Tungt deprimert

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

De siste 2 - 3 årene har jeg slitt med massive depressive tanker. For meg er det vanskelig å sette ord på hva som egentlig feiler meg, men tydeligvis så er det et eller annet alvorlig gale. Jeg hadde problemer da jeg var yngre også, disse dreide seg for det mest om sosiale problemer som skyldest en spesiell hendelse da jeg var svært ung. På den tiden var jeg sikker på at jeg aldri kom til å nå ungdomsskolen. I ettertid ser jeg at jeg ikke hadde noe skyld i det som skjedde, men det er ikke lett å se når man er 6 - 13 år. Angsten for at folk rundt meg skulle få vite om det som faktisk skjedde var svært omfattende, men ettersom jeg har vokst opp(er 20 år nå) så dreier ikke mine depressive tanker om den hendelsen eller konsekvensene det fikk. Det jeg tror er at barndomsårene mine har formet meg som den personen jeg er i dag. Det skal også nevnes at mye at det jeg slet med som barn ikke lenger er noe jeg sliter med den dag i dag.

 

Den dag i dag sliter jeg med alt jeg foretar meg. Fra utsiden kan jeg virke som om jeg er en helt normal person, som de fleste andre, men mine alkoholvaner og karakterer på skole etc vitner om noe helt annet. Jeg har generelt liten eller ingen motivasjon til å foreta meg noe som helst i livet. Tilbake til det med skole; jeg har evnen til å gjøre det bra, men som sagt tidligere har jeg ingen form for motivasjon. Jeg sliter med å stå opp morgenen. Kort sagt så lever jeg fra den ene rusen til den neste. Rusen er på mange måter det eneste som gir meg en form for tilfredsstillelse.

 

Jeg vet at jeg trenger profesjonell hjelp, men for meg føles det som et nederlag å oppsøke det. Jeg vet ikke helt hvorfor. Foreldre som blir mer og mer forbannet er en faktor som spiller en viktig rolle, men det å snakke med dem er ikke aktuelt ettersom det bare gjør vondt verre(har prøvd det tidligere).

 

For øyeblikket føler jeg meg rastløs og svært utilpass. Jeg har fantasert om å ta mitt eget liv, men dette ser jeg på som en siste utvei, og prøver å undertrykke disse tankene, selv om de dukker opp innimellom. Det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg føler meg, men ord som nedtrykt, nedstemthet, alene, "manglende initiativ", slapphet, ubesluttsomhet og konsentrasjonsvansker er beskrivende og riktige i mitt tilfelle.

 

Jeg har nok bare fått plass til en brøkdel i dette innlegget, men det er bedre en ingenting, og ikke minst er det en start. Jeg vet at innlegget er noe usammenhengende.

 

Hvis det er noen som lurer på noe er det bare å spørre

 

Takk for eventuelle tilbakemeldinger!

Anonym poster: b78e7a982af6d0de30b7cacf043a2a28

[Kevlar]

Hvis det er noe du ikke kan deale med på egenhånd, søk profesjonell hjelp! Det er ikke noe farlig.

[Kevlar]

Vrangforestillinger? At det ikke er farlig er bare en uttrykksmåte. Skjønner godt at det kan føles som et steg å "gi opp" å finne ut av ting selv og gå til noen som kan hjelpe deg.

[Morpho]

Vrangforestillinger? At det ikke er farlig er bare en uttrykksmåte.

 

Kanskje det var en vrangforestilling.

[Kevlar]

Ok, jeg forstår ikke helt hva du mener. Ønsker deg lykke til.

[Morpho]

Beklager, kan fint betegnes som en litt upassende spøk. (navnet mitt er forvirrende, er ikke Ts (om du så feil)).

Endret 12. mars 2013 av anonym12345

[dag1234]

MADRS kan gi et inntrykk av omfanget og dybden av depresjonen din, og på hvilket nivå hjelpen eventuelt bør settes inn. Det er svært mye brukt og, ikke minst - enkelt i bruk.

 

http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/montgomery-and-aasberg-depression-rating-scale-madrs-3271.html