette eventuelt er rett forstått, kan det da tenkes at det kan finnes forskjellige typer religioner, der det også kan være mulig at religionen virker på den motsatte måte, at den medfører at den enkelte person blir mindre autoritetstro og i stedet velger å følge sine verdier og sin egen overbevisning, i stedet for å bøye seg de sannheter som blir presentert som den riktige lære, av en politisk eller religiøs leder ?

 

Kan dette også være en mulighet ?

 

Hvis så er tilfellet da blir vel den religion som ikke er egnet for politisk eller personlig maktutøvelse uten "mening" ?

Endret 3. april 2013 av arne22

[Anatman]

Hvis dette eventuelt er rett forstått, kan det da tenkes at det kan finnes forskjellige typer religioner, der det også kan være mulig at religionen virker på den motsatte måte, at den medfører at den enkelte person blir mindre autoritetstro og i stedet velger å følge sine verdier og sin egen overbevisning, i stedet for å bøye seg de sannheter som blir presentert som den riktige lære, av en politisk eller religiøs leder ?

 

Du er inne på noe. Det som slår meg hver gang noen kritserer religion er hvor farget av kristendomen deres forståelse av hva religion er.

[Twinflower]

Det som står over det er vel noe i retning av at religion har noe med "kontroll" å gjøre.

 

Det står jo ingen ting om hva "mening" er for noe, eller hvorfor religion skal ha mening, med mindre at men mener at det er en sammenheng mellom "kontroll" og "mening".

 

Betyr det at religionens oppgave er å ivareta makt, og at opplevelsen av "mening" er nødvendig for å ivareta en maktfunksjon ?

 

Er religion da en form for maktutøvelse i regi av mennesker som ønsker seg makt over andre mennesker ? Vil det da være mulig å bruke denne maktposisjonen for eksempel i en politisk sammenheng, slik at man for eksempel kan bruke andre mennesker som redskap for egne politiske, eller egoistiske mål ?

 

Er dette rett forstått ?

 

Hvis dette eventuelt er rett forstått, kan det da tenkes at det kan finnes forskjellige typer religioner, der det også kan være mulig at religionen virker på den motsatte måte, at den medfører at den enkelte person blir mindre autoritetstro og i stedet velger å følge sine verdier og sin egen overbevisning, i stedet for å bøye seg de sannheter som blir presentert som den riktige lære, av en politisk eller religiøs leder ?

 

Kan dette også være en mulighet ?

 

Hvis så er tilfellet da blir vel den religion som ikke er egnet for politisk eller personlig maktutøvelse uten "mening" ?

 

 

Jeg tenker at det er en symbiose.

Man gir en noen lunde plausibel forklaring på tingenes tilstand til de menneskene som føler at de trenger dette inn med teskje, og motytelsen er at de hengir seg til denne forklaringens fordeler og ulemper.

 

 

Jeg forestiller meg at religion startet når man prøvde å finne forklaringer i oldtiden. "Hvorfor lyner det?" - "Hvorfor kommer det ikke regn til avlingene mine i år?" "Hva er der oppe?" ... "Hva er meningen med livet?".

 

Deretter fant noen ut at svarene med dertilhørende fordeler og ulemper kunne systematiseres. Fundamentale islamister benytter seg av dette til hjernevasking av analfabeter som de kan tilnærmet styre som marionettedukker. Inntrykket mitt er også at i den katolske kirken så er det moral som er maktmiddelet eller unnskyldningen man skyver foran seg.

(For all del, dette er bare inntrykkene mine og jeg er ikke særlig opplyst i dette emnet)

 

 

Personlig er jeg tilhenger av å finne sine egne svar eller forklaringer på ting man ikke kan forklare enda. Å hengi seg til en allerede oppdiktet forklaring blir feil for meg.

[arne22]

Interessante.

 

Et par videre interessant spørsmål i denne sammenheng det er:

 

Er spiritualitet det samme som religiøsitet ?

 

Kan det være det samme ?

 

http://snl.no/spiritualisme

 

http://snl.no/religi%C3%B8sitet

 

Vil det være forskjeller mellom de forskjellige religionene i hvilken grad de er egnet som redskap for maktutøvelse ?

 

http://snl.no/religion

 

Må enhver religion handle om "dogmatisk tvang" og det å være politisk og ideologisk enig med et religiøst lederskap ?

 

Behøver religion nødvendigvis å handle om tvang ? Kan den også handle om frihet ?

 

Gjelder dette eventuelt en religion, noen religioner aller alle religioner ?

 

Må enhver religion være et maktredkskap ?

 

Kan en religion også ha en slik karakter at den bidrar til frihet for den enkelte ?

[Gjest Bruker-95147]

meningen med religioner er å gi individet et kart og kartanvisninger for å søke, finne og beholde lykken, på en balansert måte.

 

[arne22]

Det kan vel kanskje være noe som man sier og ikke alltid noe man gjør ?

 

Man kommer vel ikke bort i fra at i noen religioner og i noen sekter så kan det finnes et element av vold og undertrykkelse.

 

Selv om man sier at man står for en religion som gir veien til lykken eller til paradiset, kan det ikke allikevel være slik at det skjulte motivet bak er litt annerledes, slik som for eksempel:

 

http://www.vg.no/nyh...hp?artid=128362

 

Vi det si at dersom man kan klare å finne kart og kompass til "lykken" uten religion, så bør man helst klare seg uten religion ?

 

Hvis ulike religioner har ulike typer dogmatikk og trossetninger som til dels er i motstrid til hverandre, så oppnås lykken som et resultat av et slags "søvngjengeri" der man lærer å se bort i fra virkeligheten slik som den virkelig er ?

 

Vil en forutsetning for "den religiøse lykke" i praksis være at man "tror" at våre trossetninger og vår dogmatikk er "den riktige" mens "de andre" tar feil og at man innordner seg innenfor "min religions makthiarki"

 

Er det slik at denne religiøse "lykke" forutsetter en intoleranse i forhold til noen andre som har rollen som "de andre som tar feil" ?

 

Kan religion handle om å "tro på" intoleranse og "vår gruppes overlegenhet og objektive rett" i forhold til andre grupper ?

 

Kan religion og politisk ideologi ha noe til felles ?

Endret 4. april 2013 av arne22

[Gjest Bruker-95147]

Det kan vel kanskje være noe som man sier og ikke alltid noe man gjør ?

 

 

Det er min personlige mening, og er basert på de fremskritt som det buddhistiske veikartet har gitt meg. Når jeg så leser hva andre religioner sier om måten å søke lykken på, så finner jeg nesten identiske kart.

Og legger til at jeg tror at man må begynne med seg selv først, og får man det ikke til, så skal man heller ikke forsøke å lære bort noe av det man mener å ha fått se

[arne22]

Jeg ser jo ikke "saken fra innsiden" i forhold til noen religion, i alle fall ikke i betydningen "dogmatisk religion".

 

Her har jeg vel ett inntrykk av at man innenfor buddhismen har et langt mindre "dogmatisk orientert forhold" til sin religion, og at veikartet derved vanligvis skulle bli litt annerledes.

 

Jeg kjenner ellers ikke buddhismen på noen annen måte enn ved samtale med buddhistiske personer hjemme og bosatt i buddhistiske land. Dette med å være opptatt av "den rette dogmatikk" det er noe som jeg har å gjøre med "vår type religion".

 

Det er også mitt inntrykk at buddhismen er en betydelig mer tolerant religion enn "vår type religion". Jeg har til dags dato aldri møtt en buddhistisk munk som har vært påtrengende forkynnende eller påtrengende eller forkynnende i det hele tatt.

 

Den slags atferd har jeg nok opplevd i regi av andre religioner som har vært opptatt av å fortelle om sin egen ene sannhet. På denne måten så synes jeg nok at buddhister har vært enkle og greie mennesker å ha med å gjøre.

Endret 13. april 2013 av arne22

[Gjest Bruker-95147]

Det kan vel kanskje være noe som man sier og ikke alltid noe man gjør ?

 

Ja, og det er himmelvid forskjell på de to tingene.

 

Man kommer vel ikke bort i fra at i noen religioner og i noen sekter så kan det finnes et element av vold og undertrykkelse.

 

Først er de mennesker og så er de troende - derfor reagerer de nok som feilbarlige mennesker, uavhengig av sannhetsgehalt eller rasjonalitet i selve troesverket

 

 

Selv om man sier at man står for en religion som gir veien til lykken eller til paradiset, kan det ikke allikevel være slik at det skjulte motivet bak er litt annerledes, slik som for eksempel:

Jo, og det er vel tilbake til; først menneske så troende, og legger til at noen troende kan være troende til "alt" - så man må være varsom, eller aktpågiven

 

Vi det si at dersom man kan klare å finne kart og kompass til "lykken" uten religion, så bør man helst klare seg uten religion ?

 

Ja, det er min enkle sannhet - du har kartet i deg ved gjenfødsel. Eller man kan moderere seg litt å si; vis aktpågivenhet selv i dine egne miljøer, fordi mennekset er fremdeles troende til det meste, og bringer med seg sin naturlige feilbarlighet uannsett

 

Hvis ulike religioner har ulike typer dogmatikk og trossetninger som til dels er i motstrid til hverandre, så oppnås lykken som et resultat av et slags "søvngjengeri" der man lærer å se bort i fra virkeligheten slik som den virkelig er ?

 

Nei, det er det motsatte etter det jeg har opplevd og sett med egen forskning ved å gå min vei

 

Vil en forutsetning for "den religiøse lykke" i praksis være at man "tror" at våre trossetninger og vår dogmatikk er "den riktige" mens "de andre" tar feil og at man innordner seg innenfor "min religions makthiarki"

 

Jeg har opplevd at selve følelsen av tro, ligger utenfor "religionene", men der er god grobunn for videre foredling av personlig tro, i gode religiøse/spirituelle/åndelige miljøer

 

Er det slik at denne religiøse "lykke" forutsetter en intoleranse i forhold til noen andre som har rollen som "de andre som tar feil" ?

 

Nei jeg håper da ikke det ... - selv leser jeg at for egen del må jeg være forberedt på å møte perioder av insensitivitet i forhold til resten av verden, litt lengre frem på min vei - det er også en del av prosessen som man må gjennom

 

Kan religion handle om å "tro på" intoleranse og "vår gruppes overlegenhet og objektive rett" i forhold til andre grupper ?

 

Nei det håper jeg da virkelig ikke - det høres jo bare energitappende ut, og da kan det ganske enkelt ikke stemme

 

Kan religion og politisk ideologi ha noe til felles ?

 

Lagd av mennesker, og ganske fornuftig oppbygd hvis man søker makt - og kombineres de to maktene, og vi legger en dose feilbarlig menneske på toppen, er helvete ganske nært

 

 

NB: kun for egen regning