Kanskje eventyr er sann?

[Fin_natur]

Jeg som er femten år tror helt seriøst på eventyr og fantasi. Helt bokstavelig. Når det gjelder den troen, så er jeg aldri ute etter noe bevis. Men jeg tenker logisk for meg selv. Jeg følger det hjertet mitt sier, og å tro på eventyr og fantasi er den rette veien for meg. Altså mener jeg eventyr er sann, fordi den troen gjør meg lykkelig. Dessuten så tror jeg eventyr er det som skjer etter døden.

 

Noen flere som er som meg, og har denne troen, på formuet? Hva mener dere om emnet?

[Terrasque]

[Anatman]

 

Mange gode poenger der.

 

Men det blir jo litt selvmotsigende å dramatisere det da....Det verste som finnes er drama og poesi som gir bort hele hemmeligheten i detalj. Hva er poenget med det?

 

[Terrasque]

Det klippet er fra slutten av tv-serien laget fra Hogfather boka, av Terry Pratchett.

 

Discworld serien er forresten noe jeg anbefaler å lese

[Eriksendrul]

Min mening er at alt som gjør deg lykkelig burde du holde på med. Men eventyr/sci-fi/myter/mytologi og legender er det utrolig mye interesant innenfor og hva du velger og tolke det som er din sak.

 

Men jeg hadde ikke gått ut med dette offentlig blant venner osv for da får du Wierdo stempell rett som det er.

 

Det er bra du har din egen tro som du nødvendigvis ikke deler med så mange andre =) Skulle hatt flere slike folk

 

Personlig er jeg mot alt av relgion men om jeg skulle velge og tro på noe hadde det vært norønn og det er jo forsåvidt eventyr.

[Slimda]

Er fint du tror på troll og tuss og magi og slikt, men du vil nok miste troen etterhvert.

 

Vil anbefale deg å undersøke litt om verdensrommet. Det er nesten magisk. Finnes flere dokumentarer i signaturen min som kan brukes.

[hugRmunR]

Bibelen er jo f.eks en eventyrsamling. Mange tror jo på de eventyrene.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Noen flere som er som meg, og har denne troen, på formuet? Hva mener dere om emnet?

 

Hva ønsker du at vi skal diskutere her?

[Distressor]

Å velge å tro på ting bare fordi de gjør deg lykkelig, gjør at du etterhvert lukker øynene for virkeligheten - og det kan føre med seg en rekke utrivelige ting.

 

Å kose seg med eventyr, tankespill og fantasier er selvsagt en del av det å være menneske, men det er viktig å kunne skille mellom fantasi og virkelighet.

Endret 5. mars 2013 av Distressor

[Mahogany]

Å velge å tro på ting bare fordi de gjør deg lykkelig, gjør at du etterhvert lukker øynene for virkeligheten - og det kan føre med seg en rekke utrivelige ting.

 

Å kose seg med eventyr, tankespill og fantasier er selvsagt en del av det å være menneske, men det er viktig å kunne skille mellom fantasi og virkelighet.

 

Det er jo din egen persepsjon på virkeligheten som er den faktiske virkeligheten for deg. Min virkelighet er en helt annen enn din.

[Distressor]

Det du snakker om her kalles relativisme, og er, i mine øyne, en dustete tilnærming til virkeligheten.

 

Det finnes likevel fremgangsmåter å søke å avdekke objektive sannheter på, dette kalles den vitenskapelige metode.

[Halsoy]

Jeg som er femten år tror helt seriøst på eventyr og fantasi. Helt bokstavelig. Når det gjelder den troen, så er jeg aldri ute etter noe bevis. Men jeg tenker logisk for meg selv. Jeg følger det hjertet mitt sier, og å tro på eventyr og fantasi er den rette veien for meg. Altså mener jeg eventyr er sann, fordi den troen gjør meg lykkelig. Dessuten så tror jeg eventyr er det som skjer etter døden.

 

Noen flere som er som meg, og har denne troen, på formuet? Hva mener dere om emnet?

 

Jeg også tror på ett eventyr. Dette eventyret handler om noe veldig lite. Noe så lite, men ufattelig mektig, at vi enda ikke vet med sikkerhet hva, hvor, eller når det var. Noe skjedde med denne lille, magiske skapningen. Det vokste, akkurat som bønnestengelen vokste den ufattelig mye, på veldig kort tid. Så mye faktisk at den ble til alt.

 

Etter en stund begynte den å forandre seg, den forandret seg til mye forskjellig, både vakkert, mystisk og farlig. Etter enda lengre tid begynte det å vokse ting inne i alt. Stort, smått, raskt og tregt, alt var her. Enda lenger tid gikk. Etter en stund begynte det å vokse magiske skapninger.

 

Disse skapningene, som består av deler av den opprinnelige tingen begynte etter hvert å tenke. De begynte å tenke på hvor de var fra. Hva de var laget av. Etter enda en stund, med mye krangling kom de frem til det beste og mest fantastiske svaret så langt. De kom ikke fra noe, de er en del av noe. De innså at de er en del av alt, alt er en del av de. Hver byggesten er forbundet sammen, siden de var alle sammen del av det samme, denne nå store tingen som dekket alt.

 

Så fantastisk var denne oppdagelsen at skapningene bare måpte. De er alle samme, hver eneste en, forbundet på den minste fysiske, til det høyeste kognitive nivå. De er alle sammen del av noe større, alle som noensinne hadde levd var inne i kroppen på hver eneste person.

 

Dette er den mest magiske fortelling jeg vet om (selv om jeg muligens slaktet den her). Vi er alle sammen forbundet på alle plan. Vi er atomer som er blitt selvbeviste vår eksistens og opphav. Vi er universet personifisert, kroppsliggjort og kognifisert. Vi er universet, universet er oss. Vi er inne i universet, som er inne i oss. Hvert åndedrag du tar inneholder molekyler fra alle store sinn som noensinne har levd har pustet. Hver vonde tanke tenker deler du med atomer fra mennesker som har opplevd store gleder, og store sorger. Hver glede du opplever deler du med mennesker som har lidd ufattelige lidelser, og ufattelige gleder.

 

Vi er alle sammen knyttet sammen med bånd vi ikke en gang kan se eller føle, men vi har allikevel funnet dem. Dette, om noe, er for meg det største og mest fantastiske eventyr noensinne skrevet. Virkeligheten er så fantastisk mye mer komplisert og vakker enn selv de beste eventyr.

Endret 6. mars 2013 av Halsoy

[RWS]

Nice skrevet Halsoy

 

Som jeg tenker om mitt "eventyr" også ...

 

Ikke noe galt i å tro på eventyr, enten det er folke eventyr eller såkalte "hellige" religiøse eventyr så lenge du ikke lar eventyrene, mytene, overtroen og påstander styre ditt liv og får deg til å tro at disse eventyrene skal styre andres liv også, for da er du plutselig over i terror og ikke eventyrtro... Og styres av eventyr har vi vel hatt nok av de siste to tusen årene, har vi ikke?