[Løst] Tvinges til å bli far - vil gjerne høre fra menn!

[toth]

Det er for akkurat disse tilfellene man burde innføre formell abort.

 

Sitat fra kvinnelig blogger:

Når det kommer til abort er det null likestilling. Man er to om å lage barnet, men bare en av oss, altså kvinnen får lovt å bestemme om barnet skal komme til verden eller ikke. Dette synes jeg er helt greit, klart ikke mannen kan tvinge noen til abort. Men jeg synes de selv skal ha en rett til å bestemme om de er klar til å være far.Det er ikke rett at kvinnen skal bestemme at "ja nå skal vi ha barn", uten at faren skal ha noe å si.

"Formell abort: Mannen fraskriver seg alle plikter, og samtidig alle rettigheter for det eventuelle barnet. Han blir ikke oppført på papirene som far, betaler ikke bidrag, og har heller ingen rett til å ha samvær/kontakt med barnet. Han vil i praksis gjøre det samme som en kvinne som adopterer bort barnet sitt."

Endret 22. mars 2013 av toth

[Heidi]

Det er for akkurat disse tilfellene man burde innføre formell abort.

 

Sitat fra kvinnelig blogger:

 

I prinsippet enig, MEN.. Hvem er det som får lide for en sånn løsning? Har du tenkt over det?

[toth]

I prinsippet enig, MEN.. Hvem er det som får lide for en sånn løsning? Har du tenkt over det?

Selvsagt har jeg tenkt over det. Svaret du har i hodet er antagelig "barnet".

Men stemmer det?

Er det bedre for et barn å ha en formell far som helst skulle vært deg foruten og ikke vil vite av deg, eller er det da bedre å ikke ha noen far(i ung alder), mens du som pr idag har lov å oppsøke biologiske foreldre etter fylte 15(?) uten at det medfører noen forpliktelser?

[Arcturus2]

I prinsippet enig, MEN.. Hvem er det som får lide for en sånn løsning? Har du tenkt over det?

 

Dette er vel i essensen i at jeg mener disse kvinnene det gjelder er helt rått egoistiske og bare lytter til sitt eget infantile behov, sin egen følelsesdrevede trang etter, ehm, etter det infantile.

 

Man snakker om at mor får en voldsom kjærlighet til sitt barn. Dette går dog utifra at barnet vil ha godt av å bli født, uansett. Det er jeg i prinsippet uenig i. Jeg mener foreldre må ha noe å tilby barna sine. Økonomisk og sosialt. Alenemor med begrenset inntekt og et konfliktfylt forhold til en barnefar som har et innbitt hat til ego-mor? Det er neppe særlig fruktbare forhold for en harmonisk oppvekst. Det var iallefall ikke sånn da jeg vokste opp. For meg holdt mor og far rundt hverandre mens vi seilte inn i solnedgangen, bokstavelig talt, i seilbåten vår. Barna kan ikke velge sine foreldre. Sånn sett vant jeg i lotto fra unnfangelsens øyeblikk.

 

Jeg syns det er trist at en vordende mor skal ha fokus på seg selv og sitt eget behov for en sneip fremfor hva man kan tilby barnet. Hvis mor venter litt, sparer opp litt penger, tar seg en utdannelse og får seg en god jobb kan man plutselig tilby et barn mer, til barnets beste. Det er for meg essensen i å være en god forelder.

Endret 22. mars 2013 av Arcturus2

[Pjassop]

Det er for akkurat disse tilfellene man burde innføre formell abort.

 

Sitat fra kvinnelig blogger:

 

Dette tar ikke hensyn til at kvinnen bærer den største byrden.

[Heidi]

Selvsagt har jeg tenkt over det. Svaret du har i hodet er antagelig "barnet".

Men stemmer det?

Er det bedre for et barn å ha en formell far som helst skulle vært deg foruten og ikke vil vite av deg, eller er det da bedre å ikke ha noen far(i ung alder), mens du som pr idag har lov å oppsøke biologiske foreldre etter fylte 15(?) uten at det medfører noen forpliktelser?

 

Alle unger vet ganske tidlig at det må to til for å lage barn, så for barnet er det ganske opplagt at det ikke er noe som heter å "ikke ha en far". Det vil vel bli enda mer forsterket at man vet faren ikke engang støtter med noe, men faktisk skrev fra seg barnet.

Dog tenker jeg på økonomien, det beste for barnet er jo ikke å ha dårlig råd. Skal da staten ta seg av det moren ikke klarer å betale? Eller skal mor seile sin egen sjø og klare seg selv? Eller kommer nå det klassiske argumentet at om hun ikke har råd til barn skulle hun tatt det bort?

 

Dette er vel i essensen i at jeg mener disse kvinnene det gjelder er helt rått egoistiske og bare lytter til sitt eget infantile behov, sin egen følelsesdrevede trang etter, ehm, etter det infantile.

 

Man snakker om at mor får en voldsom kjærlighet til sitt barn. Dette går dog utifra at barnet vil ha godt av å bli født, uansett. Det er jeg i prinsippet uenig i. Jeg mener foreldre må ha noe å tilby barna sine. Økonomisk og sosialt. Alenemor med begrenset inntekt og et konfliktfylt forhold til en barnefar som har et innbitt hat til ego-mor? Det er neppe særlig fruktbare forhold for en harmonisk oppvekst. Det var iallefall ikke sånn da jeg vokste opp. For meg holdt mor og far rundt hverandre mens vi seilte inn i solnedgangen, bokstavelig talt, i seilbåten vår. Barna kan ikke velge sine foreldre. Sånn sett vant jeg i lotto fra unnfangelsens øyeblikk.

 

Jeg syns det er trist at en vordende mor skal ha fokus på seg selv og sitt eget behov for en sneip fremfor hva man kan tilby barnet. Hvis mor venter litt, sparer opp litt penger, tar seg en utdannelse og får seg en god jobb kan man plutselig tilby et barn mer, til barnets beste. Det er for meg essensen i å være en god forelder.

 

Du glemmer en ting i innlegget ditt. Denne diskusjonen går på når graviditeten allerede er et faktum. Ikke når det er planlagt. Jeg er helt enig i det du skriver når det gjelder planlagte barn. Dette handler ikke om det..

 

Jeg forstår faktisk ikke at dere ikke kan skjønne ordet følelser. Følelser som kommer av hormoner, som er innebygget i biologien, som vi er skapt til. Hvordan kan man fordømme et naturlig beskyttelsesansvar og kjærlighet til det som vokser inni oss? Hadde vi ikke hatt et snev av dette hadde vi ikke blitt gode mødre. Da hadde vi ikke vært kvinner.

[darkness|]

Arcturus2: Du snakker egentlig som om barn er en bestilingsvare som man kan bestille eller avbestille når det måtte passe.

 

Slik fungerer ikke naturen.

 

Jeg er enig med mye av det du skriver, men for meg gjelder dette hvis man planlegger å sette et barn til verden, ikke hvis man har blitt uplanlagt gravid til tross for prevansjon.

 

Det er ikke gitt at man faktisk kan bli gravid når man selv synes det passer. Og hvis man spør folk om når det passer 100% at man får barn, så passer det egentlig aldri helt. Det er alltid noe som burde ha vært gjort først.

 

Hvis man alltid skulle vente til man har en god økonomi, og et forhold som varer livet ut, så ville det gått fort down hill med verdens befolkning. Ofte så har man kanskje også et stabilt forhold, men det å få barn forandrer alt, så mange par går faktisk fra hverandre pga man ikke takler det å ha barn sammen. Dette er uavhengig om det er planlagt eller ikke.

 

Det å få barn er egoistisk uansett hvordan man vrir og vender på det.

Endret 22. mars 2013 av darkness|

[toth]

Dette tar ikke hensyn til at kvinnen bærer den største byrden.

Jo. Hun bærer byrden, og får ene og alene belønningen hun ønsker seg for dét - barnet.

 

Alle unger vet ganske tidlig at det må to til for å lage barn, så for barnet er det ganske opplagt at det ikke er noe som heter å "ikke ha en far". Det vil vel bli enda mer forsterket at man vet faren ikke engang støtter med noe, men faktisk skrev fra seg barnet.

Dog tenker jeg på økonomien, det beste for barnet er jo ikke å ha dårlig råd. Skal da staten ta seg av det moren ikke klarer å betale? Eller skal mor seile sin egen sjø og klare seg selv? Eller kommer nå det klassiske argumentet at om hun ikke har råd til barn skulle hun tatt det bort?

Alenemødre får mer enn nok til å klare seg av staten. Jeg kan peke ut 4 stykker i nærmeste rekkehus som eier egen leilighet og har det veldig komfortabelt.

Så svaret er at far ikke føres opp, og de behandles som andre alenemødre med ukjent far.

[Heidi]

Jo. Hun bærer byrden, og får ene og alene belønningen hun ønsker seg for dét - barnet.

 

 

Alenemødre får mer enn nok til å klare seg av staten. Jeg kan peke ut 4 stykker i nærmeste rekkehus som eier egen leilighet og har det veldig komfortabelt.

Så svaret er at far ikke føres opp, og de behandles som andre alenemødre med ukjent far.

 

Alle alenemødre får ikke det, selv om du personlig kjenner fire stykker. Du må huske at det finnes studenter som blir uheldig gravide, som ikke har opptjent nok til å få de stønadene andre får. Det man i utgangspunktet får av staten som alenemor, uavhengig om det er en far der med bidrag eller ikke, er dobbel barnetrygd (970x2). Punktum. Tilleggstønader kan man få, hvis man har lav nok inntekt. Feks forskudd på bidrag, dette får man også om far er ukjent. Det er max kr 1430,-

 

Man kan også søke bostøtte, dette får man kun om man har veldig dårlig råd, og man får ikke dekket alt, sjelden mer enn ca 25 %.

Er man under utdanning (og noen grunner til som jeg ikke kjenner til) kan man få noe som heter overgansstønad. Denne er skattbar, tilsvarer rundt 13500 i måneden, men er også tidsbetinget. Tjener man mer enn 42000 i året blir denne redusert.

 

Ergo; 970kr får man ekstra. Og max 1430kr i bidragsforskudd ved ukjent far. Resten er variabelt.

[toth]

Regnestykket er tull, om ikke absolutt alle alenemødre jeg kjenner til lurer systemet. Der kommer det, hvertfall de første årene, først en god slump som engangssum, og deretter mange tusen(over 10) i måneden. Dette inkluderer sikkert noe arbeidsledighet e.l. (og de får det selv om første barn kom når de var 17-18, altså ikke vært i full jobb først(ref. til ditt studentargument)).

Endret 22. mars 2013 av toth

[Heidi]

Regnestykket er tull, om ikke absolutt alle alenemødre jeg kjenner til lurer systemet. Der kommer det, hvertfall de første årene, først en god slump som engangssum, og deretter mange tusen(over 10) i måneden. Dette inkluderer sikkert noe arbeidsledighet e.l. (og de får det selv om første barn kom når de var 17-18, altså ikke vært i full jobb først(ref. til ditt studentargument)).

 

Engangsstønaden er for de som ikke har opparbeidet seg rett til foreldrepenger. Noenogtredve-tusen for å kunne gå hjemme ett år er vel ikke akkurat luksus. Jeg tror du vet veldig lite om hva disse du kjenner har slags stønader. Klart man kan få dagpenger feks, men da må man vel stort sett delta på jobb-intervjuer og jobbkurs, og det er ikke lett med en liten en på arma. Og hvordan mener du noen skal klare seg på 10.000 i måneden uten jobb? Man kan ikke putte en to måneder gammel baby i barnehage, så på ett eller annet vis må de få noe inntekt. De skal også betale husleie, strøm og mat som alle oss andre.

[Konto brukes ikke]

I prinsippet enig, MEN.. Hvem er det som får lide for en sånn løsning? Har du tenkt over det?

 

Jo, men - var ikke argumentet at slik er man fra naturen og det er bare sånn? Ja, da blir det jo også her samme argumentet som brukes til vanlig mot far og til fordel for mor.

[Heidi]

Jo, men - var ikke argumentet at slik er man fra naturen og det er bare sånn? Ja, da blir det jo også her samme argumentet som brukes til vanlig mot far og til fordel for mor.

 

Jeg tenkte at barnet lider for dette. Ikke mor.

[Konto brukes ikke]

Barnet lider jo ikke - mor bør jo ha råd til å skaffe seg barn hvis hun absolutt vil ha det. Hennes valg er da det som ev går utover barnet.

[Heidi]

Barnet lider jo ikke - mor bør jo ha råd til å skaffe seg barn hvis hun absolutt vil ha det. Hennes valg er da det som ev går utover barnet.

 

Det valget var ikke der, da hele denne diskusjonen handler om graviditet som uhell. Uhell planlegger man ikke ned til økonomi. Og da står man igjen med valget mellom hodet og hjertet. Som alt annet her bunner ned til.

[Konto brukes ikke]

Men du var i prinsippet enig. Ved uhell bestemmer mor at vi skal ha barn - far ikke. Begge kan frastå fra seksuell aktivitet som medfører fare for graviditet. Mor vet også at hun kan få andre følelser - er det ikke mer ansvar for henne da å sørge for at hun ikke setter seg selv i en slik situasjon - ettersom det er hun som er slik fra naturen? (altså kan endre mening pga følelser, det som skjer i kroppen osv)

[Heidi]

Men du var i prinsippet enig. Ved uhell bestemmer mor at vi skal ha barn - far ikke. Begge kan frastå fra seksuell aktivitet som medfører fare for graviditet. Mor vet også at hun kan få andre følelser - er det ikke mer ansvar for henne da å sørge for at hun ikke setter seg selv i en slik situasjon - ettersom det er hun som er slik fra naturen? (altså kan endre mening pga følelser, det som skjer i kroppen osv)

 

Ja, jeg er i prinsippet enig i forslaget om formell abort. Men jeg liker ikke tanken på at den eneste parten som blir skadelidende ved en slik løsning er den som er fullstendig uskyldig oppi det hele.

 

Både mor og far tar en risiko ved å ha sex ja. Men hvorfor er det bare mor som beskytter seg aktivt mot det? Den dagen partneren min bruker kondom i tillegg til at jeg går på p-piller, da må jeg begynne å ta en vurdering om risikoen er verdt det siden han så tydelig ikke vil ha barn. Da stiller han rimelig likt med meg.

Kondom og prevensjon for kvinner i kombo gir en ekstremt liten sjanse for uhell.

 

Så ta 50% av ansvaret for prevensjon dere også, så kanskje det minker betraktelig på sånne saker. Ikke minst går dere da aktivt inn for å forhindre det, istedet for å først legge alt ansvaret på kvinnen, for så å kreve tilbake halve beslutningsansvaret i ettertid.

[Konto brukes ikke]

Ja, jeg er i prinsippet enig i forslaget om formell abort. Men jeg liker ikke tanken på at den eneste parten som blir skadelidende ved en slik løsning er den som er fullstendig uskyldig oppi det hele.

 

Igjen, det er et valg mor må ta. Har hun ikke råd, så har hun ikke råd. Ungen blir skadelidende for valget.

 

Men hvorfor er det bare mor som beskytter seg aktivt mot det?

 

Ingen som har sagt det. Selvfølgelig bør det være 50/50. Men til syvende og sist er det mor som bestemmer at barnet skal komme til eller ei. Det er hun som tar valget med å føde barnet når det går utover barnet - da syns jeg hun også til syvende og sist sørge for at dette ikke skjer. Det er hun som får følelser med foster pga kroppen osv og som da har store kvaler med å fjerne det - ikke far. Når hun da skal bestemme over barnets skjebne med å ev føde det til 'fattigdom', så bør hun ta mer høyde for dette - hun som er den som tar dette valget.

[Heidi]

Igjen, det er et valg mor må ta. Har hun ikke råd, så har hun ikke råd. Ungen blir skadelidende for valget.

 

 

 

Ingen som har sagt det. Selvfølgelig bør det være 50/50. Men til syvende og sist er det mor som bestemmer at barnet skal komme til eller ei. Det er hun som tar valget med å føde barnet når det går utover barnet - da syns jeg hun også til syvende og sist sørge for at dette ikke skjer. Det er hun som får følelser med foster pga kroppen osv og som da har store kvaler med å fjerne det - ikke far. Når hun da skal bestemme over barnets skjebne med å ev føde det til 'fattigdom', så bør hun ta mer høyde for dette - hun som er den som tar dette valget.

 

Dette blir en evig runddans. Jeg gir faktisk opp nå. Takk for interessant og viktig diskusjon til alle her! Trist at man skal slite slik med å se den andres syn. Men jeg sier det igjen som jeg nevnte for noen sider siden. Dra på dere dong gutta, så slipper dere dette! Det er ikke verre enn det.

[Konto brukes ikke]

Det viser bare at det prinsipielle du er enig i, ikke teller mye så lenge damen får mer ansvar for eget valg, og som du er så opptatt av - at det går utover barnet.