"The one", hun som stakk av

[rockworld]

Fortid er fortid og det får man ikke gjort noe med. Se fremover og bare inkluder deg selv mot fremtiden. Jeg vet at det er utrolig vanskelig å tenke tilbake og tro du vil ha det slik igjen. Men det kommer aldri til å skje. Dette er så viktig å forstå. Ikke la gårsdagen påvirke morgendagen. Ta deg en pust i bakken, begynn å tren (eller tren mer), gå på et kurs (språk, bartender, o.l.). Bare fyll dagene med ett eller annet. Du sier du ikke tror dette er henne. Men det er det. Eller var. Folk forandrer og utvikler seg hele tiden. Med alt som skjer rundt oss er det veldig uvanlig at dette faktisk skjer i takt. Ting er kjipt og leit. Sånn er det bare. Hatt det sånn selv. Er ikke greit, men du får bare leve med det. Voks noen baller og husk at du skal oppleve livet ditt gjennom deg og ikke henne.

[iloveitt]

http://www.youtube.com/watch?v=bHzgRKEEXKU&feature=g-high-f&list=FLBb9zzVsShe_O_Yg4Io3UAg

 

En video jeg tror kan hjelpe! :-)

[Notatblokk]

Vet ikke om det er noen trøst, men du er ikke den eneste som føler det sånn. Samboeren min gjorde det slutt for to uker siden, vi bodde i England og skulle selge huset og flytte til Norge. Innen en uke kom mamma og "hentet" meg og vi flydde tilbake til Norge med alle tingene mine i to kofferter (alt er fremdeles i koffertene).

Det føles som om jeg har mistet ALT, jeg trodde dette var det som skulle vare livet ut (jeg er 24 forresten, om det har noe å si, vi var sammen i 3 år og bodde sammen i 2). At han ikke vil ha en fremtid sammen med meg.. jeg hadde gitt alt for å gå tilbake og fikse ting. Selv om det kanskje på lang sikt bare hadde blitt til det samme. Desperate tilstander!

 

Jeg satt ting på vent for fremtiden, fordi vi skulle skape ting sammen. Nå er det borte. Så sitter jeg her da, i barndomshjemmet og har ikke kommet meg av flekken. Jeg har et par tusen på konto og det er det. Ingen bil, ingen jobb. Bare et stort svart hull inni meg.

Har blitt til en av de personenen som desperat vil være sammen med en som ikke vil være sammen med meg. Det gjør vondt.

 

Tror mitt problem nå er at jeg føler at ingenting blir bra igjen. Alt er borte. Hva er vitsen med å prøve, på en måte. Jeg trodde jeg hadde det bra, men så var det jo en løgn.

Nå har jeg jo bare vært hjemme i Norge en uke så jeg antar at jeg trenger mer tid for å bevege meg fremover. Det er en slags sperre inni meg som ikke "vil" ha det bedre enda, tror jeg. At det å gå fremover og legge planer betyr det samme som å bevege seg vekk fra forholdet og alt jeg hadde. Det er vanskelig for meg.

 

Dette tror jeg er ting som er vanskelig å forstå dersom man ikke har det samme følelsesspekteret selv. Hvis man er en person som ikke lett blir såret, eller aldri får en sånn dyp, rivende sorg inni seg. Da er det veldig enkelt å bare si "gå videre". Dessverre så er det ikke alltid et spark i ræva fungerer.

Jeg vet at fakta og logikk er å gjøre ting, være aktiv, legge planer. Men hjertet henger ikke med.

[James Bond]