[Løst] Tvinges til å bli far - vil gjerne høre fra menn!

[Oval]

Føler med deg TS, høres ut som en vanskelig situasjon å være i. Jeg synes personlig at mannen din ikke respekterer deg nok om han presser deg til å gå imot din egen samvittighet. Tror det er flere som angrer på at de tok abort, men hittil har jeg ikke hørt om noen som angrer på at de fullførte svangerskapet. Det å få unge skal visst være fantastisk. Det var en digresjon, jeg antar at det ikke bare er en evt. framtid, men også følelsen av at det er et liv du bærer på, som gjør at du vil fortsette svangerskapet?

 

Jeg vet ikke selv når livet begynner, men synes du skal følge din samvittighet om du føler det begynner før fødselen. Synes hvertfall ikke du skal la dine synspunkter avfeie med argumenter som "det er bare en celleklump" Vi er jo alle celleklumper sett fra et biologisk perspektiv. Man kan jo diskutere til man blir blå om det er bevisstheten eller andre aspekter som avgjør om det er et liv eller ikke, men hvem kan bestemme dette og si at "det der er et liv, men det er ikke et liv"?

 

Om du tror det er et liv tror jeg det kan bli ganske vanskelig å leve med tanken på å ha tatt et liv. Det er din kropp og om du føler du taler for to stk skal det være lov til det! Lykke til med valget. Jeg heier på deg!

[Skurupu]

den viktigste parten taper

 

Godt poeng. Vanskelig nøtt, dette her.

[norskgoy]

Merkelig hvordan gutta her på forumet kun tenker med lillehodet.

Å pule uten prevansjon eller å stole på at dama går på pillen alene er en risikosport der utfallet kan ende med barn.

At "barnefaren" i ettertid ikke vil ha barnet spiller i grunnen liten rolle om moren faktisk vil ha det for han viste det potensielle utfallet og han viste hva loven sa om farsskap.

 

Derfor man har utviklet metoden med abort. Abort er visstnok kun å ta vekk en "kreftsvuslt".

[Gjest Bruker-95147]

Godt poeng. Vanskelig nøtt, dette her.

 

Ja, og nei - vi er imot dødsstraff

[Skurupu]

Jeg ser ikke på abort som dødsstraff.

Endret 17. mars 2013 av Skurupu

[perpyro]

 

Derfor man har utviklet metoden med abort. Abort er visstnok kun å ta vekk en "kreftsvuslt".

Rent teknisk så fjerner man en celleklump og for den del så er det ikke embryoet jeg har i tankene på dette stadiet, men heller kvinnen som allerede har fått en biologisk reaksjon i kroppen der den forbereder seg på å bære fram et barn, dette sliter på helsa selv etter en relativt tidlig abort, for prosessen har startet allerede og den består av mere en bare celleklumpen som fjernes.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg ser ikke på abort som dødsstraff.

 

Jeg aksepterer at vi har forskjellig ståsted - det finnes tross alt bare to steder man kan stå, i et slikt dillemma

[Arcturus2]

Jeg forsøker: La kvinnen bære frem barnet, hvis hun vil det. La mannen slippe alt ansvar, hvis han vil det. Det skal ikke engang stå hans navn på fødselsattesten. Barnet er ikke hans, rett og slett.

 

"vinn"-"vinn"

Men vi menn har da vitterlig følelser, vi også? Dette handler jo ikke om å ikke ville ha barn i teorien. Det handler om premissene og rettighetene i prosessen. Er det ikke en sorg for mannen om man er far til et barn han ikke ville ha?

 

den viktigste parten taper

Særegent godt poeng. Går utifra at du tenker på barnet?

hittil har jeg ikke hørt om noen som angrer på at de fullførte svangerskapet. Det å få unge skal visst være fantastisk.

(...)

Vi er jo alle celleklumper sett fra et biologisk perspektiv.

 

Det blir nesten en umulighet å si at man angrer på å ha fått barn. Det blir en eksisensiell falitterklæring. Jeg velger å tro terminologien kognitiv dissonans er på sin plass over et slikt argument. Man går utifra at det er strålende, alltid, å få barn. "Er det ikke strålende så er det strålende likevel".

 

Exacly! Ergo er det ingen rett til å drive frem en celleklump. En celleklump har ingen ukrenkelig rett til liv. Men har et barn. Dette vitner om kompleksiteten rundt det å skape liv! Det er ingen enkel biff. Det blir, enten du vil det eller ikke, en etisk debatt om når embryoet blir et barn. Jeg avfeier din argumenasjon, som så mange andre her, som for enkel. Du mener jo godt, men ender opp med søle på skoene. Godt forsøk! Prøv på nytt.

Endret 17. mars 2013 av Arcturus2

[tom waits for alice]

En celleklump har ingen ukrenkelig rett til liv. Men har et barn. Dette vitner om kompleksiteten rundt det å skape liv! Det er ingen enkel biff. Det blir, enten du vil det eller ikke, en etisk debatt om når embryoet blir et barn.

Uansett når celleklumpen blir et liv, så er vel det uavhengig av om vi ser det fra fars eller mors synsvinkel? Med mindre man mener at frem til et punkt skal far få vetorett, men ikke etterpå, mens kvinnens angrefrist skal vare lenger...?

 

Var det noen som ville gjøre et forsøk på å definerer hva "mannens rettigheter" som vi skulle diskutere er for noe i denne sammenheng?

 

Geir

[perpyro]

Når jeg tenker etter tittelen på tråden er den i grunnen ganske morsom for hvem var det som tvang TS til sex?

Det er jo det han insunuerer ettersom det er eneste formen for tvang som kan retferdiggjøre at man kan kalle farskapet tvungent.

[BuffyAnneSummers]

Det jeg syns du burde tenke på TS er om han virkelig noensinne vil bli klar for barn? Han er jo 30 år, du er i midten av 20 årene, økonomien deres er alright, hvis du fikk barnet så hadde han hatt lyst til å ha samvær, osv osv osv.

 

..også sitter han der og truer med å forlate deg hvis du fullfører graviditeten. Hvordan i helvete klarer du å legge deg sammen med han? Spise med han? Se på han? Elske med han??

 

Din fastlege hadde helt rett - menn kommer og går.. du må gjøre det du føler er rett for deg selv.

[Lalita]

..også sitter han der og truer med å forlate deg hvis du fullfører graviditeten. Hvordan i helvete klarer du å legge deg sammen med han? Spise med han? Se på han? Elske med han??

 

Der kommer kjærligheten min inn tror jeg.. Flere som spør meg om det, hvorfor er jeg ikke sint på han? Men jeg er så enormt glad i han, og jeg ser hvor lite lyst han har på dette barnet så jeg føler han har rett til å føle som han gjør også.

 

Når jeg tenker etter tittelen på tråden er den i grunnen ganske morsom for hvem var det som tvang TS til sex?

Det er jo det han insunuerer ettersom det er eneste formen for tvang som kan retferdiggjøre at man kan kalle farskapet tvungent.

 

Ikke tvunget til sex, men med tanke på at jeg gikk på beskyttelse så føler man vel at det var en uskreven avtale om at vi ikke ønsker barn på dette tidspunktet. Ergo - abort burde være utført da vi ikke pratet om barn.

[BuffyAnneSummers]

Der kommer kjærligheten min inn tror jeg.. Flere som spør meg om det, hvorfor er jeg ikke sint på han? Men jeg er så enormt glad i han, og jeg ser hvor lite lyst han har på dette barnet så jeg føler han har rett til å føle som han gjør også.

 

Det er greit å føle seg på en viss måte og si at han ikke er klar for det, men dette er jo en helt håpløs måte å prøve å løse situasjonen på.

[Skurupu]

Det jeg syns du burde tenke på TS er om han virkelig noensinne vil bli klar for barn? Han er jo 30 år, du er i midten av 20 årene, økonomien deres er alright, hvis du fikk barnet så hadde han hatt lyst til å ha samvær, osv osv osv.

 

..også sitter han der og truer med å forlate deg hvis du fullfører graviditeten. Hvordan i helvete klarer du å legge deg sammen med han? Spise med han? Se på han? Elske med han??

 

Dere kvinner er rare. Det finnes da mange menn som ikke vil ha barn. Hvis hun absolutt må ha unger får hun finne seg en annen, for hun er åpenbart sammen med feil person.

 

Selv er jeg hundre prosent på mannen side. Jeg er 27 år og livredd for unger. Ser på det som 18-års ubetinget fengsel. Det ville ødelagt livet mitt, rett og slett. Forlate dama er det første jeg ville gjort.

 

På den andre siden, er dette synspunkter mannen til TS burde ha gjort rede for før de havnet i denne situasjonen. Men han var vell for feig til å si i fra, i frykt for å miste henne.

Endret 18. mars 2013 av Skurupu

[BuffyAnneSummers]

Dere kvinner er rare. Det finnes da mange menn som ikke vil ha barn. Hvis hun absolutt må ha unger får hun finne seg en annen, for hun er åpenbart sammen med feil person.

 

Selv er jeg hundre prosent på mannen side. Jeg er 27 år og livredd for unger. Ser på det som 18-års ubetinget fengsel. Det ville ødelagt livet mitt, rett og slett. Forlate dama er det første jeg ville gjort.

 

På den andre siden, er dette synspunkter mannen til TS burde ha gjort rede for før de havnet i denne situasjonen. Men han var vell for feig til å si i fra, i frykt for å miste deg.

 

Det er ikke det at han ikke ønsker seg barn jeg skrev noe om, men heller måten han har prøvd å løse det hele på. Basicly så driver han med følelsesmessig utpressning, og det er ikke riktige måten å håndtere en slik situasjon på, spesielt siden det virker som om TS virkelig ønsker å fortsette forholdet med han. Hun er på en måte i ''hans nåde'', og derfor syns jeg det er helt forkastelig å presse henne slik.

Det å ta en abort er ingen 'enkel sak'. Det kan være vanskelig for menn og andre kvinner som aldri har blitt gravid og stått ovenfor det samme valget å forstå, men det er faktisk ikke så enkelt som å bare ''fjerne en celleklump''. Det er en celleklump med masse håp og mulig fremtidig glede, sorg og den sterkeste kjærligheten som finnes (mellom foreldre og barn).

 

Bare så det er sagt så har jeg aldri vært gravid så jeg har ikke selv måtte ta dette valget, og jeg håper innderlig at jeg slipper det. Jeg unner ingen å være i en slik situasjon som TS er i nå, og istedet for å få støtte og omsorg til å ta ett valg (abort eller å fortsette) så legger han enda mer press på TS. Det er ikke noe jeg kan tenke meg at en kjærlig og omsorgsfull mann kunne finne på å gjøre.

[Isbilen]

Sett bort ifra debatten om abort kan regnes som mord eller ikke, burde likevel de som anser inngrepet som noe i nærheten av bagatellmessig bare slutte å poste. Det er alltid en liten risiko for at komplikasjoner etter abort medfører sterilitet, så det er en risiko å ta. Og selv om skyldfølelsen for fosteret ikke er reell eller legitim i deres øyne, er tunge følelser etter abort svært vanlig og kan ikke bare avfeies. Lovene per dags dato er ubalanserte i kvinnens favør, men det er da ikke noe trådstarter skal være nødt til å svare for. Hun har tatt alle forholdsregler og er ikke mer å klandre enn ham.

At dama er uønsket gravid er nok en beskjed som kan få noen og enhver til å trenge bukseskift, men hvis det synker inn at abort ikke kommer på tale, er det ikke umulig at han vokser seg inn i situasjonen. Menn har blitt fedre før de "var klare" i alle år, og det har stort sett gått fint.

Endret 18. mars 2013 av Isbilen

[Heidi]

Jeg er kvinne, med barn, men kommenterer likevel.

 

Jeg ser på det slik: det skal to til for å lage barn, hvis den ene parten ikke vil, så skal man ikke tvinge dem. Mannen skal ha like mye å si i en abortsak som kvinnen.

 

Det finnes kun ett scenario hvor man skal få barn, og det er når begge parter vil.

 

Dette innlegget er helt etisk korrekt, og det tror jeg de fleste er enige i. Men, det passer ikke i denne situasjonen. For her er allede barnet skapt! Da stiller saken seg veldig annerledes. Når man i tillegg har brukt prevensjon og ikke hatt planer om barn kan man se på fosteret som et uhell sett fra begges øyne. Problemet blir jo at mange kvinner endrer syn når embryoet først er der, mens mannen holder på sitt syn fordi han ikke merker noen forskjell.

 

Jeg er ganske sikker på at dette har med biologi å gjøre, vi kjenner på kroppen tidlig at noe er i gjære, og morsinstinktet kan slå inn omtrent før man vet man er gravid. Hormoner vi får vil gjøre at vi ikke alltid tenker rasjonelt, men med hjertet. Og siden fosteret allerede er der, vil det vel være et like stort overgrep å tvinge kvinnen til abort, som det er å tvinge mannen til å få barn? Selv om man var enige før uhellet skjedde, så må man innse at den ene parten kan endre mening når man først er oppe i situasjonen.

 

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg selv ville gjort. Jeg føler med deg TS, ikke minst fordi jeg ser mange her ikke prøver å forstå begges sider. En av dere vil føle at dere ikke ble hørt, uansett. Men hvorfor skal det være verre for mannen enn for kvinnen som kanskje alltid vil føle savn etter noe hun tok livet av? Hvorfor er overkjøringen av han verre enn overkjøringen av henne?

 

Jeg vil bare ønske deg lykke til, og jeg håper du og mannen din kommer frem til en løsning som begge er enige i, uten at den ene føler livet blir ødelagt.

[Skurupu]

edit: Til Buffy:

 

Skal han juge å si han støtter valget hennes, uansett hva det er? Er det bedre?

 

Er det ikke bedre å si i fra nå, i steden for å forlate henne så hun må ta hånd om barnet alene? Nå har hun i hvert fall muligheten til å fjerne det, om hun ikke ønsker å bli alenemamma. Det har allerede gått alt for lang tid før han sa i fra om at barn er utelukket. Hvis han nå skal juge for å spare følelsene til moren, gjør han bare vondt verre.

Endret 18. mars 2013 av Skurupu

[BuffyAnneSummers]

edit: Til Buffy:

 

Skal han juge å si han støtter valget hennes, uansett hva det er? Er det bedre?

 

Er det ikke bedre å si i fra nå, i steden for å forlate henne så hun må ta hånd om barnet alene? Nå har hun i hvert fall muligheten til å fjerne det, om hun ikke ønsker å bli alenemamma. Det har allerede gått alt for lang tid før han sa i fra om at barn er utelukket. Hvis han nå skal juge for å spare følelsene til moren, gjør han bare vondt verre.

 

Det er ikke det jeg mener overhode. Man kan ha meningen om at man heller vil at en abort skal utføres samtidig som man tilbyr mor emosjonell støtte til å foreta ett valg.

 

Det han gjør er jo direkte motbydelig. Du truer ikke en du påstår at du elsker med å gå fra personen mens denne personen er i en av de mest sårbare situasjonene hun kan være i.

[Skurupu]

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg selv ville gjort. Jeg føler med deg TS, ikke minst fordi jeg ser mange her ikke prøver å forstå begges sider. En av dere vil føle at dere ikke ble hørt, uansett. Men hvorfor skal det være verre for mannen enn for kvinnen som kanskje alltid vil føle savn etter noe hun tok livet av? Hvorfor er overkjøringen av han verre enn overkjøringen av henne?

 

Fordi hun kan forlate mannen, og få seg et barn med en mann som faktisk vil bli far. Det er bedre for moren, barnet, og eks-mannen.

 

 

 

Det er ikke det jeg mener overhode. Man kan ha meningen om at man heller vil at en abort skal utføres samtidig som man tilbyr mor emosjonell støtte til å foreta ett valg.

 

Det han gjør er jo direkte motbydelig. Du truer ikke en du påstår at du elsker med å gå fra personen mens denne personen er i en av de mest sårbare situasjonene hun kan være i.

 

Hvis han virkelig mener at han går fra henne om hun får barn, så ser jeg ikke på dette som truing i det hele tatt. Det er konstatering av fakta. Fakta som begge parter har godt av at kommer frem i lyset. Som sagt før er det selvsagt feil at det skal komme frem akuratt nå, men bedre sent enn aldri.

 

Alternativet er å gi moren falske forhåpninger, for så å knuse de på et senere tidspunkt. Mye verre, spør du meg. Hun skal ikke trenge å bruke tid av livet sitt på denne mannen. Hun burde finne en ny, som har de samme målene i livet som henne.

Endret 18. mars 2013 av Skurupu