Er jeg bi-polar?

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Har kommet til å tro at jeg kan være bi-polar, jeg er kun 17 og vet at det er veldig lett for å diagnosere seg selv. For å være helt ærlig vil jeg faktisk bli være bi-polar.

 

Som 13 åring var jeg ekstremt glad, det føltes som om jeg var dopet og forelsket hele tiden. Jeg syns selv at jeg var en jævlig bra fyr på den tiden. Alle rundt meg sa at jeg snakket for fort og hadde problemer med å følge hva jeg snakket om. Jeg lo av det aller meste, jeg syntes livet virket evig komisk. Av og til begynte jeg til og med å le når jeg var helt aleine. Jeg flørtet med de fleste tiltrekkende jentene jeg så, både kassedamer, jenter på skolen og førti år gamle kvinner. Jeg snakket med de aller fleste, på bussen, skolen, fremmede. Samtidig kunne jeg bli helt slått ut av små ting som at f.eks en fyr syntes jeg var irriterende eller at en kompis ikke tok telefonen og jeg kunne irritere meg for det i timesvis. Jeg følte meg også veldig strekt knyttet til venner og familie. Det varte i rundt et halvt år.

 

Etter denne perioden ble jeg en skikkelig drittsekk, jeg mast nesten alle vennene mine, ødelagte forholdet til familien min og skulket skolen nesten hver dag. Jeg tror det var når jeg var rundt 14-15. Jeg orket ikke gjøre en dritt, lå våken til 3-4 om natten og ønsket å dø. Jeg tenkte på det som straffen min, etter å hvert en slik drittsekk. Jeg hatet meg selv. Jeg trodde at jeg aldri mer kom til å bli glad igjen.

 

Men det ble jeg, og nå klarer jeg ikke la vær å le igjen. Jeg ler hele tiden, danser og synger (på kødd). Tar opp kontakt med venner jeg har mistet kontakten med og skriver mye. Samtidig får jeg også helt idiotiske tanker om hvilke fin fyr jeg er, hvordan alle liker meg og at jeg kommer til å bli stor. I timene klarer jeg ikke å følge med, og sitter å prater eller drømmer meg vekk. Når jeg er glad virker det som om jeg er mye gladere enn folk rundt meg.

 

Hva tror dere?

 

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

[L4r5]

Hva tror dere?

At dette er noe en behandler kan svare bedre på enn en gjeng ukvalifiserte lekmenn som aldri har møtt deg og ikke kjenner deg.

[AnonymDiskusjon]

At dette er noe en behandler kan svare bedre på enn en gjeng ukvalifiserte lekmenn som aldri har møtt deg og ikke kjenner deg.

Jeg vet, men jeg liker ikke psykologer, de graver så jævlig. Jeg har ikke lyst på behandling heller. Visst noen fagmenn her på forumet tror det er sannsynlig at jeg er bi-polar, så får jeg ta å oppsøke en psykolog.

 

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

[BuffyAnneSummers]

Jeg syns dette høres ut som en vanlig tenåring som går gjennom ''faser'' i livet sitt. Alt du skrev er egentlig ganske vanlig for tenåringer.. og gjerne litt mer ekstremt og. De kan ha så heftige humørsvingninger at de går fra glad og lykkelig til deprimert og suicidal på noen minutter.

 

Hvis du selv tror du er bi-polar så vil jeg anbefale deg å oppsøke psykolog. De graver ja, men det betyr også at de faktisk gjør jobben sin.

[06855885447]

Hei

 

Har kommet til å tro at jeg kan være bi-polar, jeg er kun 17 og vet at det er veldig lett for å diagnosere seg selv. For å være helt ærlig vil jeg faktisk bli være bi-polar.

 

Hva tror dere?

 

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

 

Hvorfor vil du bli/være bipolar? Vet om folk som ser på det som kunstnerisk positivt, da en kan bli veldig kreativ av å være manisk og hypomanisk, men ikke alle.

 

Jeg vil ikke synse så mye her men, hva mener du med ødelagte forholdet? også vil jeg nevne kjærlighetssorg, det kan være belastende i ungdomsårene.

 

Hvis du mener du er bipolar (noe som mange fagfolk mener bør oppfølges) så bør du jo kanskje oppsøke hjelp. Vet at mye er vanskelig å snakke om, bare fordi det generelt kan være vanskelig å snakke om ting.

Endret 19. mars 2013 av jadaimorgen

[Primer4]

Vanlig tenåring vil jeg si.

[AnonymDiskusjon]

Jeg syns dette høres ut som en vanlig tenåring som går gjennom ''faser'' i livet sitt. Alt du skrev er egentlig ganske vanlig for tenåringer.. og gjerne litt mer ekstremt og. De kan ha så heftige humørsvingninger at de går fra glad og lykkelig til deprimert og suicidal på noen minutter.

 

Hvis du selv tror du er bi-polar så vil jeg anbefale deg å oppsøke psykolog. De graver ja, men det betyr også at de faktisk gjør jobben sin.

Joda, du har sikkert rett, burde kanskje vente til jeg får skjegg før jeg begynner å synse. Eneste var at jeg kjente meg godt igjen i de dokumentarene og symptomene jeg har sett. Om de store humørsvingningene fortsetter får jeg heller ta å oppsøke lege . En av grunnene til at jeg ikke har gjort det enda er at jeg, som du sier, ikke var sikker på om det var helt vanlige humørsvingninger.

 

Det bør også nevnes at det ikke kun er jeg som mener at humøret mitt ofte er litt mer intenst enn vanlig, har hørt det flere ganger.

 

At jeg ikke liker å gå til psykolog har ingenting med at de ikke gjør jobben sin å gjøre, det er rett og slett bare ubehagelig, som jadaimorgen sa.

 

Hvorfor vil du bli/være bipolar? Vet om folk som ser på det som kunstnerisk positivt, da en kan bli veldig kreativ av å være manisk og hypomanisk, men ikke alle.

Nå er jeg som kjent ikke sikker på om det er noe unormalt med humøret mitt, men til tider er jeg ubeskrivelig glad. Om det er det som er (hyper)mania så er det hvertfall jævlig gøy. Da føler jeg meg mer kreativ også. Jeg er også litt fasinert av personer som har bi-polare trekk.

 

Jeg vil ikke synse så mye her men, hva mener du med ødelagte forholdet? også vil jeg nevne kjærlighetssorg, det kan være belastende i ungdomsårene.

Oisan, forholdet med venner og familie, ikke med dame. Eller det var vel kanskje det du mente også? Med vennene mine var det pga. jeg kunne være slem (selvom jeg aldri gikk over streken), masete, deppet og ble fort irritert. Mange av de ble lei av meg (foratålig nok) og kuttet kontakten. Med å ødelegge forholdet med familien mener jeg at broren min syns jeg er gal, at jeg ikke snakker med moren min som også mener at jeg er gal og at faren min blir sliten av meg. Ikke for prøve å avskrive meg ansvar, men de personlighetstrekkene jeg har nevnt over har jeg veldig liten kontroll over.

 

 

 

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

[BuffyAnneSummers]

Joda, du har sikkert rett, burde kanskje vente til jeg får skjegg før jeg begynner å synse. Eneste var at jeg kjente meg godt igjen i de dokumentarene og symptomene jeg har sett. Om de store humørsvingningene fortsetter får jeg heller ta å oppsøke lege . En av grunnene til at jeg ikke har gjort det enda er at jeg, som du sier, ikke var sikker på om det var helt vanlige humørsvingninger.

 

Det bør også nevnes at det ikke kun er jeg som mener at humøret mitt ofte er litt mer intenst enn vanlig, har hørt det flere ganger.

 

At jeg ikke liker å gå til psykolog har ingenting med at de ikke gjør jobben sin å gjøre, det er rett og slett bare ubehagelig, som jadaimorgen sa.

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

 

Tenåringer er kjent for å virke ''insane'' når humøret deres svinger. Spesielt når kroppen og hjernen utvikles så er det så mye som skjer at man kan virke overveldet innimellom.. Jeg har en søster som oppfører seg som om hun skulle vært 13 med sine humørsvingninger, men hun er ikke gal eller noe sånt, bare barnslig.

 

Hvorfor er det ubehagelig? Har du vært hos en før? Hvis du virkelig vil komme til bunns i dette så er psykolog veien å gå, din fastlege er ikke egentlig kvalifisert til å diagnosere deg med en sinnslidelse. De kan mene at du har trekk som kan ligne, men for å komme til bunns i det så må du nok oppsøke en psykolog dessverre.

 

Jeg vil gjerne kommentere det du ellers skrev om at du er fascinert av andre som er bi-polare.. tror du at denne ''problemstillingen'' kan komme av at du har ett ønske om å være spesiell og unik, og at du derfor ''ser symptomer'' der det egentlig ikke stemmer? Det å selvdiagnosere seg selv med slike sykdommer er tegn på at dette kan stemme, og siden jeg har mentale lidelser i familien så skjønner jeg meg ikke helt på de som ''ønsker'' å være sinnsyk, selv om jeg skjønner ønsket om å være ulik alle andre. Du er også i den alderen hvor man gjerne prøver å finne seg selv og finne ut av hvem man egentlig er, og ofte kan det være vanskelig ta til takke med å bare være gode, gamle, 'kjedelige' ''anonym''.

[AnonymDiskusjon]

Tenåringer er kjent for å virke ''insane'' når humøret deres svinger. Spesielt når kroppen og hjernen utvikles så er det så mye som skjer at man kan virke overveldet innimellom.. Jeg har en søster som oppfører seg som om hun skulle vært 13 med sine humørsvingninger, men hun er ikke gal eller noe sånt, bare barnslig.

Jeg blir ikke kalt gal som i sprø, men som i diagnose. Bare denne uken har jeg blitt spurt 3 ganger. Den ene var av en kompis som kjenner meg ut og inn og som jeg har kjent så lenge jeg kan huske, den andre var en jeg bare prater litt med i timen, den tredje gangen var det av en jeg ikke en gang kan navnet på. Helt fra halveis i barneskolen har jeg blitt ansett som det. Moren min sier det nesten hver helg, og hun har siden kanskje 5. klasse dratt meg med på en mange tester å fått meg til å snakke med mange fagfolk (mot min vilje). Det hender jeg har tenkt at hun trenger mer hjelp enn meg. Hun sa foresten at skolen ønsket at jeg skulle testes, men jeg tror ikke det er sant. ADHD har jeg blitt testet for 3 ganger (de to første uten at jeg visste det). Også en test til, som jeg ikke aner hva er for.

Hvorfor er det ubehagelig? Har du vært hos en før?

Forde jeg ikke liker å bli spurt en masse personlige greier, selvom jeg så klart vet at det er jobben deres. 2 ganger pga. moren min ville (men hun ble rasende når jeg sa at vi også snakket om hun) og en gang frivillig. Hun ene psykologen sa at jeg helt klart hadde vært deprimert.

 

Jeg vil gjerne kommentere det du ellers skrev om at du er fascinert av andre som er bi-polare.. tror du at denne ''problemstillingen'' kan komme av at du har ett ønske om å være spesiell og unik, og at du derfor ''ser symptomer'' der det egentlig ikke stemmer?

Vet ikke.

 

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

[Pop]

Kanskje det egentlig ikke er du som er "problemet", men opphavet ditt...?

 

Resten av det du skriver skal du ikke ta altfor høytidelig i en ungdomsfase, bare reflekter over det og hva som gjør deg glad, sint og trist. Og hva du blir likegyldig overfor. Det er dessuten lett å bli tiltrukket av ytterpunktene i ulike egenskaper. Det er også selvsagt fristende å ha ytterpunktene av positive egenskaper, men som regel følger det en negativ side med, som du kjenner når du blir deppa osv.

 

Kan forsikre deg om at jeg kjente på mange diagnoser og symptomer på diagnoser under egne studier, men jeg konkluderte vel med at jeg falt ned på rette siden av gjerdet stort sett likevel.

 

Forresten kan du godt kontakte fastlegen din og be om utredning i spesialisthelsetjenesten. Godt mulig du ikke skal snakke med en psykolog, men en psykiater. Høres det bedre ut?

Endret 20. mars 2013 av Pop

[BuffyAnneSummers]

*snip*

Anonym poster: 1d268bcd65e66984e2444befa139fabf

 

Syns det er fint at du kan være reflektert og ærlig med deg selv og si at du ikke vet om dette er ett ønske om å være unik eller om det faktisk kan være at du har en sinnslidelse.

 

Mange kan mene masse rart om hva man har og sånt, det betyr ikke at det stemmer. Moren min trodde at jeg var lesbisk, men det var jeg jo ikke, for å prøve å sammenligne litt. Jeg kjenner også folk som kan virke som om de har en sinnslidelse på grunn av måten de oppfører seg på, men oftest er det at de bare gjør seg til eller ikke tenker seg helt om hva de gjør. Dette stemmer spesielt med tenåringer, da de er i en veldig forvirrende og sårbar situasjon.

 

Siden du har fått vite av en psykolog at du er/har vært deprimert så syns jeg at du burde trosse frykten eller uviljen du har mot å prate med noen som er profesjonell. Dette kan hjelpe deg stort, bare det å få tømt seg selv og få avkreftet eller bekreftet mistanker kan være så sinnsykt godt, og det vil hjelpe deg med å prøve å forhindre fremtidige uheldige situasjoner (som at bi-polariteten forverrer seg hvis du faktisk har det, at du synker dypere inn i depresjon eller lignende). Jeg, og mange andre jeg har pratet med om det samme, mener også at det kan ta litt tid før du finner ''den rette'' personen man ønsker å åpne seg for og jobbe med problemet. Jeg sliter enda med å finne min, selv om jeg har vært gjennom x antall psykologer. Jeg ønsker deg lykke til og håper at du ihvertfall ønsker å prøve, for hvis du faktisk har en sinnslidelse så er det meget viktig å ta tak i det med hjelp fra noen som vet hva de gjør.