Usikker på forholdet vårt

[Heppatroll]

Jeg er så usikker på forholdet mellom meg og kjæresten. Og jeg må rådføre meg med noen utenforstående før jeg snakker med han eller mine venner. Jeg har vurdert om jeg ikke bør slå opp, men det er noe som holder meg igjen. Noe sier meg at det i stor grad er dårlig samvittighet, da han har sterke følelser for meg, men jeg er ikke helt "der". Føler han er min beste venn og jeg er jo glad i han, så jeg er avhengig av han og redd for å miste han. Men elsker jeg han?

Han sa det relativt tidlig. Rundt en måned eller to etter vi ble sammen. Jeg ble paff fordi jeg ikke elsket han tilbake. Jeg stotret omsider "Jeg elsker deg også" tilbake, men med en dårlig følelse inni meg. Nå lurer jeg, hvorfor ble jeg sammen med han i utgangspunktet?

 

Kanskje jeg var forelsket i tanken på å være forelsket?

Så kommer tanken: Jeg har aldri vært forelsket eller elsket noen, kun vært betatt. Vet jeg hva det innebærer? Er jeg i stand til å elske noen?

 

Vi har vært sammen i snart ett år og bor sammen. Og jeg har gjennom hele det året lurt på hvorfor jeg egentlig er sammen med han. Det er mye ved han som plager meg litt, men ingenting alvorlig. Småting som hoper seg opp og skaper litt irritasjon og skam. Samtidig føler jeg meg så trygg med han og han skaper mye glede hos meg, og vi har ikke kranglet en eneste gang. Vi har mye felles interesser og like meninger, men samtidig ikke. I starten var jeg i himmelen over dette, men fant ut senere at det var en sannhet med modifikasjoner. Vi var mye mer ulike enn jeg trodde, og disse ulikhetene gjør meg usikker.

 

Er det ett problem, så snakker vi sammen. Vi har lange, rolige og dype samtaler, og snakker ordentlig godt ut. Allikevel, jeg er fortsatt urolig inni meg når vi er ferdige med en slik samtale. Enda vi har løst problemet eller unngått ett. Jeg burde ikke føle det slik? Nesten så jeg tror jeg har litt behov for å skrike og rope ut i sinne, selv om jeg ønsker å ha en rolig samtale.

 

Samtidig, han har gjort det klart på noen punkter at "han er bare slik", og jeg får inntrykket av at han ikke ønsker å forandre seg. Og jeg får dårlig samvittighet av at jeg prøver å "forbedre" han, som om han ikke skulle vært god nok fra før. Han er en tvers igjennom god fyr. Men med noen kanskje litt ubetydelige dårlige sider, som for mange vil være filleting. Jeg sier svært sjeldent hva han burde og enda sjeldnere at han skal, men nevner bare på at "jeg liker at man vasker seg/dusjer når de har vært litt aktive". Og han svarer med at han synes folk dusjer alt for ofte, og at han aldri har brydd seg om slikt. Også fortsetter han som før, enda han egentlig har tatt hintet. Enda han vet jeg kunne tenkt meg at han dusjet før vi la oss, fordi han lukter litt.

Dette plager meg egentlig, ettersom jeg selv forandrer slike ting uten å mukke for de jeg er glad i.

 

Da er det vel på tide å nevne litt om problemene, små og litt større.

- Jeg føler vi er på ulike stadier i livet. Jeg har erfart mer av "det virkelige liv", og er mer voksen. Han er i større grad avhengig av foreldrene sine, og bryr seg lite om å innta hverdagen som voksen. Jeg kunne kanskje tenkt meg å sett litt opp til mitt livs kjærlighet, eller i det minste hatt ett likeverdig samarbeid. Men føler meg litt som en mor i blandt..

- Vi har forskjellige behov på soverommet. Han vil helst ha sex hver dag, jeg kun 2-4 dager i uka og hvertfall ikke når jeg er trøtt og sliten. Ofte blir det til at jeg sier ja allikevel. Men noen ganger blir jeg bare for lei, og sier nei. Da blir han veldig skuffet, og etter to dager uten blir han litt irritabel fordi han mener han har ett naturlig behov. Han fikk mye "medlidenhetssex" i starten, men jeg gikk lei og ba han ta ansvar for seg selv etterhvert når jeg ikke ville. Det har gått greit, men jeg kan ikke lese tankene hans og tipper han blir skuffet. Han er litt "porno"(jepp, han er opptatt av porno) og overromantisk på en gang, og jeg ikke. Jeg tar litt lett på sex, og ser på det som lek og moro. Han er dødsalvorlig og vil prestere, og når jeg leker og ler avtenner det han litt. Tidligere erobringer, om jeg kan kalle det det, har syntes det har vært ordentlig søtt og moro(men der var det andre ting som gjorde det slutt eller ikke aktuelt). Men samtidig, han viser også stor omsorg for meg og vil at jeg også skal kose meg. Vi er kanskje mest forskjellige på soverommet, og i starten var kanskje dette det vanskeligste for meg. Selv om jeg latet som alt var bra. Det har blitt bedre, for meg, nå som jeg har turt å si i fra mer.

- Han har ikke den beste hygienen, og dette tror jeg han har vondt for å forandre på. Han har lett for å svette, og jeg synes han lukter stramt hver kveld. Han bruker gjerne også samme klær i evigheter. Han er heller ikke nøye på hygiene ved matlaging, renhold av leiligheten eller ikke minst, på soverommet.

- Han er også litt gjerrig. Jeg har størstedelen av utgiftene, enda han tjener mye bedre enn meg. Han kan finne på å putte ting i handlekurven som jeg betaler for, og bestille den dyreste maten på restaurant når jeg har i forveien sagt at jeg spanderer. Han kjøper dyre ting til seg selv i form av hobbyting. Føler enten jeg spanderer eller at vi spleiser på det meste. Det er svært sjeldent han spanderer, og i såfall er det bare småting. Jeg tror dette er noe han ikke tenker over en gang.

- Han snakker veldig mye kliss. Og sier det på en svært klissete måte. Det blir bare for mye, og nesten litt falskt. Sier det samme om og om igjen. Han klår også mye og krever mye nærhet. Han nevner på det ofte at han synes jeg er lite kosete, selv om jeg ikke tror jeg virkelig er så ille? Virker nesten desperat til tider. Jeg synes det er litt tapersk. Jeg ønsker å jobbe litt for å få oppmerksomhet på den måten. Det blir liksom ikke noe mystikk og verdi over ett forhold om man skal få alt servert hele tiden istrødd alt for mye sukker. Blir nesten slitsomt.

- Jeg kjenner jeg blir veldig opptatt av hans karrierevalg fremover, og at det nesten er avgjørende om jeg vil bli i forholdet eller ikke. Vil ikke brette det ut over her, men ett av valgene innebærer eierskapet av en bedrift som nærmest er min store drøm. Stygt å si det, men velger han det gir det meg større grunn til å bli i forholdet.

- Jeg er ikke en sjalu type i det hele tatt. Jeg har ikke noe i mot at han har venner av motsatte kjønn. Men grensen min blir litt nådd når han bamseklemmer på dem i hytt og pine. Jeg har ikke sagt noe selv til noen eller uttrykket noe som helst, men andre har også lagt merke til dette og hever øyebryn ved det. Han har også en del utenlandske som han chatter med over nett, og jeg får en litt dårlig følelse av at han finner det spennende.

- Min største interesse er dyr, og jeg tar denne interessen svært alvorlig når det kommer til teori og praksis. Han er oppvokst med og glad i dyr, men har samtidig veldig lite forståelse og respekt ovenfor dem. Han er ikke sånn at han skal dominere, men evner bare ikke til å se signaler og er voldsom i kroppspråket sitt. Han synes det er koselig å ha dyr rundt seg, men vil ikke ha ansvar. Han synes også jeg "stresser" fælt med disse dyra, men det synes jeg er urettferdig sagt når det er min hobby.

- Han har også gitt uttrykk for at han er glad i opplevelser og friluft, men er i virkeligheten litt tafatt. Dette synes jeg blir kjedelig i lengden.

- I midten av forholdet reiste vi sammen på jobbintervju(de trengte flere) for mere deltidsarbeid. Han snakket nonstop om sine fantastiske sider, og overkjørte meg totalt. Jeg fikk knapt slippe til, kun om jeg hadde noe positivt å si om han. Jeg dro opp han, men ikke omvendt. Jeg er mer rolig og ærlig om styrker og svakheter, og ble direkte sjokkert over at han nærmest prøvde selge seg. Jeg var direkte lei meg og skuffet etter intervjuet, men skjulte det. Jeg oppfyllte visst ikke "riktige kvalifikasjoner", men jeg har mer kompetanse enn han på området. Han fikk jobben, men feilet etterhvert fordi han manglet den kompetansen og erfaringen han ga uttrykk for at han hadde. De ringte meg omsider i ettertid og lurte på om jeg ville jobbe, men da måtte jeg avslå tilbudet. Andre har oppriktig og ærlig fortalt at de gikk glipp av noe verdifullt, også fordi jeg har vært i omtrentlig samme bransjen før og gjort det veldig bra.

- Jeg er ofte med på besøk hos hans familie. Han er veldig hjemmekjær og jeg liker familien hans. Men han vil sjeldent bli med til min familie. De er vennlige mot han og vil at han skal føle seg hjemme, men han er allikevel ukomfortabel. De er ikke ugreie mot han på noen måte. Jeg synes han rett og slett er pysete og prøver for lite. Blir nesten litt fornærmet, i og med at jeg har også grunn til å føle meg utilpass hos han, men allikevel gjør en innsats. Jeg spør aldri om han vil bli med fordi jeg skjønner han er utilpass, men forteller han at tilbudet er åpent og at han alltid er velkommen.

- Jeg blir ofte flau over han. Han er pratsom, men ikke på det viset jeg er vandt med. Jeg kan tolerere det og synes det er en god side at han er glad i å snakke, men mine venner blir litt sjokkerte og synes han er rar. Jeg synes nå det egentlig litt selv også. Er litt delt her. Han sier ofte mye merksnodige ting, og snakker vel og lenge om ting som ikke interesserer den andre parten. Ikke noe vondt i han, men han mangler litt sosiale antenner. Han mener selv han er veldig trygg og utadvendt, men i måten han innleder til samtale og måten han babler i vei på synes jeg egentlig gjør at han virker usikker.

 

Så, hva er det egentlig som holder forholdet gående? Noe er det i hvertfall. I starten klarte jeg å overse det meste negative, men gradvis ga det seg og nye ting dukket opp. Det er vanlig, jeg vet. Men at det skal gjøre meg så usikker? Vi passer sammen på så mange punkt, og vi får kommentarer fra andre om vi passer så godt sammen. At vi ler mye sammen, snakker mye sammen, henger mye sammen og generelt virker lykkelige. Jeg kan se for meg en fremtid med han, men jeg vet ikke om den fremtiden virkelig er den jeg vil ha. Er det ett anfall av "gresset er grønnere på andre siden"-syndromet? Jeg har lenge tenkt å gi forholdet tid, se hvordan det utvikler seg og se hvor tilbøyelig han er. Vi må jo snakke sammen, hvertfall før jeg eksploderer.

Jeg er jo egentlig så glad i gutten og trives for det meste sammen med han, men vet ikke helt hvor jeg har følelsene mine. Er så mye som spiller inn her, og jeg forvirrer meg selv jo mer jeg tenker på det. Når man ikke helt vet hva kjærlighet er heller, så er det ikke lett..

[Heppatroll]

Oi, når jeg leser over dette nå gikk det opp for meg at jeg sliter mer enn jeg har trodd. Jo mer jeg skrev, jo mer irritert ble jeg også. Jeg har innbilt meg selv at dette er småting. Noe jeg burde akseptere og holde inni meg. Ser jo nå at jeg burde ta tak i dette før det faktisk oppstår en eksplosjon.

 

Men er selvsagt fortsatt interessert i deres meninger.

[rockworld]

Vis han det du skrev.. =)

[vidor]

Virker som en del narsissistiske trekk og enkelte psykopatiske.

 

Tror du gjør lurt i høre på intuisjonen din.

I forhold til sinnet du føler etter diskusjoner tror jeg nok det er en god del manipulasjon inne i bildet.

Sannsynligheten til at dette kommer til å forandre seg er det som holder folk for lenge i slike forhold. Det er hardt å gi slipp når man har investert så mye emosjonelt, men du må også passe på deg selv.

 

Det virker også som du er mer styrt av rasjonalitet enn av sterke følelser. Det kan tyde på at følelsene dine er undertrykket. Ser du mange likhetstrekk mellom partneren og faren din ?

Endret 6. mars 2013 av vidor

[MonsterTurbine]

Når jeg leser dette ser jeg for meg en mann som mesteparten av tiden gjør som han vil, foretar seg ting som gagner hans interesser og lyster, men har lite respekt ovenfor deg, hva du vil, hva du føler og hva du synes om noe som helst. Virker ikke som han har evnen til å se deg for den du er og hva du har behov/ikke behov for i mange situasjoner. Når dere bor sammen ser jeg at dette kan bli ufattelig slitsomt i lengden.

 

For å være ærlig syns jeg ikke dette ser ut som et forhold som er sunt å være i, i hvert fall ikke for deg. Han vet vel ikke hvordan du føler det slik du skriver det her? Tror du om dere er sammen i ti år at han har forandret seg på noe vis? Er du villig til å gi 10-15-20 år av livet ditt på å finne det ut? Personligheten til voksne mennesker forandrer seg ikke voldsomt over tid, jeg ville ikke forventet at han ville forandret seg. Og det er ikke riktig at han skal forandre seg heller eller at du skal finne deg i alt han gjør. Men da er dere heller kanskje ikke ment for hverandre.

 

Foreslår du forteller han om dette eller bare viser hva du har skrevet. Du trenger ikke vise at du har lagt det ut her, men heller bare som en måte å få ut tankene dine på. Han blir sikkert sjokkert, lei seg og vil kanskje prøve å forbedre seg på flere områder. Men likevel er han den han er - er du sammen med noen du føler du vil forandre personligheten på på mange forskjellige plan, så burde du kanskje revurdere hele forholdet.

 

Du sier at du føler du har noe spesielt med han også, men kjenn på følelsen av å møte en mann, der mange av de sidene som innebærer at han ikke respekterer deg og dine meninger/følelser om ting er borte. En mann som er stolt over dine ferdigheter, respekterte din lidenskap til dyr og som ofret noe for deg innimellom. Et forhold kan ikke basere seg på at den ene parten skal få det som han vil hele tiden, alltid. Man skal heller ikke finne seg i å bli totalt kontrollert og overkjørt, noe jeg får inntrykk av at du føler du blir. Det må være en balanse der det ofres noenlunde likt og der man får sin vilje noenlunde likt. Er dette i ubalanse, så ender det ofte med at man ikke føler seg tilrette lenger.

Endret 6. mars 2013 av MonsterTurbine