Unnvikende PF - Noen andre her inne ?

[AnonymDiskusjon]

Er det noen her inne som har diagnosen Unnvikende Personlighetsforstyrrelse?

 

Jeg har det selv om føler det noen ganger som om jeg er den eneste i Norge med denne diagnosen.

 

Personlig har jeg ihvertfall en haug av tanker rundt dette og det hadde vært interessant å diskutere hverdagslige utfordringer og måter å takle dette på med noen.

 

 

 

 

 

Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70 Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

[AnonymDiskusjon]

Diagnosen, nei, men så godt som samtlige symptomer.

Drar jeg til lege får jeg nok diagnosen, men ser ikke nytten i det.

Trodde egentlig at jeg hadde sosial fobi, men passet ikke helt inn der...

 

Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657

[AnonymDiskusjon]

Diagnosen, nei, men så godt som samtlige symptomer.

Drar jeg til lege får jeg nok diagnosen, men ser ikke nytten i det.

Trodde egentlig at jeg hadde sosial fobi, men passet ikke helt inn der...

 

Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657

 

TS her.

 

Hvilke symptomer har du da? Og hvor gammel er du? Om du ikke har noe i mot at jeg spør.

Hvorfor ser du ikke vits i å dra til lege/psykolog? Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70 Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

[AnonymDiskusjon]

Jeg har den diagnosen. Den stemmer veldig bra. Er redd når det er folk til stede, familie også, tror dem ser ned på meg og mye forskjellig. Har ingen venner. Er også redd dyr av en eller annen grunn, men mye mindre selvfølgelig. Går ikke ut noe mye, får ikke til å gå på skole. Får ofte panikkanfall, agorafobi eller noe sånnt. Listen er veldig lang..

 

Har vært sånn siden jeg kan huske. Anonym poster: 51eb486f165278fded21d361ac4920f5

[AnonymDiskusjon]

Jeg har den diagnosen. Den stemmer veldig bra. Er redd når det er folk til stede, familie også, tror dem ser ned på meg og mye forskjellig. Har ingen venner. Er også redd dyr av en eller annen grunn, men mye mindre selvfølgelig. Går ikke ut noe mye, får ikke til å gå på skole. Får ofte panikkanfall, agorafobi eller noe sånnt. Listen er veldig lang..

 

Har vært sånn siden jeg kan huske. Anonym poster: 51eb486f165278fded21d361ac4920f5

 

TS her.

 

Jeg tror Unnvikende PF ofte kommer sammen med andre typer angst. Jeg har ihvertfall vært ganske "svak" psykisk og engstelig siden jeg var liten. Følte meg lett utenfor, og ble lett opprørt. Og kombinert med en utrygg oppvekst, så slo det veldig ut på meg.

 

Det at du er litt redd for dyr også er nok sikkert fordi du kanskje i grunn er en litt engstelig type person?

Jeg var redd for hunder, hester og kuer når jeg var mindre. Men det forsvant etter at jeg var mye sammen med en som hadde både hest og hund, så lærte jeg at de ikke var farlige.

 

Jeg slet også med panikkanfall tidligere, men heldigvis fant jeg ut en måte jeg kunne takle det på, og nå har jeg ikke hatt et anfall på tre-fire år. Jeg leste mye om det og det ble veldig tydelig for meg at frykten kun var i hodet mitt. Altså, når jeg fikk angstanfall så ble jeg livredd for at jeg skulle dø og var alvorlig syk eller noe, men når jeg visste det at alt bare var noe jeg forestilte meg så gikk det bedre. Med en gang jeg merket at jeg begynte å få et anfall så tok jeg rett og slett med selv i nakken og tenkte, "Hva er det verste som kan skje? Jeg kommer ikke til å dø, og jeg har full kontroll på dette." Så ble jeg etterhvert kvitt dem. Så det var ihvertfall sånn jeg taklet det.

 

Skjønner utrolig godt at du ikke klarer å gå på skole. Det gjør ikke jeg heller akkurat nå, men jeg går til behandling og jobber med diagnosen min nå. Så håper at jeg får meg en utdannelse etterhvert.

 

Går du til behandling for angsten din? Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

[Marte]

Har denne diagnosen og kjenner vel at den "beskriver" meg veldig godt også. Trodde vel tidligere ikke at det var en diagnose, men bare jeg som var sær/rar/unormal. For min del, så henger den nok veldig i tråd med min sosiale angst. Hadde tidligere agorafobi m/panikk også, men føler den er mye mer under kontroll nå, da jeg har jobbet mye med å utsette med for situasjoner som kunne trigge et panikkanfall.

 

Sosialt sett (hvertall i nye situasjoner) så føler jeg meg ukomfortabel, utilpass og generelt anspent. Jeg har/hadde en stoooor tendens til å lukke å meg selv inne, men dette har jeg også jobbet mye med og har blitt bedre. Selvtilliten min er lik null og dette hjelper nok ikke saken.

 

I sosiale settinger så er jeg som regel stille, den som lytter. Føler det er vanskelig å komme på ting å snakke om/spørre om og det at hele bare blir veldig "pinlig". Tenker hele tiden på "hva kan jeg spørre om nå?".

 

Har lest endel om dette på nett også, og jeg kan si jeg kjenner meg igjen i 95% av det som skrives/sies om denne diagnosen.

 

Og nei TS; du er absolutt ikke alene!

[AnonymDiskusjon]

 

 

TS her.

 

Hvilke symptomer har du da? Og hvor gammel er du? Om du ikke har noe i mot at jeg spør.

Hvorfor ser du ikke vits i å dra til lege/psykolog? Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70 Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

Pastet fra Wikipedia, fjernet det jeg mener ikke passer.

 

 

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.

Snakker om et bestemt ”ufarlig” tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.

Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.

Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål

Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå

Ekstremt lav selvtillit

Sterkt hat mot egen person

Desperat ønske om å være usynlig

Følelsesmessig distansering i intime situasjoner

Problemer med å fungere i jobbsammenheng(tidvis, spørs på hva, osv)

Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær

Føler seg underlegen andre

Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker

Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det

Sterkt kontrollbehov

Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem

Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person

Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre

 

Har vært hos psykolog en del ganger, var obligatorisk i jobben jeg hadde, uavhengig av alt. Var for å sjekke generell mental helse. Ikke noe som frister til frivillig gjentagelse. Ser heller ikke fordelen med å få ett stempel i panna av legen.

Har både skolegang og en relativt fet jobb, så det hindrer men ikke så mye sånn sett. Alkohol hjelper en del, om formen og setting er riktig.

 

Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657

[Sexylubb1]

Har alle symptomene men har aldri turt å gå (tilbake) til noen psykolog. Du er nok langt fra alene, men det er nok ikke så lett å finne andre som har det når du først har det selv, er det vel?

[AnonymDiskusjon]

TS her.

 

Jeg kan relatere til dere alle. Er litt greit å vite at man deler dette med noen. Er jo så lett å bli ensom med denne diagnosen her, og nope sexylubb, er ikke alltid så lett å finne andre når man knapt tørr å se på folk! Hehe.

 

Ser at et par av dere har dårlig erfaring med psykologer, og jeg skjønner den. Det er vanskelig å finne akkurat den personen i systemet som du klaffer med. Har selv hatt to stykk som ikke forstod meg, og som jeg ikke hadde noe kjemi med. Dermed ble det enda værre å skulle kommunisere med dem.

 

Dessuten har jeg alltid vært en "jeg fikser hjernen min selv"- type person, og jeg føler at jeg har en veldig god ide om hva diagnosen går ut på og hvordan den best behandles, så ofte ser jeg ikke pointet i psykologene når de ikke hjelper bedre enn jeg klarer selv. Men jeg må bare gå til dem for å kunne motta stønad (huff), så da krysser jeg fingrene for en lysere og friskere fremtid så jeg får revet meg løs fra NAV og får meg et selvstendig liv.

 

Hva er det dere jobber/studerer og hvordan klarer dere å takle det?

 

Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

[Marte]

Jeg kan vel ikke si at jeg har hatt noen dårlige erfaringer med noen av psykologene jeg har gått til (Har gått til 4 forskjellige på 6 år). Noen klaffet jeg nok bedre med enn andre, men som sagt, ingen dårlige erfaringer. Hun jeg går til nå føler jeg at jeg har klaffet utrolig bra med, og det føles godt.

 

Jeg hadde nok ikke klart meg uten å gå til psykolog, men nå har jeg hatt annen problematikk i tillegg til dette. Tror ikke jeg hadde klart meg uten den hjelpen og de "verktøyene" jeg har fått.

 

Endelig, etter over 6 år uten å klare å jobbe, så har jeg kommet meg ut i en liten stilling. Denne tanken var ikke engang aktuell for 1 år siden. Så jeg vil si jeg har blitt mye bedre og det føles deilig å kunne bidra med noe enn å bare "råtne" hjemme.

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan vel ikke si at jeg har hatt noen dårlige erfaringer med noen av psykologene jeg har gått til (Har gått til 4 forskjellige på 6 år). Noen klaffet jeg nok bedre med enn andre, men som sagt, ingen dårlige erfaringer. Hun jeg går til nå føler jeg at jeg har klaffet utrolig bra med, og det føles godt.

 

Jeg hadde nok ikke klart meg uten å gå til psykolog, men nå har jeg hatt annen problematikk i tillegg til dette. Tror ikke jeg hadde klart meg uten den hjelpen og de "verktøyene" jeg har fått.

 

Endelig, etter over 6 år uten å klare å jobbe, så har jeg kommet meg ut i en liten stilling. Denne tanken var ikke engang aktuell for 1 år siden. Så jeg vil si jeg har blitt mye bedre og det føles deilig å kunne bidra med noe enn å bare "råtne" hjemme.

 

Høres greit ut å klaffe med alle psykologer man får.

 

Jeg hadde en psykolog som jeg ikke klarte å snakke med omtrent i det hele tatt. Følte meg aldri "trygg" med henne, dermed ble det til at jeg gruet meg enormt til hver time, og satt med klump i halsen gjennom hele timen. Hun hadde ikke peiling på diagnosen min og var alt for ung etter min smak, virket som hun manglet erfaring. Og når jeg ba om å få bytte til ny behandler virket det som om hun ble litt fornærmet og småsur på meg. Ikke god følelse.

 

Så bra at du har kommet deg ut i en stilling og føler at ting går bedre da! Skjønner godt at det er en god følelse. Det er ikke morro å sitte hjemme og føle seg unyttig.

 

Selv prøver jeg å se positivt på ting når jeg klarer, men det er lettere sagt enn gjort. Tror jeg er født negativ.

 

Jeg sliter så innmari med det dårlige selvbildet mitt jeg da. For meg tror jeg det er det som holder meg mest tilbake. Jeg er normalt fornøyd med alt ved utseendet mitt bortsett fra en ganske synlig ting som dessverre sitter midt i fjeset mitt. Det plager meg faktisk ekstremt, da den er meget fremtredende. Og tro meg, det er ikke sånn at jeg "syns nesa mi er stor og stygg" på en fjortismåte. Men jeg fikk utdelt uheldige gener på den fronten. Men der er det jo ingenting jeg kan gjøre, med mindre jeg på magisk vis klarer å skaffe 35-40,000. Lite trolig. Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

[Sexylubb1]

Jeg sliter så innmari med det dårlige selvbildet mitt jeg da. For meg tror jeg det er det som holder meg mest tilbake.

 

Det er det nok for de fleste av oss. Eller for meg, i alle fall.

[Marte]

Mye pga. oppveksten min så har jeg en grunnleggende antagelse om at jeg er mislykket, dummere enn alle andre og ikke får til ting. Så, det ender opp med et dårlig selvbilde (jeg vil kalle de ikke-eksisterende) og jeg tør ikke ting (bl.a. annet dette med jobb, prøve nye ting osv).

[Staketten]

 

Pastet fra Wikipedia, fjernet det jeg mener ikke passer.

 

 

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.

Snakker om et bestemt "ufarlig" tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.

Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.

Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål

Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå

Ekstremt lav selvtillit

Sterkt hat mot egen person

Desperat ønske om å være usynlig

Følelsesmessig distansering i intime situasjoner

Problemer med å fungere i jobbsammenheng(tidvis, spørs på hva, osv)

Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær

Føler seg underlegen andre

Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker

Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det

Sterkt kontrollbehov

Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem

Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person

Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre

 

Har vært hos psykolog en del ganger, var obligatorisk i jobben jeg hadde, uavhengig av alt. Var for å sjekke generell mental helse. Ikke noe som frister til frivillig gjentagelse. Ser heller ikke fordelen med å få ett stempel i panna av legen.

Har både skolegang og en relativt fet jobb, så det hindrer men ikke så mye sånn sett. Alkohol hjelper en del, om formen og setting er riktig.

 

 

Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657

 

Å farken. Alt, bortsett frå dette med eigen fantasiverd, er regelrett meg som person.

[AnonymDiskusjon]

 

 

Å farken. Alt, bortsett frå dette med eigen fantasiverd, er regelrett meg som person.

 

Det symptomet der stemmer ikke på meg heller.

 

Da er det nok ganske sannsynlig at du har sosial angst eller unnvikende pf. Hvis det er til stort hinder for deg i hverdagen er det kanskje lurt å få kontakt med en psykolog? Og kryss fingrene for at det "bare" er sosial angst, som er mye lettere å bli kvitt.

 

Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

[AnonymDiskusjon]

Det symptomet der stemmer ikke på meg heller.

 

Da er det nok ganske sannsynlig at du har sosial angst eller unnvikende pf. Hvis det er til stort hinder for deg i hverdagen er det kanskje lurt å få kontakt med en psykolog? Og kryss fingrene for at det "bare" er sosial angst, som er mye lettere å bli kvitt.

 

Anonym poster: 0e36a8d364aaacd7e14ec5af344c9d70

 

En måte å skille de fra hverandre hverandre ganske greit er, så vidt jeg har forstått, om du trives i større folkemengder eller ikke. De med unnvikende PF har gjerne ikke noe problemer med å være f.eks i fulle kjøpesentere, gater osv, mens de med sosial angst vil hate det. Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657

[Staketten]

En måte å skille de fra hverandre hverandre ganske greit er, så vidt jeg har forstått, om du trives i større folkemengder eller ikke. De med unnvikende PF har gjerne ikke noe problemer med å være f.eks i fulle kjøpesentere, gater osv, mens de med sosial angst vil hate det. Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657

 

Det kan nok stemme. For meg verkar diagnosen sosial angst nokså fjernt frå min eigen situasjon.

[IntelAmdAti]

Jeg har den diagnosen. Den stemmer veldig bra. Er redd når det er folk til stede, familie også, tror dem ser ned på meg og mye forskjellig. Har ingen venner. Er også redd dyr av en eller annen grunn, men mye mindre selvfølgelig. Går ikke ut noe mye, får ikke til å gå på skole. Får ofte panikkanfall, agorafobi eller noe sånnt. Listen er veldig lang..

 

Har vært sånn siden jeg kan huske. Anonym poster: 51eb486f165278fded21d361ac4920f5

 

 

Hva har du å tjene på å være redd for dette?

 

I hvilken situasjon kan denne frykten gjøre livet ditt enklere eller bedre?

[AnonymDiskusjon]

Hva har du å tjene på å være redd for dette?

 

I hvilken situasjon kan denne frykten gjøre livet ditt enklere eller bedre?

 

Synes det var et gode spørsmål. Problemet er at personlighetstrekkene styres av en bruksanvisning jeg ikke trenger lengere. Har blitt utsatt for sitasjoner som liten og senere, innenfor familie blant annet, det var da jeg hadde behov for disse mekanismene. Det blir en overlevelsesstrategi som er støpt inn i det som bygger min personlighet, det forstyrrer min ønsket personlighet, eller den personligheten jeg hadde hatt dersom jeg ikke har hatt disse spesifikke mønstrene. Noe er integrert så dybt at det virkelig er en del av meg, det er sikkert derfor det er så vanskelig å bli helt frisk (men alle har litt av hvert, ingen er perfekt). Går til behandling nettop fordi dette har jeg lite å tjene på.

 

- Dette kan eksempelvis skille mellom ren fobisk problematikk (sosial angst) til en problematikk som omfatter et større område (pf), tror jeg. Slik at AAAAA er unnvikende pf og sosial angst krever en grønn A, imens noen med andre type personligheter som ikke går innenfor en spesifikk har kanskje AAAAA, alle har vell et reservelager av type A'er som ikke er oppbrukt (ikke har noen farger) også farges dem etter det man opplever (når noe er farget er det vanskeligere å gjøre dem om til andre farger og jo mere en har av en farge jo værre blir det å forandre den fargen, siden alt henger sammen), slik at 1 grønn A kan farges lett tilbake til rød (random farge) også har en ikke sosial angst lengere. Tror jeg. Litt dårlig og diffust eksempel kanskje.

 

De mistenker også andre ting. Men de vet jeg har unnvikende pf, sier dem.

 

Anonym poster: 51eb486f165278fded21d361ac4920f5

[AnonymDiskusjon]

Det kan nok stemme. For meg verkar diagnosen sosial angst nokså fjernt frå min eigen situasjon.

Trodde jeg at det var tidligere også, men greia med masse folk og sånt har aldri hatt noe å si for meg, men å gå inn i leiligheten jeg leide når eierene var ute var noe jeg oftest unngikk.

Det ble betydelig bedre når jeg kjøpte egen leilighet.

 

Ellers er selvtilitten og selvbildet ikke-eksisterende.

 

Misstenker at oppveksten min har litt av skylden, 0 oppbacking og press fra foreldre, aldri noe positivt, moren min var og er utelukkende hjemme og på jobb. Og faren min spurte om alt mulig rart for meg(type 2 barn leker og han spør om jeg kan være med, selv om jeg ikke har gitt noe tegn eller indikasjon til det), noe han forøvrig gjør fortsatt til en viss grad, selv om jeg er godt voksen. Anonym poster: 945a25c655e3f6c3303d5e004bc86657