Rettens vei for delt omsorg?

[mindfilter]

Er det noen som har erfaring med hva slags utfall man kan forvente fra en rettssak der far krever delt omsorg, altså 50/50? Og hvor lang tid pleier slike saker å ta?

 

Jeg vet familievernkontoret systematisk fraråder 50/50, basert på "forskning" som konkluderer med at dette ikke er til "barnets beste", men vil det holde som eneste argument i en rettssak?

 

Bakgrunnen her er at far (meg) og mor er like godt skikket som omsorgspersoner, og er praktisk talt naboer. Vi har delt foreldrerett, mor fikk hovedomsorgen på bakgrunn av at hun skulle få overgangsstønad for å være hjemme med han så lenge som mulig, noe vi begge mener er helt klart best for barnet. Hun krever ikke bidrag. Han har sluttet å amme og blir snart 2 år. Jeg har i tillegg en annen gutt på 6 år som jeg har hatt 50% siden han var ett (med annen mor). Guttene digger hverandre, og jeg ønsker selvfølgelig å ha de samtidig (annenhver uke). Begge to er åpenbart trygge her, både dag og natt.

 

I ammeperioden var det naturlig at mor hadde mest samvær, men jeg har hele veien hatt samvær med barnet, med gradvis økende frekvens og varighet. Vi har en muntlig og skriftlig avtale om 50/50 på sikt, men problemet er at vi ikke er enige om hvor lang sikt er det beste for barnet, noe som har resultert i at forholdet oss i mellom har blitt temmelig tynnslitt og ampert. Kommunikasjon og tillit er nå så godt som ikke-eksisterende.

 

Jeg har idag samvær annenhver helg, fredag til søndag (2 netter), pluss et par timer mellom endt arbeidsdag og guttens leggetid resten av "min" uke. Mor ville i utgangspunktet at samværet skulle utvides med én natt hvert hele år, men gikk til slutt med på et "kompromiss" om hvert halvår etter gjentatte runder hos familievernkontoret. I realiteten betyr det at mor nå er sammen med barnet 83%, mens jeg har 17% samvær, en skjevhet mor ønsker å opprettholde så lenge som overhodet mulig fordi hun er fast bestemt på at det er det beste for barnet.

 

På min side føler jeg at tiden renner ut, og at jeg går glipp av min sønns oppvekst, utvikling og tilknytning. Jeg anser den første tiden av et barns liv som meget viktig i forhold til tilknytning til foreldre, og jeg mener (like bestemt som hun mener det motsatte) at det beste for barnet er å få lik mulighet til å knytte seg til mor som til far, så tidlig som mulig.

 

Etter gjentatte mislykkede forsøk på å fremskynde samværsavtalen kom jeg fram til at jeg må gå rettens vei, selv om dette er noe jeg overhodet ikke ønsker. Jeg fortalte mor at jeg var misfornøyd med avtalen og stilte som eneste krav å få nettene i tillegg, men at hun kunne beholde overgangsstønaden og være hjemme med han på dagtid mens jeg er på jobb. Dette ville hun ikke gå med på.

 

Vi skal til mekling om en måneds tid, og dersom dette kravet ikke blir oppfylt ser jeg ingen annen utvei enn å gå rettens vei for å få delt omsorg, og ønsker derfor deres råd og erfaringer.

 

På forhånd, takk!

[Aqulini]

 

 

I ditt tilfelle er det nok ikke du som må forklare hvorfor du vil ha 50/50, men hun må grunngi hvorfor du IKKE skal ha det.

Dersom hun ikke kan relatere det til barnets beste har du en god sak. Det holder ikke med "jeg har ikke lyst, vi har en avtale" osv.

 

Nå leser jeg bare en side av saken, men ut i fra den så er det jo ingen åpenbar grunn til at 50/50 ikke er mulig.

Endret 29. mars 2013 av Aqulini

[mindfilter]

Nå leser jeg bare en side av saken, men ut i fra den så er det jo ingen åpenbar grunn til at 50/50 ikke er mulig.

Takk for svar. Jeg regner med det ved en eventuell rettssak vil bli gjort et forsøk fra den andre siden på å så tvil om min omsorgsevne på en eller annen måte, men jeg håper og tror at retten vil se på dette som skittent spill og havne i min favør, i tilfelle. Hadde det vært en reell bekymring fra hennes side ville det vært mer sannsynlig at det var hun som tok initiativ til en rettssak?

 

Jeg håper uansett du har rett i dine antagelser...

[Aqulini]

 

Takk for svar. Jeg regner med det ved en eventuell rettssak vil bli gjort et forsøk fra den andre siden på å så tvil om min omsorgsevne på en eller annen måte, men jeg håper og tror at retten vil se på dette som skittent spill og havne i min favør, i tilfelle. Hadde det vært en reell bekymring fra hennes side ville det vært mer sannsynlig at det var hun som tok initiativ til en rettssak?

 

Jeg håper uansett du har rett i dine antagelser...

 

Dette ville jeg tatt med knusende ro.

Når dere møtes til mekling må hun i så fall forklare seg fra hennes side.

En advokat vil alltid tenke på barnets beste. Fokuser på det du også.

[Budeia]

Jeg har all mulig medfølelse for situasjonen, men en 50-50 deling vil egentlig ende med at barna ikke vil få noen full tilknytning til noen av foreldrene, eller føle full tilknytning til et hjem. De vil oppleve å flytte mellom foreldrenes hjem, noe som innebærer at de ikke har noe hjem selv.

På den annen side har en del folkeslag vært nomadiske, det vil si de har alltid vært på flyttefot. Men da har barna kanskje kjent at ørkenen, vidda, eller prærien var deres hjem.

 

En 50-50 deling er imidlertid bedre enn å tilbringe 80% av tida hos en forelder med psykopatiske trekk. Men enhver forelder vil vel føle at den andre har psykopatiske trekk under et skilsmisseoppgjør .

[mindfilter]

Jeg har all mulig medfølelse for situasjonen, men en 50-50 deling vil egentlig ende med at barna ikke vil få noen full tilknytning til noen av foreldrene, eller føle full tilknytning til et hjem. De vil oppleve å flytte mellom foreldrenes hjem, noe som innebærer at de ikke har noe hjem selv.

På den annen side har en del folkeslag vært nomadiske, det vil si de har alltid vært på flyttefot. Men da har barna kanskje kjent at ørkenen, vidda, eller prærien var deres hjem.

 

En 50-50 deling er imidlertid bedre enn å tilbringe 80% av tida hos en forelder med psykopatiske trekk. Men enhver forelder vil vel føle at den andre har psykopatiske trekk under et skilsmisseoppgjør .

Vel, et par ting:

 

1. I dette tilfellet er det ingen som føler at den andre part har psykopatiske trekk, og den eneste konflikten vi har hatt har gått på når en 50/50 løsning skal oppnås, ikke om.

 

2. Hva mener du med "full tilknytning"? Påstår du her at et barn hverken kan eller bør knytte seg "fullt" til mer enn én forelder?

 

3. Mine erfaringer tilsier at du tar skammelig feil. Min eldste sønn på 6 år, som jeg har hatt 50% siden han var ett, har ingen problemer med å flytte på seg annenhver uke. Han er stolt av å ha to hjem, og han uttrykker glede over å få være like mye med både sin mor og sin far. Han sier det rett ut, at han elsker oss begge like mye. Jeg er overbevist om at 50/50 er den beste løsningen dersom begge foreldre er oppegående mennesker, fordi et barn trenger BEGGE foreldrene. Det at et barn knytter seg mer til den ene eller den andre gjennom skjev samværsfordeling går på bekostning av barnets trygghetsfølelse hos den av foreldrene barnet bruker minst tid med. Det er først DA det er snakk om at barnet ikke får "full tilknytning".

 

4. Jeg ser at du er kvinne. Er du for likestilling?

[Budeia]

Nå er det ikke riktig at du skal "ofres på skilsmissebarnas alter" i noen forstand, så du får ta det jeg skriver med noen klyper salt.

 

Hva mener du med "full tilknytning"? Påstår du her at et barn hverken kan eller bør knytte seg "fullt" til mer enn én forelder?

 

Der det er et oppløst hjem, mener jeg det er feil å tro at man vil oppnå full tilknytning til begge foreldrene ved 50-50-løsningen. Det blir feil å tro at et oppløst hjem noensinne kan bli like bra som et intakt hjem.

 

Min eldste sønn på 6 år, som jeg har hatt 50% siden han var ett, har ingen problemer med å flytte på seg annenhver uke. Han er stolt av å ha to hjem, og han uttrykker glede over å få være like mye med både sin mor og sin far. Han sier det rett ut, at han elsker oss begge like mye. Jeg er overbevist om at 50/50 er den beste løsningen dersom begge foreldre er oppegående mennesker, fordi et barn trenger BEGGE foreldrene.

 

Det er veldig fint hvis han har det bra, og det er utvilsomt sant at han elsker dere begge like mye. Men han har ennå ikke kommet i den alderen der han må pakke selv, og selv holde orden på tingene som skal fraktes fra hjem til hjem, og han har ennå ikke opplevd hva det vil si å organisere ransel, skolebøker og gymtøy.

Det at et barn elsker foreldrene like mye, gjør at det nødig vil såre foreldrene. Etter hvert blir barnet oppmerksom på hvordan det kan unngå å såre foreldrene. Det skal derfor veldig mye til for at et barn skal ta til orde for å oppheve en 50-50-ordning, som både barnet og foreldrene ser på som den ytterste rettferdighet.

I denne boka: http://www.betweentwoworlds.org/ ---står det om en ung mann som hadde kjøpt et hus sammen med sin unge kone. De skulle starte et hjem sammen. Da de kjørte opp foran huset, utbrøt han; "Jeg har aldri hatt noe hjem før, tenk at jeg har fått mitt eget hjem!"

 

Hva er vitsen med å skrive dette i denne tråden, blir det ikke bare å plage dere unødvendig? Jeg vet ikke... men føler det kan være viktig å gi barna en stemme. Det er selvsagt også forskjell på hvordan ulike typer personligheter takler en 50-50-ordning, eller en 80-20-ordning.

 

Jeg ser at du er kvinne. Er du for likestilling?

 

Vel.. jeg er ikke feminist. Går ut fra at du mener likestilling også bør gjelde i forhold til samvær etter et brudd mellom foreldrene. Jeg har veldig sansen for slagord som "Retten til å være far". Fedre som reagerer slik, demonstrerer jo at de er oppegående fedre som savner sine barn. Men et barn kan ikke deles i to, og grunnproblemet er at det er så mange skilsmisser/brudd i samfunnet. Det har blitt ganske vanlig med "mine, dine og våre barn".

[mindfilter]

Der det er et oppløst hjem, mener jeg det er feil å tro at man vil oppnå full tilknytning til begge foreldrene ved 50-50-løsningen. Det blir feil å tro at et oppløst hjem noensinne kan bli like bra som et intakt hjem.

Selvfølgelig, om vi kunne levd happily ever after under samme tak hadde jo det vært det beste, men når det ikke er mulig må man prøve å gjøre det beste ut av det nest beste alternativet, eller hva?

 

I en situasjon der mor og far skiller lag, som i dette tilfellet, vil jeg foreslå å endre definisjonen av begrepet "full tilknytning" til å bety "fullest mulig tilknytning". Kan du gå med på det?

 

Isåfall, hvordan skal man da gå frem for å finne ut hva som er "fullest mulig tilknytning" til mor og far, dersom utgangspunktet ikke skal være likt?

 

Vel.. jeg er ikke feminist. Går ut fra at du mener likestilling også bør gjelde i forhold til samvær etter et brudd mellom foreldrene. Jeg har veldig sansen for slagord som "Retten til å være far". Fedre som reagerer slik, demonstrerer jo at de er oppegående fedre som savner sine barn. Men et barn kan ikke deles i to, og grunnproblemet er at det er så mange skilsmisser/brudd i samfunnet. Det har blitt ganske vanlig med "mine, dine og våre barn".

Jeg spurte ikke om du er feminist, jeg spurte om du er for likestilling. Full likestilling, altså at begge kjønn er likt stilt i alle aspekter av samfunnet?

 

Igjen, jeg er såre klar over at et barn ideelt sett ikke burde "deles i to". Ei heller om delingen skjer på et annet sted enn midten. Men da må det vel følge at dersom barnet ikke skal deles ved samlivsbrudd, så vil barnet mangle en av foreldrene gjennom hele sin oppvekst. Ville du gitt avkall på ditt eget barn på den måten? Eller ville du sloss for at nettopp du skulle være den "viktigste" omsorgsgiver?

 

Hvis jeg forstår deg rett mener du altså at barnet tar mindre skade av å mangle en forelder (enten helt eller delvis) enn å flytte mellom begge to?

[Budeia]

I en situasjon der mor og far skiller lag, som i dette tilfellet, vil jeg foreslå å endre definisjonen av begrepet "full tilknytning" til å bety "fullest mulig tilknytning".

 

Ja, det blir mer riktig.

 

Isåfall, hvordan skal man da gå frem for å finne ut hva som er "fullest mulig tilknytning" til mor og far, dersom utgangspunktet ikke skal være likt?

 

Dette vil jo alltid være et minefelt i en familie, og det vil ikke være lett for barnet å si hva det virkelig mener under et familiemøte. Men jeg mener at en familie ikke bør låse seg i en ordning for alltid, for da føler barnet det ikke kan si fra hvis ordningen en dag blir slitsom.

F.eks. vil jeg tro det er greiest med en 80-20-ordning mens barnet er lite, og at dette kan gå over i en 50-50-ordning når barnet nærmer seg tenårene. I tenårene vil en 80-20-ordning ofte bryte sammen, ettersom barnet heller vil være med venner i helgene. Man vil ikke havne utenfor i vennegjengen.

 

Hvis jeg forstår deg rett mener du altså at barnet tar mindre skade av å mangle en forelder (enten helt eller delvis) enn å flytte mellom begge to?

 

Alt vil jo innebære problemer. Men først når barnet får framlagt alternativer fra foreldrene, og får tenke over dem selv, vil barnet ha en reell kontroll over sitt eget liv. Såfremt foreldrene ikke gir inntrykk av at de vil få nervøst sammenbrudd hvis barnet tilbringer mindre tid med dem en periode, og mer tid med den andre. Men jeg mener det er veldig lenge å ha den samme ordningen fra barnet er 1-18 år, uten at barnet får sjansen til å velge noe annet.

[mindfilter]

Alt vil jo innebære problemer. Men først når barnet får framlagt alternativer fra foreldrene, og får tenke over dem selv, vil barnet ha en reell kontroll over sitt eget liv. Såfremt foreldrene ikke gir inntrykk av at de vil få nervøst sammenbrudd hvis barnet tilbringer mindre tid med dem en periode, og mer tid med den andre. Men jeg mener det er veldig lenge å ha den samme ordningen fra barnet er 1-18 år, uten at barnet får sjansen til å velge noe annet.

Det er her snakk om en 2 år gammel gutt, som selvfølgelig ikke får kommunisert sine ønsker. Men selv om han kunne det, mener jeg helt bestemt at barn, ihvertfall under 12 år, så godt som aldri vil ha noen god forutsetning for å forstå konsekvensene eller omfanget av sine ønsker eller valg. Mens de er veldig små vil de kanskje gi uttrykk for at de vil være mest hos den som gir de mest godteri, eller hos den som peser minst om å gjøre lekser, eller den som lar de være lengst oppe om kvelden. Betyr det dermed at de burde få medbestemmelse?

 

Og en annen, mye viktigere ting: hvordan skal barnet få muligheten til å ta et riktigst mulig standpunkt i saken dersom fordelingen har vært skjev fra start? Barnet vil naturlig føle seg mer trygg hos den det har vært mest hos, og vil derfor som regel velge å fortsatt bli der mest. Barn er tilpasningsdyktige, men de utvikler seg til å bli vanedyr etterhvert som de blir eldre, akkurat som oss.

 

Du svarte aldri på spørsmålet mitt. Ville du godtatt en slik ordning selv, dersom det var barnefaren som fikk 80% i starten?

[Budeia]

Ganske sikkert ikke. Men vil ikke en 50-50-løsning ved dom ødelegge forutsetningene for en god 50-50-ordning?

Her er noen tanker om saken:

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/136361215-for-eller-imot-5050-ordning-med-samv%C3%A6r/

 

synes det er en fin løsning om barnet takler det, har hjemmene nær hverandre og foreldre som komuniserer med hverandre

 

Er klar over at mange bruker alderen til barna mot dem. Det er jo alltid foreldrene som skal bestemme, er det ikke? Jeg er mot fri oppdragelse, absolutt. Barna skal ikke få velge alt mulig i hverdagen. Men foreldrene burde også tenke over hva de krever av barna, om de plasserer barnet i en tilværelse der barnet skal bo en uke her og der, i 18 år!

Jeg mener derfor det vil føles mer levelig for barna dersom de kan få fri fra denne ordningen i lengre perioder, spesielt når man har havnet i ordningen helt fra man var baby omtrent.

Selv ville jeg aldri taklet noe sånt... Men det er klart, dersom man aldri har bodd i bare ett hjem, vet man heller ikke nøyaktig hva man går glipp av.

[mindfilter]

Ganske sikkert ikke.

Nemlig. Hvis du klarer å leve deg inn i den situasjonen, så vil du kanskje begynne å forstå hvordan mange menn har det idag...

 

Men vil ikke en 50-50-løsning ved dom ødelegge forutsetningene for en god 50-50-ordning?

Forutsetningene for en god ordning, uansett fordelingsprosent, er allerede ødelagt. Og det som har ødelagt det er nettopp at ikke utgangspunktet har vært likt. Hadde mor og far vært likestilt i denne saken hadde vi heller aldri hatt noe å krangle om. Så nei, en 50/50-dom vil faktisk reparere forutsetningene for et godt samarbeid, ihvertfall for mitt vedkommende.

 

Er klar over at mange bruker alderen til barna mot dem. Det er jo alltid foreldrene som skal bestemme, er det ikke? Jeg er mot fri oppdragelse, absolutt. Barna skal ikke få velge alt mulig i hverdagen. Men foreldrene burde også tenke over hva de krever av barna, om de plasserer barnet i en tilværelse der barnet skal bo en uke her og der, i 18 år!

Jeg mener derfor det vil føles mer levelig for barna dersom de kan få fri fra denne ordningen i lengre perioder, spesielt når man har havnet i ordningen helt fra man var baby omtrent.

Selv ville jeg aldri taklet noe sånt... Men det er klart, dersom man aldri har bodd i bare ett hjem, vet man heller ikke nøyaktig hva man går glipp av.

Du ser det som å bruke barnas alder imot dem, mens jeg ser det som å bruke barnas alder for dem. Jeg snakker ikke om at de skal ignoreres. Jeg snakker om at foreldrene må være de som veier alle argumenter (også barnas) opp mot hverandre, og tar den beste beslutningen utifra det. Dessverre vil ikke det bestandig sammenfalle med barnas ønsker.

 

Hvem har sagt noe om at denne ordningen skulle være evig? Når barnet er 12 år har det en lovfestet medbestemmelsesrett, og dennes ønsker skal naturligvis veie tyngre i en slik beslutningsprosess. Men for at barnet i 12-års-alder skal kunne ta et riktig valg med tanke på hvor det skal bo må det selvfølgelig være like trygt knyttet til begge foreldrene!

[Budeia]

Nemlig. Hvis du klarer å leve deg inn i den situasjonen, så vil du kanskje begynne å forstå hvordan mange menn har det idag...

 

Jeg skjønner godt det... skrev allerede i det første innlegget at jeg hadde all mulig medfølelse. Men et barn kan ikke deles i to.

 

 

Så nei, en 50/50-dom vil faktisk reparere forutsetningene for et godt samarbeid, ihvertfall for mitt vedkommende.

 

Men du bruker makt for å få til en ordning som krever godt samarbeid, og kommunikasjon om oppdragelse.

 

Jeg snakker om at foreldrene må være de som veier alle argumenter (også barnas) opp mot hverandre, og tar den beste beslutningen utifra det. Dessverre vil ikke det bestandig sammenfalle med barnas ønsker.

 

Det er ikke uvanlig å tro at man ser ting ut fra barnets synsvinkel, og så gjør man egentlig ikke det.

 

Men for at barnet i 12-års-alder skal kunne ta et riktig valg med tanke på hvor det skal bo må det selvfølgelig være like trygt knyttet til begge foreldrene!

 

Ikke nødvendigvis. Et barn som ikke har kjent den ene forelderen, vil i tenårene gjerne ytre ønske om å bo hos denne i en periode, kanskje ett år eller to år. Fordi man har et sterkt ønske om å bli kjent med sin forelder.

På samme måte kan det skje at et adoptert barn leter etter sin biologiske forelder, og oppnår et flott og nært forhold fra dag én. Men det er selvsagt ikke optimalt med atskillelse fra foreldre!

[mindfilter]

Jeg skjønner godt det... skrev allerede i det første innlegget at jeg hadde all mulig medfølelse. Men et barn kan ikke deles i to.

I første setning skriver du at du forstår, men i neste setning beviser du for meg at du ikke har forstått noen ting. Hverken av min situasjon, eller av noe av det jeg skriver.

Du fortsetter å argumentere utifra den utopiske fantasi om at alle barneforeldre skal holde sammen for alltid, og ingen barn skal deles i to. Hvis du vil prøve å hjelpe meg med min situasjon, så setter jeg pris på det. Men som en forutsetning må man kunne kreve at du leser det jeg skriver, og i det minste forsøker å hjelpe utifra situasjonens faktiske omstendigheter. Hvis du derimot er ute etter å moralisere med et skjult religiøst besserwisser-budskap, à la "der ser du, Gud sa ingen sex før ekteskapet, og at alle som er gift skal holde sammen livet ut", så kan du godt gå et annet sted. Hvis dette er din form for medfølelse, del den med noen andre.

 

Men du bruker makt for å få til en ordning som krever godt samarbeid, og kommunikasjon om oppdragelse.

Jeg bruker det absolutt eneste trumfkortet en mann har i barnefordelingssaker der kvinnen er den som bruker makt for å kreve mer samvær enn far. Og jeg bruker det som absolutt siste utvei, etter at alle andre veier er prøvd. So shoot me....

 

Det er ikke uvanlig å tro at man ser ting ut fra barnets synsvinkel, og så gjør man egentlig ikke det.

Akkurat som kristne tror de kjenner Gud, men så gjør de egentlig ikke det?

 

Ikke nødvendigvis. Et barn som ikke har kjent den ene forelderen, vil i tenårene gjerne ytre ønske om å bo hos denne i en periode, kanskje ett år eller to år. Fordi man har et sterkt ønske om å bli kjent med sin forelder.

Og hvor tror du dette "sterke ønsket" stammer fra? Kan det være fordi det ikke fikk sjansen til å knytte seg like mye til begge foreldrene fra start?