"The one", hun som stakk av

[zukit]

Hei, har noen tanker og spørsmål jeg trenger å lufte.

 

Vet ikke om tittelen er veldig passende, og vet heller ikke hvordan klisjeene holdes på et minimum om tematikk som dette. På forhånd, beklager. Beklager også for at dette neppe forstås særlig oversiktlig, komplett og koherent..

 

Jeg innser jeg ikke er den eneste i verden som sliter med kjærlighetssorg, og jeg er ikke den første til å hevde hun virkelig var "the Shit". Realiteten er todelt: Hun var (og er?) det beste som noen gang har hendt meg, samtidig det verste; hun ødela meg, men var en sånn type jente som gjorde at det ikke gjorde noe - helt til hun endelig bestemte seg, etter flere års samboerskap, smertefulle nedturer og påfølgende lidenskapelige beklagelser, pakket sakene sine og stakk.

 

Sorg har jeg opplevd før. Kjærlighetssorg. Tap. Smerte. Det knusende avslaget. Men dette er noe annet. Jeg prøver virkelig ikke å gjøre meg spesiell her, eller henne til noe overmenneskelig. Savnet er bare ikke til å beskrive. Det har snart gått halvannet år siden bruddet, og fortsatt dukker hun opp i mine tanker, hver jævla dag, ikke et eneste unntak. Jeg kan ikke si jeg tenker på henne konstant, av den enkle grunn at det neppe er bevisst valgt uansett. Det eneste jeg må innrømme være bevisst fra min side, er at jeg nekter å redusere alle mine opplevelser av kjærlighet, lykke, ned til et produkt av demens. (Altså, spar meg vennligst for jovial-pjatt som "flere fisk i havet". Glemselen er en fin ting, men dette går på det grunnleggende intellektet løst. "Det er flere gullfisker" heter det, og det er mer nedlatende enn trøstende.) Så jeg kan ikke nekte for at det sitter langt inne å legge henne bak meg, i den grad dette også betyr å glemme.

 

Jeg sitter litt fast, altså. Det må høres ganske nedslagent ut, alt dette. Men jeg kommer ikke bort fra tanken om at dette virkelig var Henne.

 

(For å ha det sagt: Motforestillingene finnes i hopetall; ingen av oss var perfekte, hverken sammen eller hver for oss. Men skulle dette i det hele tatt være et mål? Boys&girls!? Om jeg får klage litt, så synes det noe dyptgående fascistoid ved dere jenter, noe langt mer drepende enn den lettvektige, gutteaktige glad-fascismen, lik den man finner hos f.eks. dørvakter, og rosakledde lacrosse-jockyer og jockyer forøvrig.. Men nok om det..)

 

Er noen der ute som kunne gitt meg noen innspill på hvordan man takler love-sickness type Bad? Håper eventuelt noen kunne delt sine erfaringer med 'The one', han/hun som stakk av.

 

 

Hilsen trist faen i midten av 20-årene.

Endret 17. mars 2013 av zukit

[Danek]

Tror det handler om å se framover. Evig eies kun det tapte sa en klok person en gang i tiden.

[Danek]

dp

Endret 17. mars 2013 av Danek

[IntelAmdAti]

Jeg siterer deg "samtidig det verste; hun ødela meg"

 

"hun ødela meg"

 

På hvilke måter ødela hun deg? Gjorde hun det ofte? Var det din feil når hun gjorde det? Fortjente du å bli behandlet på den måten? Behandlet du henne like dårlig noengang? Ødela du henne på noen måte?

Hvordan fikk hun deg til å føle deg nå som hun pakket sammen sakene sine og dro?

 

Tenk på dette og fortsett tankerekken, når du innser at hun er LANGT FRA det beste som har hendt deg kan du begynne å leve normalt igjen.

[James Bond]

Det er selvsagt ikke lett det der.. Jeg var sammen med ei jeg ble kjent med på nettet, Vi ble sammen og forholdet varte i 6mnd.. Jeg tenker også hver dag på henne.. Ikke like smertefult nå som før..

 

Eneste er at jeg tror tiden faktisk leger de aller fleste sår. Man ser realiteten når det går en stund og nå er jeg glad for at vi endte forholdet vårt tilbake den gang i tiden.. For nå har jeg brukt muligheten til å være i søken etter en som passer bedre til meg

 

Hun drev og ødela deg som du beskriver (Alle har sine oppturer og nedturer) bare stakk og fraskrev seg alt av problemer, Fortjener ikke du da en som er bedre enn dette?

 

Det kommer en fin tid for deg også, Der du vil møte en som respekterer deg for den du er, Som er glad i deg for den du er og vil ha deg for den du er=]

[Arcturus2]

Hjertesorg etter et langt og følelsesintensivt parforhold kan for mange utvikle seg til å bli en ond spiral av vonde tanker og minner. En reproduserende runddans av ufrivillige repetetive tankemønstere. Nøkkelen, slik jeg ser det, er å bryte ut av repetisjonen.

 

Det krever noe fysisk av deg å bryte ut av mønsteret. Du må ta balletak på tankene og formelig røske de ut med roten og forandre dine fysiske omgivelser. Hvis du ikke gjør dette vil tankene antakeligvis bare svakt over tid distansere seg på samme måte som du glemmer en dataspill du var veldig opptatt av etter noen dager. Forandrer du ikke dine fysiske omgivelser vil du bare tråkke opp gamle spor.

 

Til sist vil jeg gjerne slå hull på den ballongen om at det finnes en "the one". Det er en illusjon. All logikk tilsier at med over 50% kvinner av de syv milliarder mennesker på planeten vår vil det være dumskap å tro at det bare er en. Det har et hint av religiøsitet over seg. Samtidig er det nettopp dets tiltalende slør av romantikk. Man vil gjerne innbille seg at det finnes akkurat en der ute som bare er for deg. På samme måte som vi innbiller oss at vi selv er unike og egentlig fortjener å være kjendiser. (Jeg kan si fra personlig erfaring at kjendiseri, dog i den Å-klassen jeg tilhører, er 70% slitsomt, 20% hyggelig og 10% skummelt. Dog en digresjon.) Jeg ville applaudert et snev av kynisisme. Per idag er du for romantisk anlagt til å se at dette handler om selvbilde, spillet for å utfylle håp og drømmer, samt makt og ressurser. Input og output.

 

Gjør deg selv en tjeneste og glem den dama. Ingenting er fullt så uoppnåelig som en som sier "jeg vil ha deg", for så å snu 180 og si "det er over". Det er også der hennes tiltalende valør nå ligger. Hadde hun lagt seg langflat igjen hadde du antakeligvis ikke blitt like gira.

[zukit]

...

 

Vet ikke helt hva jeg skal si.. Takker for input. Men tror vi har gått vel forskjellig skole..

[logaritmemannen]

Til sist vil jeg gjerne slå hull på den ballongen om at det finnes en "the one". Det er en illusjon. All logikk tilsier at med over 50% kvinner av de syv milliarder mennesker på planeten vår vil det være dumskap å tro at det bare er en. Det har et hint av religiøsitet over seg. Samtidig er det nettopp dets tiltalende slør av romantikk. Man vil gjerne innbille seg at det finnes akkurat en der ute som bare er for deg. På samme måte som vi innbiller oss at vi selv er unike og egentlig fortjener å være kjendiser. (Jeg kan si fra personlig erfaring at kjendiseri, dog i den Å-klassen jeg tilhører, er 70% slitsomt, 20% hyggelig og 10% skummelt. Dog en digresjon.) Jeg ville applaudert et snev av kynisisme. Per idag er du for romantisk anlagt til å se at dette handler om selvbilde, spillet for å utfylle håp og drømmer, samt makt og ressurser. Input og output.

 

Helt enig. Jeg vil si at tanken om "den ene" er ren hjernevasking. Her er et bra innlegg om det: http://www.0330.no/2010/12/ones.html#.UUXkB1fQG-E

[zukit]

Igjen: Ikke meningen å virke utakknemlig, men refererer til mine spørsmål, spesielt siste to setn. i førstepost. Disse må gjerne omgås, men så kan vel strengt tatt hele tråden omgås også..

[IntelAmdAti]

Igjen: Ikke meningen å virke utakknemlig, men refererer til mine spørsmål, spesielt siste to setn. i førstepost. Disse må gjerne omgås, men så kan vel strengt tatt hele tråden omgås også..

 

Poenget er mer at personen ikke var the one.

 

Du går gjennom kjærlighetssorg, det er tungt, spesielt første gangen.

 

Er usikker på om jeg kan komme med noen gode tips siden jeg har mistet evnen til å bli provosert, irritert eller såret av andre mennesker.

 

Har hatt kjærlighetssorg 3 ganger på litt over et år, jeg hopper ikke på det første og beste og hver jente jeg har vært med har jeg vært virkelig glad i på hver sin måte.

 

Måten jeg håndterer kjærlighetssorg på er å være glad for å ha fått en fin tid med fine minner. Jeg er ikke lei meg fordi det ikke varte livet ut.

 

Helt ærlig så syntes jeg litt synd på deg, hvis en jente kan få deg i emosjonell ubalanse så henger lykken din i en så tynn tråd at den vil ryke ved det minste vindkast. Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt meg sammen, burde være istand til å tåle hundre slike små livskriser på en gang spør du meg.

 

Men jeg bryr meg ikke om noenting lenger, og det er også noe som sårer kjærestene mine når de føler jeg ikke bryr meg om dem. Det gjør jeg, men ikke så mye at det vekker en sterk følelsemessig reaksjon.

[Arcturus2]

Er noen der ute som kunne gitt meg noen innspill på hvordan man takler love-sickness type Bad? Håper eventuelt noen kunne delt sine erfaringer med 'The one', han/hun som stakk av.

 

Altså, du er bare interesssert i å få høre det du vil høre. Hvis du hadde lest det jeg har skrevet så kan det godt tolkes som både erfaringsgrunnlag og konkret rådgivning. Kritikken din avvises.

[zukit]

Plizket og Pycnopodia; dere har selvfølgelig mye rett begge to. Og jeg skal ta det på min kappe at jeg trolig ikke har gjort meg tilstrekkelig spesifikk her. Men jeg tror jeg heller får vende tilbake når jeg finner noe mer fruktbart å komme med.

 

(Synes forøvrig like synd på de i sjekkeeliten over, om dette faktisk representerer deres handlingsrom og forhold til det mest inderlige kjent for menneskeheten..)

 

Shout-out til eventuelle rocke-romantikere der ute med like shoddy selvrespekt! - jeg kan ikke fatte at jeg skulle være den eneste..(!?)

[logaritmemannen]

(Synes forøvrig like synd på de i sjekkeeliten over, om dette faktisk representerer deres handlingsrom og forhold til det mest inderlige kjent for menneskeheten..)

Kan du forklare hvorfor du synes dette?

[Arcturus2]

Du er ikke den eneste romantikeren! Jeg er antakeligvis større rocker enn det du er. Du er bare den eneste som ikke har tatt på alvor at avvist kjærlighet ikke bør romantiseres ytterligere! Her har du mental selvskading og destruktiv adferd på boks. En viss rasjonalisme må til. Det er vondt å høre motforestillinger.

[Danek]

Jeg tror ikke det er selva greia over å miste noe som gjør vondt. Kun minnet over det man hadde, om man lar det ligge å gjære til det bare vokser og vokser... Til slutt spiser sorgen deg innen fra. Derfor er det viktig å bevege seg videre, å sette hjernen på nye tanker. Være opptatt og ikke dvele ved fordums sorger. Samtidig må man bearbeide følelsene. Det skal være ålreit å snakke ut om "hun som stakk av"... Bare ikke la det oppsluke deg.

[Arcturus2]

Det skal være ålreit å snakke ut om "hun som stakk av"... Bare ikke la det oppsluke deg.

 

Indeed.

[Danek]

Og så?

[Arcturus2]

Og så?

 

uh... hvem var den til?

[James Bond]

Har du bilde av henne? Kunne virkelig vært interessant for meg og se hvordan the one ser ut for deg asså

[Danek]

uh... hvem var den til?

 

sarkasme kommer tydeligvis dårlig frem på tekst, nvm.