Samboeren min kaller meg psykoat

[AnonymDiskusjon]

Tar denne anonymt.

Kort om oss: Begge i midten av tjueåra, har vært sammen i tre år. Han studerer rettsvitenskap og er ganske typisk jurist, egentlig, veldig trangsynt og fordømmende. Han har f.eks lite forståelse for mennesker som har slitt med psykisk sykdom, noe jeg flere ganger har kjent på kroppen (sliter psykisk selv, blant annet med spiseforstyrrelser og en muligens bipolar-diagnose.)

 

Vi har hele veien hatt et litt turbulent forhold, hovedsaklig fordi vi har dårlig økonomi ettersom han studerer. Vi bor trangt på under 40 kvadrat med to dyr, og vi ser hverandre lite i hverdagen. Eller, det vil si, vi ser hverandre mye, men det blir lite kvalitetstid, når han ikke jobber, leser han.

 

 

Helt siden vi ble sammen har vi hatt et problem med moren hans. Hun har gjort narr av alt fra foreldrene mine (kalt pappa "yrkestittel", fordi hun mener han er snobbete) og første gang jeg møtte henne dro hun opp at mamma hadde vært utro med en fyr som om det var en spøk! Samboeren og jeg var 21 da vi møttes og på den tiden vurderte jeg et år på en elitéskole i utlandet, det fikk hun snudd til at jeg ikke var seriøs med ham...

 

De siste årene har forholdet blitt mildt sagt turbulent. Like etter jeg opplevde sppntanabort og hadde enorme fysiske og psykiske smerter ble jeg med dem på en slektshelg et sted. Dette viste hverken hun, samboeren min eller slekta hans noen forståelse for (samboeren min kan ikke skjønne at jeg syntes det var så vanskelig) og overkjørte meg hele helga. Det hele toppet seg da vi dro tidligere fordi jeg var sliten, og slekta hans trengte seg inn i bilen og krevde at han skulle kjøre en ekstra tur fordi de måtte jo bare hjem. Var ikke snakk om å ringe taxi, nei, og det til tross for at vi hadde avtalt det ikke skulle skje på forhånd. Jeg, som allerede var lei av hele greia, ble jævlig sur, og det ble en høylytt diskusjon mellom meg go en av slektningene i bilen. Da vi hentet moren og broren var hverken moren eller jeg spesielt happy, og turen endte med en ganske kjip stemning.

 

 

Kona til sønnen til samboeren til moren hans har trakassert meg i lang tid, det samme har også sønnen, moren hans og stefaren har nektet å gripe inn (selv om de har tatt mange diskusjoner med kona og sønnen) selv om det har gått så langt at jeg blir drapstruet av sønnen. Jeg føler meg utrolig utrygg pga dette, og det går utover livskvaliteten min. Moren hans har også sagt at min far har sagt til henne at jeg har en tendens til å lyve, noe han aldri har sagt. Jeg har spurt om det. Nå i det siste (ca siste året) har jeg fått høre at moren hans sier stygge ting om meg til venninnene sine. Det går på alt fra at jeg ikke kan å lage mat og at jeg burde trappe ned på alt jeg gjør for å rydde mer til at jeg misbruker sønnen hennes og at jeg er et psykopatisk menneske. Hun påstår at hun ikke har sagt det, men da samboeren konfornterte henne i høst, innrømmet hun det til slutt, men hun klarte å snu det til en krangel der hun begynte å grine fordi jeg var jo dramaqueenen, må vite. (Greia er at hun har snudd helt om på alt og påstått at jeg har hevdet ting jeg aldri har hevdet, dratt inn folk som aldri var tema bla.)

I mange av disse sammenhengene har samboeren min først vært helt nøytral og brukt lang tid på å ta mitt parti. Forleden dukket det opp noe som gjorde at han ved første øyekast trodde at jeg hadde løyet om alt, og da presterte han å kalle meg alt fra psykopat til manipulator, sa at han var usikker på om jeg virkelig hadde utført en abort (han hadde jo ikke sett beviser på det), og at jeg gjorde livet hans til et helvete. Jeg ble lei meg, da jeg ikke hadde gjort disse tingene, og visste at jeg kunne bevise det. Fikk bevist det til slutt, og da trakk han tilbake alt.

 

 

Likevel synes jeg det er vanskelig å move on, for han har flere ganger tidligere beskyldt meg for løgn, tilsynelatende uten grunn. En gang var det fordi en han kjente brukte et annet kallenavn på en person derfor kunne jeg umulig ha snakket med vedkommende? I begynnelsen tenkte jeg at det sikkert var noe han ville vokse av meg, men jo mer jeg tenker på det, jo sykere er det. Mine foreldre er utrolig bekymret fordi han kaller meg psykopat, må dobbeltsjekke noe av det jeg gjør og at jeg må forklare meg uttømmende til ham om disse tingene. Det er ingen tillit der, og det er jo åpenbart. Hver gang et lite usikkerhetsmoment bringes inn, snus det til at jeg må bevise at det jeg sier er sant. Det er utrolig slitsomt, og jeg merker at jeg ikke klarer å leve sånn lenger.

Hadde det ikke vært for at vi hadde kjøpt leilighet sammen hadde jeg nok bedt ham flytte, men vi har leilighet og to dyr, og jeg vet vi er glade i hverandre innerst inne, så jeg vil gi det et nytt forsøk. Samtidig forteller alle meg at vi ikke har noe grunnlag for en felles fremtid, og at jeg bare bør droppe ham. Er så usikker, for jeg ser jo selv at dette ikke er greit, og jeg har sagt at neste gang han beskylder meg for noe er det slutt, og det står jeg fast ved. Har også krevd at han skal ta tak i moren sin og kreve handling fra henne, og at hun skal slutte å baksnakke meg, noe han godtar.

Men han mener altså at det er for mye for meg å forlange at han ikke skal ha kontakt med henne. Sånn jeg ser det er det eneste måte å få dama til å slutte på, hun gir faen i meg, vil ha meg ut av familien, og helst møtes når jeg ikke er tilstede. Hvis samboeren min møter henne alene har hun jo vunnet...

 

Samtidig vil jeg jo ikke nekte ham å møte noen, og jeg synes situasjonen bare er utrolig syk. Jeg blir sliten av hele greia, og ligger ofte oppe og tenker om natta. Utviklet en periode forsterket bulimi pga det, men har ved rein viljestyrke klart å slutte å kaste opp. Men jeg har det ikke bra, overhodet ikke. Ser at det på mange måter er best å bryte, men jeg er jo glad i ham... Og jeg vet han er en fin fyr på så mange måter. Han har stilt opp for meg på mange måter andre ikke ville gjort det på, og foruten denne greia med moren hans har han fra dag en visst at han ønsker en felles fremtid. Han sier jo selv at vi har det veldig bra sammen, om man ser bort fra disse menneskene som prøver å ødelegge.

 

Hadde vært greit å høre fra andre menn, hva bør jeg gjøre? Hadde dere godtatt at moren deres oppførte seg sånn? Anonym poster: f483fde8ce93ea3fbc60cd9b4ac5857b

[Leo_]

Nå er det jo kun din side av saken vi får vite, men om det er slik du opplever samlivet deres tror jeg du pisker en død hest...

[Gjest medlem-169651]

Høres ut som om dette forholdet ikke gjør livet ditt noe særlig bedre enn det ville ha vært uten. Jeg hadde ikke fortsatt et slikt forhold. Kanskje på tide å ta en avgjørelse som gjør deg lykkeligere?

[Sienna]

Dette er dessverre så objektivt som jeg får beskrevet det. Alt dette er ting som har hendt, og har ingenting med min følelse av det å gjøre.

 

Lurer også på om de fleste menn hadde ment at noe sånt var ok? Sier seg jo selv at det ikke er en normal situasjon når det har kommet til det punkt at jeg har måtte politianmelde sønnen til samboeren til moren hans.

 

Egentlig litt surrealistisk at jeg befinner meg i denne situasjonen, jeg er overhodet ingen dørmatte, og er vel det mange vil kalle ressurssterk. Vet også at jeg ser bra ut, og jeg fint kunne "fått meg noe bedre" (som han sier), og som jeg stadig får høre av familie og venner.

Endret 9. mars 2013 av Sienna

[perpyro]

Etter å ha lest innledningen kan jeg si nok til at du kan ta avgjørelsen på enkle premisser.

Har samboeren din et godt forhold til sin familie har du tapt.

Er han selvstendig og kan ta egne valg på tross av familien har forholdet et snev av håp.

Men som sagt har han god kontakt med familien er dte bare et tidsspørsmål før han hører mere på dem en deg og da er alt alikavel slutt.

 

EDIT.

Og hadde failien min gjort noe lignende (noe som har skjedd på farsiden) hadde jeg tatt stor avstand fra og latt foreldre være foreldre og latt dem seile sin egen skjø.

Min egen interne familie er mye viktigere en de.

Endret 9. mars 2013 av perpyro

[Sienna]

Etter å ha lest innledningen kan jeg si nok til at du kan ta avgjørelsen på enkle premisser.

Har samboeren din et godt forhold til sin familie har du tapt.

Er han selvstendig og kan ta egne valg på tross av familien har forholdet et snev av håp.

Men som sagt har han god kontakt med familien er dte bare et tidsspørsmål før han hører mere på dem en deg og da er alt alikavel slutt.

 

 

Takk for svar, og til alle dere andre som har tatt dere tid til å svare også. Det du skriver her er vel det jeg har resonnert meg frem til selv.

 

Jeg er en person som hater å gi opp, men her må jeg vel bare innse at jeg har tapt. Jeg tror, som du sier, at det alltid vil komme episoder der han tar familien sin side, og jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å forholde meg normalt til dem etter alt som har blitt sagt og gjort. Dessverre.

 

Jeg synes det er utrolig vanskelig, men nå har det gått tre år, og moren hans fortsetter å lage konflikter. Selv når hun ikke er tilstede blir det konflikter, fordi jeg synes hun burde stille mer opp for om ikke meg, så iallfall for ham. Som jeg sier til ham, her drapstruer sønnen til kjæresten hennes meg, og hun må da skjønne at det er tungt for ham? Stefaren vil nemlig ikke ta opp problemet, og det synes moren er helt greit.

 

Han er selvstendig, og tar i mange tilfeller egne valg, men jeg opplever det som at moren hans har en mye sterkere rolle enn meg. Han stiller høyere krav til hva jeg skal finne meg i, og kritiserer meg gjerne før han kritiserer henne (iallfall opplever jeg det sånn.) Sistnevnte ville han sikkert være uenig med meg i. Synes det er så utrolig synd, jeg elsker ham virkelig, og allerede etter første date sa jeg til venninna mi at jeg hadde møtt han jeg skulle gifte meg med. Har aldri opplevd sånn kjemi før, og når vi har det bra, har vi det utrolig bra.

 

Men det er så mye som ikke er bra at jeg ser at jeg ikke kan utsette det lenger. Gruer meg, og ikke minst synes jeg det er utrolig trist at moren hans, med god hjelp av flere, samt hans egen konfliktskye natur, har klart å ødelegge dette.

Endret 9. mars 2013 av Sienna

[vidor]

Synes dette hørtes ganske dysfunksjonelt ut gitt at alt er objektivt.

 

Du har jo fått føle dette selv på kroppen og det virker som den familien du holder på med har flere trekk fra relativt alvorlige personlighetsforstyrrelser. Alle kan jo ha en dårlig dag fra tid til annen, men når det blir ille og uholdbart mer eller mindre permanent så er det helt rimelig å gjøre de vurderingene du har gjort.

De vurderingene du har fått av de rundt deg bør vel også gi noen varsellamper ?

 

Husk at psykopater ofte snur opp ned på hele situasjonen ang. hvem som er psykopat.

 

Hvis du søker litt på forumet og på google finner du tråder og info som gir deg tegn du kan se etter.

Endret 9. mars 2013 av vidor

[BuffyAnneSummers]

Jeg er kvinne, men tar meg lov å svare her..

 

Holy fucking shit. Det der er nesten så ille som en sånn situasjon kan bli, og jeg beundrer deg for at du har styrke til å fortsette dette forholdet, men på den andre siden lurer på hvorfor du ikke har bedt han dra sin kost allerede??

 

Problemet er jo ikke at moren ikke liker deg, fuck henne og fuck resten av hennes slekt, det er ikke dem du vil være sammen med men din kjæreste. Problemet er at typen din viser klare tegn på at han har ingen tillit til deg og har ett kontrollbehov over hva du gjør. Bare det at DU må forklare deg selv hele tiden viser at han ikke hadde satset 5 øre på hva du forteller.

 

Når var det ting ble så ille? Dere har vært sammen i tre år, så jeg vil ikke tro at han vil forandre seg med det første.. jeg hadde sendt han på dør med en gang. Kan ikke karen som jeg går til sengs med hver kveld stole på meg (ihvertfall til en viss grad) så får han faen meg ha det så godt.

[€uropa]

Fortell ham at du ikke kan leve slik, uansett hvor grei han er. Hvis han ikke vil ta et oppgjør med familien sin, så bør du avslutte det først som sist og ønske ham lykke til videre i jakten på en kjæreste som orker å bli trakassert.

[AnewZ]

Hørtes ut som noe som er tatt ut fra en dårlig amerikansk dramaserie dette her gitt. Noen som har blitt forgiftet enda?

 

Neida, fra spøk til alvor - dump fyren.

[Leo_]

Det kommer mange velmente innspill her til deg, og fellesnevneren er vel at du bør "get the hell out of Dodge...)

Poenget mitt er vel her at de fleste av oss (mest gutta da, men mange jenter også) haler dødsdømte forhold ut i det aller lengste, selv om vi vet hvor det går. Du sitter nok på de beste svarene selv misstenker jeg, men jeg i din situasjon ville nok prøvd å se for meg hvordan min kjæreste ville avsluttet et forhold med meg. Så ville jeg brukt den taktikken og avsluttet forholdet på et vis som skapte minst mulig smerte og drama, dog kjapt.

Lykke til videre, du som de aller fleste fortjener å leve livet ditt på et vis som ikke gjør det ulykkelig og fortvilet.

Endret 10. mars 2013 av Leo_

[Teardrop]

Du kan ikke forvente at han skal kontrollere hverken sin mor eller andre i familien, de er jo selvstendige individer med et eget ansvar for hva de fortar seg. Det du kan forvente er at han stiller opp for deg.

 

Spør deg selv om hvorfor du fortsatt vil være sammen med ham? Og da må du være veldig spesifikk, "god kjemi" holder ikke, det må være mer detaljert. Nøyaktig hva er det som gjør at du fortsatt er sammen med vedkommende? Du trenger ikke skrive det her, bare bli klar over det selv, da kan du gjøre noe med det.

[Dragavon]

Det er idioti å bli værende i det forholdet.

[Sienna]

Jeg er kvinne, men tar meg lov å svare her..

 

Holy fucking shit. Det der er nesten så ille som en sånn situasjon kan bli, og jeg beundrer deg for at du har styrke til å fortsette dette forholdet, men på den andre siden lurer på hvorfor du ikke har bedt han dra sin kost allerede??

 

Problemet er jo ikke at moren ikke liker deg, fuck henne og fuck resten av hennes slekt, det er ikke dem du vil være sammen med men din kjæreste. Problemet er at typen din viser klare tegn på at han har ingen tillit til deg og har ett kontrollbehov over hva du gjør. Bare det at DU må forklare deg selv hele tiden viser at han ikke hadde satset 5 øre på hva du forteller.

 

Når var det ting ble så ille? Dere har vært sammen i tre år, så jeg vil ikke tro at han vil forandre seg med det første.. jeg hadde sendt han på dør med en gang. Kan ikke karen som jeg går til sengs med hver kveld stole på meg (ihvertfall til en viss grad) så får han faen meg ha det så godt.

Fortell ham at du ikke kan leve slik, uansett hvor grei han er. Hvis han ikke vil ta et oppgjør med familien sin, så bør du avslutte det først som sist og ønske ham lykke til videre i jakten på en kjæreste som orker å bli trakassert.

Hørtes ut som noe som er tatt ut fra en dårlig amerikansk dramaserie dette her gitt. Noen som har blitt forgiftet enda?

 

Neida, fra spøk til alvor - dump fyren.

Det kommer mange velmente innspill her til deg, og fellesnevneren er vel at du bør "get the hell out of Dodge...)

Poenget mitt er vel her at de fleste av oss (mest gutta da, men mange jenter også) haler dødsdømte forhold ut i det aller lengste, selv om vi vet hvor det går. Du sitter nok på de beste svarene selv misstenker jeg, men jeg i din situasjon ville nok prøvd å se for meg hvordan min kjæreste ville avsluttet et forhold med meg. Så ville jeg brukt den taktikken og avsluttet forholdet på et vis som skapte minst mulig smerte og drama, dog kjapt.

Lykke til videre, du som de aller fleste fortjener å leve livet ditt på et vis som ikke gjør det ulykkelig og fortvilet.

Du kan ikke forvente at han skal kontrollere hverken sin mor eller andre i familien, de er jo selvstendige individer med et eget ansvar for hva de fortar seg. Det du kan forvente er at han stiller opp for deg.

 

Spør deg selv om hvorfor du fortsatt vil være sammen med ham? Og da må du være veldig spesifikk, "god kjemi" holder ikke, det må være mer detaljert. Nøyaktig hva er det som gjør at du fortsatt er sammen med vedkommende? Du trenger ikke skrive det her, bare bli klar over det selv, da kan du gjøre noe med det.

 

Buffy: Takk for svar, selvfølgelig kan kvinner også svare! Når det ble så ille ble et godt spørsmål... Jeg har først funnet ut om disse ryktene hun har satt ut det siste året, men det kan godt være at hun har holdt på sånn hele tida, hva vet jeg...

 

Burde sikkert skrevet dette i HI, men dama har et twisted forhold til de fleste; folk på jobb, hun har hatet sin egen søster og svoger, broren sin, og hun har en tendens til å skape mye drama. Ved første øyekast er hun en veldig fargerik og snakkesalig dame som tar mye plass, men det er først etter hvert man avdekker hvor twisted hun faktisk er. Har spurt samboeren min hva han tenker om at hun har så mange fiender, men han sier at "de på jobben kan ikke brukes mot henne", og at slekta hennes har vært forferdelig til tider. Tror rett og slett ikke at han vil innse sannheten, selv om han innrømmer at han har fått et -litt- mer kritisk blikk på henne i det siste.

 

AneW: Det er det som er så trist, det er nesten ikke spøk en gang, dette er så idotisk at det kunne fylt en hel søndagsfilm på TV Norge. Med andre ord, ikke noe å holde ut, eller leve med.

 

Leo: Ja, du har rett i at vi ofte holder fast ved ting for lenge, sant det.

 

Teardrop: Helt enig, å forvente at han skal kontrollere folk i sin familie er umulig, hvis jeg uttrykket meg som at jeg forventet det har jeg forklart meg dårlig. Jeg tror den beste løsningen er at de ikke vet noe som helst om meg, og at jeg holder meg langt unna dem. Problemet er jo at man en eller annen gang må forholde seg til dem, barn er jo ikke så langt inn i fremtiden (2-3 år)...

 

Jeg har en tendens til å ta på meg skylden for mye, og siden jeg ikke har opplevd lignende før har jeg brukt mye tid på å analysere meg selv, men etter å ha fått dette ned på papir (eller på forum som her da), innså jeg at dette faktisk er helt kokko. Totalt sprøtt. Så, jeg tok et oppgjør med samboeren min i går. Vi er i den situasjonen at vi snart skal flytte inn i en leilighet vi har kjøpt sammen (større), og jeg må da selge min. Jeg ga klar beskjed om hva jeg forventet av ham - blant annet at jeg aldri mer skulle bli mistrodd slik, at han måtte stille seg bak meg, og ikke moren sin. Han påstår at han har forståelse for det, men vi får se. Står han ikke for det han sier nå, er det rett ut.

 

Iallfall godt å få dette bekreftet fra noen som ser det med "nye" øyne, jeg tror noen kritiske sjeler i min nære omgangskrets ser på samboeren min med vel negative øyne fordi det har vært så mye tull, så lenge. Det er godt mulig at jeg er naiv som gir ham en ny sjanse, men vi har det, på mange måter, utrolig bra sammen. Vi har mange av de samme verdiene og ønskene for fremtiden, vi har samme humor, mange like interesser, vennene våre går godt sammen (eller det vil si, de venninnene mine som vet om dette er ikke så glad i samboeren min lenger), og ja... han er vel det mange vil kalle drømmemannen foruten at han har en psyk familie. Seriøs, ordentlig, intelligent og på mange måter også en veldig god kjæreste. Selv om han ikke liker å snakke om psykiske lidelser, stiller han opp for meg når jeg har tunge episoder, og vi har på mange måter klart oss i "for good and for bad."

 

Det er bare når ting spisser skikkelig til, som diskusjonene jeg referer til her, at alt sklir ut. Jeg har fortalt at det gjør meg redd, jeg mener at når han kan trekke i tvil alt fra om jeg faktisk aborterte til om jeg manipulerer ham, så sier det mye om tilliten. Han sier at eneste grunn til at han trodde det var fordi han fikk høre noe som hundre prosent avkreftet mye av det jeg hadde fortalt, og at det stilte mye i et annet lys. Jeg ser jo hans side av saken, selv om jeg synes han dro det altfor langt, og at kildekritikken var mildt sagt dårlig.

 

Jeg ønsker at vi skal oppsøke en terapeut sammen, men han mener at det ikke er behov for det. Jeg tror at denne måten å reagere på er en del av et handlingsmønster som ikke er spesielt sunt, og at det er greit å snakke om det. Han vil jo ikke si så mye, jeg tror det hadde vært enklere for meg å takle hvis jeg visste hva som lå bak. Det er jo sånn, at når man skriver om et problem på et forum, så fokuserer man på det negative, og de positive sidene nedtones. Jeg skal heldigvis hjem til mine foreldre på en lang ferie i slutten av mars, og vil da få god tid til å tenke før jeg eventuelt starter med leilighetssalg. Merker at jeg har behov for det nå.

Endret 10. mars 2013 av Sienna

[vidor]

Jeg ønsker at vi skal oppsøke en terapeut sammen, men han mener at det ikke er behov for det. Jeg tror at denne måten å reagere på er en del av et handlingsmønster som ikke er spesielt sunt, og at det er greit å snakke om det. Han vil jo ikke si så mye, jeg tror det hadde vært enklere for meg å takle hvis jeg visste hva som lå bak.

 

Klart det å vokse opp med den familien du har utbrodert på hans side sannsynligvis setter sine spor. Han har et reaksjonsmønster som er skummelt i form av å undertrykke det, men det beviser bare at han ønsker å ta avstand fra dette, noe som neppe er så lurt over tid. Det at han står i en lojalitetskonflikt mellom deg og moren er også noe dere bør ta opp ved parterapi, siden dette har endt opp med å bli et ultimatum-kriterie for deg. Hvis moren har betydelige negative trekk så bør man være forsiktig med å få til en forsoning med alle partene til stede. Det kan være andre psykologiske teknikker som er bedre egnet som kan dempe denne konflikten og som er til å leve med for deg. Ikke bli det du ønsker å bekjempe.

Kanskje enklere å få til parterapi med han enn å få han til å forholde seg til lojalitetskonflikten.

 

Du bør kanskje også vurdere å få noen til å analysere deg og tenke deg om dette er et forhold du ønsker å være i. Folk kan forandre seg en del, spesielt med hensyn på alderen dere har. Ingen kan forutsi hva som vil skje over tid, men du må jo selv vurdere risikoen i dette i forhold til hva du har opplevd før. Den beste måten å forutsi framtidig oppførsel på er ofte å bedømme tidligere oppførsel. Se også hva folk gjør, heller enn å høre på hva de sier.

[Konto brukes ikke]

Han studerer rettsvitenskap og er ganske typisk jurist, egentlig, veldig trangsynt og fordømmende. Han har f.eks lite forståelse for mennesker som har slitt med psykisk sykdom, noe jeg flere ganger har kjent på kroppen (sliter psykisk selv, blant annet med spiseforstyrrelser og en muligens bipolar-diagnose.)

 

Foruten flere andre ting som ikke er så bra for et forhold utifra det du skriver, så syns nå jeg det jeg siterer er grunn nok for å gå videre. Dette høres ikke ut som det er riktig type for deg å leve resten av livet med - uansett om du er glad i han.

[Skandinav]

Som nevnt tidligere i tråden, er dette en ensidig beskrivelse av det opplevde problemet, derfor bør det være umulig å gi deg rett på det ene eller andre.

Imidlertid kan man jo gi generelle råd:

Pliktetikken til din samboer (blod-er-tykkere-enn-vann-prinsippet), gjør at det er overhengende sannsynlig at din beskrevne situasjon ikke vil bedre seg i det lange løp, med mindre det skjer noe radikalt.

Mitt råd til deg er å la din fornuft være din kompass i livet, ikke følelsene. Hvis din fornuft sier deg at forholdet og alle dens bivirkninger ikke er oppbyggende, da er vel svaret at det er destruktivt... Spør også deg selv om du fortjener bedre enn det du gjør nå.

[BuffyAnneSummers]

Det at han trekker seg unna viktige diskusjoner blir bare bisarrt for meg. Hva skal TS gjøre når de har flyttet inn sammen? Giftet seg? Fått barn sammen??? Man må da kunne prate ordentlig med karen man får barn sammen med!

 

Ja, det virker som om han kanskje er skadet, men er dette virkelig TS sitt problem? Burde hun tvinge han med i parterapi mot hans egen vilje?? Jeg tror ikke dette vil funke overhode. Det går ikke ann å tvinge noen til å forandre noe i sitt liv, de må ville det selv, og denne karen ønsker jo tydeligvis ikke noe av det.

 

Til TS:

Jeg pleier å se verdien i ett forhold ikke utifra hvor bra man har det når det faktisk er bra, men hvordan man takler de 'dårligere' tidene sammen. Det kan være noe å tenke på.. For det vil bli flere av de 'dårligere' tidene fremover, og da kan det jo hende utifra det du forteller her at han vil komme til kort og ikke nødvendigvis være ved din side når du trenger det aller mest.