Er deprimert: hvordan går jeg fram?

[AnonymDiskusjon]

Hei alle.

 

Jeg har over lengre tid (et tidsspann på noen år) slitt med lett depresjon, men gradvis det har bare blitt verre og verre. Jeg sliter med å få gjort dagligdagse ting, og kommer meg nesten ikke på skolen. De siste månedene har jeg også gått rundt med selvmordstanker. I tillegg plages jeg med en spiseforstyrrelse som bare ser ut til å bli verre og verre. (Når er det forresten ille nok for å gå til psykolog/lege med problemene sine? Jeg føler at terapi er for folk som virkelig sliter...)

 

Så egentlig er mitt spørsmål til dere... hva nå? Jeg har så lyst på hjelp, men jeg vet ikke hvordan jeg går fram. Jeg leste litt på Internett, hvor det sto at man først skulle henvise seg til legen, men jeg lurer på hva skjer dersom jeg går til legen? Vil han begynne å stille masse spørsmål som jeg ikke er forberedt om å prate om? Jeg er mer enn villig til å få en henvisning til psykolog og forsøke det, men jeg er litt redd for at jeg må snakke mye med fastlegen min før det (eller å bli avvist med en kommentar om at jeg må 'trene mer' eller legge meg tidligere). Det har jeg absolutt ikke lyst til, ettersom vi kommer dårlig overens og jeg tidligere har følt at jeg har blitt overfeid til de grader tidligere.

 

Håper noen kan hjelpe meg. Anonym poster: 144da427374240d9bc687ef45411fca4 Anonym poster: 144da427374240d9bc687ef45411fca4

[War]

 

Vet denne brukes i VGS

[Gjest Slettet-w7DZlO15]

Ta kontakt med fastlegen (eventuelt helsesøster på skolen) som henviser deg til psykolog.

[vidor]

Det er ikke alle typer depresjoner som vises like godt på utsiden.

Dynamikken du har med legen din kan være påvirket av bl.a. dette.

 

Hvis du mistrives med legen så kan du jo vurdere å bytte. Føler en ikke at en tas alvorlig av legen er det et dårlig tegn, og om forholdet haddet vært godt så hadde du kanskje ikke vegret deg for å spørre om det.

 

Problemet er at mange venter for lenge før de kommer i behandling, men det er veldig vanlig å utsette dette for lenge også. Tidlig intervensjon gir best og raskest resultat.

 

Dag1234 har tidligere postet denne; MADRS (link)

som du kan bruke til egendiagnostisering. Er ikke værre en å ta den testen og rapportere resultatet til legen din at du vil ha henvisning til psykolog/psykiater.

Får du noe annet enn lett depresjon og blir avfeid vil jeg påstå legen bedriver tjenesteforsømmelse. Da bør du nok finne deg en annen lege.

 

Dette er også en god bok som kan vurderes;

http://www.angst-depresjon.no/

[dag1234]

Du bør at plagene dine opp med legen din og bli henvist til psykolog eller DPS. Hvis du føler at legen din ikke tar deg alvorlig, så skift fastlege. Slik du beskriver problemene dine, ville jeg vært ganske sikker på at du ble henvist uten videre diskusjon.

 

Om du bør henvises handler ikke bare om hvor store problem du har, men også om hvor motivert du er for behandling. Skolepsykolog (PPT) er også en mulighet. Da trenger du ikke gå via legen din.

[06855885447]

Om du bør henvises handler ikke bare om hvor store problem du har, men også om hvor motivert du er for behandling.

 

Forstår hva du mener her. Men er det ikke vanskelig å skille den egentlig dårlig motivasjon, og den egentlige lysten til å få behandling som da skjules av depresjonen?

[cowboy bob]

Hei alle.

 

Jeg har over lengre tid (et tidsspann på noen år) slitt med lett depresjon, men gradvis det har bare blitt verre og verre. Jeg sliter med å få gjort dagligdagse ting, og kommer meg nesten ikke på skolen. De siste månedene har jeg også gått rundt med selvmordstanker. I tillegg plages jeg med en spiseforstyrrelse som bare ser ut til å bli verre og verre. (Når er det forresten ille nok for å gå til psykolog/lege med problemene sine? Jeg føler at terapi er for folk som virkelig sliter...)

Terapi er faktisk mest effektivt (alene) for de som sliter mindre, fordi på et visst tidspunkt blir medisinering nærmest en nødvendighet. Og når du sier at du sliter med selvmordstanker så er det jo helt klart at du virkelig sliter og da er det jo rett frem.

 

For å bli henvist til psykiatrien i din kommune må du gå til fastlegen, der vil han stile noen spørsmål for å få en idé om hvor alvorlig det er. Fastlegen er ikke en utdannet psykolog og du trenger derfor ikke å være redd for å åpne deg opp i noen særlig grad for han eller henne. Fordi det er ventetid for å komme inn hos den offentlige psykiatrien der de som trenger det mest får time først er det viktig at du sier det har du skrevet her, nemlig at du har slitt med depresjon over lengre tid, det har blitt gradvis verre og går utover skolen (viktig med skolen!!), spiseforstyrrelsen og viktigst, selvmordstankene. Jeg vet ikke hvordan din kommune er, men i Bergen vil du selv om du er prioritert ikke ha rett på behandling før innen 3 måneder, men om du er suicidal vil du da bli høyere prioritert. På grunn av ventetiden og hvor lang tid det kan ta å behandle depresjon anbefaler jeg at du ringer og bestiller time hos legen din med en gang i morgen.

 

Når dette er gjort vil du få et brev i posten som informerer deg om hvor lang tid det tar til du seinest bør ha fått time, enten hos Ungdomspsykiatrien om du er under 18 år eller hos den psykatriske avdelingen i din kommune.

 

Deretter når du har kommet inn vil de foreta en vurdering av hvor alvorlig det er for deg, utføre generell terapi og den slags og mest sannsynlig ville skrive ut antidepressiver dersom du går med på det. Dersom psykiateren mener at du trenger det anbefaler jeg å gå med på det. De ulike medisintypene har ulike sideeffekter som kan være alt fra veldig plagsomme til ikke plagsomme i det hele tatt, ta den tiden du trenger til å finne en type som passer deg.

 

Lykke til, det blir bedre!

[dag1234]

Forstår hva du mener her. Men er det ikke vanskelig å skille den egentlig dårlig motivasjon, og den egentlige lysten til å få behandling som da skjules av depresjonen?

 

Det kan være det, for det er alltid noe i oss som ikke vil ut av problemene, den såkalte 'motstanden'. Det er alltid flere krefter i oss, og ikke alle drar i retning av å ville foreta de valg og handlinger som skal til for å få det bedre.

Jeg synes at etter noen timer så merker jeg om folk prøver å komme seg ut av vanskene, eller om det er andre motiver for å søke psykolog.

[06855885447]

Det kan være det, for det er alltid noe i oss som ikke vil ut av problemene, den såkalte 'motstanden'. Det er alltid flere krefter i oss, og ikke alle drar i retning av å ville foreta de valg og handlinger som skal til for å få det bedre.

Jeg synes at etter noen timer så merker jeg om folk prøver å komme seg ut av vanskene, eller om det er andre motiver for å søke psykolog.

 

Det er dette som er kognitiv dissonans? Eller er det mange andre begreper som beskriver det?

Endret 18. mars 2013 av jadaimorgen

[vidor]

Det er dette som er kognitiv dissonans? Eller er det mange andre begreper som beskriver det?

 

Freud snakket vel om "gode" gamle Thanatos.

[dag1234]

Det er dette som er kognitiv dissonans? Eller er det mange andre begreper som beskriver det?

 

Nei, kognitiv dissonans er hentet fra sosiallpsykologien og handler om hvordan holdinger dannes.

 

'Motstand' er et begrep fra terapi, og handler om de kreftene i psyken gjør at vi ikke vil gå inn i problemene vår. Det minner om begrepet 'forsvarsmekanisme', men 'motstand' brukes aldri utenom i terapeutiske sammenhenger; forsvarsmekanismer brukes om fenomener i oss som viser seg i en rekke situasjoner og ikke bare i terapi.

 

Begrepet er fra Freud, og han så på 'motstand' som noe som skulle overvinnes og nedkjempes. Det gjør vi ikke lengre i dag; motstand skal oppdages og respekteres.

'

Motstand' er nært beslektet med begrepene 'primær- og sekundærgevinst' ved psykiske problem. Det handler om fordelene ved å være syk, og er nært knyttet til Freuds teorier om hvordan vi fungerer psykisk. 'Primærgevinst' tenkte han var at symptomet, selve plagen tok oppmerksomheten vekk fra det vi egentlig slet med, som jo han mente er våre ubevisste problemer og konflikter. 'Sekundærgevinst' er alle godene vi får som syke; omsorg, sykepenger, fritak fra plikter, osv. Begge disse vil holde oss tilbake i sykdommen og de ikke blir bevisstgjort og overvunnet.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Hei alle.

 

Jeg har over lengre tid (et tidsspann på noen år) slitt med lett depresjon, men gradvis det har bare blitt verre og verre. Jeg sliter med å få gjort dagligdagse ting, og kommer meg nesten ikke på skolen. De siste månedene har jeg også gått rundt med selvmordstanker. I tillegg plages jeg med en spiseforstyrrelse som bare ser ut til å bli verre og verre. (Når er det forresten ille nok for å gå til psykolog/lege med problemene sine? Jeg føler at terapi er for folk som virkelig sliter...)

 

Hei!

 

Jeg sliter selv og med depresjon, og selvmordstanker, og har hatt slike problemer nå i over 3 - 4 år nå. Jeg vet hvordan det er, og vil absolutt anbefale deg å gå til Psykolog. Det å ha noen å snakke med, er veldig godt, og det hjelper på å løfte de tankene. Det er viktig å ta slike tanker på alvor, og ikke skyve dem unna, da det bare blir verre etter tid.

 

Jeg har funnet ut at det faktisk er mye enklere å snakke med folk en ikke kjenner, og det gjelder selvfølgelig også psykolog.

 

Jeg stiller meg også til rådighet dersom du trenger noen å snakke med, det er bare å sende meg en PM når du vil, så kan vi slå av en prat gjennom PM/Chat. Det er veldig viktig å ikke gå rundt med slike tanker aleine, og slik du beskriver at du har problemer med å komme deg på skole, da er det definitivt at du ikke snakker med noen.

 

Jeg har selv erfaring med: Selvmordstanker, depresjon og angst. Så for all del, ta kontakt med meg, eller noen av de andre på forumet som er villig til å snakke!

 

 

Snakk gjerne med noen i denne tråden og: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530

 

Tråd for å dele tunge tanker: http://www.diskusjon...owtopic=1219228

Endret 18. mars 2013 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Gjest Bruker-95147]

Det kan være det, for det er alltid noe i oss som ikke vil ut av problemene, den såkalte 'motstanden'. Det er alltid flere krefter i oss, og ikke alle drar i retning av å ville foreta de valg og handlinger som skal til for å få det bedre.

Jeg synes at etter noen timer så merker jeg om folk prøver å komme seg ut av vanskene, eller om det er andre motiver for å søke psykolog.

 

Hva er det? Og, er det ikke et samspill mellom klient og psykolog? Kan psykologen bare lene seg tilbake, og si: der har vi en typisk umulig pasient, og det er så klart ikke det at jeg selv er en dårlig psykolog, neida ... Dette synes jeg blir litt rart, og stemmer lite med egne erfaringer

 

[vidor]

Hva er det? Og, er det ikke et samspill mellom klient og psykolog? Kan psykologen bare lene seg tilbake, og si: der har vi en typisk umulig pasient, og det er så klart ikke det at jeg selv er en dårlig psykolog, neida ... Dette synes jeg blir litt rart, og stemmer lite med egne erfaringer

 

Det kommer vel an på både hvordan man tenker og hvilke klienter man har. Tar man bredden er det vanskelig som en person og kunne hjelpe alle typer mennesker med alle typer problemstillinger. Sammensetningen av personligheter sammen med erfaring og kunnskap har mye å si. Det er langt fra alle som går til psykolog som gjør det av motivasjon for å bli bedre.

[Gjest Bruker-95147]

Det kommer vel an på både hvordan man tenker og hvilke klienter man har. Tar man bredden er det vanskelig som en person og kunne hjelpe alle typer mennesker med alle typer problemstillinger. Sammensetningen av personligheter sammen med erfaring og kunnskap har mye å si. Det er langt fra alle som går til psykolog som gjør det av motivasjon for å bli bedre.

 

Det er jo den biten jeg ikke helt skjønner. At folk kan være forvirret og ikke vite annet enn at veien til bedring kan bety at man må ta tak i seg selv, og det er vanskelig nok, kan jeg forstå - men at folk skulle gå til psykologen fordi de har andre motiver, er lite kjent for meg

 

Legger ved noe som Ihlen-søstrene har skrevet, og som jeg synes kan passe her.

 

Følgende situasjon er et eksempel som illustrerer hva det å ikke bli gjort kompetent, kan innebære i praksis. Det er Bente- Marie som forteller om en opplevelse hun hadde i sin praksis som psykolog.

Vi har riktignok hentet dette eksemplet fra vårt eget arbeidsfelt, men det kunne vært tatt fra en hvilken som helst situasjon der en person har et ønske om å få gjøre noe for en annen.

Bente-Marie får en telefon fra en god venn. Vennen sier:

Jeg har en kollega som jeg setter stor pris på. Han sliter så tungt for tiden. Kona har forlatt ham og tatt med seg ungene. Han er forvirret og ulykkelig og vet ikke sin arme råd. Det er helt krise. Jeg vet hvilken dyktig psykolog du er – du ga meg så gode råd da jeg slet med tenåringssønnen min. Kan du ikke ta en liten prat med ham? Gi ham noen tips og sånn? Jeg vet at du egentlig ikke har tid. Men bare en liten time?

Hun har fått meg til å føle meg betydningsfull. Jeg har egentlig ikke tid, men jeg sier ja allikevel – en liten rådgivningstime skal jeg vel klare å skvise inn i min trange tidsplan. Klienten ringer meg etter en stund og vi avtaler en dobbelttime.

Uka etter er tiden kommet, og klienten og jeg sitter overfor hverandre – nå skal han tas vare på og få noen gode tips som skal gjøre livet mer levelig for ham. Nå skal jeg vise ham (og min venninne som fikk ham hit) hvilken dyktig psykolog jeg er.

Jeg begynner med å forhøre meg om hva han er oppe i, og han forteller. Etter en stund begynner jeg å hinte til ham om hva som kanskje ville vært lurt å tenke eller gjøre. Jeg gir ham råd på råd. Ingenting skjer. Han hører ikke på meg.

Tiden går.

Etter en time begynner jeg å føle at det kanskje ikke var så lurt å si ja til denne henvendelsen allikevel. Kanskje er jeg for stresset til å kunne sette meg inn i hans situasjon? Kanskje er jeg ikke tålmodig nok? Kanskje er jeg for utrygg som person til å klare å romme hans fortvilelse? Kanskje har jeg egentlig for liten erfaring i akkurat denne type problematikk? Jeg burde vel egentlig ha tatt det kurset om rådgivning med voksne som jeg hoppet over i fjor sommer?

Jeg føler meg ikke vel. Jeg føler meg ikke spesielt lur. Psykologer liker å føle seg lure innimellom. Den følelsen får jeg ikke sammen med denne klienten.

Hva gjør jeg nå?

Jeg kunne si til meg selv: Jeg gjør ikke en god jobb her! Dette skulle jeg aldri ha begitt meg ut på! Eller – jeg kunne velge noe mye behageligere, det som psykologer har som sitt hemmelige våpen. Jeg kunne si til meg selv: Det er noe galt med denne klienten! Han er ikke behandlingsmotivert. Fordi han ikke vil ha det jeg vil gi. Jeg kunne sukket oppgitt over ham sammen med de andre psykologene i lunsjen.

Jeg kan altså velge å dømme meg selv nord og ned. Eller jeg kan velge å dømme klienten min nord og ned. Er en eller begge av disse strategiene tilfredsstillende for meg?

Nei, kjære leser. Ingen av dem.

For vi har et problem. Et stort problem. Det har nemlig skjedd at klienter har kommet til meg og sagt at de likte det jeg gjorde sammen med dem. At de rådene jeg ga dem var gode. Det har til og med skjedd ofte. Hva hvis jeg fikk inn en ny klient – med et lignende problem – og følte meg lur sammen med ham?

Dette nå da bety at jeg er en god psykolog?

Vi har et problem til. La oss tenke oss at klienten min fikk hjelp av psykologen i rommet ved siden av? Det er jo ingen umulighet? At han kan gi henne følelsen av å være lur? At klienten kan være en god klient – altså behandlingsmotivert allikevel?

Så, hvis av og til kan være en god klient og jeg av og til kan være en god psykolog, og ingen av oss er håpløse hele tiden, hva er da forklaringen på at jeg føler meg så lite lur og har mest lyst til å lempe hele klienten over rekkverket til balkongen utenfor kontoret mitt?

La oss ta en titt på hva som skjedde mellom meg og klienten den timen vi hadde sammen, da jeg begynte å føle at jeg ikke strakk til. La oss ta en titt på klientens intensjoner. Klienten vet at vi ikke har så mye tid. Han vil at jeg skal vite alt om ham, slik at jeg har det best mulige grunnlaget for å råde ham.

Han vil jeg skal vite det han vet.

Dette vil ta 38 dager, 9 timer og 17 minutter – og da vil vi ennå så vidt ha startet. For han har mye informasjon om sitt 48-årige liv på lager. Hvilken konsekvens får denne ambisjonen om å fortelle alt?

Hvilken effekt har klienten på meg?

Jo: Hver gang jeg spør om jeg har forstått sånn og slik riktig, vipper han hodet fra side til side og sier ”jaaa, meeen…” Hver gang jeg foreslår noe han kan si eller gjøre, sier han: ”Nei det har jeg prøvd – det gikk ikke!” Eller han sier: ”Det vil hun aldri godta, eller jaaa, meeen – det er ikke helt min stil…”

Kjære deg som leser! Nå skal vi innføre noe av det flotteste verktøyet vi vet:

Metanivået

Meta betyr ”ved siden av”, men vi tenker på det som nivået over saksnivået.

Saksnivået er den samtalen vi har og det temaet vi snakker om. Saksnivået er det som hodet lytter til – logikken og fornuften finner vi her.

Metanivået er hvordan det føles å være i samtalen – er det behagelig eller ubehagelig – føler du deg flott eller unyttig? Metanivået er det som magen lytter til – kroppsspråk og tonefall. Magen føler seg akseptert eller avvist.

Metanivået er magens oversettelse av saksnivået

La oss vende tilbake til min klient:

I dette tilfellet er saksnivået at han har et problem som han trenger hjelp til. Saksnivået er at han beskriver problemet, og jeg forsøker å gi ham råd. Hva sier han til meg på saksnivå når jeg kommer med gode råd? Han sier: ”Jaaa, meeen…”

Hvordan oversetter magen min det at han sier ”Jaaa, meeen”? Hva sier han til meg på metanivå? Hvilken informasjon skaper dette ”Jaaa, meeen” i min mage?

Jo: Det magen min oppfatter at han sier er: ”Sorry, der tok du feil – prøv igjen!” Han sier: ”Dette trenger du å vite mer om før du kan uttale deg!” Han sier: ”Du er nok ikke så god som min kollega sa til meg! Dette er ikke nyttig for meg” Slik ankommer det han sier til meg i min mage. På metanivå. Så jeg får to beskjeder av ham – en på saksnivå: hjelp meg – jeg lider, og én på metanivå: du forstår ingenting.

Og jeg får begge beskjedene samtidig!

Jeg får en dobbeltbeskjed: ett budskap på saksnivå og ett budskap på metanivå, og de er ulike! Hodet mitt oppfatter: Hjelp meg! Magen min oppfatter: Du klarer ikke hjelpe meg!

Kjære leser.

I sted sa vi til deg at metanivået er magens nivå. Kroppsspråket er magens språk. Vi vet at magen bare kan romme to følelser:

Aksept og avvisning.

Alle nyanser av disse følelsene er på hodenivå: Hodet finner en oversettelse av magen som forhåpentligvis er akseptabel for omgivelsene. Det kan høres slik:

Dersom noen du ikke stoler spesielt mye på har gjort noe som du ble veldig provosert av kan du velge å la hodet oversette budskapet. Da sier du til synderen: ”Jeg må si jeg ble svært overrasket over at du valgte en slik løsning. Jeg trodde vi var enige om noe annet!”

Til en god kollega sier du noe helt annet – da snakker du mage: ”Jeg har lyst til å kverke den fyren! Nå boikotter han opplegget vårt igjen!” Magen føler bare aksept eller avvisning. Det at du oversetter med hodet, forandrer ikke magefølelsen.

Bente-Marie forteller videre:

Det som skjer i rådgivningssamtalen, er at jeg prøver alt jeg kan å hjelpe min klient. Han avviser meg hele tiden (ved å si ”jaaa meeen”, som ankommer som en avvisning til magen min) samtidig som han ber enda sterkere om hjelp! Hvordan tror du det føles å være meg, kjære leser? Joda, du har rett – ikke morsomt.

Så – hva trenger jeg? Husker du hva vi sa ovenfor om det å gjøre kompetent? Om det at jo mer aksept jeg får, jo mer avvisning tåler jeg? <og her er det masser av avvisning å tåle.

Men – vent litt! La oss se nærmere på forskjellen mellom intensjon (det du mener så godt) og effekten (at den andre blir sur selv om du mente det så godt)?

Tror du, kjære leser, at min klients intensjon er å ta motet fra terapeuten sin? Tror du at han tenker: Først skal jeg bønnfalle min kollega om å få tak i en god psykolog til meg, og når hun har gjort det og hvis jeg er så heldig å få time, så skal jeg ta rotta på den psykologen så fort jeg kan!

Jeg tror vi kan føle oss trygge på at dette ikke er klientens intensjon. Jeg tror vi kan anta at intensjonen hans er omtrent slik: Her sitter det en dame som er psykolog: Psykologer vet av seg selv hva folk trenger for det har de lært på universitetet. Derfor, hvis jeg bare forteller alt, så kommer hun til å stille en diagnose og fortelle meg hva jeg skal gjøre.

Det er ikke så rart at han tenker dette. Mange psykologer mener at det er deres jobb å lide seg igjennom alle avvisningene fra klientene sine i det uendelige. Noen ganger må de lide en lang stund fordi klientene deres kan være i en forfatning hvor de ikke klarer å håndtere informasjonen om sin effekt på terapeuten sin. Men hvis de gjør det for mye, så blir de utbrente.

[dag1234]

'Motstand' er alment anerkjent fenomen i terapi, og ikke noe jeg har funnet ut. du har tilsvarende i medikamentell behandling, der heter det 'no complience': at pasientene ikke tar medisinen slik som de sier.

 

Begrepet bygger på at pasienter har motstridende ønsker når de søker hjelp, men at disse ikke alltid er like bevisst av pasienten - og heller ikke av psykologen - enn så lenge Den uttalte bestillingen til psykologen trenger ofte ikke stemme med en ubevisste bestillingen. Dette kalles ofte ambivalens.

 

Det var en veldig lang tekst du har lagt ut PC, som tar opp en rekke tema, deriblant 'motstand' og et annet kjent fenomen; 'Motoverføringsreaksjoner', dvs de (irrasjonelle) følelsene som pasienten vekker i psykologen.

[Gjest Bruker-95147]

Det var en veldig lang tekst du har lagt ut PC, som tar opp en rekke tema, deriblant 'motstand' og et annet kjent fenomen; 'Motoverføringsreaksjoner', dvs de (irrasjonelle) følelsene som pasienten vekker i psykologen.

 

Jeg dro den frem fordi Ihlen-søstrene har et annet syn på hva det "terapeutiske rommet" som klienten skal behandles i bør inneholde. Og har brukt deres oppskrift, og som legmann erfart virkningen, og sett langt bedre resultater ved den fremgangsmåten, enn den "vanlige" og vedtatte metoden.

Og etter endel år som miljøarbeider i bv - er jeg på ingen måte sikker på om "vi" egentlig er tilstede for klienten, eller om det er klienten som er der for oss. ikke at jeg forkaster kunnskap, men heller det at jeg har fått et realistisk syn på verdien av den, og kunnskap som ikke lar seg overføre i praktisk nytte, kan man like gjerne legge fra seg

 

 

 

[dag1234]

@PC: Greit det.

 

Men det er vel ikke én, vanlig og vedtatt metode for alle behandlere bruker på alle slags mennesker. Utfordringen, og kunsten, er å få tak i hvem en har foran seg i hvert enkelt tilfelle, og se hva en kan få til.

 

Det er behandleren som skal tilpasse seg pasientens behov, og ikke motsatt.