[Løst] Tvinges til å bli far - vil gjerne høre fra menn!

[Arcturus2]

Arcturus2: Du snakker egentlig som om barn er en bestilingsvare som man kan bestille eller avbestille når det måtte passe.

 

Slik fungerer ikke naturen.

 

Jeg er enig med mye av det du skriver, men for meg gjelder dette hvis man planlegger å sette et barn til verden, ikke hvis man har blitt uplanlagt gravid til tross for prevansjon.

 

Det er ikke gitt at man faktisk kan bli gravid når man selv synes det passer. Og hvis man spør folk om når det passer 100% at man får barn, så passer det egentlig aldri helt. Det er alltid noe som burde ha vært gjort først.

 

Hvis man alltid skulle vente til man har en god økonomi, og et forhold som varer livet ut, så ville det gått fort down hill med verdens befolkning. Ofte så har man kanskje også et stabilt forhold, men det å få barn forandrer alt, så mange par går faktisk fra hverandre pga man ikke takler det å ha barn sammen. Dette er uavhengig om det er planlagt eller ikke.

 

Det å få barn er egoistisk uansett hvordan man vrir og vender på det.

 

1) Barn kan være en bestillingsvare. Det er en av de fordelene vi har med prevensjonsmidler idag.

2) Timing kan være upassende, ja. Men det er ikke det samme som å si at det er akseptabelt å lure partneren sin.

3) Gitt premisset om at JO, valget om å få barn kan velges, ergo en slags "bestillingsvare", så bærer foreldrene et ansvar om å gi barna sine en fremtid. Det er heller ingen menneskerett å få barn.

4) På makronivå er det egentlig bra at verdens befolkning går nedover. Vi bør være så få som mulig slik at vi ikke kverker planeten vår, noe som vi er godt på vei til å gjøre. Dette er et makro-argument som ikke kan trekkes til individnivå. Det er dog av relevans mot ditt "da hadde vi blitt få mennesker i verden" argument.

[darkness|]

1. Du gikk tydeligvis glipp av poenget mitt. Eller så er du bare veldig naiv og tror at man kan bli gravid bare en mann stikker tissen sin inn i dama uten kondom.

 

2. Hvor snakker vi om å lure partneren sin? Det er ingen som har lurt partneren sin her.

 

3. Klart det er foreldrenes ansvar om å gi barna sine en fremtid, men hvis du åpner synsvinkelen din litt lengre enn til din egen nesetipp, så er det ikke alle som har det like greit økonomisk som kanskje du har det.

4. Hvis alle skulle følge din standard, så kan ikke folk i fattige land få barn. Det var poenget mitt. Da er det ikke snakk om at verdens befolkning trenger å gå nedover.

 

Forøvrig, skal man ta utgangspukt i Norge, så trenger Norge flere barn for å kunne drive landet. "Problemet" Norge har, er at vi lever lenger og lenger. Om vi velger å beholde samme folketall over lengre tid, så vil det ikke være noen igjen til å drive landet, da alle vil være pensjonister/eldre. Hvem skal drive sykehjemmene?

[Aqulini]

Hei.

 

Jeg har vært sammen med samboer i 2,5 år, bodd sammen i 2 av de.

Har nå funnet ut at jeg er gravid. Økonomi og alt er i orden ellers.

Samboer vil ikke ha barn, er ikke klar, og truer med å gå fra meg dersom jeg ikke tar en abort.

 

Jeg sliter ekstremt med samvittigheten, men føler jeg også sitter i ett dilemma da jeg har sykdom som skal gjøre at jeg trenger hjelp til å bli gravid for det første, og jeg har gått på p-pillen (husket hver pille - jeg har ikke lurt samboeren min for å få det sagt)

 

Er jeg helt forferdelig som ønsker å beholde barnet?

Jeg sliter med tanken på abort - vært på forundersøkelse, men løp derfra gråtende, for jeg ønsker det jo egentlig ikke.

Men hva med han som ikke ønsker å bli far?

 

Jeg føler meg litt rådvill, og skulle gjerne hørt med noen som kanskje har vært i lignende situasjon.

 

Til TS, dette er min historie - usminket og ærlig:

 

Jeg ble sammen med ei jente for en del år siden, som nyforelskede flest hoppet vi i høyet titt og ofte.

Vi ble enige om at "barn, nei det skal vi ikke ha" og hun gikk på p-pillen.

Så kom dagen, etter en måneds tid: Hun var uønsket gravid!

 

Verden raste sammen for min del; Jeg viste overhodet ikke om det var hun jeg ville ha barn sammen med og det passet veldig dårlig sammen med resten av livsituasjonen. I tillegg var det en setting som jeg ikke hadde sett for meg overhodet. Det hele endte med at jeg ba henne om å ta abort. Fra hennes side var ikke det aktuelt overhodet, og konflikten var i gang.

 

Som en følge av dette gikk vi hver til vårt og jeg ble fysisk og psykisk dårlig av å bli påtvunget et barn. Det endte med lengre sykmelding og innleggelse på psykiatrisk. Jeg klarte ikke å sove, spise, ble helt "lammet". Kastet opp hver dag i starten. Livet mitt var fullstendig ødelagt.

Jeg ble tvunget til å bli far til et barn, ikke bare i noen få år, men resten av mitt liv.

Dette til tross for at vi på forhånd var enige om vi ikke skulle ha barn.

 

Det hele gikk sin gang og hun fikk barnet. (Jeg skriver hun fordi det var hun som fysisk fødte barnet).

Jeg hadde fremdeles "sjokk" og ante ikke hva som skulle skje fremover.

 

Den følelsen jeg satt med er vanskelig å beskrive med ord, både muntlig og skriftlig. Men jeg tror at ord som "forrådt på det groveste" og at jeg følte meg fullstendig tilsidesatt dekker noe. Selv om hun hørte på hva jeg sa, så var det jo likevel hun som satt med nøkkelen.

Det er ikke sånn at jeg ble tvunget til å ta vare på en katt i 3 måneder. Et barn for resten av ens levetid er noe helt annet å tvinge en person til.

 

Men etter hvert så skjedde det jo noe med meg også. Jeg gikk jo rundt i hverdagen og viste at et sted der ute er det et barn som tilhører meg. "Hvordan har barnet det?", "Hva skjer om, hvis, når?" Spørsmålene haglet inn i hodet mitt.

For å gjøre en lang og kronglete histore kort, så endte det med at jeg oppsøkte barnemor og ungen.

 

Hvor står jeg i dag: Til tross for at jeg fremdeles sitter med en følelse av at det skjedde med tvang, er jeg også inneforstått med at jeg hadde sex med henne og at risikoen vil være der.

Hadde jeg vist det jeg vet i dag, TROR jeg at jeg hadde unngått å gå til sengs med henne.

Jeg skriver TROR fordi den påkjenningen det var å gå igjennom dette kan ikke beskrives. Og du må være klar over at det kan påvirke eksmannen din i lang tid fremover.

MEN; I dag har jeg et nydelig barn som jeg har fast samvær med, 50/50 i dag. Veien har vært lang, nærmest uutholdbar, og veldig veldig kronglete. Jeg ville likevel ikke byttet det ut med noe i verden.

Jeg og barnemoren er ikke sammen i dag, men det gjør ingenting. Begge er opptatt av barnets beste.

 

De som kjenner meg har spurt meg om jeg angrer. Jeg pleier å svare "Jeg angrer på måten det skjedde, men ikke på at jeg fikk et barn".

 

Jeg tror det jeg prøver å si er: Jeg tipper at eksmannen din har panikk fordi livet hans skal snus på hodet, helt uplanlagt i løpet av forholdsvis kort tid. Ingen kan bebreide han for det. Om han nesten har "presset " deg til å ta abort så er det et uttrykk for panikk, og da "låser" gjerne hjernen seg helt og man presser så langt det går. Dette er som en følelse av å stå på en fjellkant og noen truer med å dytte deg utenfor.

 

Selv om det er vanskelig, bær over han med dette. Det er en tøff oppgave, men la meg gi deg et råd:

Uansett hvor hardt det er, sett deg ned og snakk med han. Etter hvert vil han løsne opp og innse at han faktisk skal bli far. Ta han med på å kjøpe barneutstyr, sørg for at han får ta del i det og prøv å roe han ned. Om han er negativ, sint, opprørt, bær over han med det. Det vil endre seg, men det tar tid.

Dersom du får han trygg på at dette går helt fint så vil det gå bra med han også. At han presset deg er mer en "gå ut av selv selv" ting i ren desperasjon.

Buker dere tid, så vil jeg også legge en god del tro i at dere blir sammen igjen og at dere får det fint, alle tre.

Det aller viktigste er at du, TS, er så voksen og moden at du må bære en del av dette selv en stund, og også bære en del av hans følelser. Uansett: ALDRI begynne med kjefting og truing med å ikke la han se barnet, dra inn penger osv. Det gjør ting MYE MYE verre.

 

Til slutt vil jeg bare si til dere som sier at mannen er en dust osv. Dere ANER ikke på noen som helst måte hvordan dette er og hvordan det kan oppleves.

[BuffyAnneSummers]

Dette blir som en uendelig drakamp..

 

Ingen har sagt at han ikke har det vanskelig, men det at man har det vanskelig gjør ikke så alt man gjør plutselig er sosialt akseptert. Oppfører du deg som en dust så er du en dust selv om du i tillegg er deprimert, trøtt, osv. Hvorfor du oppfører deg som en dust er ikke så veldig nøye med hensyn til hvordan du oppfører deg med andre og får dem til å føle.

 

Man kan si at far har hatt det vanskelig, ja, men hvorfor skal man be om å kun se det fra far sin side? Hvorfor kan ikke far prøve å støtte mor, så kan mor prøve å støtte far, så støtter alle hverandre om vi bare tenker litt lengre enn oss selv.

Vi lever i ett meget "meg, meg, meg, MEG! OG BARE MEG!" samfunn, og ofte glemmer vi at hvis vi bare viser hensyn og bryr oss litt om andre så kan vi få masse tilbake..

[Aqulini]

Dette blir som en uendelig drakamp..

 

Ingen har sagt at han ikke har det vanskelig, men det at man har det vanskelig gjør ikke så alt man gjør plutselig er sosialt akseptert. Oppfører du deg som en dust så er du en dust selv om du i tillegg er deprimert, trøtt, osv. Hvorfor du oppfører deg som en dust er ikke så veldig nøye med hensyn til hvordan du oppfører deg med andre og får dem til å føle.

 

Man kan si at far har hatt det vanskelig, ja, men hvorfor skal man be om å kun se det fra far sin side? Hvorfor kan ikke far prøve å støtte mor, så kan mor prøve å støtte far, så støtter alle hverandre om vi bare tenker litt lengre enn oss selv.

Vi lever i ett meget "meg, meg, meg, MEG! OG BARE MEG!" samfunn, og ofte glemmer vi at hvis vi bare viser hensyn og bryr oss litt om andre så kan vi få masse tilbake..

 

En sak som dette handler ikke om hva som er sosialt akseptert eller ikke. Du har ikke rett til å dømme denne mannen ut i fra hvordan du selv leser teksten. Dette er på et personlig nivå og jeg skrev det fra den siden JEG opplevde det.

 

I tillegg søkte TS etter innspill fra menn, og det innebærer vel også at det er synspunkter fra menn som kommer klarest frem.

 

Dersom du ikke har vært i en slik situasjon selv, har du faktisk ingenting å komme med.

[BuffyAnneSummers]

Jeg dømmer hvem som helst akkurat som jeg ønsker, du har absolutt ingenting å si på hvem jeg kan dømme eller ei.

Dette er også ett fritt debattsamfunn, så du kan ikke ekskludere meg heller.

 

Ønsker du ikke å diskutere med meg eller føler at du "taper" og så ikke har noe saklig å ty til så anbefaler jeg deg å ikke svare i det hele tatt. Hvis du heller ikke ønsker å få dine synsvinkler og meninger utfordret og stilt spørsmål ved så er nok DISKUSJON. no feil side for deg.

[Aqulini]

Jeg dømmer hvem som helst akkurat som jeg ønsker, du har absolutt ingenting å si på hvem jeg kan dømme eller ei.

Dette er også ett fritt debattsamfunn, så du kan ikke ekskludere meg heller.

 

Ønsker du ikke å diskutere med meg eller føler at du "taper" og så ikke har noe saklig å ty til så anbefaler jeg deg å ikke svare i det hele tatt. Hvis du heller ikke ønsker å få dine synsvinkler og meninger utfordret og stilt spørsmål ved så er nok DISKUSJON. no feil side for deg.

 

Hvorfor skal jeg føle at jeg "taper" en diskusjon der jeg faktisk har vært i en sånn situasjon selv?

Det er faktisk noe av det mest tåpelige jeg har lest, i tillegg til å dra denne diskusjonen opp på et nivå med spekulering rundt hva som er "sosialt akseptert". Det viser at du overhodet ikke ser alvoret i en sånn sak.

 

Hvis du er ute etter å dømme folk ut i fra ditt eget snevre syn så er kanskje heller ikke denne siden noe for deg?Jeg kan ikke se at du har kommet med noe fornuftig i denne diskusjonen som nødvendigvis hjelper TS med reflektere.

 

Ut i fra måten du uttaler deg på så er det tydelig at du ikke evner å sette deg inn i en sak fra to sider, men evner å synse kun ut i fra en side.

Jeg kan love deg at hvis du tror det er så enkelt som å si at "sånn og sånn er det" i en sånn sak, så har du bommet kraftig.

[BuffyAnneSummers]

Hvis du leser flere av innleggene jeg har skrevet her (tviler på at du gidder, 10+ sider nå) så ser du at det gikk flere, flere innlegg før man innser at man bare må være enige om å uenige, eller at man prater med en vegg.

 

Det å ta å gå helt av sporet i en diskusjon og heller angriper en personlig tyder på at man 'taper', og ikke takler det. Hold deg saklig.

 

Jeg tror også at du leser det du ønsker å lese, jeg skrev faktisk veldig tydelig at ''selvsagt er vanskelig for han'' - hvordan tolker du det til at jeg ikke evner å se begge sider av samme sak? Jeg sier meg jo klart enig i at du og andre i samme situasjon har hatt det vanskelig. Det innlegget du 'reagerte' på var faktisk ikke ett stikk i den ene eller andre retningen, det var ett innlegg hvor jeg poengterte at hvis folk bare tenkte litt mer på den andre parten så hadde de kanskje fått mer støtte selv, og dermed kunne man unngå å føle seg så alene og forrådt.

 

Hvem jeg ønsker å dømme og utifra hva har du fremdeles absolutt ingenting med å gjøre, og du kan fremdeles ikke ekskludere meg utifra en diskusjon kun fordi jeg er kvinne og ikke har opplevd det samme som deg. Hvis du som sagt ikke ønsker å diskutere videre så er det så enkelt som å ikke svare, men hvis du gjør det så holdt deg til sak og ikke gå utover personlige angrep hvor du prøver å gjøre mine argumenter ugyldige ved å kalle meg ting og gå utover meg som person.

 

Edit: Ser du maser om at jeg skrev ''sosialt akseptabelt'' - men det har faktisk mye å si i TS sitt tilfelle. Om man oppfører seg som en idiot og prøver å presse en kvinne til å ta abort så spiller det ingen rolle om han er deprimert, i panikk eller lignende. Det unnskylder ikke måten han oppfører seg på, og gjør det ikke sosialt akseptabelt. Om du trodde at det gjaldt spesifikt deg så beklager jeg. Jeg plusset også det innlegget ditt, bare så du er klar over det..

Endret 27. mars 2013 av BuffyAnneSummers

[Aqulini]

Hvis du leser flere av innleggene jeg har skrevet her (tviler på at du gidder, 10+ sider nå) så ser du at det gikk flere, flere innlegg før man innser at man bare må være enige om å uenige, eller at man prater med en vegg.

 

Det å ta å gå helt av sporet i en diskusjon og heller angriper en personlig tyder på at man 'taper', og ikke takler det. Hold deg saklig.

 

Jeg tror også at du leser det du ønsker å lese, jeg skrev faktisk veldig tydelig at ''selvsagt er vanskelig for han'' - hvordan tolker du det til at jeg ikke evner å se begge sider av samme sak? Jeg sier meg jo klart enig i at du og andre i samme situasjon har hatt det vanskelig. Det innlegget du 'reagerte' på var faktisk ikke ett stikk i den ene eller andre retningen, det var ett innlegg hvor jeg poengterte at hvis folk bare tenkte litt mer på den andre parten så hadde de kanskje fått mer støtte selv, og dermed kunne man unngå å føle seg så alene og forrådt.

 

Hvem jeg ønsker å dømme og utifra hva har du fremdeles absolutt ingenting med å gjøre, og du kan fremdeles ikke ekskludere meg utifra en diskusjon kun fordi jeg er kvinne og ikke har opplevd det samme som deg. Hvis du som sagt ikke ønsker å diskutere videre så er det så enkelt som å ikke svare, men hvis du gjør det så holdt deg til sak og ikke gå utover personlige angrep hvor du prøver å gjøre mine argumenter ugyldige ved å kalle meg ting og gå utover meg som person.

 

Da må fortelle meg, hvem er det som kan "vinne" eller "tape" en sånn sak og en sånn diskusjon?

Å komme med at det er en uendelig drakamp er like tåpelig.

Drakampen var over i det øyeblikket TS bestemte seg for å beholde barnet, og i det øyeblikket hun bestemte seg for å ta abort, om det var resultatet.

Og er du den rette til å avgjøre hvem som i såfall "vinner" eller "taper"? - Nei.

 

Hvis du begynner å gå inn i deg selv og tenker "hva om det var meg" så kan du _kanskje_ få en særdeles mikroskopisk følelse av hva dette innebærer selv om jeg tviler, for du vet i bunn og grunn ikke hva du prater om og før du kommer i samme situasjon så har du heller ingen begreper om det.

 

I stedet for å dømme andre så _kunne_ du komme med konstruktive råd eller spørsmål om hva som skjer fremover og bidra til noe positivt der, så kan en kanskje bidra til å unngå at tredjepart, barnet, blir taperen.

Endret 27. mars 2013 av Aqulini

[BuffyAnneSummers]

*snip*

 

Les resten av tråden.

Les gjerne også editen i forrige innlegget mitt.

 

Det å oppfordre folk til å tenke mer på andre og bry seg mer om sine kjære er heller ikke unyttig informasjon og råd, syns nå jeg.

[Aqulini]

Les resten av tråden.

Les gjerne også editen i forrige innlegget mitt.

 

Det å oppfordre folk til å tenke mer på andre og bry seg mer om sine kjære er heller ikke unyttig informasjon og råd, syns nå jeg.

 

Og hvor er den konstruktive delen? HVA skal man gjøre? Det er enkelt å be alle tenke på alle på et generelt nivå.

[Aqulini]

 

Edit: Ser du maser om at jeg skrev ''sosialt akseptabelt'' - men det har faktisk mye å si i TS sitt tilfelle. Om man oppfører seg som en idiot og prøver å presse en kvinne til å ta abort så spiller det ingen rolle om han er deprimert, i panikk eller lignende. Det unnskylder ikke måten han oppfører seg på, og gjør det ikke sosialt akseptabelt. Om du trodde at det gjaldt spesifikt deg så beklager jeg. Jeg plusset også det innlegget ditt, bare så du er klar over det..

 

Om du ikke mener det er unnskyldende eller "formildende" så er det opp til deg. Jeg bare konstaterer at du da ikke evner å sette deg inn i en sånn situasjon.

[BuffyAnneSummers]

Og hvor er den konstruktive delen? HVA skal man gjøre? Det er enkelt å be alle tenke på alle på et generelt nivå.

 

Hvis du ønsker å lese tidligere diskusjoner så leter du i resten av tråden. Der diskuterte vi dette opp og ned og til vi ble lei.

[BuffyAnneSummers]

Om du ikke mener det er unnskyldende eller "formildende" så er det opp til deg. Jeg bare konstaterer at du da ikke evner å sette deg inn i en sånn situasjon.

 

Jeg kan sette meg i mange forskjellige situasjoner men kan fremdeles ikke rettferdiggjøre at man oppfører seg forkastelig mot folk man bryr seg om. Jeg kan sette meg i å være mor og ha barn, men jeg kan ikke rettferdiggjøre det når kvinner tar livet av sine barn/ evt mishandler dem, uansett hvor ''syke'' de er i hodet eller har vrangforestilninger.

[Aqulini]

Jeg kan sette meg i mange forskjellige situasjoner men kan fremdeles ikke rettferdiggjøre at man oppfører seg forkastelig mot folk man bryr seg om. Jeg kan sette meg i å være mor og ha barn, men jeg kan ikke rettferdiggjøre det når kvinner tar livet av sine barn/ evt mishandler dem, uansett hvor ''syke'' de er i hodet eller har vrangforestilninger.

 

Vi får se den dagen du selv gjør noe som oppleves som forkastelig for andre.

[BuffyAnneSummers]

Vi får se den dagen du selv gjør noe som oppleves som forkastelig for andre.

 

Hvem har ikke gjort det allerede? Ingen er perfekt. For å kunne utvikles og forhindre at det skjer igjen så må man innse at man har ingen rett til å påføre andre smerte selv om man er lei seg/deprimert/syk/osv.

Endret 27. mars 2013 av BuffyAnneSummers

[Aqulini]

Hvem har ikke gjort det allerede? Ingen er perfekt. For å kunne utvikles og forhindre at det skjer igjen så må man innse at man har ingen rett til å påføre andre smerte selv om man er lei seg/deprimert/syk/osv.

 

Du begynner faktisk å nærme deg et poeng, men du er likevel langt i fra den reelle verden.

Folk som blir presset opp i et hjørne, gjør alt for å komme seg ut av det, allfall når det også er et enormt psykisk press. Der og da spiller det ingen rolle om man gjør / sier noe som ikke er "sosialt akseptabelt". Så kan du gnåle om at det er rett eller ikke rett. Det er sånn vi mennesker er.

 

Men viktigere: Du maser om at det ikke er riktig osv. Det som har skjedd har skjedd. Om du ikke ser at det finnes unnskyldninger eller formildende, så har ikke du vært presset nok.

 

Men hva kommer etterpå? Eller, rettere sagt, hva ville du gjort? Maset om at han stakk og sa mye dumt for evig tid eller ville du vokse opp og få til et samarbeid? For å få til det siste så MÅ man svelge kameler og innse at det finnes faktisk unnskyldninger for gjøre noe dumt, selv om det gikk utover en selv.

Endret 27. mars 2013 av Aqulini

[BuffyAnneSummers]

Hadde jeg selv vært i TS sin situasjon så hadde det vært punktet hvor jeg droppet karen, men jeg forventer ikke at alle skal reagere som jeg gjør. Jeg har ganske lav bullshit-toleranse (ikke når det gjelder kødding og sånt da, man burde kunne spøke med nesten alt..).

[Aqulini]

Hadde jeg selv vært i TS sin situasjon så hadde det vært punktet hvor jeg droppet karen, men jeg forventer ikke at alle skal reagere som jeg gjør. Jeg har ganske lav bullshit-toleranse (ikke når det gjelder kødding og sånt da, man burde kunne spøke med nesten alt..).

 

Droppe karen, ja vel... men hva etterpå?

[Korporal Kranium]

det her blir vel bare tull hvis du tvinger en person til å bli far, da får du regne med å være alenemor.