[Løst] Problemer med svigerforeldrene

[Zenzer]

Hva vet vel du om det om han ikke mente det? Hvordan kan du være så sikker på det? Det er problemet her. Akkurat det mener jeg også. Det dere skriver er bare nytteløs oppramsing,uvitende påstander, småidiotiske påpekninger og projiseringer av det dere mener. Så da skal jeg ta til meg sånn unyansert tull fra dere da? Tror ikke det.

 

Må repetere meg nok en gang.

 

DERE KJENNER IKKE TIL SITUASJONEN. Dere går bare etter hvor barnslig jeg oppfører meg her, og det er ingenting å gå på.

 

Så HOLD DERE UNNA. Herregud!

 

Jeg misliker dere like sterkt, som dere misliker meg nå, skal jeg si dere.Ingen av oss vil gi seg. Så vi kan fortsette og fortsette, ellers kan en av oss heve hode og drite i å svare.

 

Hei, nå blir du veldig sint her:) Du misforsto nok litt ang mitt svar, men les det om igjen, så ser du nok at vi kan komme til enighet her:))

 

 

[Gjest medlem-297059]

Nei nei nei, er ikke på deg. Beklager det. Er på de andre her.

[Zenzer]

Nei nei nei, er ikke på deg. Beklager det. Er på de andre her.

 

Hehe:)

 

Har nettopp gått inn i et forhold selv, og skal møte mine kommende svigerforeldre for første gang på mandag. De er vist veldig overbeskyttende, og selv om dama er fem år eldre enn meg, er hun Pappas Prinsesse fortsatt i en alder av trettifire, og han er også meget arrogant.. Har hørt han når han snakket m henne på tlf, pompøs fyr

Du verden som jeg gleder meg haha:)

 

Men ikke noe jeg ikke takler,, skal vedde for at han og jeg klaffer perfect hehe

[Red Frostraven]

Jeg forstår akkurat hva trådstarter opplever.

 

Svigerforeldre som forventer mer fra deg enn fra sitt eget barn, og som forventer at du skal oppføre deg som om du er ansatt av dem.

 

De kan tidvis utvise stor gavmildhet mot dere, men som oftest med en brodd om at de bare gjør dette for partneren din.

 

===========

 

De ga samboeren min noen penger til en bruktbil.

De påpeker at det er hennes bil og at jeg ikke får lov til å bruke den, og at jeg ikke må bruke henne som sjåfør når jeg har vært ute på byen.

(Greit nok, rent bortsett fra at jeg i all den tid de har kjent meg har jogget og syklet til og fra jobb fordi jeg liker å vedlikeholde kroppen min -- og ikke en gang har gått på byen og blitt så full at jeg trenger sjåfør.)

 

De kjøper snop til mine barn.

De påpeker i all seriøsitet at godteriet er til barna og at jeg ikke må spise det opp.

(Hvor i svarteste granskauen kommer slike tanker fra??)

 

Jeg kjøper sjokolademelk til min niese.

De påpeker at de tror jeg kjøpte den til meg selv og bruker henne som en unnskylding, og forteller at de synes at det er STYGT å skylde på barna.

(Ja -- vedkommende brukte faktisk ordet STYGT. Ikke "kleint", ikke "ufint" -- men "stygt". Vedkommende tror altså at jeg IKKE tenker på å glede min niese -- OG antar at jeg bruker henne som en unnskyldning for å kjøpe sjokolademelk til meg selv, OG at jeg har tenkt å drikke den helt selv.)

 

På dette tidspunktet forstod jeg at de ikke var riktig vel bevart, ingen av dem, og hadde bange anelser for hva jeg hadde i vente.

 

En av dem kjøpte smågodt til oss til påsken en gang for mange år siden -- på Europris.

Surt, salt, søtt, tyggiskuler(!), sjokolade, mørk sjokolade og fylt sjokolade.

Jeg takler ikke surt godteri eller tyggiskuler, og bytter med min samboer.

Vi får begge en lekse av den som kjøpte snopet, og vedkommende forteller om hvordan vi er utakknemlige.

Visstnok så er voksne mennesker i dag utakknemlige dersom de ikke ønsker å spise godteri de ikke synes er godt, selv om den eneste nytteverdien til godteri er at det smaker godt.

Jeg bare spør meg selv: Ville denne personen spist godteri vedkommende ikke liker dersom jeg kjøpte det til den personen? Svaret er åpenbart, og gitt fra denne personen sin personlighet; Nei -- vedkommende ville tvert i mot klaget på at jeg kaster bort penger på å kjøpe noe som vedkommende ikke liker, som en vaskekte dobbeltmoralist.

Og det er ordet som går igjen i min oppfattelse av hver av deres personligheter:

Dobbeltstandarder og dobbeltmoralisme.

 

De har fått for seg at indrefilet skal stekes til kraften er gjennomsiktig, og spiser ikke rosa oksekjøtt.

Kjøtt på grillen skal stekes i 20 minutter på 350 grader for hvert 100 gram kjøtt.

Grillspyd er en glemmesak, da vi ville sittet igjen med forkullede kjøttbiter uten pinner eller grønnsaker.

Det er bare til å la være å grille sammen med dem eller invitere dem på oksekjøtt eller grillmat.

 

Vi er på besøk hos samboeren min sine besteforeldre for første gang i et familieselskap på hennes side hvor 20 mennesker fra hennes side er samlet.

Svigerforeldrene lurer plutselig på hvorfor jeg ikke hjelper til med oppvasken -- når jeg har to barn jeg passer på OG jeg er på besøk hos mennesker jeg aldri har besøkt før i et familieselskap arrangert av mennesker jeg ikke kjenner.

Når mennesker er på besøk hos meg så forsøker jeg alltid å gjøre besøket mest mulig behagelig for mine gjester, og krever minst mulig av dem -- og ber dem om å kose seg og ta livet med ro.

 

De kjøper Toblerone til barna mine i syden.

Jeg kommer dem i forkjøpet FØR deres sarkastiske negative og nedlatende kommentarer, og forteller dem at barna mine skal få en bit av tobleronen hver dag i løpet av sommerferien så langt den rekker.

De føler likevel for å påpeke at sjokoladen er barna sine. Jeg fatter ikke hva som feiler vedkommende, og sier "Selvfølgelig."

Vedkommende legger til: "Så husk det, sant? Vi kjøpte disse til ungene -- og vi vil ikke at dere, voksne mennesker, skal spise opp alt sammen."

"Selvfølgelig. Jeg ser virkelig ikke problemet."

"Vi kjenner deg, Red Frostraven - så ikke prøv deg!"

Jeg følte en intens trang til å kanalisere 3 år med irritasjon over deres smålighet til en rett høyre, og måtte bruke en dagsrasjon med tålmodighet for å klare å la være å slenge ut neven.

Aldri i mitt liv har noen vært så frekk og nedlatende uten noen som helst grunn.

Jeg har møtt mennesker på busstasjonen som åpenbart er beruset og som truer min trygghet ved å stå nøyaktig 10 centimeter foran meg, med ansiktet rettet mot meg, nesetippen 10 centimeter fra min -- stirrende rett inn i øynene mine i et halvt minutt -- uten å føle den minste trang til å utøve vold.

Men... disse følelsene jeg får når noen anklager meg for å stjele fra mine egne barn og meske meg med gaver fra andre. Jeg blir fysisk kvalm.

 

Og siden den gang så har de fortsatt med slengkommentarer om at jeg spiser spiser opp snop, mesker meg med sjokomelk og generelle påstander om at jeg ikke klarer å la være å spise andre sitt godteri.

Det skjer så ofte at jeg har gått fra irritert til oppgitt og til slutt over til medlidende for deres dumhet.

 

Vi er på besøk hos svigerforeldene mine sin hytte mens de er der og overnatter.

Klokken 0300 våkner min nest eldste sønn.

Jeg er våken sammen med ham til over klokken 0500 før vi begge sovner igjen.

Klokken 0700 er jeg trøtt som bare juling, men samboeren min er utvhilt.

Jeg spør om jeg kan sove litt til.

Hun sier at det er greit.

Etter frokost tar jeg med meg alle barna ut og leker med dem i 5 timer så samboeren min kan slappe av litt, og sove et par timer.

På kvelden kommenterer svigerforeldrene mine to ting:

De klager på at jeg ikke stod opp med ungen klokken 0300 og fikk ham til å være stille, fordi han holdt dem våken. Fair enough,

De klager på at jeg sov så lenge, og påpeker at "her i huset så står alle opp samtidig, og hvis du kan ikke ligge å dra deg til langt på dag -- da vil vi ikke ha deg her! Skjønner du?"

Som om jeg ønsket å være sammen med dem i utgangspunktet, og ikke var tvunget til det av min samboer sitt ønske om å være sammen med sine foreldre OG meg, når vi har 3 felles barn.

 

Den ene av dem jobber hos en brusleverandør.

Jeg liker to av brusene selskapet leverer. Begge er rimelig standard i sortimentet.

Vedkommende vet hvilken brus jeg liker.

Vedkommende velger aldri å kjøpe den brusen jeg liker i deres interne butikk.

Jeg kjøper brusen selv fordi jeg ikke orker flere diskusjoner om takknemlighet.

 

De har en hytte, og forventer at jeg skal hjelpe dem å vedlikeholde den på min fritid.

Noe som ville vært greit om jeg ett eneste sekund i mitt liv hadde følt meg velkommen til å besøke den, men når det føles som å besøke fengselet og jeg risikerer å bli trakassert og hånet der -- så er jeg slettes ikke interessert i å bidra til vedlikehold, da jeg utelukkende besøker hytten fordi samboeren min ønsker å være der.

 

...

 

==============

 

De er negative, passiv-aggressive, sarkastiske, smålige, nedlatende, kritiske og ukonstruktive -- og forventer respekt fra meg som om jeg var ansatt av dem for å behage deres datter.

 

De er gavmilde ovenfor min samboer og barn, har mye erfaring og er i stand til å hjelpe min samboer med fysisk arbeid -- men det er de eneste positive egenskapene jeg klarer å se ved dem.

Jeg føler ikke at jeg kan be dem om en kopp med kaffe når jeg er på besøk hos dem -- så lite velkommen føler jeg meg i deres hus og hytte.

Helt ærlig talt så føler jeg at de er så smålige at de kunne funnet på å lage en stor og negativ sak ut at jeg spør om å få kaffe.

 

De har rett og slett drevet med trakassering i 6 år nå, og jeg kunne skrevet flere tusen linjer med alle de malplassert og fiendtlige kommentarene de har kommet med helt ut av det blå.

 

Det hjelper jo heller ikke at jeg nå unngår å treffe dem ved enhver mulig anledning jeg kan slippe, slik at samboeren min må slite med alle barna for at alle barna skal få besøke dem.

Men så igjen, når jeg allerede er stemplet som Satan i deres bok og jeg opplever å bli tappet for mental styrke når jeg er sammen med dem -- så kan det ikke bli verre uansett.

[vidor]

 

[En og annen bokstav]

 

 

Litt i overkant mye narssisime kanskje ?

Høres ut som en god del projeksjon av skam og narsissistisk berettigelse i alle fall.

 

Kvinnemennesket ditt oppfører seg kanskje på mange måter motsatt av dette ?

[Gjest medlem-297059]

 

 

Hehe:)

 

Har nettopp gått inn i et forhold selv, og skal møte mine kommende svigerforeldre for første gang på mandag. De er vist veldig overbeskyttende, og selv om dama er fem år eldre enn meg, er hun Pappas Prinsesse fortsatt i en alder av trettifire, og han er også meget arrogant.. Har hørt han når han snakket m henne på tlf, pompøs fyr

Du verden som jeg gleder meg haha:)

 

Men ikke noe jeg ikke takler,, skal vedde for at han og jeg klaffer perfect hehe

 

Jeg kjenner sånne situasjoner. Det er litt dumt. Svigerfaren min er også sånn, arrogant, stolt og bedreviter. Huff. Ikke sant.

Lykke til da

 

Jeg trodde det du skrev her var til meg, men nå så jeg at du svarte gjennom en annens innlegg.

Var det det?

" Problemet her var ikke at han mente hijab var kvinneundertrykkende, men at han nektet snakke med ekspeditører som benyttet plaggene.. Da er han vel overdreven i sin forfektelse av standpunkt. Rett og slett en barnslig mann, og ts påpeker det med rette.

 

Og resten av dine personangrep på ts er bare nytteløs oppramsing av dine småidiotiske påpekinger av skrivefeil og projiseringer av eget fjas.

 

Slik kritikk som du forfatter ville jeg overhodet ikke tatt til meg, barnslig og unyansert tull fra deg!"

[Gjest medlem-297059]

Ts står sikkert for trådstarter? DA skjønner jeg! huff, unnskyld "Zenzer". Jeg trodde det var til meg, men så senere at du bare svar-siterte Ideal eller noe. Takk for at du støttet meg. Det var jo absolutt ikke meningen å klikke på deg :s

[Gjest medlem-297059]

Jeg forstår akkurat hva trådstarter opplever.

 

Svigerforeldre som forventer mer fra deg enn fra sitt eget barn, og som forventer at du skal oppføre deg som om du er ansatt av dem.

 

De kan tidvis utvise stor gavmildhet mot dere, men som oftest med en brodd om at de bare gjør dette for partneren din.

 

===========

 

De ga samboeren min noen penger til en bruktbil.

De påpeker at det er hennes bil og at jeg ikke får lov til å bruke den, og at jeg ikke må bruke henne som sjåfør når jeg har vært ute på byen.

(Greit nok, rent bortsett fra at jeg i all den tid de har kjent meg har jogget og syklet til og fra jobb fordi jeg liker å vedlikeholde kroppen min -- og ikke en gang har gått på byen og blitt så full at jeg trenger sjåfør.)

 

De kjøper snop til mine barn.

De påpeker i all seriøsitet at godteriet er til barna og at jeg ikke må spise det opp.

(Hvor i svarteste granskauen kommer slike tanker fra??)

 

Jeg kjøper sjokolademelk til min niese.

De påpeker at de tror jeg kjøpte den til meg selv og bruker henne som en unnskylding, og forteller at de synes at det er STYGT å skylde på barna.

(Ja -- vedkommende brukte faktisk ordet STYGT. Ikke "kleint", ikke "ufint" -- men "stygt". Vedkommende tror altså at jeg IKKE tenker på å glede min niese -- OG antar at jeg bruker henne som en unnskyldning for å kjøpe sjokolademelk til meg selv, OG at jeg har tenkt å drikke den helt selv.)

 

På dette tidspunktet forstod jeg at de ikke var riktig vel bevart, ingen av dem, og hadde bange anelser for hva jeg hadde i vente.

 

En av dem kjøpte smågodt til oss til påsken en gang for mange år siden -- på Europris.

Surt, salt, søtt, tyggiskuler(!), sjokolade, mørk sjokolade og fylt sjokolade.

Jeg takler ikke surt godteri eller tyggiskuler, og bytter med min samboer.

Vi får begge en lekse av den som kjøpte snopet, og vedkommende forteller om hvordan vi er utakknemlige.

Visstnok så er voksne mennesker i dag utakknemlige dersom de ikke ønsker å spise godteri de ikke synes er godt, selv om den eneste nytteverdien til godteri er at det smaker godt.

Jeg bare spør meg selv: Ville denne personen spist godteri vedkommende ikke liker dersom jeg kjøpte det til den personen? Svaret er åpenbart, og gitt fra denne personen sin personlighet; Nei -- vedkommende ville tvert i mot klaget på at jeg kaster bort penger på å kjøpe noe som vedkommende ikke liker, som en vaskekte dobbeltmoralist.

Og det er ordet som går igjen i min oppfattelse av hver av deres personligheter:

Dobbeltstandarder og dobbeltmoralisme.

 

De har fått for seg at indrefilet skal stekes til kraften er gjennomsiktig, og spiser ikke rosa oksekjøtt.

Kjøtt på grillen skal stekes i 20 minutter på 350 grader for hvert 100 gram kjøtt.

Grillspyd er en glemmesak, da vi ville sittet igjen med forkullede kjøttbiter uten pinner eller grønnsaker.

Det er bare til å la være å grille sammen med dem eller invitere dem på oksekjøtt eller grillmat.

 

Vi er på besøk hos samboeren min sine besteforeldre for første gang i et familieselskap på hennes side hvor 20 mennesker fra hennes side er samlet.

Svigerforeldrene lurer plutselig på hvorfor jeg ikke hjelper til med oppvasken -- når jeg har to barn jeg passer på OG jeg er på besøk hos mennesker jeg aldri har besøkt før i et familieselskap arrangert av mennesker jeg ikke kjenner.

Når mennesker er på besøk hos meg så forsøker jeg alltid å gjøre besøket mest mulig behagelig for mine gjester, og krever minst mulig av dem -- og ber dem om å kose seg og ta livet med ro.

 

De kjøper Toblerone til barna mine i syden.

Jeg kommer dem i forkjøpet FØR deres sarkastiske negative og nedlatende kommentarer, og forteller dem at barna mine skal få en bit av tobleronen hver dag i løpet av sommerferien så langt den rekker.

De føler likevel for å påpeke at sjokoladen er barna sine. Jeg fatter ikke hva som feiler vedkommende, og sier "Selvfølgelig."

Vedkommende legger til: "Så husk det, sant? Vi kjøpte disse til ungene -- og vi vil ikke at dere, voksne mennesker, skal spise opp alt sammen."

"Selvfølgelig. Jeg ser virkelig ikke problemet."

"Vi kjenner deg, Red Frostraven - så ikke prøv deg!"

Jeg følte en intens trang til å kanalisere 3 år med irritasjon over deres smålighet til en rett høyre, og måtte bruke en dagsrasjon med tålmodighet for å klare å la være å slenge ut neven.

Aldri i mitt liv har noen vært så frekk og nedlatende uten noen som helst grunn.

Jeg har møtt mennesker på busstasjonen som åpenbart er beruset og som truer min trygghet ved å stå nøyaktig 10 centimeter foran meg, med ansiktet rettet mot meg, nesetippen 10 centimeter fra min -- stirrende rett inn i øynene mine i et halvt minutt -- uten å føle den minste trang til å utøve vold.

'Men... disse følelsene jeg får når noen anklager meg for å stjele fra mine egne barn og meske meg med gaver fra andre. Jeg blir fysisk kvalm.

 

Og siden den gang så har de fortsatt med slengkommentarer om at jeg spiser spiser opp snop, mesker meg med sjokomelk og generelle påstander om at jeg ikke klarer å la være å spise andre sitt godteri.

Det skjer så ofte at jeg har gått fra irritert til oppgitt og til slutt over til medlidende for deres dumhet.

 

Vi er på besøk hos svigerforeldene mine sin hytte mens de er der og overnatter.

Klokken 0300 våkner min nest eldste sønn.

Jeg er våken sammen med ham til over klokken 0500 før vi begge sovner igjen.

Klokken 0700 er jeg trøtt som bare juling, men samboeren min er utvhilt.

Jeg spør om jeg kan sove litt til.

Hun sier at det er greit.

Etter frokost tar jeg med meg alle barna ut og leker med dem i 5 timer så samboeren min kan slappe av litt, og sove et par timer.

På kvelden kommenterer svigerforeldrene mine to ting:

De klager på at jeg ikke stod opp med ungen klokken 0300 og fikk ham til å være stille, fordi han holdt dem våken. Fair enough,

De klager på at jeg sov så lenge, og påpeker at "her i huset så står alle opp samtidig, og hvis du kan ikke ligge å dra deg til langt på dag -- da vil vi ikke ha deg her! Skjønner du?"

Som om jeg ønsket å være sammen med dem i utgangspunktet, og ikke var tvunget til det av min samboer sitt ønske om å være sammen med sine foreldre OG meg, når vi har 3 felles barn.

 

Den ene av dem jobber hos en brusleverandør.

Jeg liker to av brusene selskapet leverer. Begge er rimelig standard i sortimentet.

Vedkommende vet hvilken brus jeg liker.

Vedkommende velger aldri å kjøpe den brusen jeg liker i deres interne butikk.

Jeg kjøper brusen selv fordi jeg ikke orker flere diskusjoner om takknemlighet.

 

De har en hytte, og forventer at jeg skal hjelpe dem å vedlikeholde den på min fritid.

Noe som ville vært greit om jeg ett eneste sekund i mitt liv hadde følt meg velkommen til å besøke den, men når det føles som å besøke fengselet og jeg risikerer å bli trakassert og hånet der -- så er jeg slettes ikke interessert i å bidra til vedlikehold, da jeg utelukkende besøker hytten fordi samboeren min ønsker å være der.

 

...

 

==============

 

De er negative, passiv-aggressive, sarkastiske, smålige, nedlatende, kritiske og ukonstruktive -- og forventer respekt fra meg som om jeg var ansatt av dem for å behage deres datter.

 

De er gavmilde ovenfor min samboer og barn, har mye erfaring og er i stand til å hjelpe min samboer med fysisk arbeid -- men det er de eneste positive egenskapene jeg klarer å se ved dem.

Jeg føler ikke at jeg kan be dem om en kopp med kaffe når jeg er på besøk hos dem -- så lite velkommen føler jeg meg i deres hus og hytte.

Helt ærlig talt så føler jeg at de er så smålige at de kunne funnet på å lage en stor og negativ sak ut at jeg spør om å få kaffe.

 

De har rett og slett drevet med trakassering i 6 år nå, og jeg kunne skrevet flere tusen linjer med alle de malplassert og fiendtlige kommentarene de har kommet med helt ut av det blå.

 

Det hjelper jo heller ikke at jeg nå unngår å treffe dem ved enhver mulig anledning jeg kan slippe, slik at samboeren min må slite med alle barna for at alle barna skal få besøke dem.

Men så igjen, når jeg allerede er stemplet som Satan i deres bok og jeg opplever å bli tappet for mental styrke når jeg er sammen med dem -- så kan det ikke bli verre uansett.

 

Tusen takk. Jeg kjenner meg SÅ igjen. Takk! Akkurat sånn holder mine svigerforeldre på også. Passiv-aggressive, så det er nesten vanskelig å skjønne at noen faktisk gjør sånn mot deg. Slenger smålige kommentarer i sleng, blir sjokkert og fysisk kvalm.

 

Takk, Red Frostraven

[Zenzer]

Ts står sikkert for trådstarter? DA skjønner jeg! huff, unnskyld "Zenzer". Jeg trodde det var til meg, men så senere at du bare svar-siterte Ideal eller noe. Takk for at du støttet meg. Det var jo absolutt ikke meningen å klikke på deg :s

 

Gjorde ingenting, jeg skjønte at du misforsto meg:o)

 

Du er en fin bruker, lyke til m svigersmarerittet, og husk, gjør som du føler du må for å få ro omkring deg og din.

Dere to som teller:o)

[toth]

Akkurat her syns jeg du er litt vel hårsår. "Det er jeg faktisk enig med deg i" er en helt vanlig uttrykksmåte, det betyr ikke nødvendigvis at "jøss, der sa du faktisk noe fornuftig, i motsetning til ellers".

Kan du forklare mer skikkelig hva som er problemet? Ignorér deres personlige holdninger og fordommer, de har like mye rett på personlige meninger som deg(ang. hijab osv) - hva gjør eller sier de som går utover deg og dere? Prøver de bevisst å rakke ned på deg personlig, eller ødelegge forholdet deres?

Folk har rett på sine holdninger, så lenge de respekterer andres - om de er smårasistiske generelt, ser jeg ingen grunn til at du skal ta det personlig med mindre de er rasistiske mot deg. Om de er generelt mot abort, men ikke tvinger deg til å ta abort eller gir deg dårlig samvittighet for det, skal du ikke ta det personlig. Om de hater fotball, men ikke håner din fotballinteresse skal du ikke ta det personlig.

Om de derimot kritiserer din væremåte og holdninger konkret og personlig til deg, kan det kanskje være grunn til å reagere. Vær grei å utdyp nøyaktig hva de gjør som er fælt for deg.

Det er altfor vanskelig å forklare det. Dere som svarer her er visst veldig selvsikre og mener dere er selv er så reflekterte og voksne her. Jeg skriver rett ut som det er. Gidder ikke pynte på sannheten for å få dere til å "like" meg bedre. Jeg klarer ikke forklare det, for det er så mange detaljer, det er følelser jeg må drøfte selv, uansett hva jeg skriver her, er ikke alle enige. Og selv om dere ikke er enige, betyr ikke det at jeg er den som er blind, umoden, paranoid, hårsår, ureflektert og alt det dere påstå r. Så sånt tull kan dere dra langt vest med.

Aner ikke hvorfor du snapper på meg her? Det eneste jeg ville ha av deg var mer konkrete beskrivelser av hva som plager deg.

 

Red Frostraven kom med et gullkantet eksempel på hva jeg ba deg om:

 

 

Jeg forstår akkurat hva trådstarter opplever.

 

Svigerforeldre som forventer mer fra deg enn fra sitt eget barn, og som forventer at du skal oppføre deg som om du er ansatt av dem.

 

De kan tidvis utvise stor gavmildhet mot dere, men som oftest med en brodd om at de bare gjør dette for partneren din.

 

===========

 

De ga samboeren min noen penger til en bruktbil.

De påpeker at det er hennes bil og at jeg ikke får lov til å bruke den, og at jeg ikke må bruke henne som sjåfør når jeg har vært ute på byen.

(Greit nok, rent bortsett fra at jeg i all den tid de har kjent meg har jogget og syklet til og fra jobb fordi jeg liker å vedlikeholde kroppen min -- og ikke en gang har gått på byen og blitt så full at jeg trenger sjåfør.)

 

De kjøper snop til mine barn.

De påpeker i all seriøsitet at godteriet er til barna og at jeg ikke må spise det opp.

(Hvor i svarteste granskauen kommer slike tanker fra??)

 

Jeg kjøper sjokolademelk til min niese.

De påpeker at de tror jeg kjøpte den til meg selv og bruker henne som en unnskylding, og forteller at de synes at det er STYGT å skylde på barna.

(Ja -- vedkommende brukte faktisk ordet STYGT. Ikke "kleint", ikke "ufint" -- men "stygt". Vedkommende tror altså at jeg IKKE tenker på å glede min niese -- OG antar at jeg bruker henne som en unnskyldning for å kjøpe sjokolademelk til meg selv, OG at jeg har tenkt å drikke den helt selv.)

 

På dette tidspunktet forstod jeg at de ikke var riktig vel bevart, ingen av dem, og hadde bange anelser for hva jeg hadde i vente.

 

En av dem kjøpte smågodt til oss til påsken en gang for mange år siden -- på Europris.

Surt, salt, søtt, tyggiskuler(!), sjokolade, mørk sjokolade og fylt sjokolade.

Jeg takler ikke surt godteri eller tyggiskuler, og bytter med min samboer.

Vi får begge en lekse av den som kjøpte snopet, og vedkommende forteller om hvordan vi er utakknemlige.

Visstnok så er voksne mennesker i dag utakknemlige dersom de ikke ønsker å spise godteri de ikke synes er godt, selv om den eneste nytteverdien til godteri er at det smaker godt.

Jeg bare spør meg selv: Ville denne personen spist godteri vedkommende ikke liker dersom jeg kjøpte det til den personen? Svaret er åpenbart, og gitt fra denne personen sin personlighet; Nei -- vedkommende ville tvert i mot klaget på at jeg kaster bort penger på å kjøpe noe som vedkommende ikke liker, som en vaskekte dobbeltmoralist.

Og det er ordet som går igjen i min oppfattelse av hver av deres personligheter:

Dobbeltstandarder og dobbeltmoralisme.

 

De har fått for seg at indrefilet skal stekes til kraften er gjennomsiktig, og spiser ikke rosa oksekjøtt.

Kjøtt på grillen skal stekes i 20 minutter på 350 grader for hvert 100 gram kjøtt.

Grillspyd er en glemmesak, da vi ville sittet igjen med forkullede kjøttbiter uten pinner eller grønnsaker.

Det er bare til å la være å grille sammen med dem eller invitere dem på oksekjøtt eller grillmat.

 

Vi er på besøk hos samboeren min sine besteforeldre for første gang i et familieselskap på hennes side hvor 20 mennesker fra hennes side er samlet.

Svigerforeldrene lurer plutselig på hvorfor jeg ikke hjelper til med oppvasken -- når jeg har to barn jeg passer på OG jeg er på besøk hos mennesker jeg aldri har besøkt før i et familieselskap arrangert av mennesker jeg ikke kjenner.

Når mennesker er på besøk hos meg så forsøker jeg alltid å gjøre besøket mest mulig behagelig for mine gjester, og krever minst mulig av dem -- og ber dem om å kose seg og ta livet med ro.

 

De kjøper Toblerone til barna mine i syden.

Jeg kommer dem i forkjøpet FØR deres sarkastiske negative og nedlatende kommentarer, og forteller dem at barna mine skal få en bit av tobleronen hver dag i løpet av sommerferien så langt den rekker.

De føler likevel for å påpeke at sjokoladen er barna sine. Jeg fatter ikke hva som feiler vedkommende, og sier "Selvfølgelig."

Vedkommende legger til: "Så husk det, sant? Vi kjøpte disse til ungene -- og vi vil ikke at dere, voksne mennesker, skal spise opp alt sammen."

"Selvfølgelig. Jeg ser virkelig ikke problemet."

"Vi kjenner deg, Red Frostraven - så ikke prøv deg!"

Jeg følte en intens trang til å kanalisere 3 år med irritasjon over deres smålighet til en rett høyre, og måtte bruke en dagsrasjon med tålmodighet for å klare å la være å slenge ut neven.

Aldri i mitt liv har noen vært så frekk og nedlatende uten noen som helst grunn.

Jeg har møtt mennesker på busstasjonen som åpenbart er beruset og som truer min trygghet ved å stå nøyaktig 10 centimeter foran meg, med ansiktet rettet mot meg, nesetippen 10 centimeter fra min -- stirrende rett inn i øynene mine i et halvt minutt -- uten å føle den minste trang til å utøve vold.

Men... disse følelsene jeg får når noen anklager meg for å stjele fra mine egne barn og meske meg med gaver fra andre. Jeg blir fysisk kvalm.

 

Og siden den gang så har de fortsatt med slengkommentarer om at jeg spiser spiser opp snop, mesker meg med sjokomelk og generelle påstander om at jeg ikke klarer å la være å spise andre sitt godteri.

Det skjer så ofte at jeg har gått fra irritert til oppgitt og til slutt over til medlidende for deres dumhet.

 

Vi er på besøk hos svigerforeldene mine sin hytte mens de er der og overnatter.

Klokken 0300 våkner min nest eldste sønn.

Jeg er våken sammen med ham til over klokken 0500 før vi begge sovner igjen.

Klokken 0700 er jeg trøtt som bare juling, men samboeren min er utvhilt.

Jeg spør om jeg kan sove litt til.

Hun sier at det er greit.

Etter frokost tar jeg med meg alle barna ut og leker med dem i 5 timer så samboeren min kan slappe av litt, og sove et par timer.

På kvelden kommenterer svigerforeldrene mine to ting:

De klager på at jeg ikke stod opp med ungen klokken 0300 og fikk ham til å være stille, fordi han holdt dem våken. Fair enough,

De klager på at jeg sov så lenge, og påpeker at "her i huset så står alle opp samtidig, og hvis du kan ikke ligge å dra deg til langt på dag -- da vil vi ikke ha deg her! Skjønner du?"

Som om jeg ønsket å være sammen med dem i utgangspunktet, og ikke var tvunget til det av min samboer sitt ønske om å være sammen med sine foreldre OG meg, når vi har 3 felles barn.

 

Den ene av dem jobber hos en brusleverandør.

Jeg liker to av brusene selskapet leverer. Begge er rimelig standard i sortimentet.

Vedkommende vet hvilken brus jeg liker.

Vedkommende velger aldri å kjøpe den brusen jeg liker i deres interne butikk.

Jeg kjøper brusen selv fordi jeg ikke orker flere diskusjoner om takknemlighet.

 

De har en hytte, og forventer at jeg skal hjelpe dem å vedlikeholde den på min fritid.

Noe som ville vært greit om jeg ett eneste sekund i mitt liv hadde følt meg velkommen til å besøke den, men når det føles som å besøke fengselet og jeg risikerer å bli trakassert og hånet der -- så er jeg slettes ikke interessert i å bidra til vedlikehold, da jeg utelukkende besøker hytten fordi samboeren min ønsker å være der.

 

...

 

==============

 

De er negative, passiv-aggressive, sarkastiske, smålige, nedlatende, kritiske og ukonstruktive -- og forventer respekt fra meg som om jeg var ansatt av dem for å behage deres datter.

 

De er gavmilde ovenfor min samboer og barn, har mye erfaring og er i stand til å hjelpe min samboer med fysisk arbeid -- men det er de eneste positive egenskapene jeg klarer å se ved dem.

Jeg føler ikke at jeg kan be dem om en kopp med kaffe når jeg er på besøk hos dem -- så lite velkommen føler jeg meg i deres hus og hytte.

Helt ærlig talt så føler jeg at de er så smålige at de kunne funnet på å lage en stor og negativ sak ut at jeg spør om å få kaffe.

 

De har rett og slett drevet med trakassering i 6 år nå, og jeg kunne skrevet flere tusen linjer med alle de malplassert og fiendtlige kommentarene de har kommet med helt ut av det blå.

 

Det hjelper jo heller ikke at jeg nå unngår å treffe dem ved enhver mulig anledning jeg kan slippe, slik at samboeren min må slite med alle barna for at alle barna skal få besøke dem.

Men så igjen, når jeg allerede er stemplet som Satan i deres bok og jeg opplever å bli tappet for mental styrke når jeg er sammen med dem -- så kan det ikke bli verre uansett.

 

 

Men istedet for å gidde ramse opp noen konkrete ting, løper du rett i skyttergraven og slenger tilbake granater med anklager? Da blir du ikke lett å hjelpe.

[Gjest Harley Quinn]

Er det virkelig så vanskelig å unngå de da?

 

Hedligvis er det ikke svigerforeldrene man gifter seg med og er sammen med. Jeg har selv pint meg gjennom ufattelig møter med svigerforeldre og satt meg den linja at kan jeg ikke si noe pent så holder jeg heller kjeft. At de ser på meg som en evt tilbakestående person som ikke sier en dritt, vel synd for de, da kan de bare syntes det.

 

Jeg har takler svigerforeldre som er meget kristne, som mente man like godt kunne drite i å få barn om man ikke skulle døpe de, som mente at giftet man seg ikke i kirken var det ingen vits, og hvis man ikke var kristen var det en synd og jeg ble godt forskjellsbehandlet fordi jeg helt fint og stolt gikk fram og sa, jammen det er jeg ikke så ja da!

 

Jeg har hatt svigerforeldre som har levd i et mannen gjør arbeid, kvinnen vasker og rydder forhold. Veeeel, jeg skifter dekk på bilen, måker snø og bygger heller et hus før jeg må vaske badet. De fikk et virkelig hat til meg, men ikke verre enn at jeg bare valgte å holde kjeft, svare kort og konsist om de spurte meg om noe og ga faen i de resten av tiden.

 

 

Alle folk har fordommer. Foreldrene mine liker ikke utlendinger, syntes dåp andre steder i kirken er noe tull og mener jeg er rar som meldte meg ut av kirken. Veeeel, dem om det. Folk har da meninger, hvis ikke ville verden blitt kjedelig. Men såklart, enten er man av den typen som blir sint og gir opp, eller så er man av den typen som diskuterer med de. Og jeg tenker så langt at som om diskusjonen ble av den grad at jeg gikk min vei og kjæresten ble igjen fordi han støttet foreldrene syn, så vel, da er han nok ikke den rette for meg.