[Løst] Tvinges til å bli far - vil gjerne høre fra menn!

[Lalita]

Hei.

 

Jeg har vært sammen med samboer i 2,5 år, bodd sammen i 2 av de.

Har nå funnet ut at jeg er gravid. Økonomi og alt er i orden ellers.

Samboer vil ikke ha barn, er ikke klar, og truer med å gå fra meg dersom jeg ikke tar en abort.

 

Jeg sliter ekstremt med samvittigheten, men føler jeg også sitter i ett dilemma da jeg har sykdom som skal gjøre at jeg trenger hjelp til å bli gravid for det første, og jeg har gått på p-pillen (husket hver pille - jeg har ikke lurt samboeren min for å få det sagt)

 

Er jeg helt forferdelig som ønsker å beholde barnet?

Jeg sliter med tanken på abort - vært på forundersøkelse, men løp derfra gråtende, for jeg ønsker det jo egentlig ikke.

Men hva med han som ikke ønsker å bli far?

 

Jeg føler meg litt rådvill, og skulle gjerne hørt med noen som kanskje har vært i lignende situasjon.

[Skurupu]

Jeg ser på det slik: det skal to til for å lage barn, hvis den ene parten ikke vil, så skal man ikke tvinge dem. Mannen skal ha like mye å si i en abortsak som kvinnen.

 

Det finnes kun ett scenario hvor man skal få barn, og det er når begge parter vil.

Endret 17. mars 2013 av Skurupu

[Tux_Pro]

Det skal 2 til for også lage barn, så min mening er at dere begge 2 skal bestemme om dere vil ha dette barnet eller ikke. Vil ikke samboern din det, så må han jo ha en grunn til at han ikke vil?

[Arcturus2]

Tanken om at man ikke vil drepe "barnet sitt" handler om at det faktisk er et barn der. Til nå er det en ansamling celler som ikke er bevisst, ikke et barn. Det er ikke særlig trist med abort. Det er i mine øyne like trist å kutte bort en arm. Det er også celler. Ethvert motargument vil basere seg på følelser fremfor rasjonalitet. Det er de biologiske harde fakta. Et barn er først et barn etter en ganske lang stund i prosessen.

 

I tillegg er det som de andre sier, far må ha sitt å si i prosessen. Du kan ikke overkjøre han og starte denne prosessen alene. Kan det kalles overgrep? Far har iallefall åpenbart manglende rettigheter. Sier han nei betyr det nei.

 

Når det er sagt er dette en ideell situasjon. Vi vet alle at verden ikke er så enkel. Vi menn er klar over risikoen med graviditeter og kvinners til tider hinsidige verpesyke. Vår seksualitet er med andre ord ikke uten risiko i barnesammenheng, selvom det ikker vi som fysisk må produsere frem sneipen. Jo mer rasjonell man er jo vanskeligere blir det å få barn. Timingen passer aldri. Parforholdet skranter litt kanskje, fremtiden er usikker, økonomien henger i en tråd. Likevel er det høyest fødselsrate i "land" som Gazastripen. Et sterkt element av biologisk drift er helt empirisk åpenbart. Din biologi tvinger hjernen din til å ville bære frem dette barnet. Uavhengig av den rasjonelle logikken som tilsier at far ikke vil.

 

Konklusjon: Far er fucked. Bokstavelig talt.

[perpyro]

Hørt på maken, skal barnefaren være den som skal bestemme over damas kropp og hva som vokser fram inni henne.

Det er jo dama som er fucked og bærer all risiko alene.

Faren er den som fucket det til.

På grunn av lovverket i Norge vil barnefaren bli økonomisk ansvarlig for avkommet men det frigjør han ikke for ansvar for at han har gjort dama gravid uavhengig om hun vil bære fram ungen eller ikke.

Jeg mener det er meget urimelig om han skal være den som bestemmer om dama skal ta abort eller ikke.

Om de diskuterer dette og blir enige i lag er en ting men om damen ikke vil ta abort kan ikke faren tvingen henne til dette.

Puler man kan det bli barn og det får alltid konsekvenser.

[Kakofoni]

Mannen skal ha like mye å si i en abortsak som kvinnen.

 

I tillegg er det som de andre sier, far må ha sitt å si i prosessen. Du kan ikke overkjøre han og starte denne prosessen alene. Kan det kalles overgrep? Far har iallefall åpenbart manglende rettigheter. Sier han nei betyr det nei.

 

For noe forbannet tull. Den gravide har éne og alene valget. Hun kan velge å ta hensyn til andres ønsker, men det er absolutt ikke en forutsetning. At kvinnen gjennomfører en abort mot hennes egen vilje er hva som er et faktisk overgrep.

 

Trådstarter, det er helt opp til deg. Tenk nøye gjennom hva du vil. Kanskje du kan høre med fastlegen din? Jeg vet ikke om det er vanlig, men kanskje han/hun vet en del om situasjoner som din. Det er tross alt et livsendrende valg du står overfor.

Endret 17. mars 2013 av Kakofoni

[Skurupu]

Greit nok, jeg er enig i at man ikke skal tvinge en kvinne til å ta abort. Men hvis hun velger å bringe et uønsket barn til verden, da skal i hvert fall mannen slippe alt av ansvar for dette barnet. Både omsorg og økonomisk.

 

Jeg veit at det ikke er slik i norge i dag, og det er helt på trynet. Kvinner som bærer frem uønskede barn, for så å kreve barnebidrag av faren, er ondskapsfulle mennesker. De svekker livskvaliteten til faren, samt bringer et barn til verden som aldri får et forhold til sin egen far. Det er en utrolig egostisk handling.

Endret 17. mars 2013 av Skurupu

[perpyro]

Barnefedre som smeller damer på tjukken uten at det var meningen er ondskapsfulle mennesker.

[Skurupu]

TS: hvis du virkelig vil ha barn, så finn deg en ny mann. Han du er med nå vil det tydeligvis ikke, og du kan ikke tvinge han.

[Kakofoni]

Greit nok, jeg er enig i at man ikke skal tvinge en kvinne til å ta abort. Men hvis hun velger å bringe et uønsket barn til verden, da skal i hvert fall mannen slippe alt av ansvar for dette barnet. Både omsorg og økonomisk.

Det kan jeg gå med på. Jeg er ikke nødvendigvis enig, men tråden skal jo handle om trådstarter, og jeg lukter at den ikke kommer til å gjøre det.

[Arcturus2]

For noe forbannet tull. Den gravide har éne og alene valget. Hun kan velge å ta hensyn til andres ønsker, men det er absolutt ikke en forutsetning. At kvinnen gjennomfører en abort mot hennes egen vilje er hva som er et faktisk overgrep.

 

Vel.. Nåå syns jeg vi kan roe ned litt. Hvis du tenker deg om blir det like feil med de ekstreme variantene begge veier. Det jeg kanskje noe kludrete argumenterte for, er at det må være konsensus mellom partene for at det å skape et barn blir en legitim handling. Get it? Det er det da vitterlig ikke særlig vanskelig å være enig i. Jeg registrerer at ramsalte feminister vil fjerne rettigheter mannen har i denne prosessen. Som om det å bære frem barnet i seg selv gir forrang. Debatten har ikke klart å ta på alvor at mannen også har rettigheter som må bli hørt. Det er ikke det samme som å si at kvinner skal overgi seg mannens kontroll. Det må likevel være et snev av samtykke før det blir legitimt. Jeg sier ikke at dette ikke er en bortimot umulig kabal å få opp, en gordisk knute. Jeg retter kritikk for kritikkens skyld mot kvinnenes håndlige overkjøring av mannens rettigheter. Det evige premisset om at barn bygges inne i kvinnen fratar ikke menn en stemme. De må også med, noe som gjør det jævelig vanskelig.

[vidor]

Hei.

 

Jeg har vært sammen med samboer i 2,5 år, bodd sammen i 2 av de.

Har nå funnet ut at jeg er gravid. Økonomi og alt er i orden ellers.

Samboer vil ikke ha barn, er ikke klar, og truer med å gå fra meg dersom jeg ikke tar en abort.

 

Jeg sliter ekstremt med samvittigheten, men føler jeg også sitter i ett dilemma da jeg har sykdom som skal gjøre at jeg trenger hjelp til å bli gravid for det første, og jeg har gått på p-pillen (husket hver pille - jeg har ikke lurt samboeren min for å få det sagt)

 

Er jeg helt forferdelig som ønsker å beholde barnet?

Jeg sliter med tanken på abort - vært på forundersøkelse, men løp derfra gråtende, for jeg ønsker det jo egentlig ikke.

Men hva med han som ikke ønsker å bli far?

 

Jeg føler meg litt rådvill, og skulle gjerne hørt med noen som kanskje har vært i lignende situasjon.

 

Dette er en blanding av fornuft og følelser som er alt annet enn enkel.

 

Stiftelsen Amathea har jobbet mye med denne problematikken og kan kanskje gi deg og din samboer nyttige innspill ?

 

http://www.amathea.no

[johanf]

Det KAN ikke være kvinnes avgjørelse ene og alene. Sex er en lagsport og resultatet kan være barn. Hvis barnet er uønsket fra den ene eller andre part, er det utrolig egoistisk å ikke ta med det ønsket i vurderingen.

 

Det er ikke sånn at man blir gravid, velger om man vil ha barnet sammen eller ikke. Hvis moren fullfører svangerskapet, har barnet etter loven rett til å få vite hvem faren er. Når moren i tillegg faktisk vet det, er det bare idiotisk å ikke la barnet får vite.

 

Sannheten kommer uansett frem en dag.

 

Scenario: Hun flytter sammen med en annen mann og denne mannen "aksepterer" eller adopterer barnet som sitt eget - barnet er uansett ikke hans biologiske. Hva om den biologiske faren kommer på banen likevel om 10-15 år og vil ha samvær?

 

Med det sagt vil nok barnefaren mest sannsynlig begynne å få litt farsfølelse etterhvert som mor vokser og når barnet plutselig ligger og skriker, bør det si litt "klikk" i hodet på han sånn at han får lyst å ta del i og ansvar for barnets oppdragelse og oppvekst.

 

Uansett mener jeg at om han som er involvert ikke vil ha barnet, burde moren (som det ble sagt så bra tidligere i tråden) VELDIG STERKT vurdere abort og faktisk finne seg en mann som vil ha barn med henne.

 

Vi har nok barn i verden som vokser opp i et splittet hjem og jeg synes det er på tide å gjøre det man kan for å snu den trenden.

[perpyro]

Merkelig hvordan gutta her på forumet kun tenker med lillehodet.

Å pule uten prevansjon eller å stole på at dama går på pillen alene er en risikosport der utfallet kan ende med barn.

At "barnefaren" i ettertid ikke vil ha barnet spiller i grunnen liten rolle om moren faktisk vil ha det for han viste det potensielle utfallet og han viste hva loven sa om farsskap.

Blir litt som å drive basehopping og skylde på samfunnet når man på grunn av sen redning etter en krasj blir lam fra livet å ned.

Du viste det kunne skje og aksepterte rissikoen.

Nå kommer konsekvensene.

Dama tar også en rissiko da hverken svangerskap eller abort er helt rissikofritt.

[€uropa]

Dette spørsmålet er vært diskutert mange ganger i mange forskjellige tråder på forumet. Jeg er en mann som er enig med Skurupu. I følge loven må du ikke ta hensyn til noen andre enn deg selv, men det etisk riktige er å ta hensyn til far og barn. Hvis du velger å bære fram barnet mot fars vilje, så bør du ideelt sett også ta konsekvensene av det på egenhånd.

 

Det er dog ikke umulig at denne saken lar seg løse. Kanskje du eller samboeren din endrer mening hvis dere prater og tenker mer over det.

[Lalita]

Hei.

 

Jeg har pratet med fastlege - der får jeg beskjed om at menn kommer og går, og at dette valget er mitt.

Har pratet med Amathea flere ganger som ender opp med å stille meg spørsmålet: Hva ville du gjort hvis han ikke var tilstede?

 

Men så enkelt er det ikke. Han er tilstede. Han sier og at kommer det ett barn så skal han trå til med samvær og hele pakka. Så det er ikke det det står på.

 

Jeg sliter ene og alene med samvittigheten. Det er DER mye av problemstillingen ligger.

Skal jeg følge han, og overkjøre meg selv?

Eller skal jeg følge meg selv, og overkjøre han?

 

Han nærmer seg 30, jeg midten av 20 åra.

 

Og til deg arctarus - det er greit at det er en ansamling celler. Men jeg er såpass langt at det har blitt ett foster, og jeg HAR en tilknytning til det som er inni meg, celle eller ikke celle. Det skjer noe med kroppen til en kvinne når hun blir gravid.

[M98kF1]

[...]Jeg sliter ene og alene med samvittigheten. [...]

Det gjør du uansett hva du velger. "Er du i tvil, er du ikke i tvil", passer bra her. Velger du å beholde ungen blir livet ditt helt anderledes, men (99% sikkert) du vil få det til å gå og du (som de aller fleste andre) vil få en herlig unge. Velger du abort etter en lengre grubleperiode vil du aldri bli kvitt tanken om "tenk om jeg ikke". Menn kommer og går, men du har ikke engeng mistet han du har nå enda, er han noe å samle på vil han bli uansett hva du velger. (men ikke gjør noe uten å dele det med ham, uansett hva du velger...)

[Gjest Bruker-95147]

Hvorfor lager du to tråder om samme sak?

[*F*]

Jeg mener at i situasjoner som dette (hvor dama vil ha barn, men ikke mannen) bør dama ha følgende muligheter:

- Abort

- Mannen fritas for ansvar/økonomisk ansvar for barnet

[Kakofoni]

Jeg sliter ene og alene med samvittigheten. Det er DER mye av problemstillingen ligger.

Skal jeg følge han, og overkjøre meg selv?

Eller skal jeg følge meg selv, og overkjøre han?

Du sier vel ganske klart at du ikke vil gjennomføre en abort, og at du har dårlig samvittighet overfor faren fordi han ikke er like med på det. Det er jo utrolig kjipt, og det er ikke i det hele tatt rart at mange menn opplever det som urettferdig at de har så liten innflytelse på en så stor avgjørelse. Spesielt i de tilfeller der man ikke er uaktsom, men gjør forhåndsregler med prevensjon, slik som i ditt tilfelle. Men det er jo tross alt du som vil ha nødt til å gjøre inngrepet. Hvis typen din ikke er i stand til å overbevise deg, så er det vel ikke noe mer å gjøre med det.