Jeg trenger å snakke. Hvor kan jeg få hjelp?

[AnonymDiskusjon]

Hei. Jeg er 19 år, går ikke på skole, har ikke jobb. Jeg er ikke jobbløs fordi jeg ikke prøver, tvert i mot har jeg søkt på sikkert 12-15 jobber innen den siste måneden. Jeg har ikke en gang blitt kalt inn på intervju.

 

Kort fortalt er livet mitt egentlig ganske greit. Jeg har vert spillavhengig fra jeg var liten og det er en stor grunn til at jeg ikke har fått gjort mye med livet. Høyeste utdannelsen min er VG1 Bygg og Anlegg.

 

Jeg har alltid vert usikker fordi jeg blir veldig fort flau over ting jeg gjør og det setter store merker i meg. Jeg har aldri tørt å kysse en jente, eller i det hele tatt holde kontakten med en.

Jeg klarer ikke skole fordi det ikke er noe jeg interesserer meg for på linjene jeg kommer inn på. Jeg har en drøm om å få Studiespesialiserende slik at jeg kan komme meg videre på noe jeg vil. Har en drøm om å hjelpe folk.

 

Jeg bor fortsatt hjemme og ser alle rundt meg med stor suksess og alle livsplanene foran seg. Det er bare jeg igjen av alle jeg kjenner som sitter igjen uten noe.

 

Jeg snakker ikke følelser med noen. Jeg har stengt meg inne i flere år og alltid sagt jeg har det bra.

 

Så møtte jeg en jente. Riktignok så har vi ikke møtt hverandre enda, siden vi bor et stykke fra hverandre. Jeg møtte hun via en felles venn som flyttet vekk i sommer.

Hun er helt fantastisk. Hun gir mening i livet mitt, 100%. Hun liker meg for den jeg er og hun er bare snill og hjelpfull med alle. Vi har så mye til felles at det nesten ikke er til å tro. Jeg er enkelt og greit helt forelsket i henne. Jeg har fortalt henne om alt jeg tenker og føler, livsdrømmene osv. Og hun et her enda. Enda mer forelsket enn vi var tidligere. Vi har planlagt et møte, jeg skal reise opp til kompisen min og bo hos han i en uke siden han bor nært hun.

 

Basically, hun er den eneste jeg noen gang faktisk har snakket ut til og faktisk forstår og hjelper meg med det jeg sier. Jeg er utrolig glad for at hun er der og det har gitt all styrken jeg en gang hadde tilbake, og mer. Jeg har begynt å ta fag sånn at jeg kommer meg videre, søkt jobber og begynt på sertifikatet.

 

Likevel føler jeg at jeg er nødt til å snakke med noen, helst en psykolog. Grunnen til at jeg føler jeg trenger psykolog er at jeg har fått så ekstremt mye følelser etter jeg møtte henne. Jeg tror jeg har stengt inne følelsene i flere år og de har alle kommet tilbake samtidig. Selv om jeg er veldig glad, så har jeg mine øyeblikk hvor jeg føler jeg har feilet alt som er å feile i livet. Jeg har ikke kontroll på noe.

 

Årevis med nederlag og ingenting har gått min vei. Jeg er bare nødt til å snakke med en eller annen faglært om alt fra hvordan jeg føler jeg har feilet i livet, til å snakke om hun jeg har møtt og hvordan det har påvirket meg. Jeg er i en stor emosjonell ubalanse og det tar helt knekket på meg.

 

Ble veldig langt dette her, men må ha vekket litt interesse hvis noen har lest helt ned hit.

 

Jeg bor hjemme, har ingen penger og har ikke lyst å fortelle familien om hvordan jeg har det og at jeg vil søke profesjonell hjelp. Er det noen psykologer som hjelper gratis, eller har muligheten til å utsette betalingen til jeg har muligheten til å betale?

 

Anonym poster: 16850379f05cfd9db094373bc174212f

[Andromeda§]

Det er tre ting du aldri må glemme:

Det finnes hjelp. Du er ikke alene. Noen bryr seg.

 

Jeg vet at det er vanskelig, men jeg råder deg på det sterkeste til å fortelle dette til noen i din familie. Husk at vi alle kjemper våre indre kamper, selv om vi ikke viser det utenpå. Sammen er vi sterke, og sammen kan vi gjøre hverdagen og livet enklere for hverandre.

Om du synes det er vanskelig å snakke, kan du jo også skrive et brev?

 

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men skal ikke helsestasjonene tilby hjelp som dette, innen man fyller 20 år?

[AnonymDiskusjon]

TS igjen.

 

Nå er det helt krise. Selv om jeg aldri har vert så glad som jeg er, så er jeg også trist store deler av dagen. Jeg forstår ikke hva som skjer.

 

Leste om helsestasjon for ungdom og det er noe jeg absolutt har tenkt å sjekke ut på mandag.

 

Jeg får ikke sove fordi hodet mitt svimler av tanker. Jeg har gått nå i nesten 10 timer med en følelse av vondt helt inn i sjelen og jeg får ikke fred. Jeg får skyldfølelse hvis jeg ikke gjør noe fornuftig, og uansett hva jeg gjør så føles det helt poengløst fordi jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å gjøre noe.

 

Jeg begynner å bli redd for livet. Ikke mitt eget liv, altså. Jeg er ikke der. Jeg føler jeg ikke kommer noe vei uansett hvor hardt jeg prøver og det slår så hard ut både mentalt og sosialt.

 

Jeg forteller ikke foreldrene mine om hvordan jeg har det.

 

Jeg har en venn jeg har planer om å gi en liten lyd til i morgen. En jeg vet kommer til å lytte.

 

Igjen, jeg forstår ikke hva som skjer med meg. Det er akkurat som om jeg har vert en stein i flere år og nå kommer alle følelsene jeg burde følt ut på en og samme tid.

 

Noen som vet hva jeg skal gjøre fram til mandag?

Jeg vurderer å ta meg en tur ut i morgen å få i meg litt alkohol etter gammelt. Jeg tror det kan enten gjøre meg godt eller veldig dårlig.

 

Anonym poster: 16850379f05cfd9db094373bc174212f

[Andromeda§]

Det er virkelig ikke lett å gi råd.

Men jeg kan si så mye som at du burde stimulere deg selv mer, både fysisk og mentalt. Når man blir sliten orker man ikke tenke så mye.

 

Tving deg selv UT og gå en lang, lang tur eller jogg, lenge, så skal jeg love deg at det hjelper.

Eller ta en skikkelig lang svett treningsøkt, enten

hjemme eller på et gym. Man kan gjøre uendelig mange øvelser med kun sin egen kroppsvekt, hvis du ikke vil dra på et gym.

 

Endorfiner er hormoner som frigjøres naturlig i kroppen, spesielt under fysisk aktivitet, ofte kalt kroppens eget morfin. Endorfiner gir en følelse av lykke, ekstase og eufori, og de hjelper oss å føle oss oppstemt.

 

Ofte hjelper det å få ut tankene og følelsene på et eller annet sett. Har du forsøkt å sette av en hel time kun til å la fingrene fare over tastaturet, og få ut alt som gjemmer seg inne i deg? Det kan være ganske befriende. Male? Tegne? Lage noe? Være kreativ?

 

Jeg kan ikke si annet enn at du må gjøre deg selv mer opptatt, og velg dine aktiviteter med omhu. Jeg vet ikke om alkohol er det beste for deg. Det kan forverre situasjonen, fremheve og forsterke vonde følelser/tanker.

 

Vær mer sosial og ute, prøv å fremprovoser smil og latter - det utløser også endorfiner i kroppen.

Hjelp en tigger på gaten, se han i øynene og smil og gi han en tier. Alt som gir mestringsfølelse

 

Lykke til!

 

[omnomnomnivore]

Kjenner mange høyt utdannede som har sendt flere hundre søknader og vi regnet oss ut til at de i snitt hadde fått intervju på under tre prosent av dem. Så ikke gi opp som sagt!

[Brutii]

Har selv erfart at noen av rådene til Andromeda har funket for meg selv når jeg har hatt det litt slik jeg tror du har det. Jeg har ikke vært i din situasjon, men føler på en måte at jeg kjenner meg igjen allikevel, og da er det først og fremst fysisk aktivitet og det å skrive ned virkelig ALT du tenker på. Du trenger ikke vise det til noen en gang, bare få alt ut. Det kan også gjøre det litt lettere for deg å vite hva du faktisk har lyst til å snakke med noen andre om, dersom du som meg kanskje ikke alltid er sikker på det.

Endret 16. mars 2013 av Brutii

[Kakofoni]

Ut fra det jeg leser virker det som du opplever helt naturlige og forståelige følelser. Men disse er kanskje blitt alt for overveldende hos deg. Det er også påfallende at depresjonsfølelsene dine tar knekken på motivasjonen, og at du er avhengig av andre personer for å fungere. Du er veldig ung og kan enda ta tak i dette ved roten. Foreslår at du tar deg en tur til fastlegen din og forteller om følelsene dine, og hvordan det påvirker søvnen, produktiviteten og framtiden din, og ikke minst konsekvensene disse følelsene har på ditt sosiale liv. Da får du enten god hjelp, eller en billett til en psykolog som kan hjelpe deg. Men belag deg i så fall på å vente en stund. Jo snarere du drar, desto bedre - det ville jeg tenkt.